Tuesday, 10 June 2025

Melkeprofetien

Aking på skaren på magen ned Fostadvollkampen, og denne gangen holdt skaren. For øvrig et tippoldebarn av Even Helmer. Men snart stikker vi vel til Nouvelle-Aquitaine og hugenottenes kjerneland, da det ser ut til å ha gått bedre med den sør-vestlige Europeiske sivilisasjon, enn med den nord-vestlige Europeiske sivilisasjon, som rant ut i snøen i kværnenga til herr Fossemøllen og jubelenga til Even Helmer.

a kid sliding down a slope on the stomack in the snow Stock-bilde | Adobe Stock


"I would rather be a stranger in a strange place than being a stranger in a "familiar" place." - szellemsam

Det eneste minnet vi har fra bestefar Bjarne Helmersen Holmstad sin barndom, var da han skulle kjøre et melkespann for oldefar Even Helmer Hermansen Holmstad på sparken sin her fra Grythengen, til Olterud meieri. Han gikk da gjennom skaren med sparken sin, slik at all melka rant ut. Da hadde han vært svært lei seg.

Bestefar fortalte sikkert om denne hendelsen for å trøste, med det i mente at man skal ikke gråte over spilt melk.

Men dette gjør nå jeg allikevel, da jeg har kommet til at disse trøstens ord også var en profeti. Hvor sparken var en allegori på Grythengen, og melka på sivilisasjonen vår. Nå har sparken Grythengen gått gjennom skaren, hvor sivilisasjonen vår har rent ut i snøen og blitt borte.

I det siste har jeg kommet til at det er vår nord-vestlige sivilisasjon, som har gått tapt. Da vi var på omvisning på Granavollen med søsterkirkene, husker jeg Eivind Sørum fortalte at vi burde nærme oss moderkirken igjen. Dette uttalte han ved spørsmål om hvorfor det var et ikon-maleri av St. Nikolas i Nikolaikirken.


Trolig er dette et maleri fra den lokale ikon-maleren Liv Randi Vindorum.


Sørum er også en etterkommer etter Herman og Mina her i Grythengen, hvor hans bestefar var det første barnet de fikk her, etter at de flyttet ned hit fra Holmstadeie Vestby på oversida av Nygardsæterbruvegen, i 1875. Eivind Sørum var primus-motor for hva Granavollen har blitt i dag, og fikk satt i stand igjen søsterkirkene, hvor Mariakirken var i en dårlig forfatning. Så han lyktes med prosjekt Granavollen, mens jeg har total-mislyktes med prosjekt Grythengen.

Norge hadde sin første storhetstid under katolisismen med Håkon 4. Håkonsson og Magnus Lagabøte, deretter gikk det nedover, til danskene tok over skuta og utraderte kulturarven vår, og brente arkivene våre. Det ser ut til at de begynte med cistercienser-klosteret på Hovedøya ved Oslo.

"Abbeden på Hovedøya støttet Christian – som tapte. Abbeden ble arrestert, klosteret ble brent, revet og oppløst."


Så fikk vi da 400-års natten under danskene, hvor vi ble underlagt hva jeg kaller for det lutherske standssamfunnet, som bygger på Luther versjon 2.0, eller adelens Luther, slik han framstod etter Weinsbergs-massakren.

De som brakte oss ut av det lutherske standssamfunnet og mørketiden under danskene, var haugianerne med Hans Nielsen Hauge i front. Hauge kan vi derfor kalle reinkarnasjonen av Luther versjon 1.0, eller bøndenes Luther, som var fundamentet for bondeopprøret.


Men haugianerne var pasifister, hvor de benyttet husandakten og en gryende kapitalisme, som brekkstang og våpen. Husandakten var en forordning innført av den nidkjære stats-pietisten Christian VI, om at bøndene skulle samle husfolket til husandakt på gårdene. Dette for å styrke fromheten i folket. Men hva det førte til var at folk begynte å samles og å ytre seg, hvor vi til slutt fikk bedehusbevegelsen, med full forsamlingsfrihet, ytringsfrihet og bevegelsesfrihet. Alt dette, som vi tar som en selvfølge i dag, kan vi takke Hauge for. Det er derfor ikke uten grunn at historiker Berge Furre har uttalt at Hans Nielsen Hauge er det moderne Norges viktigste personlighet, hvor ingen kommer i nærheten.

