 |
| Trampe kan vi vel si at hører hjemme i Grythengen nå 😉 |
Uendelig trist at drømmene til Herman Evensen Fossemøllen og Marie Andersdatter Holmstad, skulle falle slik i knas til 150-års jubileet vårt for enga vår i 2025.
"Det kan virke som utvikling utelukkende er basert på et uendelig forbruk gjennom nedbygging, utbygging og en hensynsløshet som, i beste fall, kan kalles overforbruk. En utvikling på bekostning av intakt natur hvor fellesskapet taper mest, mer enn det vi vinner. Hvem gagner egentlig det?" – Marie Feiring
– Naturen vi velger å bygge ned og ut, forsvinner for alltid
Ja, hvem gagner egentlig kald-kvelningen av Grythengen?
To ganger etter påske har ville og gale mennesker stormet utav vår tapte gardskorona og inn i de grønne enger, hvor man engang for lenge, lenge siden kunne finne kvile og få ny kraft, lik David i salme 23. Første gang like etter at vi var kommet hjem fra påskeleir og en realitetssjekk på Livoll, mens jeg plantet tuja, og ble skjelt ut fordi jeg våget dette her. Men uten den vernende gardskoronaen trenger vi selvsagt mer enn noensinne en vernende tujahekk rundt Stabburstunet, som skulle vært gårdens hjerte, men som nå er overtatt av Netflix.
Noen dager seinere kom jammen totibaneren oppe på Golanhøydene stormende også, mens jeg plantet gran ned låvegrava, og skjelte meg ut. Han kunne fortelle at jeg var dum i hodet, at ingenting av det jeg skriver ned om vår historie stemmer, og at jeg for framtida skulle være ytterst forsiktig, hvis ikke kunne det gå meg ille, slik jeg forstod det.
Ja, ja, det var ei hyggelig samtale, min første og siste samtale med denne fyren, for å bryte med svin, det har ingen hensikt. Samtidig som at jeg fikk bekreftet mine mistanker om at herr Fossemøllens øyensten er kastet for svin.
Det pussige var at dagen før var varabrannsjefen her, og han var så imponert over historien til enga vår, og mente at dette måtte det bli bok av!
Men hvem tjener på å ha dratt alle disse menneskene inn i gardskoronaen vår og rundt omkring i Grythengen? For i Grythenghågån er det jo nesten like ille som i Sauhågån i Lensbygda nå, og ingen steder er det sauer lenger, ei heller røde dølagamper, til minne om Rauen som døde under tømmerkjøring i Bjørnåsstua sør på Totenåsen like etter krigen.
For ikke kan vi dyrke mat her mer, da vi ikke lenger orker å bevege oss ut i de engang så grønne enger, da man aldri vet når neste angrep kommer. Dessuten ruver Toten-bunkrene over oss, tunge og dystre, lik leopard-tanks, slik at vi føler oss overvåket og beglodd på hver eneste kvadratmeter av denne lille enga vår. Selv i “Stuejordet” til husmannsstua i Grythengen står det en super-duper-mega-Toten-bunker, på tross av at det under lokket til såmaskina til oldefar fra Aadals bruk på Løiten, som brant i 1928 og aldri startet opp igjen, klart og tydelig uttrykkes at Stuejordet tilhører stua i Grythengen.
Ikke kan vi danse eller ha fest mer, da den gamle festplassen øverst i Stysjin er nedbygd og full av alskens motoriserte kjøretøy og annen styggedom. Kun den lille steinrøysa ved dalsida, hvor stein fra dansesletta ble ryddet til St. Hans hvert år opp gjennom århundrene av kværnfolket i Grythengen, for å kunne samles til lystig lag i lyse sommerkvelder i grenda vår, vitner om denne nå.
Ikke kan vi filosofere mer, da filosofistien mellom kjørbrua og filosofibjørka til oldefar er maltraktert, hvor, hvis man skulle finne på å vandre der, går til grunne som nervevrak av bikkjegnål. Hvorfor skal filosofibjørka til Even Helmer, som han fredet for etterslekten, ha mindre verdi enn filosofieika til Prins Eugen i Djurgården ved Stockholm? Tross alt står jo bjørka til oldefar ved Strevets elv, hvor strevets tro fikk blomstre, til velsignelse for småkårsfolket i Øverskreien.
Ikke kan vi ha søndagsskole mer, her hvor søndagsskolen stod så sterkt, da vi ikke lenger kan ta med barna ned til den magiske brønnen, som ikke engang gikk tørr under tørrsommeren 1947, for å fortelle barna at slik som denne brønnen, slik er Jesus, en kilde full av livsens vann som aldri går tørr.
For vi kan da ikke ta med barna til pumpehuset for å fortelle dem at slik som dette pumpehuset, slik er den moderne Jesus. Han er mørk og stygg og ruver godt, han durer og går, så sant ikke strømmen går, fordi da går Jesus også, men han går ikke på vannet, nei han bare går sin veg. Da må dere, kjære søndagsskolebarn, ringe til teknisk etat, fordi det er bare eksperter som forstår seg på Jesus i dag.
Jesus er ikke for vanlige folk lenger, det er lenge siden, den gang vi hadde den magiske brønnen nedenfor kjørbrua. Og ikke tro at Jesus har noen plass i hjertene deres lenger, fordi der bor nå Vårt Falske Selv, vår nye guddom i vår nye religion, narsissismen. Nei, i dag er Jesus bare til pynt, og passer best på peishylla.
Hva slags søndagsskole skulle dette bli!
Og slik kan vi fortsette og fortsette, her i enga vår er alle koblinger mellom natur og kultur, hva Thomas Hylland Eriksson kaller for biokultur, brutt. Og Grotholmrkverni ved Strevets elv, etablert av høvdingen på Grotholmr for æoner siden, den gidder jeg i alle fall ikke å sette i stand igjen, med de øynene jeg har stikkende i meg der nede, og hvor alt jeg ville foretatt meg ville blitt rapportert rundt omkring.
I sannhet, Ur-Grothir er redusert til et ikke-sted, hele vår geografi har forsvunnet, stedets genius loci har gått tapt.
Nei, det er bare vi i Grythengen, vi som er kværnfolket her, som har noe her å gjøre, og vi burde fått være i fred med enga vår!
Professor Sam Vaknin på sitt beste!
Introduksjonen gir en god pekepinn på hva slags mennesker som omgir Grythølet vårt, samt hvordan det som intellektuelt, kunnskapsrikt og reflektert menneske, oppleves å være kringsatt av denne typen mennesker.
Deretter får vi en innføring i hva slags mennesker som dominerer næringslivet, dette gjelder ikke minst på Krabyskogen.
Til slutt avslører Vaknin hvorfor det kun er bunnfallet i samfunnet, som virvles opp til topps i politikken. Mens de virkelig smarte faller ned til bunnen.
RELATERT
Oppklarende Grythengen-artikler
