Forbi føydalsamfunnet

Da mennesket begynte å dyrke jorden mistet det sin frihet. Siden den gang har føydalsamfunnet vært normen. De fleste har bodd i landsbyer, underlagt en føydalherre og eldgamle tradisjoner. Byene, hvor det utviklet seg markeder, har kun vært tilfeldige blomstringer, bygd på landsbystrukturen som det grunnleggende fundament. Landsbyen er normen i jordbrukssamfunn verden over, og slik vil det alltid forbli.

Av Øyvind Holmstad, redaktør av bloggen PermaLiv

"Vår industrielle sivilisasjon går etter alle solemerker mot en slutt. Når en sivilisasjon kollapser, følges den av en urolig tid med krigsherrer, før den stabiliserer seg i føydalsamfunn fundamentert på tradisjoner, med retter og plikter."

I dag bor over halvparten av jordens befolkning i byer, men dette vil ikke vare ved, da byene ikke lenger har landsbystrukturen som fundament, men næres av en kortvarig kunstig overflod av lett tilgjengelig energi. Byene vil snart igjen måtte vike for landsbyene, mens byene vil demonteres som råvarelagre i det post-industrielle samfunn.

Vår tid setter likhetstegn mellom markedsøkonomi og frihet. For oss betyr markedet kapitalismen, som er den rake motsetning til den markedsøkonomien som utviklet seg i Europas byer i senmiddelalderen. Denne var hva Charles Siegel kaller for klassisk liberalisme (et flott begrep som mange forsøker å tilrane seg innholdet til).

Senmiddelalderens marked var byborgernes eget marked, som de selv kontrollerte, rotfestet i byens egne tradisjoner og med lokale økonomier basert på fornybar naturkapital, som oftest korn. Denne korte epoken med en virkelig fri markedsøkonomi ble raskt erstattet av kapitalismen, en konstruksjon for å frata byborgerne deres makt og innflytelse over sitt eget marked, for å overføre dette til sentralmakten.

Det markedet vi i dag lovpriser som fritt er alt annet enn dette, og har i sine maktstrukturer langt mer til felles med føydalsamfunnet enn til markedet, men helt uten det føydale samfunns velsignelser (les mer om dette her).

Stabburet på amtmannsgården til venstre, administrasjonsbygget for Christians Amt til høyre.

-Flickr.

Den kapitalistiske markedsøkonomien presses nå fra to fronter, fra den synkende tilgangen til energi og ressurser, og fra en stadig økende sysselsetting innen tjenesteytende mellomledd. Da min far som fjerde generasjon begynte i sin fars firma bestod hele regnskapet av ei enkel grønn bok for debet og kredit, samt en penn. En person ordnet med alt av bestillinger, regnskap etc.

I dag må firmaet lønne regnskapsførere, revisor, servicepersonell for datamaskiner med mer, betale for frankeringsmaskiner, kopimaskiner etc., samt at minst en stilling benyttes til å fylle ut alskens skjemaer og prosedyrer. Dette selv om det i min fars ungdom var flere ansatte og de produserte alt mulig rart, fra sparkstøttinger til robåter.

På begynnelsen av 1800 tallet ble hele Christians Amt, dvs. dagens Oppland fylke, administrert fra amtmannsgården på Stenberg. Ved siden av amtmannen selv, Lauritz Weidemann, fikk hele fylkesadministrasjonen plass i en liten bygning omtrent på størrelse med stabburet på gården. Hvor mange byråkrater som arbeider i fylkesadministrasjonen i dag vet jeg ikke, men jeg tviler på at de får plass på noe stabbur.

Med unntak av senmiddelalderens demurrage har pengesystemene alltid hatt som hovedfunksjon å gjøre parasittiske mellomledd (som kemneren, REMA 1000, revisoren etc.) enkelt, og som et middel for å fase ut gaveøkonomiene. Det er ikke som vi har blitt innpodet til å tro at pengeøkonomien er en naturlig utvikling fra byttehandelsøkonomien. Byttehandel har tvert imot oppstått som en følge av pengeøkonomien.

”Intet eksempel på en bytteøkonomi, enkelt og greit, har noensinne vært beskrevet, langt mindre tilsynekomsten av penger ut fra denne; all tilgjengelig etnografi tyder på at noe slikt aldri har eksistert.” – David Graeber

Vår industrielle sivilisasjon går etter alle solemerker mot en slutt. Når en sivilisasjon kollapser, følges den av en urolig tid med krigsherrer, før den stabiliserer seg i føydalsamfunn fundamentert på tradisjoner, med retter og plikter.

I essayet “Dark Age America: The End of the Market Economy“, gir J.M. Greer en god innføring i hva føydalismen gikk ut på i det praktiske liv. Herpå følger utdrag:

”Det er så mye forvirring rundt ordet føydalisme at et konkret eksempel trengs. Jeg vil låne en mindre karakter fra en av min barndoms favorittbøker. La meg introdusere deg for Higg, sønn av Snell. Hans navn kunne like gjerne vært Michio, Chung-Wan, Devadatta, Hafiz, Diocles, Bel-Nasir-Apal, eller Mentu-hetep, fordi den føydalismen som utvikles i kjølvannet av samfunnets kollaps er bemerkelsesverdig lik omkring i verden og gjennom tiden, men jeg vil her holde meg til Higg.

Han var en bonde, en fri bonde, ville han fortalt deg med stolthet, og ikke en simpel undersått. Hans far døde en tid tilbake av hva folk da kalte for “alveslag”. I vår tid har vi forkortet det til slag, og han kom i den beste av sine to ulltunikaer til domssetet for den lokale baronen for å delta i en seremoni som spiller en nøkkelrolle i føydalsystemet.

Denne er en verbal kontrakt utført i nærvær av vitner: i dette tilfellet baronen, landsbypresten, et par eldre riddere som tjener baronen som rådgivere, og ei gruppe med eldre landsbyboere som husker enhver detalj av lokal sedvanelov med en verbal nøyaktighet felles for lærde analfabeter. Higg plasserer sine hender mellom baronens og repeterer det tradisjonelle løftet for lojalitet, instruert av presten; baronen svarer på likeledes formelt vis, og de to er bundet for livet i et forhold mellom den føydale og føydalherren.

Hva dette betyr i praksis er alt annet enn vagt. Som baronens mann har Higg en livslang rett til å bo i sin fars hus og benytte hans hage og grisebinge; å dyrke en viss spesifisert andel av landsbyens jord; å fø ei melkeku og dens kalv, en okse, og tolv sauer på landsbyengene; å samle, på fjorten spesifiserte helgensdager, så mye ved han kan bære på sin rygg på en tur fra skogen nord for landsbyen, men kun greiner og falne trær; å fange to dusin voksne kaniner fra boene på sin side av bekken, men strengt forbudt å fange noen nedenfor mølledammen; og, som belønning for en tjeneste hans oldefar en gang utførte for baronens oldefar ved en bjørnejakt, å ta alt som samles opp ved demningen over bekken mellom den første lyden av kirkeklokkene og kveldsklokkene på St. Æthelfriths dag hvert år.

I bytte mot disse godene, er Higg bundet til et likelydende sett av plikter. Han vil arbeide på baronens åkrer, så vel som på sine egne og hans naboers, i vår- og høstonn; hans sønn vil hjelpe til med å se etter baronens kyr og får så vel som resten av landsbyens dyr; han vil gi tiende av sin avling hvert år som støtte til landsbykirken; han vil understøtte baronen med ubetalt arbeid på åkrene eller med den store steinen de reiser ved siden av den gamle herskapsboligen, i tre uker hvert år.

Hvis baronen går til krig, samme om det er et raid på et annet baroni eller som et svar på en sammenkalling av den halvt mytiske skapningen, kongen, i den fjerntliggende byen London, vil Higg ta på seg sin lærvest og en gammel jernhjelm, ta en kraftig kniv og lauvingskniven han vanligvis benytter til å samle ved disse fjorten helgensdagene, og følge baronen på slagmarkene i opptil førti dager.

Ingen av disse godene og pliktene kan forhandles med. Alle Higgs forfedre har holdt sitt land under de samme betingelsene siden tidenes morgen. Hver eneste av hans naboer holder samme sett av føydale retter fra baronen mot tilsvarende plikter.

Higg har hørt om markeder. Et holdes årlig på St. Æthelfriths dag i kongens by Norbury, 54 kilometer borte, men han har aldri vært der og vil kanskje aldri reise så langt hjemmefra i sitt liv. Han vet også om penger, og har til og med sett en sølvpenny en gang, men vil leve hele sitt liv uten noensinne å ha kjøpt eller solgt noe for penger, eller vært engasjert i en økonomisk transaksjon bestemt av loven for tilbud og etterspørsel.

Ikke før århundrer seinere, når føydaløkonomien begynner å brytes ned og mellomledd nok en gang begynner å plassere seg mellom produsent og konsument, vil dette endres — og det er nettopp poenget, for føydale økonomier er hva som oppstår i et samfunn som har lært om farene ved mellomledd på det harde viset og begynner å bygge en økonomi hvor slikt ikke skjer.” – John Michael Greer

Ikeda Yoshinori XII, den siste føydalherre av den japanske tottoriklanen. 

