Thursday, 16 March 2017

Kjøpesenterlandet - årets uovertrufne påskegrøsser!

Her er hele teksten til Aftenpostens entusiastiske anmeldelse søndag 12.3.17. av Ronny Spaans' bok: "Kjøpesenterlandet":

EN REAL KILEVINK AV EN BOK. Av Mette Hofsødegård.

Tenk deg en lekker coffee-table bok med herlige bilder og poetiske tekster om vakre steder i Norge, boken du gir til utenlandske venner på besøk. Vreng perspektivet og se for deg skrekkeksemplene fra de stedene som er blitt stygge på grunn av hode- og hjerteløs utbygging, bilder som får leseren til å sette kaffen i vrangstrupen. 
Kjøpesenterlandet er bokversjonen av en artikkelserie Spaans har hatt i Dag og Tid, der han har skrevet om byggeprosjekter og stedsutvikling i en rekke byer og tettsteder i Norge. 33 steder, inndelt i Kysten, Innlandet og Fylkeshovudstader, får sine miniportretter.

Det handler om mer enn stygge kjøpesentre. Det dreier seg også om byplangrep og gigantiske malplasserte kulturhus. Den barske prosaiske nynorskstilen er krass og bitende. Spaans drøfter ikke, men har et klart standpunkt.

Utløser sterke følelser


De fleste leserne vil finne eksempler de kjenner godt, som utløser sterke følelser. Arendalitter vil sørge over kontrasten mellom drømmen om å gjenåpne den historiske kanalbyen, og ødeleggelsen av det unike stedet Barbu. Oslo-folk vil gjenoppleve sinnet mot Barcode og den ubegripelige avstanden til ideen om en fjordby som skulle være et europeisk foregangsområde innen bærekraftig byutvikling.

Et gjennomgående tema er hvordan utbyggingsprosjekter gang på gang ødelegger etablerte kulturmiljøer, og svekker stedenes særpreg og identitet. Men Spaans trekker også frem overraskende positive historier, for eksempel om Rakkestad som har bestemt seg for å stenge kjøpesenteret utenfor landsbyen. Og Norheimsund, som fremstilles som den stygge andungen som ble svane på grunn av streng men  kjærlighetsfull regulering. Også historien om ildsjelen Erling Okkenhaugs  engasjement for å redde Risør fra feilslått utbygging av Risholmen er en opptur. Estetiske alternativer til respektløs klossearkitektur finnes. Nennsom tilpasset regulering er mulig som alternativ til plump forenkling.

Konkrete enkelthistorier


Den fremste kvaliteten i Spaans bok er at han forteller konkret om enkelthistorier, og fyller ut med intervjuer for å forklare hvorfor det går som det går.

Mønsteret er slik: Pengeinteresser får hånd om de mest verdifulle tomtene, kommunene danser med eller er nyttige idioter, og arkitektene utgjør intet faglig korrektiv, snarere tvert imot.

Om dette ikke er en kosebok, er den umåtelig interessant med høy slukefaktor. Hvordan er det mulig at så mye ødeleggelse får finne sted innenfor lovlige rammer? Hvorfor lærer kommunene ikke av de gode eksemplene, men konkurrerer heller om å være dårligst?

Jeg savner perspektivet utover enkelthistoriene, som beskriver den norske utfordringen mer overordnet. For dette er en systemfeil som handler om lov, politikk, fag og økonomi. Den unike veksten i norsk kjøpekraft de siste 20 årene har trigget en grenseløs appetitt hos eiendomsutviklere, enten det gjelder handel, bolig – eller kultur.
Norge har blitt et land av modernistisk slum, druknet i konsum!

Det tenkes kortsiktig


Lokalpolitikerne tenker kortsiktig, og konkurrerer mot nabokommunene uten sans for det felles beste. Arkitektene lærer åpenbart kun om å utfolde seg selv i form av enkeltbygninger.

Og de mest brutale modernistene bor privat i sveitservillaer og laftet idyll. Å være en del av noe som er større enn eget tegnebrett er uinteressant.

Har ingen alarmer gått hos lovgiverne på Stortinget? Er de tatt på sengen over at oljeboomen så raskt skulle bli til stedsødeleggelse over det ganske land? Hvorfor har de ikke reagert? Jeg skulle gjerne hatt flere gode bilder og mer arbeid med  billedredaksjonen, samt enkle kartillustrasjoner.

Boken er sterk, men likevel bare en antydning av kritikken som etter hvert vil falle knusende over mye av det som har skjedd med norske steder de siste 10-årene.

Hammerfest portretteres som gjenreisningsbyen som er gjenoppbygd langt flere ganger enn etter siste krig. Det er mange steder som i årene fremover vil måtte lete etter hvordan de kan gjenskape seg etter investorenes og arkitektenes uhindrede herjinger.
DAGSREVYENS INNSLAG OM BOKEN 30. JANUAR.

