Det er håpløst, og vi gir oss ikke

Av Terje Bongard, Forsker Norsk Inst. for Naturforskning.

Foto: Welcome Images

I KK 27.11 (2010) skriver Solveig Aareskjold et eller annet som skal beskrive boka vår, ”Det biologiske mennesket – individer og samfunn i lys av evolusjon”. Inntrykket en sitter igjen med er rav, ruskende galt:

Kursen mot store og små sammenbruddfortsetter, og framtida er utrygg. Mennesket har imidlertid ikke evolverte følelser for hele jorda, bare for det nære og de nærmeste. Å få alle til å bli solidariske med verden blir derfor aldri en løsning. Dette gjelder også for nasjonalstater. Boka formidler, uten fremmedord, den vitenskaplige forklaringen på hvorfor det er slik. Ikke bare at. De siste tiårenes atferdsvitenskap har revolusjonert beskrivelsen av mennesket.

Det er absurd å være biolog i dag. Vi utdyper gjennom jobben ”The road to hell”, daglig. Framtida vil heller ha urørt natur enn en nøyaktig beskrivelse over hvordan den forsvant. I løpet av det som for evolusjon og biologi er et tidsglimt på et par hundreår settes menneskets framtid på spill gjennom overbefolkning, overproduksjon og –forbruk. Mange av oss begynner å bli møkk lei av å administrere forfallet. Det er ikke kloden selv som ødelegges, det er mennesket. Nye arter vil evolvere etter vårt sammenbrudd. Det er trygghet, fred, verdighet, glede, livskvalitet, rettferdighet og solidaritet som står i fare når økosystemene bryter sammen. Kampen om restene er allerede i gang. Punkt én er å spre allmennkunnskap om hvorfor dette skjer. Ikke bare at. 

Så lenge det finnes ressurser er kapitalismen voksende, og dermed stabil. Vi foreslår i boka en like stabil mulighet for organisering av store samfunn. Mennesket har sterke, evolverte følelser for samarbeid og raushet i inngruppa. Vi ønsker å diskutere en modell av et bærekraftig, framtidsrettet samfunn som bygger på et inngruppestyrt, representativt demokrati som omfatter vareproduksjonen. Tverrkulturelt oppfører folk seg samarbeidende i inngrupper hvor deres handlinger blir sett av andre. Dette er ikke utopier, meninger eller påstander, men grundig dokumentert vitenskap. Vi har et håp om at denne viktige kunnskapen kan få i gang en diskusjon på venstresida. Dessverre er de evolverte følelsene som gjør det smertefullt å skifte standpunkt også sterke. Å få rett gir status og en følelse av belønning, å innrømme feil gir tilsvarende en ubehagelig straff.

Inngruppa

Samfunnsfagene har sviktet. Hyllekilometerne med ord inneholder ingen løsninger. Ordene gjenspeiler i stedet menneskenes kamp om å få rett. Den synlige, dominerende og agendasettende ble attraktiv, og fikk flere etterkommere. Media er til enhver tid full av utagerende mennesker som får sitt oppmerksomhetsbehov dekket. Det politiske skuespillet er en studie i hersketeknikker, og er fortvilende å se på. Er det mulig å komme ut med info om hvorfor det er slik? Burde ikke det være like spennende? Foreløpig vinner ”show-off”, silikonlepper, ”realityshow” og overtro. Vi får nå flere og flere eposter fra unge folk som har forstått poenget, og som ønsker oss lykke til. Vi etterlyser gamle, prestisjetunge raddiser som fremdeles har evne til å ta inn nytt.

Hos debatt1.