Etter Hauge fikk vi 100 år med velferdspietisme, hvor folk hadde en unik omsorg for hverandre. Vi hadde tre store, pietistiske bølger, den haugianske, den jonsonske (bypietisme, som først og fremst ble støttet av folk i storbyene) og til slutt den rosenianske, som kom fra Sverige. Helt til slutt kom den rosenianske vekkelsesbølgen til bygdene omkring Totenåsen, hvor M.J. Dahl surfet pietismens storhetstid inn i solnedgangen på den siste pietistiske bølge, stilig syngende med sin dobbelthalsede gitar, før 100 år med pietistisk storm dabbet av og forsvant med 1. verdenskrig.

Norges andre storhetstid mener jeg vi fant i perioden 1885-1914, hvor seinpietismen, nyromantikken og dragestilen fant sammen, med brennpunkt her i Grythengen.

Even Helmer ble født i Holmstadeie Vestby 50 år eller et jubelår etter Hauges død. Da var alle Hauges kampsaker vunnet, hvor velferdspietismen lå tykt over landet. Det var frihet og jubel, hvor alle gamle lenker var løst. Denne seieren fikk Even Helmer feire her i jubelenga vår.

Derfor mener jeg at Stabbursjordet er like viktig som Haugejordet, hvor Hans Nielsen Hauge fikk sin store kallelse den 5. april 1796. Denne dagen var det nye Norges fødsel!

Men hvorfor seire når man ikke kan feire? Nå har ondskapen lagt seg over Stabbursjordet, hvor vi knappest nok orker å gå ut på Stabburstunet. Vi har intet annet valg enn å plante til jubelenga vår med gran, pakke sammen og reise langt, langt vekk.

Men vi legger ingenting bak oss, da det er intet tilbake, da sparken Grythengen har gått gjennom skaren, og sivilisasjonen vår har rent ut i snøen og blitt borte!

Stabbursjordet fra en svunnen tid, hvor man enda kunne høre klangen fra jubelenga til Even Helmer her.

Nå er her bare bikkjegnål😧 Fra folk uten respekt for stedet vårt, historien og kulturen vår.

Heller kål enn gnål, sier nå jeg da☝


Vi hadde verdens flotteste sivilisasjon, kjempet fram av haugianerne, feiret av Even Helmer💖 Nå kastet for svin alt sammen💔 Både enga vår, landet vårt, kulturen vår og sivilisasjonen vår. Hvor det er intet tilbake å feire.

2025 skulle vært det store feståret, hvor vi feiret 150-års jubileet for enga vår, hvor vi seilte opp Eriekanalen, som har 200-års jubileum i år, for å markere det unike båndet mellom Fossemøllen II og Stoughton, og hvor vi skulle fått feiret konfirmasjonen vår her, og ikke på Hoff gjestgiveri, selv om vi har fått verdens flotteste rom av verdens herligste vert der, hvor konfirmanten vår kunne få glede seg over det flotte historiemaleriet hun var tildelt, og hvor hun stolt kunne få være kulturbærer her ved stenelven Grýta, hun og hennes etterkommere i sju generasjoner til, som sjuende generasjon av Ovren Mikkelson.

Hvor vi nå istedenfor må sende henne til Frankrike så raskt råd er, vekk fra dette mega-degenererte, anti-sivilisatoriske Grythølet vårt. Vi håper å få henne nedover som utvekslingsstudent 2. året på videregående, læreren trodde ikke det var mulig før, dessverre.

Så får da heller disse malplasserte gamlingene sitte her og skule utover enga vår, sammen med bikkjene sine, da det er slik samfunnet vil ha det!