Hvilken stabilitet! Nest etter all denne teknologien som følger med vår industrielle sivilisasjon, er “valgfriheten” det jeg avskyr mest. Å velge utdanning, bolig, strømleverandør, nettoperatør, mobiltelefon, bil, feriemål, jobb og partner. Med unntak av partner har jeg alltid tatt feil valg, i ethvert kryss går jeg i retning av katastrofen, og jeg er mildest talt lei av det hele.

I tillegg forteller Greer at føydalbonden hadde færre arbeidstimer og flere fridager enn den gjennomsnittlige amerikaner. Nordmenn har det riktignok godt i forhold til den jevne amerikaner, men dette vil ikke vare ved.

Dessverre tar det århundrer for føydalsamfunnet å sette seg, i mitt liv vil jeg i beste fall oppleve krigsherrenes tilbakekomst, men den stabiliteten de kan tilby er heller tvilsom. Så finnes det et stabilt alternativ til føydalsamfunnet som vi kan innføre her og nå?

Med glede kan jeg kunngjøre at dette alternativet finnes! Det heter InnGruppe-Samfunnet (IGS). I IGS er InnGruppe-Demokratiet (IGD) kjernen, hvor man føyer seg for inngruppa heller enn for føydalherren.

”Inngruppefølelsene fungerer opp til en viss størrelse, avhengig av hvor nært eller viktig formålet er. Over et visst antall forsvinner etterhvert følelsen av tilhørighet og kontroll, mistenksomhet tar mer og mer over og det oppstår muligheter til å utnytte systemet. Vi har ikke funnet noe konkret maksimalt antall gruppemedlemmer i publisert forskning.

Tallet vil sikkert avhenge av mange faktorer, men for å konkretisere modellen bruker vi her 25 medlemmer. Noen arbeidsformer kan kanskje ha større grupper, andre må ha mindre. Organisering av store samfunn kan dermed gjøres ved å bygge representativt demokrati gjennom inngrupper på flere nivåer.” – Det biologiske mennesket, av Terje Bongard og Eivin Røskaft, s. 298

Selv liker jeg godt de gamle Star Wars-filmene, selv om jeg har mistet guttedrømmene om at menneskeheten noensinne skal kunne erobre verdensrommet. I filmene er et sentralt tema Kraften, opprettholder av alt liv. “May the Force be with you!” er gjerne en styrkende hilsen med på et nytt oppdrag. Denne kraften har en god og en ond side.

Vi også kan nyttiggjøre oss den gode siden av kraften.

Handikapprinsippet kan gjerne sammenlignes med denne kraften, og selv om naturen i seg selv naturligvis er verdinøytral, kan vi si at seksuell seleksjon, som virker gjennom handikapprinsippet, har en lys og en mørk side. I utgruppesammenhenger slår den mørke siden av kraften inn, og man forsøker å skaffe seg status gjennom prangende materialisme: i form av bolig, bil, mobil, merkeklær og spektakulære reiser.

Med slike destruktive og miljøfiendelige egosentriske handikappstrategier vil man tvert imot miste status i inngruppa, hvor det er samarbeidsevner, omsorg og selvoppofrelse som gir respekt.

”Mennesket er ikke evolvert for store samfunn, men for å ta vare på seg selv og inngruppa. Samarbeid, solidaritet, snillhet og raushet preger mennesker som står hverandre nær. Det har til alle tider vært evolusjonært smart å holde seg inne med dem man har felles interesser med. Limet i denne gruppetilhørigheten er inngruppefølelser. De ble selektert fram gjennom fordelene ved å satse på familie og nære venner i stammelivet i Afrika.

Inngruppefølelser er lojalitet, solidaritet, selvoppofrelse og den svulmende gleden ved å bidra og få anerkjennelse. Å være i et fellesskap innebærer livskvalitet. Å svikte noen som er nære, gir en straffende følelse som er vanskelig å bli kvitt, og er evolvert fordi samarbeid med de nærmeste lønte seg.

Solidaritet, ansvar og raushet fungerer glimrende i inngrupper hvor alle ser hverandre. Gruppa kan samtidig kontrollere gratispassasjerer og korrupsjon. Handikapprinsippets ærlige signal om å gi uten å få noe igjen bærer i seg konkrete løsninger for å bygge stabile og bærekraftige samfunn ved hjelp av inngrupper. Dette er kjernen i modellen som vi skal komme til i kapittel 6, som tar for seg hvordan store samfunn og utgrupper kan organiseres demokratisk.” – Det biologiske mennesket, av Terje Bongard og Eivin Røskaft, s. 111

Å føye seg for inngruppa heller enn for føydalherren trigger positivt evolverte følelser, da stammesamfunnet eksisterte i titusener av år før vi entret føydalsamfunnet, som kun har fulgt oss i noen få årtusener.

Føydalsamfunnet er hierarkisk og rigid, kastebundet, brutalt og urettferdig, slik et samfunn med store klasseforskjeller må være for å opprettholde stabilitet. I et inngruppesamfunn vil man oppnå den samme stabiliteten ved å spille på nedarvede straffefølelser ved å svikte inngruppa, samtidig som å ofre seg for inngruppa løser ut svulmende biologiske belønningssystemer i hjernen.

Dette er fantastisk! Vi kan slippe stresset og konkurransen som følger med utgruppesamfunn og forbruksorienterte utgruppestrategier, gjennom å bygge et inngruppesamfunn. Dette er fullt mulig. Vi har nå kunnskapen som trengs for å redde oss fra oss selv, samtidig som vi får det meget bedre ved å vende tilbake til inngruppa, som er menneskets urtilstand.

Å falle tilbake i føydalsamfunnet nok en gang blir for dumt! Men det er nettopp det vi vil gjøre hvis vi ikke snart skjerper oss og begynner å lytte til hva vår første og fremste atferdsøkolog, Terje Bongard, har å si.

Vi kan vende tilbake til inngruppa, menneskets urtilstand.

I vårt moderne samfunn har vi gjennom kapitalismen latt den mørke siden av kraften få fritt spillerom, ved å dyrke fram og legge til rette for de mest destruktive kreftene i handikapprinsippet. Hvor vår nåværende kurs leder oss er det liten tvil om.

”Biologen Jared Diamond ga i 2005 ut boka Kollaps. Hvordan samfunn går under eller overlever. Han oppsummerer hvordan urbefolkninger og kulturer som har hatt teknologisk mulighet til det, uten unntak har ekspandert over bærekraftig grense, ødelagt eget livsgrunnlag og deretter kollapset. Det finnes ingen historiske eksempler på at urbefolkninger hadde omtanke for annet enn sin egen kortsiktige vinning.

Menneskekulturer har vært begrenset av teknologiske muligheter til å tømme ressursene, ikke av sin edle holdning. Det går en tydelig grense mellom de kulturer som ble på jeger-/samlernivå, hvorav noen fremdeles finnes, og kulturer som utviklet teknologi eller ble mange nok til å endre økosystemene de selv var avhengige av. Alle de sistnevnte kulturene er borte, utenom den vi lever i nå.

Verdens kjente tidligere og nåværende kulturer er en historie om hvordan mennesker har brukt alle midler for å krige om, utnytte og utarme økosystemene de har levd i. Uavhengig av kultur har mennesket til alle tider strevd og kjempet etter mat, plass, goder og verdier som har sammenheng med de to seleksjonskreftene: Å få tak i det som er nødvendig for å sikre ernæring til barn og familie (naturlig seleksjon), og å bli en attraktiv partner (seksuell seleksjon).” – Det biologiske mennesket, av Terje Bongard og Eivin Røskaft, s. 239

Slår grafen over av Gail Tverberg til kan 2015 bli et skjebneår, innledningen til fallet av vår industrielle sivilisasjon. Denne grafen vil lede oss inn i en periode av krigsherrer og anarki, før samfunnet i løpet av de neste hundreårene stabiliserer seg i nye føydalsamfunn. Men er det en slik utvikling vi ønsker?

Hvorfor ikke gripe sjansen og etablere et inngruppesamfunn, som kan ta oss forbi føydalsamfunnet? Gjennom å nyttiggjøre oss den gode kraften i handikapprinsippet kan vi skape bærekraftige samfunn som ikke er avhengige av en vanvittig energisløsing for å opprettholde seg selv. Denne muligheten ligger enda åpen for oss, et siste mulighetsvindu vi kan gripe før vi faller tilbake i en ny mørketid, historiens første globale mørketid, bundet av føydalismens rigide lenker.

Relatert

Polybios – de politiske systemers evige syklus

Apokalypsens fire ryttere – del I

Apokalypsens fire ryttere – del II

Hinsides historiens slutt? – del III

Vi har kunnskapen som trengs for å redde oss fra oss selv

David Bollier og gjenreisingen av allmenningene

Modeller for et post-kapitalistisk scenario?

Inngruppe som paradigmeskifte – en samtale med Terje Bongard

Fra massesamfunn til stammesamfunn? Terje Bongard hos NRKs Verdibørsen


Publisert hos Kulturverk den 9. januar 2015.