FORLAGETS NETTSIDE OM BOKEN.
"Tjenlighet -- bestandighet -- skjønnhet!" Alle tre, for svingende! - Sigmund Knag
Det nye Rema 1000 - bygget på Skreia, beliggende mellom vernede Skreia stasjon og det nasjonalt verdifulle kulturlandskapet etter Balkehøgda. En kile av respektløs heslighet brutalt slått ned mellom to unike kulturmiljøer!

Relatert

Snøhetta hvitvasker big box-syndromet

Seksti år med kjøpesentret

The Ancient Taberna in a Future World

Christian Ringnes og historien om et bymord

Norske tettsteder – en nasjonal tragedie

2 comments:

  1. Her følger hele Tommy Sørbøs tekst i lettlest utgave: Down Town – en katastrofe.

    "Mange av de store kjøpesentrene som har blitt etablert de siste årene her i landet har vært en katastrofe for byene våre både når det gjelder estetikk, byliv, forurensning og livskvalitet. Kjøpesentret på Herkules og de mange «big boxene» på Kjørbekk gjør at Skien sentrum forslummes, og kjøpesentret Down Town har vært med på å gjøre det samme i Porsgrunn.

    I sin nye bok «Kjøpesenterlandet. Planlaus norsk stadutvikling» skriver forfatteren Ronny Spaans om denne utviklingen, og fastslår at Norge er det landet som har høyest antall kjøpsenterkvadratmeter per innbygger i Europa. Sverige som ligger på annen plass, har bare halvparten så mye areal som det vi har. Bare i løpet av de siste ti årene har etableringen av kjøpesentre fordoblet seg her i landet, og det er vel neppe en tilfeldighet at Brotorget kjøpesenter på Stathelle har fått den tvilsomme æren av å pryde bokens forsiden. Jeg tror knapt man kan finne et verre eksempel på estetisk og miljømessig forsøpling i Europa enn nettopp Brotorget, og det er rett og slett en skam at de folkevalgte har tillatt byggingen av det.

    Nå planlegger Down Town i Porsgrunn en gigantisk utvidelse av sitt areal. Butikkene og parkeringsarealene skal bli større og flere, og det skal bygges en liten by på taket av det nye mega-kjøpesenteret. Jeg trodde først det var en dårlig spøk da jeg fikk se planene for nye Down Town; et fuglefjell av pregløse kasser som kunne ha ligget hvor som helst i verden, og som ytterligere kommer til å ødelegge det bylivet alle snakker om viktigheten av å ta vare på. Men Down Towns eiere, City Com med hovedkontor i Finland mener alvor. Det er et multinasjonalt konsern som ikke trenger å tenke på annet enn den berømmelige bånnlinja, og som ved å bygge boliger på toppen av fuglefjellet passer på å sukre pillen så mye at de folkevalgte godtar utbyggingen.

    At ett konsern på denne måten kan komme til å eie mesteparten av en by - allerede i dag er omsetningen på Down Town nesten like stor som i Rest-Porsgrunn – vil innebære en reføydalisering av samfunnet, og være et stort tilbakeskritt i forhold til de demokratiske verdier som den moderne velferdsstaten var grunnlagt på. Derfor bør vi, byens borgere forlange av våre folkevalgte, at de går imot denne reguleringen. Og skulle de mot formodning likevel godta den, bør vi bruke vår forbruksmakt til å boikotte Down Town.

    Det gamle Porsgrunn fikk navnet sitt fordi det lå på porsblomstens grunn. Det nye skal ligge på Down Towns grunn. Altså bør det hete Downtowngrunn. Eller hvorfor ikke bare det amerikanske «Down Town»? Det er jo ingen hemmelighet at Amerika har vært forbilde for byutviklingen i Grenland de siste årene, med etablering av digre kjøpentre i byenes utkant, slik at sentrum blir liggende igjen som en ruin: «Down Town min by». «Down Town i våre hjerter». «Down Town Dagblad», «Down Town - klubben», «Down Town videregående» «Down Town kommune» og «Down Town – sangen»:

    Spredt og i klynger der køen seg slynger
    ligger du Down Town sin by.
    Porsgrunn forsvinner mens blårussen synger
    muntert fra morgen til gry.

    For deres vell skal byliv vike,
    og til fremmed havn
    går fortjenesten til andre.
    Kjært var Porsgrunns navn."

    https://www.facebook.com/groups/ArkitekturopproretNorge/permalink/412476259120954/

    ReplyDelete
  2. "Det er to tilnærminger til skamfrihet: Enten provoserer du makteliten ved å gjøre det moralsk riktige, uten å skamme deg (slik modige dissidenter og idealister gjør). Eller du begår overgrep mot individer og samfunsverdier, uten å skamme deg (som eiendomsutviklere av type Trump). - Audun Engh

    ReplyDelete

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...