For et møkkaland😭

Husmannsplassene under herregården Grythe ved folketellinga i 1865

Winter by the Olterudelva River, Toten, Norway, in January. Stock-bilde | Adobe Stock

Da fikk jeg somlet meg innom Dokumentasjonssenteret på Kapp, på veg hjem fra tannlegen onsdag 29. januar 2025. De tok vel imot meg og var hyggelige og hjelpsomme, så jeg skal ikke klage. De hadde dessverre ingen dokumentasjon på Olterud sag, så det eneste vi fremdeles vet er at Olterud sag ble etablert som et sameie av åtte personer i 1885. Dette mener jeg at jeg leste på museet i stallen på Torsætra. Har noen mer dokumentasjon omkring Olterud sag er det viktig at dette leveres til Dukumentasjonssenteret, slik at Mjøsmuseet kan digitalisere det!

Husmannsplassene under Grythe ved folketellinga i 1865 ligger her:



Det var tre husmannsplasser under Grythe, akkurat som jeg tenkte. Tippoldefar Herman Evensen Fossemøllen kjøpte da Grythengen av Halvor Grythe i 1875 for 200 spesidaler. Solhaug solgte han til sin sønn Johan Albert i 1908, for 200 kr. Det lille våningshuset i dragestil til Johan ble da bygget i Grythengen seks år før Solhaug ble skilt ut av Stor-Grythengen.

Stor-Grythengen må da ha bestått av husmannsplassene Grythengen og Grytedalen, som da må ha vært husmannsplassen med potetåkeren til Per Post, hvor jeg har kommet til at husmannsstua eller jordhytta her, lå der garasjen til villaen til Tollef Jansen ligger i dag.

I Grytedalen bodde husmann Hans Evensen, han var 72 år i 1865, men hadde faktisk ei kone på 36 år, eller akkurat halvparten så ung som seg selv.

Den tredje husmannsplassen var Grytebonløkken, her holdt husmann Peder Olsen til, og han var salmaker!

Grytebonløkken må ha ligget borte ved Holmstadbekken, i det sør-østre hjørnet av hva som er Grythe-jordet i dag.

Her i Grythengen fant vi husmann Christian Madsen med kone og barn.

Inne på arkivet står det hva alle barna het, hvor mange dyr de hadde, og hva de dyrket på jorda si. Jeg har litt vanskelig for å lese denne gamle håndskriften, men skal se hva jeg finner ut etter hvert.

Herregården Gryte skal ha matrikkel-løbenummer 400 og 402, hva nå dette betyr?

Solhaug skal ha br.nr. 6, skilt ut fra Grythengen/Grythe med br.nr. 1.

Solhaug:



Nettadressen for tinglysnings-dokumentet for kjøpet av Grythengen glemte de dessverre å skrive ned, men jeg skal se om jeg klarer å søke det opp på egenhånd, ellers får jeg få hjelp av Dokumentasjonssenteret igjen.

Uansett ble det slått fast at Herman betalte 200 spesidaler for Grythengen, det skulle vært morsomt å vite hva dette blir i dagens verdi?

Da har jeg regnet ut dagens verdi på Stor-Grythengen!

Krona ble innført i 1875, da var 1 spd = 4 kr, hvilket vil si at 200 spd tilsvarte 800 kr. Benytter vi da Norges banks priskalkulator for å beregne prisveksten fra 1875 til 2024, får vi  =61 449,43*
Dette tilsvarer en prisstigning fra 1875 til 2024 på 7581,18 prosent.

Så Herman fikk et godt kjøp, 61450 kr for Stor-Grythengen skal man ikke klage på, subberu'n har kostet meg mer enn dette bare for 2024! Jeg forstår godt Even Halvorsen Grythe, som bare reiste fra hele greia, etter at faren hans Halvor Evensen Grythe, hadde vært så dum å selge unna denne herligheten og delt slektsgården hans i to, for en slikk og ingenting!

Da har jeg oppdateringer!