Samfunnets institusjoner er flygende aper

Samfunnets instanser opererer som store, flygende aper.

Les hos debatt1.

Sist vinter ble jeg fratatt min bedrift på uverdig vis. Det var ingen som helst annen grunn enn at fyrsteparet måtte finne på noe for å bygge videre på grågartnerportalen sin, etter at de var ferdige med å investere i hytte, hus og bil. Alt på dette tidspunktet tilsa at vi kunne nyte noen fredelige, investeringsfrie år.

En grunn som ble framlagt var at de ønsket å unngå arvestrid på et seinere tidspunkt. Men jeg gledet meg til å være onkel for nevøen min, som har arvet sine bestefedres gener, og ville med glede ha overgitt min eierandel til ham meget rimelig når tiden var moden. Selv har jeg kun to døtre som jeg på intet vis ville skulle å ha noe med bedriften å gjøre, og ville vært stolt over å hjelpe fram min nevø. Imidlertid tror fyrsteparet at alle er som dem, reine materialister som kun tenker på seg selv. Slik ødela de for et godt forhold mellom meg og min nevø.

Fyrsteparet mente de måtte få bedriften slik at de kunne utvikle den videre for sine barn. For det første har vi også barn, og for det andre har min kone slekt og familie på Filippinene som hun har et forsørgeransvar for. Så vi trengte en god og stabil inntekt for våre forpliktelser fram til pensjonsalder. Videre ønsket jeg å bevare bedriften for min nevø, men da kan man ikke ha lønninger og en investeringsiver som er helt ute av alle proporsjoner og går over stokk og stein. Man trenger noen i styret som kan holde igjen litt. Derfor mente jeg at vi nå hadde en gylden mulighet til å få en stabil bedrift ved at min søster solgte seg ut til en god partner for bedriften, samt at daglig leder ikke fikk være styreleder. Til gjengjeld tilbød jeg dem 40 prosent av aksjene, samt en avtale der jeg overførte min eierandel rimelig til min nevø hvis han en dag ønsket å lede bedriften. Dette var meget generøst av meg, jeg og min nevø kunne fått et godt forhold, bedriften kunne fått stabilitet, fornuftige lønninger, forsiktige og veloverveide investeringer, i det hele tatt ei god framtid for alle parter.

Dessverre var overhodet ikke fyrsteparet villige til å lytte til mine synspunkter, og de valgte å kaste meg ut på en ydmykende måte, som ikke minst har skuffet min utkårede. Slik har de både ødelagt sitt forhold til henne og hennes barn, samtidig som de har fratatt meg min mulighet til å være stolt onkel. Så havesyke har sin pris!

Imidlertid ville fyrsteparet vært maktesløse uten alle de flygende apene som har lagt ut den røde løperen for dem! Særlig gjelder dette banken og revisjonsselskapet. Hvorfor i all verden gav Nordeania dem dette lånet uten å forhøre seg med styret? Tror de jeg synes det er noe hyggelig at de hjelper til med å kaste meg ut av min bedrift, hvor jeg har arbeidet i 38 år og har min identitet og mine minner? I tillegg kunne de gjerne tatt en telefon og fortalt meg at dette lånet de utøste bak min rygg ble gitt med pant i min eierandel, og at hvis ikke fyrsteparet overholdt sine forpliktelser ville jeg miste alle verdiene mine. Å oppdage dette lenge etter at kontrakt var signert var selvsagt et kjempesjokk!

Hele det kapitalistiske systemet er absurd teater og produserer greske tragedier på løpende bånd. - Ø.H.

Samtidig har vi dette revisjonsselskapet som har skrevet alskens avtaler og kontrakter og det eine med det andre etter Fyrstens ordrer, slik at han kunne presse gjennom viljen sin. Men at de i tillegg legger til rette for og rettferdiggjør avtalesvik, gjør meg fullstendig oppgitt. Ikke bare har jeg etter hva som har skjedd helt tapt troen på vårt kapitalistiske system, som lar hybrismonstre herje fritt og ødelegge alt for alt og alle, men vårt samfunns institusjoner er jo ikke annet enn store flygende aper, i tjeneste for Brorskapet av den mørke triadens personligheter. Våre samfunnsinstitusjoner undergraver tilliten til samfunnet! Selv har jeg mistet all tro på banksystemet og revisjonssystemet etter hva jeg har opplevd. Ja, jeg har totalt mistet enhver tillit til vårt samfunnssystem, og ser fram til et samarbeide med Mot Dag AS for å rive det i filler. Fordi vårt samfunns institusjoner river i filler samfunns-tilliten!

Her ser vi en representant for en samfunnsinstitusjon motta sine ordrer fra et medlem av Brorskapet av den mørke triadens personligheter, som han lydig flyr bort for å gjennomføre.

Sannsynligvis ble min og min utkåredes forhold til fyrsteparet ødelagt for alltid da de ydmyket meg til å fraskrive meg mitt livsverk mot min vilje etter en skitur sist vinter, foran min vantro kone. La det være helt klart, dette ville ikke kunnet skje uten de flygende apenes, banken og revisjonsselskapets medvirkning. Så jeg klandrer dem minst like mye for å ha lagt ut den røde løperen for disse menneskene.

Imidlertid er det to hendelser i etterkant som ikke har gjort oss særlig mer lykkelige. Det første var da jeg kjøpte en avskjedsgave til meg selv, for å feire 38 års innsats sammen med familien. Dette gjorde Fyrsten rasende, jeg ble anklaget for å være kriminell, så denne lommekniven måtte jeg levere tilbake. På dette tidspunktet var jeg fremdeles medeier i firmaet.

Det andre er at en av de to forutsetningene som vi fikk klort inn i timene før avtalen ble undertegnet, ble brutt. En av forutsetningene avtalte vi med gamlefar, denne ble selvsagt overholdt, selv om den kun var muntlig.

Den andre forutsetningen ble avtalt med Fyrsten, og den var skriftlig. Denne ble brutt med revisjonsselskapets hjelp, og det sjokkerende er at både revisjonskontoret og regnskapskontoret står last og bram med Fyrsten i sviket. Naturligvis gidder ikke jeg å begi meg på dette revisjonsselskapet med sin hærskare av advokater til disposisjon her og i London, så de får leve sine liv i syndens pøl.

Ved reforhandling av avtale, hva jeg trodde var en tilleggsavtale, falt av en eller annen merkelig grunn punkt e bort. De andre punktene ble fortsatt gjeldende.

Slik ble jeg fratatt min bedrift vha. trusler, manipulasjon og til sist svindel. Alt lagt til rette for og støttet opp under av de flygende aper.

Grunnen til at jeg ville reforhandle avtalen var at jeg fant ut at jeg kunne spare mye skatt ved å overføre min aksjekapital i et holdingselskap. Ja ikke bare det, jeg fant ut at jeg kunne ha spart utrolig mye skatt hadde jeg opprettet holdingselskap ved skattereformen av 2005. Jeg spurte revisjonsselskapet om hvorfor de ikke hadde opplyst meg om dette i 2005, men de unnskyldte seg med at de hadde sendt ut en konvolutt med noe informasjon. Denne kom selvsagt aldri meg i hende, da jeg på dette tidspunktet dreiv på gulvet og sleit.

Så grunnet at revisjonsselskapet hadde latt meg skure og gå for lut og kaldt vann, uten å gi meg denne informasjonen hverken da eller nå, alt måtte jeg finne ut av selv, måtte avtalen reforhandles nå. Slik ble jeg påført et dobbelt svik, både i 2005, ved at jeg ikke ble informert om den gyldne muligheten som lå i opprettelsen av personlig holdingselskap, samt at jeg nå i 2017 mistet etterlønnen min fordi jeg ikke hadde opprettet holdingselskap før avtalen med Fyrsten ble signert.

Nå ser det ut til at jeg får dagpenger for oppstart av firma, da jeg får prøve å fylle dette firmaet med noe fornuftig, men denne støtten blir kun halvparten av hva den kunne ha vært hadde jeg fått etterlønnen min.

Det sies at alle gode ting er tre, men det ser jammen ut til at alle onde ting er tre også:

1. Jeg ble manipulert og tvunget til å fraskrive meg min bedrift etter en skitur, med ca fire timers betenkningstid.
2. Jeg fikk ingen avskjedsgave etter 38 års innsats.
3. Jeg fikk ikke etterlønn, en av de to forutsetningene jeg klarte å forhandle fram i de fire timene før jeg fraskrev meg mitt livsverk.

Så slik er det. Ingen, aller minst samfunnets svikefulle institusjoner, de flygende aper, har noen som helst interesse av å lytte til min historie, så jeg får notere ned mine nedtegnelser her for de som skulle være interessert.

Litt om flygende aper:

- Er du en flygende ape? – psykopaters medhjelpere og medskyldige

- Flyvende aper – psykopatens medhjelpere

Pussig å tenke på hvordan jeg og gamlefar startet denne bedriften tilbake i 1979. Husker fremdeles jeg var med og hjalp ham med å dirigere på plass flissiloen, mens han kjørte trucken. Var da 11 år. På lørdager var det fast soping på fabrikkgulvet, mens vi spilte countrymusikk. Feriene gikk med til å arbeide, lønna husker jeg var 12 kr. timen. Seinere ble det oppstart av lamineringsfabrikk, som var et forferdelig slit, men morsomt de første årene. Særlig den tiden oppfinneren var med, en skikkelig luring, som nå arbeider hos IDT. Men jeg fant da på en hel del selv også. Og ikke minst gamlefar!