Tinglysningen av Grythengen:



Her ser vi også at Even Helmer overtok Grythengen i 1915 for 1500 kr. Vi kan da slå fast at det var Herman, som bygde nytt våningshus i 1903!

Og her finner vi skjøtet: se nederst på siden til venstre:



Er svært takknemlig for all hjelp til å "oversette" alt dette til forståelig norsk!

Ved Olterudsaga

Fotografi hentet fra fb-sida "Gamle bilder eller noe vi husker fra Øverskreien", ved Åse Skullerud.

Olterud sag ble etablert som et sameie av åtte personer i 1885, dette mener jeg var opplyst under et bilde ved museet i stallen til Torsætra kafe. Annen dokumentasjon finnes ikke, heller ikke dokumentsenteret på Kapp har informasjon om oppstarten av sagbruket.

Olterudsaga ble reist nederst i Stor-Grythengen, som bestod av de tidligere husmannsplassene Grythengen og Grythedalen. Herman Evensen Fossemøllen fikk kjøpt Stor-Grythengen av Halvor Evensen Grythe i 1875 for 200 spd., hvilket tilsvarer 61500 kr. i 2025.


Olterud sag er bygningen til venstre i fotografiet, vi ser det ligger veldig skakt ifht. Solhaug trevare på andre sida av vegen, hvor dagens bygg ligger parallelt med dette. Ingen husker at den gamle saga ble revet og bygget opp igjen, men far trodde dette skjedde på slutten av 1950-tallet, mens de bodde på Lauti på Kløfta. Først trodde jeg det hele kunne være en fiskeøye-effekt, da garasjen øverst i bildet også ser ut til å ligge litt på skrå, men dette tror jeg faktisk den gjør, hvor dette er for å gi litt lettere passasje inn til garasjen. Så trolig ble den gamle saga revet og bygget opp igjen som uthus, beliggende paralellt med trevarebedriften.

I påbygget på saga til høyre ble det høvlet takflis, det var en egen høvelmaskin for dette her.


Til venstre nedenfor saga mot vegen ligger det bakhon, fortalte far, selv trodde jeg det kunne være ei tømmerlunne, men far var sikker på at det lå bakhon her. Han sa at de fyrte mye med bakhon da de var barn.

Brua helt i billedkant til venstre er ikke ei steinhvelvsbru, far fortalte dette var ei enkel, hvelvet betongbru med kantsteiner. Over betong-hvelvingen var det bare lagt jord og stein.

Det var ved denne brua to harejegere som skulle på åsen på jakt, kjørte utfor med A-forden sin. Dette var en alvorlig ulykke, far husker at bikkjene var blodige, men det gikk bra med jegerne. Jon Solhaug kjøpte denne A-forden av dem, og satte den i stand igjen som en liten lastebil, med ei kasse på planet.

Trolig eide Halvard Solhaug saga da fotografiet ble tatt, hvor Olterud sag da ikke lenger var et sameie. Bildet er fra før 1955, da det var i 1955 at 2. etasje ble bygget på villaen på Høgtun øverst til høyre i bildet, hvor Johan Albert Solhaug bodde. Far husket at de lekte mye ping-pang-i-boksen på tunet ved Høgtun som barn.

Nedenfor saga på andre sida av Linna ligger Hågård. Vi ser at vannet fra veita til saga renner nedover her som en bekk. En hå var et etterbeite for dyra om høsten, hvor dette gresset gav en noe stram smak på melka. Hågård ligger derfor på en tidligere hå.

Den lille brakka ovenfor Olterudsaga var tom da far var barn, selv tror jeg dette var ei kvilebrakke, bygget opp for de periodene saga leide inn lokomobil til driften. En lokomobil var sikkert dyr i leie, slik at man i leieperioden trolig kjørte på med mange folk og flere skift, hvor man trengte ei kvilebrakke for alle disse folka.


Helt øverst ovenfor kvilebrakka var tater-plassen. Her lå et par-tre mindre tater-følger i løpet av sommerhalvåret, hvor de gikk omkring og handlet, og med det samme gjerne spurte om folk hadde ei griseknoke til overs, som de kunne koke suppe på.