Ellers får jeg takke gamlefar som holdt verdien oppe på firmaet helt til det siste, uten hans innsats ville jeg fått med langt mindre enn verdien av etterlønna. Så takk for det!

Nå går veien videre med nytt firma. Noe særlig i lønn og utbytte blir det neppe, hvis det blir noe overhodet? Men det finnes da annet av verdi også. Noe min venn og våpendrager Achsel Ford minner om på en særdeles god måte!

ⒶF

September 14, 2017 at 12:18 pm

Hei, Don “Donkey Shot” Quijoivind! Takk for at du deler en sterk og personlig erfaring med oss i en så lesbar og, tross det bitre innholdet, underholdende form!

Jeg håper i det minste det ligger en viss lindrende effekt i å kunne være den som skriver historien ned for ettertiden, og så herlig dra karakterene velfortjent etter nesa gjennom sin egen gjørme og historiens kronologi – noe som jo om ikke annet er et brudd med den gamle sannheten om at det er seierherren som har dette privilegiet. Jeg er nokså overbevist om at Fyrsten ikke hverken formår eller har noe ønske om å skrive et eneste komma han ikke regner med å tjene penger på. Humor er sannsynligvis heller ikke Fyrstens førstevalg av retorisk hjemmebane, så siste ord om saken er ditt. Fyrsten får nøye seg med pengene og posisjonen, og det er det som er den egentlige fattigmanns trøst, Don Q. En fri sjel ser fort hvem som er den virkelige vinneren og taperen her. For som det står i bibelen, fritt etter hukommelsen; hva hjalp det en mann å vinne hele verden, om han tapte sin sjel? Den form for jag etter det materielle er en av de sikreste veiene til evig misnøye vi har klart å finne i den vestlige verden, og om det er noen trøst, kan jeg forsikre at Fyrsten med dette idiotiske stuntet har truffet blink og satt en solid spiker i sin egen lykkes kiste.

Jeg blir sittende i takknemlig ettertanke overfor det faktum at jeg selv vokste opp i en familie der ingen hadde slike trekk eller i det hele tatt var særlig opptatt av materiell status. Jeg vokste opp på et rekkehusfelt to mil utenfor Oslo med mye grønt fellesareale og lekeplass i midten, en slags merkelig hybrid av lommetunet og det suburbane, det var noen hundre beboere på feltet, og vår familie tilhørte den lille håndfullen som ikke tok del i det obligatoriske spillet omkring status og synlig materiell velstand. Det var ingen nød i vår middelklassetilværelse, men det ble aldri jobbet for å bli rik eller skaffe luksus, penger var mer en nødvendig og kjærkommen bieffekt av å jobbe, og i den grad det var en motivator i seg selv, var det kun innenfor rammene av overlevelse, altså for å få det til å gå rundt fra måned til måned og klare forpliktelsene. Hos oss ble ting målt på en annen verdiskala, det var musikk, litteratur, kunst og kultur som var livets goder, og det å være veldig opptatt av og la seg motivere primært av penger, ble egentlig ansett som en smule vulgært og rett og slett litt stakkarslig. Vi var vel også én av kun to husstander som ikke hadde bil på den tiden. Dette skapte selvfølgelig en type atmosfære i mitt barndomshjem som var annerledes enn hos de fleste familiene på feltet vårt, og dette var noe alle mine lekekamerater visste og var umåtelig tiltrukket av. De syntes alltid det var veldig spennende, og samtidig veldig trygt og uformelt hjemme hos oss, og det var alltid åpent hus og mange gjester, både store og små. At noen av gjestene av og til også var ganske allment kjente personer, såkalte kulturpersonligheter (artister, skuespillere og forfattere) gjorde det nok ikke mindre spennede, men det var den generelle annerledesheten som primært var trekkplasteret hos oss. En oppvekst man noen ganger nå for tiden faktisk føler at man bør underspille eller holde for seg selv for å beholde troverdighet i diskusjoner av politisk eller økonomisk art, da “kultureliten” har seilt opp som sterkt skjellsord og syndebukk i manges øyne ettersom misnøyen med samfunnsutviklingen har tiltatt, og noe som er definert som et klassemessig svik er identifisert. Uten at jeg personlig kan huske å ha hatt noe særlig med det å gjøre. Uansett, ingen fra familien eller nye generasjoner har siden vært noe unntak, alle er godt fornøyde med en økonomi som ikke tillater fråtsing eller sløsing, og vi har stadig våre interesser og gleder helt andre steder enn på konto i banken. Derfor har vi alle selv hjem som folk liker å komme til, og derfor er vi alle også veldig gode venner som hjelper hverandre og alltid koser oss i hverandres selskap. Det er en stor velsignelse og en uvurderlig trygghet og styrke å ha en sammensveiset familie uten noen kompliserte eller dysfunksjonelle interne forhold.

Jeg runder av med en fin historie fra en vennefamilie av meg her nede på sørlandet hvor jeg nå bor, i min mors gamle hjemby. Dette er også veldig fine folk uten sans for det prangende, og helt uten behov for å delta i familære intriger over materielle goder. Det finnes derimot en annen gren av denne familien som er av en helt annen støpning. Og det var i forbindelse med oppgjør av et dødsbo, at to brødre fra den eldre generasjonen satte seg i bilen og kjørte til Oslo for å møte den andre familiefraksjonen og bli enige om en del ting ifbm. arveoppgjøret, det gjaldt da ikke større materielle verdier som hus o.l., men personlige ting med affeksjonsverdi, og som delvis muntlig var “gitt” til ulike av avdødes familiemedlemmer på forhånd. Den ene av brødrene er faren til min jevnaldrende venn, som da var tenåring og også med på Osloturen, og det er fra ham jeg har historien.

Da de kom frem til åstedet, var der full aktivitet i tantes hus med nedpakking og bortkjøring av personlige eiendeler, nærmest som et røvertokt i full fart etter først-til-mølla-prinsippet. En håndfull gjenstander mine venner etterspurte med en rimelig forventning, ble én etter én forklart som “annektert”, “deponert”, “anbragt” og i andre forskjønnende vendinger henvist til som allerede fordelt og fjernet. Altså “rappa fra dødsboet”, sagt på vanlig norsk. Det var frekt og ulovlig, og ganske uvirkelig for dem som kom dit med de mest beskjedne ønsker, og forsåvidt hadde stått den avdøde tanten ganske mye personlig nærmere enn den andre familiegrenen, og stilt opp mer så lenge hun var i live, tross lengre avstand. Men dette er karer med de rette verdiene og den rette innstillingen, så de gadd ikke å kaste et minutt ekstra på den typen uverdig kjekling om materielle ting, bare ristet på hodene, lot gribbene slåss videre i fred og satte seg i bilen og la i vei på hjemturen uten mer bagsje enn de hadde med innover. Dog, skulle det vise seg, med en ytterligere styrket tro på at de tross alt selv hadde knekt koden for livets kunst adskillig bedre enn dem som ble igjen i tantes hus for å slite hennes jordiske gods i filler mellom seg i det patetiske forsøket på å få den største halvparten av alt med seg hjem.

Stemningen var ganske laber, og det gikk visstnok nesten til Drammen før det første ordet ble sagt på turen nedover E18. Dialogen ble innledet av Torgeir, den ene av brødrene, og lød som følger:

-Du Jens …

-Mm.

-Jeg er så innmari glad for en ting, jeg.

Jens ruller rolig og omstendelig ferdig en røyk, slikker papiret og kniper tobakksendene av før han responderer.

-Mm?

Torgeir tar seg god tid og får plassert bilen i det feltet og det tempoet han vil, og legger inn sin innebygde autopilot før han tenner sin egen rullings, som har hengt utent i høyre munnvik siden avgang fra Oslo.

-Og det er det, atte sånn som de derre folka der, Jens …

-Mm.

-Sånn kan heldigvis vi aldri bli, vi!

Så kom et “high five”-klask og et herlig, felles latterbrøl, dette forløsende mirakel som alltid knytter oss til det evige, kosmiske perspektiv på tilværelsen, før Torgeir setter på noe saftig rock’n’roll, trykker inn gassen og kjører de virkelige seierherrenes triumfmars bort fra usselhetens verden med fryd og hjemlengsel i hjertene.

Kapitalismens livstruende økonomi

Av Geir Ivar Jørgensen.

Enten vi vurderer de neoliberale økonomiske teorier, eller andre av kapitalismens foretrukne økonomiske teorier, så bygger de alle på umulige forutsetninger.

All kapitalistisk økonomi bygger på behovet for økonomisk vekst, og at økonomiens vekst kan balanseres ved økt forbruk. Økt forbruk forutsetter økt forbruk av energi. Derfor dreier mye av politikken og økonomien seg om energi. Det er nødvendig at energi får en helt annen rolle i økonomien, enn den privatkapitalistiske bedriftsøkonomiske rollen den har fått.