Den eneste tateren vi med sikkerhet vet at har ligget her, er Nicolai med følge, sønn av den berømte tateren Stor-Johan.

Ved brua ved Kloppen mellom Riselva og Lenaelva, var det en stor samlingsplass for taterne i fars barndom. Min teori er derfor at taterne hadde faste vandringsruter, hvor de spredte seg rundt på Toten på småplasser, som ved Olterud sag, før de samledes på den store plassen ved Kloppen, for å dele erfaringer og fortelle historier og nytt, før de reiste videre til neste sted.

Taterne hadde det fint her, fordi til venstre for tater-plassen var det en stor og dyp dam i elva nedenfor demningen til Olterudsaga, med ei lita strand med småstein og elvegrus. Her brukte barna i Øverskreien å samles for å bade og kose seg på stranda i fars barndom, hvor de her også øvde på å svømme. Far fortalte de lå her på stranda og spiste hvetepuff, som et surrogat for popcorn, som de bare hadde hørt om. En pose hvetepuff på Harald Holmstads landhandleri kostet 50 øre.

På andre sida av vegen inneklemt i krysset ligger da garasjen til Solhaug trevare, det var her forannevnte A-ford ble satt i stand igjen. I 2. etasje over garasjen hadde Harald Holmstad lager til landhandleriet sitt, over ei luke mot vegen satt det ei travers-kran, som han benyttet til å heise opp melsekker og annet.

Vi ser godsruta parkert ved garasjen, denne lastebilen reiste rundt og leverte kolonial-varer til de mange nærbutikkene på Toten. Hvor man på denne tiden hadde en bil, som transporterte varer omkring til alle nærbutikkene, istedenfor at alle skal ha sin egen bil, for å reise ned til Skreia eller Lena for å handle.

I garasjen var også et fryseri, hvor grendefolket kunne leie fryseplass, fryseriet tilhørte Solhaug trevare.

Nedenfor garasjen var materiallager for trevarebedriften, dette bygget er nå revet.

Nederst mot vegen har vi Solhaug Trevarefabrikk, som i dag er rangert som et kulturminne for Østre Toten. Solhaug Trevarefabrikk holdt til ved Olterud fra 1938, men dette bygget ser ut til å ha vært satt opp like etter krigen.


Før dette holdt Solhaug Trevarefabrikk til på Skreia:


Johan Albert Solhaug dreiv som bygningssnekker i Christiania fram til 1897, hvor hjulmaker Klaus Listuen, seinere Klaus Sundby, skreiv et brev til ham for å be om hjelp til innredningen med Skreiens bedehus. På dette tidspunktet het han Johan Grythengen, hvor han kom tilbake hit. Trolig ble innredningen laget til i den gamle mølla til Herman Evensen Fossemøllen ved Verkstedvollen ved Olterudelva, hvor nok da kværna ble byttet ut med ei båndsag. Den første Solhaug Trevarefabrikk fant vi derfor her. Den siste driften herfra som vi vet om, er at Kolbjørn Holmstad dreide rivepinner her som barn. Inger Faret har fremdeles en av bedehus-benkene stående hjemme, som Johan Grythengen og Klaus Listuen laget til. Denne plasserer hun barnebarna på, og forteller dem om sin barndom i Øverskreien og på bedehuset.


Bedehuset ble donert av Holmstad gård, og var den tidligere kårboligen beliggende mellom våningshuset og vegen.

Det var derfor grunnet bedehuset og brevet fra Klaus Listuen, at Johan Grythengen kom tilbake hit til Toten, og begynte som møbelsnekker.

Solhaug Trevarefabrikk ble overtatt av Jon Solhaug, sønn av Johan. Han holdt til i den øvre halvdelen av bygget, hvor han bodde i øverste etasje, og det var trevarefabrikk i de to nederste etasjene. I hjørnet i 2. etasje hadde han kontor med et flott hjørne-vindu, med utsyn oppover Kronborgsæterlinna. Under kontoret var tørka, slik at han hadde god gulvvarme om vintrene.