Vi kan ikke løse verdens økonomiske problemer ved økt forbruk. Tvert imot må forbruket ned, fordi verden tåler ikke mer av forurensning og forsøpling ved vårt høye forbruk.

Balansen i økonomien må skje på naturens premisser, styrt av naturens evne til å fornye de ressurser vi forbruker. Uten en økonomi i balanse med naturen går livet på jorden den sikre utryddelse i møte. Det finnes bare ett logisk sluttresultat, dersom vi ikke snart begynner å styre økonomien i henhold til naturens premisser.

Dette er ikke vanskelig å forstå. Derfor er det underlig at politikken i samtiden er styrt på privatkapitalismens bedriftsøkonomiske premisser, til tross for at naturen gir meget tydelige signaler om at verden er iferd med å drukne i forurensning og forsøpling.

I Norge er MDG det eneste partiet som tar disse logiske konsekvenser på alvor. Den politikk som er nødvendig er ikke populistisk. Privatkapitalismens egoisme og grådighet fnyser over tanken på å måtte redusere forbruket, men det er hva mange må innrette seg på, dersom levekår med god livskvalitet skal kunne sikres for alle mennesker.

Vi har mange mennesker i verden som forbruker langt mer enn hva menneskeheten kan leve med. Skulle alle mennesker forbruke like mye, behøver vi mange flere jordkloder. Men vi har bare denne ene. Det er med andre ord de mange som overforbruker, som er samtidens største utfordring.

Denne kapitalismens destruktive økonomiske modell må vi snarest mulig få lagt død.

Enhver oppegående kan skjønne hva som for tiden skjer i verden. Det er for lite ressurser tilgjengelig for det høye forbruket de rikeste land i verden har lagt seg på. Den globaliserte økonomiske overklassen har ikke nok ressurser tilgjengelig for sine mange pengemaskiner. Derfor har de begynt å slåss om de ressurser som finnes i andre land. Den grådigste slåsskjempen er USA, som i allianse med EU, og NATO, bruker sin politiske, økonomiske, og militære makt til å røve ressurser fra alle land de kan legitimere å angripe og utbytte. Fremgangsmåten har de demonstrert i Afghanistan, Irak, Libya og Syria m.fl. land. Nå vil de igang med det samme i Venezuela.

Norske velgere må si sin mening om dette i høstens Stortingsvalg. De norske politiske partier som støtter kapitalismens markedsliberale destruktive imperialisme er: Ap, Høyre, Frp, Venstre, og Krf. Ønsker man en politikk som vil styre bort fra den politiske kurs Norge holder, må velgerne slutte å stemme på de partier jeg her har spesifisert.

Relatert

Russen speiler samfunnet

Det er noe galt med den måten ulikhet produseres, legitimeres og opprettholdes på i dagens ­globaliserte økonomi

Transhumanismens evangelium

Penge-vulkanen

Pengevulkanen.

Foto: Oliver Spalt

Heller enn at penger vokser på trær, synes det for meg som om de spruter opp av en vulkan:

«Derivater er verdipapirer som i stor grad er avhengig av verdier i andre verdipapirer og er finansielle instrumenter som brukes til spekulasjon i stor skala fordi de kan settes sammen til stadig mer kompliserte og luftige konstruksjoner. Sikkerheten for disse investeringene blir deretter. Derivater bygger på veddemål om framtidig kursutvikling på valuta, råstoffer, aksjer osv. Storinvestor Warren Buffett har kalt derivater for «økonomiens masseødeleggelsesvåpen».

For å belyse størrelsen av spekulasjonene kan man ta utgangspunkt i det som IMF oppgir som verdens brutto nasjonalprodukt (BNP). Dette er oppgitt til å være ca. 70.000 milliarder dollar. Verdens samlede derivatmarked er angivelig på i alt ca. 1.400.000 milliarder dollar, dvs. ca. 20 ganger større.»

http://steigan.no/2017/03/14/kolosser-pa-leirfotter/

For å unngå fripassasjerer innenfor et borgerlønns-system, må dette innføres som en del av et inngruppe-styrt produksjons-demokrati:

«Så lenge det finnes ressurser er kapitalismen voksende, og dermed stabil. Vi foreslår i boka en like stabil mulighet for organisering av store samfunn. Mennesket har sterke, evolverte følelser for samarbeid og raushet i inngruppa. Vi ønsker å diskutere en modell av et bærekraftig, framtidsrettet samfunn som bygger på et inngruppestyrt, representativt demokrati som omfatter vareproduksjonen. Tverrkulturelt oppfører folk seg samarbeidende i inngrupper hvor deres handlinger blir sett av andre. Dette er ikke utopier, meninger eller påstander, men grundig dokumentert vitenskap. Vi har et håp om at denne viktige kunnskapen kan få i gang en diskusjon på venstresida. Dessverre er de evolverte følelsene som gjør det smertefullt å skifte standpunkt også sterke. Å få rett gir status og en følelse av belønning, å innrømme feil gir tilsvarende en ubehagelig straff.»

http://debatt1.no/det-er-haplost-og-vi-gir-oss-ikke/

Personlig ser jeg på Zahavi som den tredje frelser fra ørkenen:

«Artikkelen om Zahavi er sørgelig kort. Dette indikerer at de færreste har insett handikapprinsippets betydning for sosial interaksjon, med hjernen som menneskets påfuglhale. Dette tror jeg vil endre seg radikalt hvis Bongards bok «Det biologiske mennesket: individer og samfunn i lys av evolusjon», kommer på engelsk, tysk og kinesisk.

Skal man dra allegorien videre kan man si at Bongard blir Zahavis Paulus. Men Paulus brakte ikke ut sitt budskap på hebraisk, men gresk og latin. Så Bongards bok må ut på engelsk!

Ps! Bongard vil neppe like allegorien, da han er heller allergisk mot religion. Så skulle Bongard lese dette får han ha meg unnskyldt. Det var godt ment.»

http://steigan.no/2017/03/11/kajsa-ekis-ekman-det-duger-inte-med-duttande-har-och-dar/#comments

Sven Røgeberg: Mot en fossil endetid

Introduksjon

Dette er akkurat det essayet jeg har drømt om å skrive, men ikke kom noen veg med. Er umåtelig takknemlig for denne usedvanlig konsentrerte, poengterte og klarsynte oppsummeringen av verdenssituasjonen. Det har vært mye bra på steigan.no om temaet, men dette essayet er i en helt egen klasse. Perspektivene i denne teksten må være vår rettesnor i arbeidet med alternativer.

Som artikkelforfatteren vet, men som ikke ble nevnt, har vi i høy grad gått tilbake til kull de seinere tiår for å drifte vår industrielle sivilisasjon:

Det er nesten litt godt at Rosling er død, vekstapologetenes fremste herlighetsteolog. Partipolitikken, fornybarsamfunnet og humanismen har ingen framtid. Mennesket er en svartelistet art, og vi står foran plastapokalypsen. Økonomien kollapser uten evig vekst, en umulighet. Terje Bongard vil ingen lytte til, selv om han er en bedre formidler enn Rosling og i motsetning til ham ser sammenhengene, og presenterer en mulig løsning for en dyster framtid.

Jeg har nå den uforlignelige samtalen med Bongard i "Mellom himmel og jord" 22. januar nedlastet som lydfil, ønsker noen denne tilsendt vennligst ta kontakt.

Vi kunne hatt et håp hvis ikke Bongards forskningsprosjekt var blitt avvist i 2014. Dessverre kunne han ikke presentere forskningsrådet for et "storslagent teknisk eventyr", slik artikkelforfatteren så korrekt beskriver det, og ble derfor avvist. Dette er vel også hovedårsaken til at så få vil lytte til vår fremste formidler. Fordi "denne pessimistiske tosken vil ha oss til å gå tilbake til stammesamfunnet!"

Denne teksten er for meg som for en munk å ha funnet et nytt hellig skrift. Legger den på bloggen min, og skal gjøre mitt beste for å spre den. Fordi den må danne vårt fundament i vår streben etter et levelig samfunn i en utpint verden!

Mot en fossil endetid

Opprinnelig publisert hos Kulturverk.

Rv. 4 - Viggadalen

Det går et spøkelse gjennom verden – knapphetens spøkelse. Det er slutt på billig og lett tilgjengelig fossil energi – det drivstoffet og materialet vår drømmeaktige velstand er skapt av.

Av Sven Røgeberg, lektor i filosofi, historie og tysk.

«Partidemokratiet vil slite med å overleve slutten på den fossile industritidsalderen. Demokratiet er diktert av veksthensyn. Politikerne kan ikke annet enn å overgå hverandre i løfter om økt forbruk og høyere levestandard. En massiv satsing på fornybar energi som sol og vind vil strupe veksten og lede til et umiddelbart velstandsfall.»

Frykt og beven hos fremskrittets ideologer. Men troen på innovasjoner som ennå ikke er gjort er fortsatt større enn troen på sammenbrudd og dommedag. Og hvordan skulle det kunne være annerledes? Vi lever da i en sekulær, postmalthusiansk tid?