Tørka lå da i 1. etasje, hvor det er en liten port her ved siden av skorsteinen, for ilegg av materialer.

Jon Solhaug var den første i Øverskreien som fikk installert vannklossett, far fortalte at Jon var en person som var forut for sin tid i det meste.

I den nedre delen av bygget holdt Harald Holmstad til, han var leietaker og hadde kolonial i 1. etasje, og bodde sammen med sin familie i de to øverste etasjene. Han skal ha solgt verdens beste prim. Her ble også bedrevet byttehandel, hvor bestemor Nelly Holmstad byttet egg mot smør. Hun hadde omkring 100 høner i hønseburet bak låven i Grythengen.

Forut for dette holdt Harald Holmstad til med sitt landhandleri på Kvastad på andre sida av Linna.


Kai Taralrud fortalte min far at han begynte sin karriere som transportør her, da han fikk lov til å låne bilen til Harald for å kjøre ut varer i Øverskreien, selv om han ikke hadde førerkort.

Harald Holmstad avsluttet sin karriere i lokalene til sin far Even Helmer ved Kværnum, hvor Mistereggen var siste driver.

Seinere kom Tov Fossum inn i lokalene på Kvastad, hvor han dreiv Fossum handel. I tillegg kjøpte han inn kringler fra bakstekoner omkring i Øverskreien, som han solgte som Toten-kringler i Oslo.

Inne på fb-sida "Gamle bilder eller noe vi husker fra Øverskreien", ligger også et fotografi fra en driver av Olterud sag med arbeidsstokk, fra før Halvard Solhaug overtok saga. Om han dreiv saga på vegne av sameiet Olterud sag, eller om han selv eide saga, ble ikke opplyst.

Halvard Solhaug ser ut til å ha overtatt saga fra Solhaug Trevarefabrikk, som det er opplyst at kjøpte Olterud sag i 1942.

Trolig ble Olterud sag uttenkt av Ovren Mikkelson eller da Even Michelsen Karsrud, som han het før han emigrerte til USA, sammen med hans sønn Herman Evensen Fossemøllen. Karsrud var driver av Fossemøllen ved Kværnum i tiden 1838-1844, hvor det både var sagrbuk og mølle. Vi kan derfor regne med at det var Herman, som tok initiativet til sameiet Olterud sag.

Ovren Mikkelsons 2. kone var enkekone Marthe Tandberg, hennes mann Herman Evensen Fossemøllen døde 29. desember 1836, trolig av kolera. Marthe og Evens første barn sammen var da Herman Evensen Fossemøllen, født i Fossemøllen i 1838. Han kjøpte da Stor-Grythengen i 1875, hvor han da etablerte seg i Fossemøllen II med ny mølle og sagbruk.

Branntaksten fra Fossemøllen i 1835 forteller oss hvordan alt var der nede mens Herman vokste opp:


Herman den første døde da året etterpå, hvor han da selvsagt egentlig burde tegnet en livspolise.

Her var fotografiet jeg nevnte ovenfor, fra Konrad Rødningsby!

"Har et bilde, navn og litt opplysninger om de som drev og jobbet på sagbruket ved Solhaug verkstedet.

Min oldefar Ole Olsen Farås (Ovren) drev i en tid dette sagbruket.
På bildet som min mor har navnet personene på finner vi i
første rekke fra venstre:
Nils Petter Løvstad, Ole Farås, Erik Rise, Maurits Farås.
Andre rekke fra venstre:
Ole Petter Slåtsveen, Hjalmar Solum, Alfred Walby ( Østheim), Olaf Frodahl (Frong).
Dette bildet er trolig tatt en gang i 1920 til 1940.
Ole Farås var født i 1860 og døde i 1959, 99 år gammel, han var far til min bestefar Maurits Farås som levde fra 1887 til 1983."

Ps! Fotografiet ser ut til å være tatt før påbygget for høvling av takflis ble bygget!
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...