I 1798 skrev presten og samfunnsforskeren Thomas Malthus boken An Essay on the Principle of Population. Her argumenterer han for at verden ikke greier å produsere nok mat til en raskt økende befolkning.

Det er vanlig å kritisere Malthus for ikke å ha forutsett de teknologiske innovasjonene som gjorde det mulig å øke matproduksjonen.

Den nye teknologien med landbruksmaskiner – og senere med kunstgjødsel, nye plantesorter, sprøytemidler mot ugress og innsekter – hadde imidlertid ikke vært mulig å realisere i stor skala uten et kraftig oppsving i bruken av fossil energi, først kull og senere olje og gass.

Malthus levde før kullproduksjonen i Storbritannia tok av. Den industrielle revolusjon var først og fremst en energirevolusjon. Brenning av fossilt karbon økte lønninger og profitt, og reduserte prisene på de fleste ting.

På hulevegger kan arkeologer studere hvordan fortidens jegere og sankere skapte vidunderlige hulemalerier for å forsikre seg om at de store byttedyrene alltid ville være der som utømmelige ressurser.

I dag skaper vi storslåtte fortellinger om tekniske eventyr som vil gi oss den energien vi trenger, når den fossile energien forsvinner. Fantasifostrene er ikke begrenset til isolerte grotter – ideen om fornybar energi er et kulturelt mem, hvis globale spredning ødelegger energiforsyningen.

Sannsynligvis burde all injeksjon av sol og vind i strømnettet forbys. Den “billige”, subsidierte kraften ødelegger prissignalene med den konsekvens at all energiproduksjon til slutt må subsidieres.

Drømmen om fornybar energi er hjernespinn av flere grunner:

• Oppbyggingen av et fullskala, såkalt fornybart alternativ ville innebære et netto energitap, fordi det ville trekke store mengder fossil energi bort fra vareproduksjonen.

• Å skalere opp et alternativt, helt fornybart energisystem ville koste for mye tid og penger. Å forsyne hus med sol- og vindgenerert strøm og varme er et lite problem sammenlignet med det å bygge boliger, ja all infrastruktur, uten bruk av fossil energi. Og olje er ikke bare drivstoff, men inngår som materiale i ting vi bruker og omgir oss med: Uten asfalt intet veidekke for elbilflåten. Kostnadene med å erstatte den fossile infrastrukturen og tingverdenen ville være astronomiske.

De stigende oljeprisene siden 1970 taller ble møtt med globalisering, lavere renter og økt gjeld, som bidro til at økonomien kunne fortsette å vokse enda noen tiår inntil finanskrisen rammet i 2008.

Nå er den økonomiske veksten ekstremt svak, samtidig som overheadkostnader som lederlønninger, pensjoner og gjeldsrenter fortsetter å stige.

Verdensøkonomien antar form av et nullsumspill, der økonomisk fremgang for er land betyr tilbakegang for andre.

De mer autoritære ledertypene – Victor Orban og Donald Trump, Putin og Erdoğan, ja kanskje Marine le Pen etter det franske presidentvalget til våren –er en forsmak på hvilke verdier og styreformer vi kan vente oss, når fossilalderen går mot slutten.

Det var først en økonomi drevet av billig fossil energi som gjorde at liberalismen og sosialismen – de to store opplysningsideologiene – kunne prege hele samfunnet med sine verdier. Verdier om politisk likhet, likestilling, toleranse, omsorg for de svake og uproduktive, avvisning av vold er fossile verdier og knyttet til eksistensen av et historisk enestående energisystem, som fra ca. 1800 tillot en eksponentiell vekst i levestandard og befolkning.

Partidemokratiet vil slite med å overleve slutten på den fossile industritidsalderen. Demokratiet er diktert av veksthensyn. Politikerne kan ikke annet enn å overgå hverandre i løfter om økt forbruk og høyere levestandard. En massiv satsing på fornybar energi som sol og vind vil strupe veksten og lede til et umiddelbart velstandsfall.

Derfor vil det kunne mobiliseres et velgerflertall for en aggressiv fossilkapitalisme, som skroter klimahensyn og miljøreguleringer i jakten på den siste olje og gass. Klima- og miljøkollaps senere er å foretrekke fremfor sammenbrudd straks.

For å dekke sine kostnader trenger imidlertid oljeprodusentene – selv etter å ha blitt kvitt klimatiltak og miljøreguleringer – så høye priser at stadig færre vanlige lønnstakere vil ha råd til oljeintensive produkter som egen bolig og ny bil. Det de amerikanske fracking selskapene vinner på den nye presidentens avvikling av klima- og miljøpolitikk vil de tape på proteksjonisme og handelskrig, som rammer deres internasjonale forsyningskjeder med høyere tollsatser og økt usikkerhet.

Hva skjer når Trumps kjernevelgere smertelig erfarer at heller ikke en aggressiv fossilkapitalisme kan gjøre Amerika storslagent igjen?

Epilog:

Denne kronikken er avvist av portvokterne til den offentlige diskusjonen i alle store riksaviser. Grunnen kan selvfølgelig være at teksten bare formidler pessimisme og ingen løsning. Selv dystopiske Eurabiateorier, som forutser en fremtidig islamisering av Europa i regi av en elitær femtekolonne, kommer opp med en radikal løsning for å stoppe undergangen til Aftenlandet.

Slike teorier slipper også til, fordi det gir skravleklassen anledning til å fremstå som høye og mørke i en verdikamp til forsvar for humanitet og likeverd.

Tilsvarende dreier nesten all kritikk av Trump og høyrepopulisme seg om etikk og estetikk: den vulgære og skamløse stilen, som tærer på verdisubstansen i vår sivilisasjon.

At verdiene som forsvares er fossile verdier, at sivilisasjonen vi er så stolte av er frembrakt innenfor et historisk enestående energisystem, at sol- og vindkraft ikke kan skaleres opp til et fullverdig alternativt energisystem og strømnett – dette er tanker som ikke er velkomne.

Ble de nemlig anerkjent, så måtte også Trumps fossile energipolitikk sies å representere en slags rasjonalitet, om enn aldri så desperat.

Tidligere av samme forfatter:

Essay: Vannet vi svømmer i og Gulljakten i Amazonas

Relatert

Uten å vite det har fienden noen lærdommer til oss

Kan kapitalismen redde seg selv?

Ytringsfriheten angripes – hvor blir det av reaksjonene?

Demonetization and You

Om den globale kapitalens kamp mot kontanter og for å kontrollere alt du gjør.

Illustrating the Solidarity Economy

Beautiful biourbanism for a new solidarity economy!

Make sure to print this fantastic poster with text in A3 or A2, to hang it on your office.

We’re very happy to share this fantastic poster, with text by Caroline Woolard and an illustration by Jeff Warren. The poster is also available in Spanish and Mandarin. The following text is extracted from Unterbahn.com:

What practices and places can we rely on and strengthen in the years to come?

What might be called an “alternative” economy in the United States is known globally as the solidarity economy. The solidarity economy identifies and unites grassroots practices like lending circles, credit unions, worker cooperatives, community safety initiatives, community media stations, and community land trusts to form a powerful base of political power. The concept emerged in the global South (as economia solidária*) and is now gaining support in the United States under many names, including the community economy, the peace economy, the workers’ economy, the social economy, the new economy, the circular economy, the regenerative economy, the local economy, and the cooperative economy.

As many people finally wake up to the reality that white supremacy threatens public health on a daily basis, a wide range of people are educating themselves, assertively dismantling structures of oppression in organizations, and learning to follow the lead of black and brown artists and organizers who have been under siege for centuries and who have always been leaders in the solidarity economy. For more information about the solidarity economy, please visit: http://www.communityeconomies.org/Home and http://solidaritynyc.org

Marco Arruda of the Brazilian Solidarity Economy Network stated at the World Social Forum in 2004: “A solidarity economy does not arise from thinkers or ideas; it is the outcome of the concrete historical struggle of the human being to live and to develop him/herself as an individual and a collective… innovative practices at the micro level can only be viable and structurally effective for social change if they interweave with one another to form always-broader collaborative networks and solidarity chains of production-finance-distribution-consumption-education-communication.”

Text by Caroline Woolard

Med Bauwens tredelingsmodell eller Bongards RID-modell for et post-kapitalistisk scenario?

Dagens system har utviklet seg til et vanvittig anti-"commons". Dette skyldes hva David Bollier kaller "det predatoriske markeds/stats-duopolet", som fortærer "the commons" (et trist eksempel er Sandvika storsenter). Vi har ikke lenger motpolene staten og markedet, men disse har gått sammen i en symbiose og blitt til et siamesisk monster. Dette som en årsak av korporasjonenes makt og kapitalismens behov for å akkumulere, derfor må våre fellesverdier privatiseres. F.eks. er 20 prosent av det menneskelige genomet nå privatisert, en absolutt galskap. Våre folkevalgte og byråkratiet fungerer som lydige marionetter for dette monsteret.

Så lenge kapitalakkumulasjonen og dens eksponentielle prinsipp opprettholdes, så vil rovdriften pågå til hele det biologiske systemet vår sivilisasjon hviler på bryter sammen. – Pål Steigan

Tidligere har jeg oversatt følgende fra Michel Bauwens:

For å leggje til rette for akkumulasjon av kapital og uavgrensa vokster har samfunnet stadfesta to trussetningar:

1) Vårt noverande system er basert på trua på uavgrensa vokster og eit uendeleg tilgjenge til ressursar, trass i det faktum at vi bur på ein endeleg klode; la oss kalle denne funksjonen løpsk "pseudo-overflod".

2) Vårt noverande system trur at nyskapingar bør privatiserast og berre verta gjort tilgjengelege for ein heftig pris (immaterialrett), ved å kriminalisere deling av kunnskap og kultur; la oss kalle dette trekket tvungen "kunstig knappleik".

Michel Bauwens sitt mål er en tredelingsmodell av samfunnet, hvor "the commons" gjenerobrer sin rettmessige plass og står på likefot med staten og markedet. Bauwens har skissert sitt idealsamfunn i følgende illustrasjon:

Kilde: FLOK Society Research Plan

Bauwens regner seg som kulturell katolikk, så kanskje kan hans tredelingsmodell sammenlignes med kirkens forestilling av Gud, hvor Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd står på likefot og sammen utgjør en høyere enhet?

Vi kan ikke fortsette med et system som skaper velstand, men som også ødelegger jorda og skaper så mye sosial ulikhet. Etter 400 år med dette tror jeg vi vet at dette ikke fungerer. Vi trenger et nytt system for å gjenerobre alle disse fellesverdiene. – Michel Bauwens

Bauwens modell bygger på mange måter videre på situasjonen i seinmiddelalderen, hvor vi hadde blomstrende lokale økonomier fundamentert i sterke "commons" og demurrage (1).

Denne tiden med demurrage, som er motsatsen til kapitalismen fordi dette økonomiske systemet bygger på at pengene avtar i verdi, slik at akkumulasjon blir meningsløst, gav en utrolig oppblomstring av kreativitet og livsglede, symbolisert gjennom de store katedralene.

Maktens tinder kunne ikke godta denne utviklingen og konstruerte derfor kapitalismen, som en videreføring av feudalismen. Er man nedsyltet i gjeld står man naturligvis på likefot med den livegne.

Kapitalismens tilblivelse er mesterlig redegjort for av Douglas Rushkoff, som bl.a. har skrevet boka "Life Inc: How Corporatism Conquered the World, and How We Can Take It Back". Det finnes også et usedvanlig matnyttig intervju med ham fra 2011 i Hilobrow, av Peggy Nelson, som kan leses her.

Mens seinmiddelalderens mange blomstrende økonomier var knyttet opp mot reelle fornybare og lokale ressurser, først og fremst korn, bygger dagens kapitalisme fullt ut på pengefølelsen.

I intervjuet med Rushkoff redegjør han for denne overgangen. Fram til 1970-tallet var dollaren knyttet opp mot gull, men dette måtte man selvsagt før eller seinere oppgi grunnet kapitalismens behov for evig vekst.

En Ithaca-time er er en alternativ valuta som bygger på tiltroen til dine medmennesker, i motsetning til dollaren, som i dag kun er et trossymbol

Jeg har stor sans for Bauwens tredelingsmodell, hvor "Netarchical Capitalism" kan danne ei bro til fullbyrdelsen av visjonen. Men er det kraftig nok lut for å redde sivilisasjonen og forhindre at vi faller tilbake i en ny mørk middelalder?

Mens Bauwens søker å videreføre staten og markedet, om enn i en helt annen form enn i dag, og med den hovedhensikt å tjene "the commons", vil Terje Bongards RID-modell (Representative Inngruppe-Demokrati) føre til en oppløsning av markedet og staten. Noen vil kanskje si at hans modell gjør oss selv til hva Bauwens beskriver som en partnerskapsstat, men jeg ser det slik at den vil bringe oss til det ultimate "commons".

RID-modellen står for det ultimate representative demokratiet, eller inngruppe-demokratiet

Kapitalismens drivkrefter er pengefølelsen og utgruppe-konkurranse, demurrage tuftes på fornybar naturkapital og lokale økonomier, mens Bongards modell smelter sammen staten, markedet og "the commons" gjennom inngruppa. Inngruppemekanismene, som henter energien fra den positive kraften i handikapprinsippet, blir her driveren.

Slik går vi tilbake til menneskets urtilstand, hvor alt ble organisert som "commons" eller fellesskap gjennom stammesamfunn. På norsk er ordet allmenning, som ikke bærer i seg den samme tyngden, klangen og røttene som det engelske ordet "commons" (2). Med RID-modellen ville for første gang denne styringsformen kunne overføres til et massesamfunn, organisert gjennom mange små stammesamfunn.

Slik ville sivilisasjonens og tidens sirkel sluttes, og vi ville finne tilbake til våre røtter, vårt innerste selv.

En annen viktig forskjell på tredelingsmodellen og RID-modellen er at førstnevnte er en visjon, noe å strekke seg etter, mens Bongards modell er et verktøy i seg selv. RID-modellen er både en visjon og samtidig verktøyet vi trenger for å bygge denne visjonen. Med en gang vi bestemmer oss for å ta i bruk dette verktøyet kan visjonen fullbyrdes, så og si over natta. Den kan derfor også ses på som ei redningsbøye, og dette kan vi saktens trenge nå som den sjette store utryddelsen er over oss.

Takk Øyvind, men fremdeles har ikke disse viktige kritikerne knekt koden med pengefølelsen, eller sett at det eneste Ellinor Ostrom mangler, er forståelse for inngruppestørrelsens betydning for politisk styring…. – Terje Bongard

Et tredje moment hvor RID-modellen virkelig kunne føre til en revolusjon, ville være for en overgang fra effektivitetsfokus til resiliensfokus. Det er ikke det at resiliens og effektivitet ikke kan forenes, men i et bærekraftig samfunn vil resiliens alltid trumfe effektivitet. I en kapitalistisk samfunnsmodell er dette motsatt, hvor effektivitet alltid trumfer resiliens, som en logisk følge av akkumulasjonsprinsippet.

Penger er i dag limet i store samfunn. Med RID-modellen ville inngruppa overta som limet i store samfunn, noe som ville overflødiggjøre både profittmotivet og effektivitetspresset. Da ville det bli lett å prioritere resiliens.

Effektivitetstyranniet er en trussel både for livskvalitet og bærekraft. Uten dette åket ville vi igjen kunne ta oss tid til å skape skjønnhet og å dyrke sunn og etisk forsvarlig mat.

Konvensjonelt jordbruk søker ikke å maksimere avkastningen per dekar; det søker å maksimere avkastningen per tidsenhet. Hvis vi hadde 10 prosent av befolkningen sysselsatt i landbruket istedenfor dagens 1 prosent, kunne vi lett brødfø befolkningen uten petro-kjemikalier eller giftsprøyting. – Charles Eisenstein

Kanskje kan Michel Bauwens og hans tredelingsmodell makte å koble oss opp igjen mot den lykkens veg vi vandret på i seinmiddelalderen, før maktelitene penset oss inn på kapitalismens veg mot avgrunnen? Jeg ønsker ham all lykke og min fulle støtte for sitt prosjekt.

Men størst tro har jeg allikevel til Terje Bongard og hans veg tilbake til selveste urmennesket. RID-modellen betyr ikke å gå tilbake til steinalderen, men steinaldermennesket skal vi ikke forakte. Innerst inne er vi alle stammemennesker, og bærer i oss lengselen eller stammefellesskapet.

Fotnoter:

1) En blomstrende økonomi eller blomsterøkonomi vil si at alt resirkuleres, og er derfor fullt ut bærekraftig. Blomster bygger heller ikke på uttømmelige ressurser. Å kalle norsk økonomi for «blomstrende» henger derfor ikke på greip.

2) "Alain Lipietz, a French political figure and student of the commons, traces the word "commons" to William the Conquerer and the Normans - not the English, interestingly. The term "commons" supposedly comes from the Norman word commun, which comes from the word munus, which means both "gift" and "counter-gift", which is to say, a duty.

I think this etymology gets to the nub of the commons. We need to recover a world in which we all receive gifts and we all have duties. This is a very important way of being human. The expansion of centralized political and market structures has tragically eclipsed our need for gifts and duties. We rely on the institutions of the Market and the State for everything, leaving little room for personal agency or moral commitment. And so we have largly lost confidence in what Ivan Illich called the vernacular domain, the spaces in our everyday life in which we can create and shape and negotiate our lives." – David Bollier

Publisert hos Kulturverk den 15. oktober 2014.

Les Terje Bongards respons til artikkelen hos Permaliv.

Relatert:

• Inngruppa som styrende prinsipp i et bærekraftig demokrati
• The commons as an approach to governance, sustainable resource management and social wellbeing
• Peer to peer as an approach to governance, production and distribution of knowledge

Kapitalismen – frå eit gode til eit vonde – og vegen vidare

Kapitalismen kan sjåast som eit frigjeringsprosjekt, kva Michel Bauwens kallar den andre revolusjonen. Ein gjekk frå romarriket sitt slaveri til føydalisme i middelalderen til kapitalisme, ein stigande frigjeringsspiral. Frå å drivast av tvang til å motiverast av løn. Løna som drivkraft har gjeve oss ei teknologisk utvikling og eit velferdssamfunn som ikkje eingong var unna kongelege i fordum tid. Nokre meiner at kapitalismen vil leie oss til den teknologiske singulariteten, eit punkt der kunstig intelligens tek over for den menneskelege hjernen, og vi entrar eit teknologisk nirvana utan ende.

Illustrasjon av den teknologiske singulariteten. Kreditt: Singularity Utopia

Dei mest fanatiske framstegsideologane ser det ikkje som eit tap om menneskeslekta vert utrydda so lenge vi når fram til singulariteten, då dette er oppgåva vår på jorda og vi vil ”leva” vidare i maskinar med intelligens mykje høgare enn vår. For desse vil det å vona å bremse kapitalismen vera jamstilt med heilagbrot. Sjølv om dei fleste nok ikkje er like ihuga i framstegstrua som desse, er det djupt innpoda i oss at kapitalismen og framsteget er uløyseleg knytte i hop. Å gje avkall på kapitalismen vil i eit slikt ljos berre kunne sjåast som eit attendesteg.

Lell har kapitalismen bygd inn i seg nokre føresetnader, vi kan kanskje kalle dei dogme, som bryt med alt av resiliensteori. Fremst av desse er kapitalakkumulasjonen, som kan uttrykkast i formelen:

P – V – P’

(der P’>P)

I denne formelen er P lik kapital og V lik varer (energi, råvarer, maskinar, arbeidskraft osv.) Heile siktemålet med den kapitalistiske investeringa er å akkumulere. Som Marx sa: Akkumulere, akkumulere – det er Skrifta og profetane. Og da må P’ vera større enn P.

Kapitalakkumulasjonen er difor berre ei spesialutgåve av eksponentialfunksjonen, ei umoglegheit i eit lukka system, som til dømes jorda.

For å leggje til rette for akkumulasjon av kapital og uavgrensa vokster har samfunnet stadfesta to trussetningar:

1. Vårt noverande system er basert på trua på uavgrensa vokster og eit uendeleg tilgjenge til ressursar, trass i det faktum at vi bur på ein endeleg klode; la oss kalle denne funksjonen løpsk ”pseudo-overflod”. 
2. Vårt noverande system trur at nyskapingar bør privatiserast og berre verta gjort tilgjengelege for ein heftig pris (immaterialrett), ved å kriminalisere deling av kunnskap og kultur; la oss kalle dette trekket tvungen ”kunstig knappleik”. 

Ideen om at materielle ressursar finst i overflod medan immaterielle ressursar er ei knappleiksvare, er absurd. Vi ter oss som om planeten er uavgrensa og plyndrar jorda på eit vis som trugar overlevinga til menneska. På den andre sida byggjer vi kunstige murar rundt menneskeleg kunnskap for å hindre deling so mykje som råd er. Alt for å framelske kapitalakkumulasjonen og evig vokster.

Verdssamfunnet nærmar seg verdsveggane med full kraft, samstundes som vi tviheld på eit system, den globale kapitalismen, som er ei oppskrift på samanbrot. Korleis kan vi vera so dumme?

Diverre er ikkje kapitalismen berre ein ideologi, den er òg djupt rotfesta i menneskeleg psykologi og åtferd. Difor vil det å gje avkall på drivkreftene i kapitalismen vera å gje avkall på nokre av dei sterkaste nedarva åtferdstrekka våre, selektert fram gjennom millionar av år med seksuell seleksjon.

Som dei fleste veit er seleksjonen inndelt i naturleg og seksuell seleksjon, der seksuell seleksjon gjeng raskast, då hoar kan endre partnervalgspreferansar ut frå endra miljøtilhøve. Til dømes føretrekk kvinner i fattige land med mykje parasittar menn med mykje testosteron og sterk immunforsvar, medan kvinner i velstandsland heller mot menn med meir feminine og stabile trekk. Samstundes er intellekt ein sterkare seleksjonsfaktor enn muskelkraft i høgt utvikla nasjonar.

Menn lik å skina, og kvinner lik menn som skin, vi veit alle dette, sjølv om det ikkje er stovereint å seia det høgt. I tidlegare tider var det vanleg å krige for å oppnå rikdom og makt, kapitalismen gjev alle denne moglegheita utan blodsutgyting, difor har dei kapitalistiske samfunna vore prega av fred i etterkrigstida. Men vi betaler ein høg pris gjennom utplyndringa av kloden, og søkkjande ressurs- og energitilgjenge vil gje auka stridigheitar for kontroll over desse.

Før vi gjeng vidare vil eg oppmode om å studere illustrasjonen nedanfor, som viser dei fem evolusjonære ringane. Kapitalismen, og då ikkje minst den globale kapitalismen av i dag, opererer innanfor utgruppa. Her råder jungelen sin lov, eller den sterkaste sin rett.

Illustrasjonen er henta frå bioman.no

Darwin skjønte ikkje fullt ut korleis den seksuelle seleksjonen fungerer, faktisk vart ikkje dette problemet løyst før på slutten av det førre hundreåret, med dei revolusjonerande teoriane utvikla av den israelske vitskapsmannen Amotz Zahavi, som studerte araberskriketrosten i Negevørkenen i om lag 40 år. Ut frå observasjonane av denne utprega flokkfuglen lanserte han teorien om handikapprinsippet (sjå boka The handicap principle: A Missing Piece of Darwin's Puzzle. 1997, Oxford, UK: Oxford University Press. Av Amotz og Avishag Zahavi).

I utgruppa, som til dømes kapitalismen og ”suburbia”, viser ein styrke og overskot gjennom statussymbol, som posisjon, kapital, hus, bilar og mobiltelefonar. Kort sagt, gjennom å prange og øydsle.

Innanfor inngruppa kjem ein ikkje langt med denne strategien, her oppnår ein status og respekt gjennom omtanken for nesten. Den som ber den tyngste børa og viser størst omsorg for dei svakaste vert rangert høgst i flokken, nett som hjå araberskriketrosten, der det er kamp om dei mest utsette vaktpostane og der fuglane øvst på rangstigen tvangsfôrar dei lenger ned.

Inngruppa representerer òg eit fraktalt nivå som saknast i dagens demokrati, økonomi og bostruktur. Alle resiliente system har ein fraktal fordelingsstruktur, der dei minste skalaene dominerer og held heile nettverket oppe. Dette er glimrande gjort greie for av Mehaffy og Salingaros i essayet ”Toward Resilient Architectures 1: Biology Lessons”.

I ein e-post der eg gjer Terje Bongard merksam på at IGD (InnGruppeDemokratiet) samsvarer med eit av de fremste kjenneteikna ved eitkvart resilient system, ein fraktal fordelingsstruktur, svarar han fylgjande:

Svært interessant observasjon og sammenligning. Det er nettopp noe av hovedpoenget med å utvide demokratiet helt ned: det blir ikke rom for individer som river opp, meler egen kake, korrumperes osv. Legg merke til at "invasive species"-problemet henger sammen med dette: En art som ikke fanges inn av nettverket kan ødelegge det i stedet.

Illustrasjon av eit resilient system. Kreditt: Nikos A. Salingaros

Vegen vidare gjeng gjennom inngruppa, denne er verktyet vi kan meisla eit nytt samfunn ut or, der alle menneske er like frie og har like mykje dei skulle ha sagt. Gjennom inngruppesamfunnet kan mennesket nå toppen av frigjeringsspiralen, med IGD som eit svært stabilt politisk verkemiddel.

Takk Øyvind, men fremdeles har ikke disse viktige kritikerne knekt koden med pengefølelsen, eller sett at det eneste Ellinor Ostrom mangler, er forståelse for inngruppestørrelsens betydning for politisk styring…. - Terje Bongard

Diverre var heller ikkje juryen for Norges forskningsråd i stand til å knekkje denne koden, dei mangla totalt forståing for inngruppestorleiken si betyding for politisk styring. Dei satt med nøklane til porten vi må passere for å koma oss framåt på sivilisasjonsvegen. Ved å nekte Bongard forskingsmiddel har dei parkert sivilisasjonen vår, då kapitalismen er i ferd med å bryte i hop.

Inngruppesamfunnet tyder å gå attende til stammesamfunnet, finn vi ikkje att plassen vår i inngruppa vil sivilisasjonen fella inn i ein ny steinalder. Kapitalismen har vorte ei tvangstrøye, lik eit tviegga sverd som no har vendt seg mot oss, vi har vorte slavebundne av vår eiga attrå. Det er ikkje rom for sju, snart ni milliardar menneske å skina i utgruppa. Kapitalismen, som i si tid frigjorde oss frå dei føydale lenker, har forvandla seg til ein djevel. Araberskriketrosten, unnselig og enkel, lik Jesus i sandalar og kjortel, har kome til oss med eit grønt blad. La oss gripe dette med begge hender!

Føredrag av Terje Bongard på Tankeranglingsfestivalen 2011: