Tapet av nattemørkets mystikk

Bestill fadografiet her.

https://www.facebook.com/groups/1721073365047465/posts/1726153074539494

https://www.facebook.com/groups/1721073365047465/posts/1767719713716163

https://www.facebook.com/lolita.ostermark/videos/1454555381810612/?idorvanity=535818756801008

"Dette er naturligvis mental terror! Selv har jeg en storskjerm nedover Stysjin og innover Stabburstunet, har omsider fått til et mørkevern for Stabburstunet, som ble svinstygt, men bedre enn å bli gal av lysterror. Planter nå til alle jordene med skog, med håp om at det kan vokse til med tiden. Ser allikevel ikke poenget med at det skal være viktigere at folk bor vilkårlig rundt omkring i kulturlandskapet for å se Netflix, fylle garasjene med skrot og kjøre rundt med støyende gressklippet-tanks på meningsløse, sterile plener, enn at man skal kunne dyrke mat. Men slik har det blitt, folk forstår ikke lenger betydningen av jordbruk, kulturlandskap, levende kulturhistorie, samt ikke minst nattemørkets mystikk!" - LeveVeg

Forbi føydalsamfunnet

Da mennesket begynte å dyrke jorden mistet det sin frihet. Siden den gang har føydalsamfunnet vært normen. De fleste har bodd i landsbyer, underlagt en føydalherre og eldgamle tradisjoner. Byene, hvor det utviklet seg markeder, har kun vært tilfeldige blomstringer, bygd på landsbystrukturen som det grunnleggende fundament. Landsbyen er normen i jordbrukssamfunn verden over, og slik vil det alltid forbli.

Av Øyvind Holmstad, redaktør av bloggen PermaLiv

"Vår industrielle sivilisasjon går etter alle solemerker mot en slutt. Når en sivilisasjon kollapser, følges den av en urolig tid med krigsherrer, før den stabiliserer seg i føydalsamfunn fundamentert på tradisjoner, med retter og plikter."

I dag bor over halvparten av jordens befolkning i byer, men dette vil ikke vare ved, da byene ikke lenger har landsbystrukturen som fundament, men næres av en kortvarig kunstig overflod av lett tilgjengelig energi. Byene vil snart igjen måtte vike for landsbyene, mens byene vil demonteres som råvarelagre i det post-industrielle samfunn.

Vår tid setter likhetstegn mellom markedsøkonomi og frihet. For oss betyr markedet kapitalismen, som er den rake motsetning til den markedsøkonomien som utviklet seg i Europas byer i senmiddelalderen. Denne var hva Charles Siegel kaller for klassisk liberalisme (et flott begrep som mange forsøker å tilrane seg innholdet til).

Senmiddelalderens marked var byborgernes eget marked, som de selv kontrollerte, rotfestet i byens egne tradisjoner og med lokale økonomier basert på fornybar naturkapital, som oftest korn. Denne korte epoken med en virkelig fri markedsøkonomi ble raskt erstattet av kapitalismen, en konstruksjon for å frata byborgerne deres makt og innflytelse over sitt eget marked, for å overføre dette til sentralmakten.

Det markedet vi i dag lovpriser som fritt er alt annet enn dette, og har i sine maktstrukturer langt mer til felles med føydalsamfunnet enn til markedet, men helt uten det føydale samfunns velsignelser (les mer om dette her).

Stabburet på amtmannsgården til venstre, administrasjonsbygget for Christians Amt til høyre.

-Flickr.

Den kapitalistiske markedsøkonomien presses nå fra to fronter, fra den synkende tilgangen til energi og ressurser, og fra en stadig økende sysselsetting innen tjenesteytende mellomledd. Da min far som fjerde generasjon begynte i sin fars firma bestod hele regnskapet av ei enkel grønn bok for debet og kredit, samt en penn. En person ordnet med alt av bestillinger, regnskap etc.

I dag må firmaet lønne regnskapsførere, revisor, servicepersonell for datamaskiner med mer, betale for frankeringsmaskiner, kopimaskiner etc., samt at minst en stilling benyttes til å fylle ut alskens skjemaer og prosedyrer. Dette selv om det i min fars ungdom var flere ansatte og de produserte alt mulig rart, fra sparkstøttinger til robåter.

På begynnelsen av 1800 tallet ble hele Christians Amt, dvs. dagens Oppland fylke, administrert fra amtmannsgården på Stenberg. Ved siden av amtmannen selv, Lauritz Weidemann, fikk hele fylkesadministrasjonen plass i en liten bygning omtrent på størrelse med stabburet på gården. Hvor mange byråkrater som arbeider i fylkesadministrasjonen i dag vet jeg ikke, men jeg tviler på at de får plass på noe stabbur.

Med unntak av senmiddelalderens demurrage har pengesystemene alltid hatt som hovedfunksjon å gjøre parasittiske mellomledd (som kemneren, REMA 1000, revisoren etc.) enkelt, og som et middel for å fase ut gaveøkonomiene. Det er ikke som vi har blitt innpodet til å tro at pengeøkonomien er en naturlig utvikling fra byttehandelsøkonomien. Byttehandel har tvert imot oppstått som en følge av pengeøkonomien.

”Intet eksempel på en bytteøkonomi, enkelt og greit, har noensinne vært beskrevet, langt mindre tilsynekomsten av penger ut fra denne; all tilgjengelig etnografi tyder på at noe slikt aldri har eksistert.” – David Graeber

Vår industrielle sivilisasjon går etter alle solemerker mot en slutt. Når en sivilisasjon kollapser, følges den av en urolig tid med krigsherrer, før den stabiliserer seg i føydalsamfunn fundamentert på tradisjoner, med retter og plikter.

I essayet “Dark Age America: The End of the Market Economy“, gir J.M. Greer en god innføring i hva føydalismen gikk ut på i det praktiske liv. Herpå følger utdrag:

”Det er så mye forvirring rundt ordet føydalisme at et konkret eksempel trengs. Jeg vil låne en mindre karakter fra en av min barndoms favorittbøker. La meg introdusere deg for Higg, sønn av Snell. Hans navn kunne like gjerne vært Michio, Chung-Wan, Devadatta, Hafiz, Diocles, Bel-Nasir-Apal, eller Mentu-hetep, fordi den føydalismen som utvikles i kjølvannet av samfunnets kollaps er bemerkelsesverdig lik omkring i verden og gjennom tiden, men jeg vil her holde meg til Higg.

Han var en bonde, en fri bonde, ville han fortalt deg med stolthet, og ikke en simpel undersått. Hans far døde en tid tilbake av hva folk da kalte for “alveslag”. I vår tid har vi forkortet det til slag, og han kom i den beste av sine to ulltunikaer til domssetet for den lokale baronen for å delta i en seremoni som spiller en nøkkelrolle i føydalsystemet.

Denne er en verbal kontrakt utført i nærvær av vitner: i dette tilfellet baronen, landsbypresten, et par eldre riddere som tjener baronen som rådgivere, og ei gruppe med eldre landsbyboere som husker enhver detalj av lokal sedvanelov med en verbal nøyaktighet felles for lærde analfabeter. Higg plasserer sine hender mellom baronens og repeterer det tradisjonelle løftet for lojalitet, instruert av presten; baronen svarer på likeledes formelt vis, og de to er bundet for livet i et forhold mellom den føydale og føydalherren.

Hva dette betyr i praksis er alt annet enn vagt. Som baronens mann har Higg en livslang rett til å bo i sin fars hus og benytte hans hage og grisebinge; å dyrke en viss spesifisert andel av landsbyens jord; å fø ei melkeku og dens kalv, en okse, og tolv sauer på landsbyengene; å samle, på fjorten spesifiserte helgensdager, så mye ved han kan bære på sin rygg på en tur fra skogen nord for landsbyen, men kun greiner og falne trær; å fange to dusin voksne kaniner fra boene på sin side av bekken, men strengt forbudt å fange noen nedenfor mølledammen; og, som belønning for en tjeneste hans oldefar en gang utførte for baronens oldefar ved en bjørnejakt, å ta alt som samles opp ved demningen over bekken mellom den første lyden av kirkeklokkene og kveldsklokkene på St. Æthelfriths dag hvert år.

I bytte mot disse godene, er Higg bundet til et likelydende sett av plikter. Han vil arbeide på baronens åkrer, så vel som på sine egne og hans naboers, i vår- og høstonn; hans sønn vil hjelpe til med å se etter baronens kyr og får så vel som resten av landsbyens dyr; han vil gi tiende av sin avling hvert år som støtte til landsbykirken; han vil understøtte baronen med ubetalt arbeid på åkrene eller med den store steinen de reiser ved siden av den gamle herskapsboligen, i tre uker hvert år.

Hvis baronen går til krig, samme om det er et raid på et annet baroni eller som et svar på en sammenkalling av den halvt mytiske skapningen, kongen, i den fjerntliggende byen London, vil Higg ta på seg sin lærvest og en gammel jernhjelm, ta en kraftig kniv og lauvingskniven han vanligvis benytter til å samle ved disse fjorten helgensdagene, og følge baronen på slagmarkene i opptil førti dager.

Ingen av disse godene og pliktene kan forhandles med. Alle Higgs forfedre har holdt sitt land under de samme betingelsene siden tidenes morgen. Hver eneste av hans naboer holder samme sett av føydale retter fra baronen mot tilsvarende plikter.

Higg har hørt om markeder. Et holdes årlig på St. Æthelfriths dag i kongens by Norbury, 54 kilometer borte, men han har aldri vært der og vil kanskje aldri reise så langt hjemmefra i sitt liv. Han vet også om penger, og har til og med sett en sølvpenny en gang, men vil leve hele sitt liv uten noensinne å ha kjøpt eller solgt noe for penger, eller vært engasjert i en økonomisk transaksjon bestemt av loven for tilbud og etterspørsel.

Ikke før århundrer seinere, når føydaløkonomien begynner å brytes ned og mellomledd nok en gang begynner å plassere seg mellom produsent og konsument, vil dette endres — og det er nettopp poenget, for føydale økonomier er hva som oppstår i et samfunn som har lært om farene ved mellomledd på det harde viset og begynner å bygge en økonomi hvor slikt ikke skjer.” – John Michael Greer

Ikeda Yoshinori XII, den siste føydalherre av den japanske tottoriklanen. 

Hvilken stabilitet! Nest etter all denne teknologien som følger med vår industrielle sivilisasjon, er “valgfriheten” det jeg avskyr mest. Å velge utdanning, bolig, strømleverandør, nettoperatør, mobiltelefon, bil, feriemål, jobb og partner. Med unntak av partner har jeg alltid tatt feil valg, i ethvert kryss går jeg i retning av katastrofen, og jeg er mildest talt lei av det hele.

I tillegg forteller Greer at føydalbonden hadde færre arbeidstimer og flere fridager enn den gjennomsnittlige amerikaner. Nordmenn har det riktignok godt i forhold til den jevne amerikaner, men dette vil ikke vare ved.

Dessverre tar det århundrer for føydalsamfunnet å sette seg, i mitt liv vil jeg i beste fall oppleve krigsherrenes tilbakekomst, men den stabiliteten de kan tilby er heller tvilsom. Så finnes det et stabilt alternativ til føydalsamfunnet som vi kan innføre her og nå?

Med glede kan jeg kunngjøre at dette alternativet finnes! Det heter InnGruppe-Samfunnet (IGS). I IGS er InnGruppe-Demokratiet (IGD) kjernen, hvor man føyer seg for inngruppa heller enn for føydalherren.

”Inngruppefølelsene fungerer opp til en viss størrelse, avhengig av hvor nært eller viktig formålet er. Over et visst antall forsvinner etterhvert følelsen av tilhørighet og kontroll, mistenksomhet tar mer og mer over og det oppstår muligheter til å utnytte systemet. Vi har ikke funnet noe konkret maksimalt antall gruppemedlemmer i publisert forskning.

Tallet vil sikkert avhenge av mange faktorer, men for å konkretisere modellen bruker vi her 25 medlemmer. Noen arbeidsformer kan kanskje ha større grupper, andre må ha mindre. Organisering av store samfunn kan dermed gjøres ved å bygge representativt demokrati gjennom inngrupper på flere nivåer.” – Det biologiske mennesket, av Terje Bongard og Eivin Røskaft, s. 298

Selv liker jeg godt de gamle Star Wars-filmene, selv om jeg har mistet guttedrømmene om at menneskeheten noensinne skal kunne erobre verdensrommet. I filmene er et sentralt tema Kraften, opprettholder av alt liv. “May the Force be with you!” er gjerne en styrkende hilsen med på et nytt oppdrag. Denne kraften har en god og en ond side.

Vi også kan nyttiggjøre oss den gode siden av kraften.

Handikapprinsippet kan gjerne sammenlignes med denne kraften, og selv om naturen i seg selv naturligvis er verdinøytral, kan vi si at seksuell seleksjon, som virker gjennom handikapprinsippet, har en lys og en mørk side. I utgruppesammenhenger slår den mørke siden av kraften inn, og man forsøker å skaffe seg status gjennom prangende materialisme: i form av bolig, bil, mobil, merkeklær og spektakulære reiser.

Med slike destruktive og miljøfiendelige egosentriske handikappstrategier vil man tvert imot miste status i inngruppa, hvor det er samarbeidsevner, omsorg og selvoppofrelse som gir respekt.

”Mennesket er ikke evolvert for store samfunn, men for å ta vare på seg selv og inngruppa. Samarbeid, solidaritet, snillhet og raushet preger mennesker som står hverandre nær. Det har til alle tider vært evolusjonært smart å holde seg inne med dem man har felles interesser med. Limet i denne gruppetilhørigheten er inngruppefølelser. De ble selektert fram gjennom fordelene ved å satse på familie og nære venner i stammelivet i Afrika.

Inngruppefølelser er lojalitet, solidaritet, selvoppofrelse og den svulmende gleden ved å bidra og få anerkjennelse. Å være i et fellesskap innebærer livskvalitet. Å svikte noen som er nære, gir en straffende følelse som er vanskelig å bli kvitt, og er evolvert fordi samarbeid med de nærmeste lønte seg.

Solidaritet, ansvar og raushet fungerer glimrende i inngrupper hvor alle ser hverandre. Gruppa kan samtidig kontrollere gratispassasjerer og korrupsjon. Handikapprinsippets ærlige signal om å gi uten å få noe igjen bærer i seg konkrete løsninger for å bygge stabile og bærekraftige samfunn ved hjelp av inngrupper. Dette er kjernen i modellen som vi skal komme til i kapittel 6, som tar for seg hvordan store samfunn og utgrupper kan organiseres demokratisk.” – Det biologiske mennesket, av Terje Bongard og Eivin Røskaft, s. 111

Å føye seg for inngruppa heller enn for føydalherren trigger positivt evolverte følelser, da stammesamfunnet eksisterte i titusener av år før vi entret føydalsamfunnet, som kun har fulgt oss i noen få årtusener.

Føydalsamfunnet er hierarkisk og rigid, kastebundet, brutalt og urettferdig, slik et samfunn med store klasseforskjeller må være for å opprettholde stabilitet. I et inngruppesamfunn vil man oppnå den samme stabiliteten ved å spille på nedarvede straffefølelser ved å svikte inngruppa, samtidig som å ofre seg for inngruppa løser ut svulmende biologiske belønningssystemer i hjernen.

Dette er fantastisk! Vi kan slippe stresset og konkurransen som følger med utgruppesamfunn og forbruksorienterte utgruppestrategier, gjennom å bygge et inngruppesamfunn. Dette er fullt mulig. Vi har nå kunnskapen som trengs for å redde oss fra oss selv, samtidig som vi får det meget bedre ved å vende tilbake til inngruppa, som er menneskets urtilstand.

Å falle tilbake i føydalsamfunnet nok en gang blir for dumt! Men det er nettopp det vi vil gjøre hvis vi ikke snart skjerper oss og begynner å lytte til hva vår første og fremste atferdsøkolog, Terje Bongard, har å si.

Vi kan vende tilbake til inngruppa, menneskets urtilstand.

I vårt moderne samfunn har vi gjennom kapitalismen latt den mørke siden av kraften få fritt spillerom, ved å dyrke fram og legge til rette for de mest destruktive kreftene i handikapprinsippet. Hvor vår nåværende kurs leder oss er det liten tvil om.

”Biologen Jared Diamond ga i 2005 ut boka Kollaps. Hvordan samfunn går under eller overlever. Han oppsummerer hvordan urbefolkninger og kulturer som har hatt teknologisk mulighet til det, uten unntak har ekspandert over bærekraftig grense, ødelagt eget livsgrunnlag og deretter kollapset. Det finnes ingen historiske eksempler på at urbefolkninger hadde omtanke for annet enn sin egen kortsiktige vinning.

Menneskekulturer har vært begrenset av teknologiske muligheter til å tømme ressursene, ikke av sin edle holdning. Det går en tydelig grense mellom de kulturer som ble på jeger-/samlernivå, hvorav noen fremdeles finnes, og kulturer som utviklet teknologi eller ble mange nok til å endre økosystemene de selv var avhengige av. Alle de sistnevnte kulturene er borte, utenom den vi lever i nå.

Verdens kjente tidligere og nåværende kulturer er en historie om hvordan mennesker har brukt alle midler for å krige om, utnytte og utarme økosystemene de har levd i. Uavhengig av kultur har mennesket til alle tider strevd og kjempet etter mat, plass, goder og verdier som har sammenheng med de to seleksjonskreftene: Å få tak i det som er nødvendig for å sikre ernæring til barn og familie (naturlig seleksjon), og å bli en attraktiv partner (seksuell seleksjon).” – Det biologiske mennesket, av Terje Bongard og Eivin Røskaft, s. 239

Slår grafen over av Gail Tverberg til kan 2015 bli et skjebneår, innledningen til fallet av vår industrielle sivilisasjon. Denne grafen vil lede oss inn i en periode av krigsherrer og anarki, før samfunnet i løpet av de neste hundreårene stabiliserer seg i nye føydalsamfunn. Men er det en slik utvikling vi ønsker?

Hvorfor ikke gripe sjansen og etablere et inngruppesamfunn, som kan ta oss forbi føydalsamfunnet? Gjennom å nyttiggjøre oss den gode kraften i handikapprinsippet kan vi skape bærekraftige samfunn som ikke er avhengige av en vanvittig energisløsing for å opprettholde seg selv. Denne muligheten ligger enda åpen for oss, et siste mulighetsvindu vi kan gripe før vi faller tilbake i en ny mørketid, historiens første globale mørketid, bundet av føydalismens rigide lenker.

Relatert

Polybios – de politiske systemers evige syklus

Apokalypsens fire ryttere – del I

Apokalypsens fire ryttere – del II

Hinsides historiens slutt? – del III

Vi har kunnskapen som trengs for å redde oss fra oss selv

David Bollier og gjenreisingen av allmenningene

Modeller for et post-kapitalistisk scenario?

Inngruppe som paradigmeskifte – en samtale med Terje Bongard

Fra massesamfunn til stammesamfunn? Terje Bongard hos NRKs Verdibørsen


Publisert hos Kulturverk den 9. januar 2015.

Samfunnets institusjoner er flygende aper

Samfunnets instanser opererer som store, flygende aper.

Les hos debatt1.

Sist vinter ble jeg fratatt min bedrift på uverdig vis. Det var ingen som helst annen grunn enn at fyrsteparet måtte finne på noe for å bygge videre på grågartnerportalen sin, etter at de var ferdige med å investere i hytte, hus og bil. Alt på dette tidspunktet tilsa at vi kunne nyte noen fredelige, investeringsfrie år.

En grunn som ble framlagt var at de ønsket å unngå arvestrid på et seinere tidspunkt. Men jeg gledet meg til å være onkel for nevøen min, som har arvet sine bestefedres gener, og ville med glede ha overgitt min eierandel til ham meget rimelig når tiden var moden. Selv har jeg kun to døtre som jeg på intet vis ville skulle å ha noe med bedriften å gjøre, og ville vært stolt over å hjelpe fram min nevø. Imidlertid tror fyrsteparet at alle er som dem, reine materialister som kun tenker på seg selv. Slik ødela de for et godt forhold mellom meg og min nevø.

Fyrsteparet mente de måtte få bedriften slik at de kunne utvikle den videre for sine barn. For det første har vi også barn, og for det andre har min kone slekt og familie på Filippinene som hun har et forsørgeransvar for. Så vi trengte en god og stabil inntekt for våre forpliktelser fram til pensjonsalder. Videre ønsket jeg å bevare bedriften for min nevø, men da kan man ikke ha lønninger og en investeringsiver som er helt ute av alle proporsjoner og går over stokk og stein. Man trenger noen i styret som kan holde igjen litt. Derfor mente jeg at vi nå hadde en gylden mulighet til å få en stabil bedrift ved at min søster solgte seg ut til en god partner for bedriften, samt at daglig leder ikke fikk være styreleder. Til gjengjeld tilbød jeg dem 40 prosent av aksjene, samt en avtale der jeg overførte min eierandel rimelig til min nevø hvis han en dag ønsket å lede bedriften. Dette var meget generøst av meg, jeg og min nevø kunne fått et godt forhold, bedriften kunne fått stabilitet, fornuftige lønninger, forsiktige og veloverveide investeringer, i det hele tatt ei god framtid for alle parter.

Dessverre var overhodet ikke fyrsteparet villige til å lytte til mine synspunkter, og de valgte å kaste meg ut på en ydmykende måte, som ikke minst har skuffet min utkårede. Slik har de både ødelagt sitt forhold til henne og hennes barn, samtidig som de har fratatt meg min mulighet til å være stolt onkel. Så havesyke har sin pris!

Imidlertid ville fyrsteparet vært maktesløse uten alle de flygende apene som har lagt ut den røde løperen for dem! Særlig gjelder dette banken og revisjonsselskapet. Hvorfor i all verden gav Nordeania dem dette lånet uten å forhøre seg med styret? Tror de jeg synes det er noe hyggelig at de hjelper til med å kaste meg ut av min bedrift, hvor jeg har arbeidet i 38 år og har min identitet og mine minner? I tillegg kunne de gjerne tatt en telefon og fortalt meg at dette lånet de utøste bak min rygg ble gitt med pant i min eierandel, og at hvis ikke fyrsteparet overholdt sine forpliktelser ville jeg miste alle verdiene mine. Å oppdage dette lenge etter at kontrakt var signert var selvsagt et kjempesjokk!

Hele det kapitalistiske systemet er absurd teater og produserer greske tragedier på løpende bånd. - Ø.H.

Samtidig har vi dette revisjonsselskapet som har skrevet alskens avtaler og kontrakter og det eine med det andre etter Fyrstens ordrer, slik at han kunne presse gjennom viljen sin. Men at de i tillegg legger til rette for og rettferdiggjør avtalesvik, gjør meg fullstendig oppgitt. Ikke bare har jeg etter hva som har skjedd helt tapt troen på vårt kapitalistiske system, som lar hybrismonstre herje fritt og ødelegge alt for alt og alle, men vårt samfunns institusjoner er jo ikke annet enn store flygende aper, i tjeneste for Brorskapet av den mørke triadens personligheter. Våre samfunnsinstitusjoner undergraver tilliten til samfunnet! Selv har jeg mistet all tro på banksystemet og revisjonssystemet etter hva jeg har opplevd. Ja, jeg har totalt mistet enhver tillit til vårt samfunnssystem, og ser fram til et samarbeide med Mot Dag AS for å rive det i filler. Fordi vårt samfunns institusjoner river i filler samfunns-tilliten!

Her ser vi en representant for en samfunnsinstitusjon motta sine ordrer fra et medlem av Brorskapet av den mørke triadens personligheter, som han lydig flyr bort for å gjennomføre.

Sannsynligvis ble min og min utkåredes forhold til fyrsteparet ødelagt for alltid da de ydmyket meg til å fraskrive meg mitt livsverk mot min vilje etter en skitur sist vinter, foran min vantro kone. La det være helt klart, dette ville ikke kunnet skje uten de flygende apenes, banken og revisjonsselskapets medvirkning. Så jeg klandrer dem minst like mye for å ha lagt ut den røde løperen for disse menneskene.

Imidlertid er det to hendelser i etterkant som ikke har gjort oss særlig mer lykkelige. Det første var da jeg kjøpte en avskjedsgave til meg selv, for å feire 38 års innsats sammen med familien. Dette gjorde Fyrsten rasende, jeg ble anklaget for å være kriminell, så denne lommekniven måtte jeg levere tilbake. På dette tidspunktet var jeg fremdeles medeier i firmaet.

Det andre er at en av de to forutsetningene som vi fikk klort inn i timene før avtalen ble undertegnet, ble brutt. En av forutsetningene avtalte vi med gamlefar, denne ble selvsagt overholdt, selv om den kun var muntlig.

Den andre forutsetningen ble avtalt med Fyrsten, og den var skriftlig. Denne ble brutt med revisjonsselskapets hjelp, og det sjokkerende er at både revisjonskontoret og regnskapskontoret står last og bram med Fyrsten i sviket. Naturligvis gidder ikke jeg å begi meg på dette revisjonsselskapet med sin hærskare av advokater til disposisjon her og i London, så de får leve sine liv i syndens pøl.

Ved reforhandling av avtale, hva jeg trodde var en tilleggsavtale, falt av en eller annen merkelig grunn punkt e bort. De andre punktene ble fortsatt gjeldende.

Slik ble jeg fratatt min bedrift vha. trusler, manipulasjon og til sist svindel. Alt lagt til rette for og støttet opp under av de flygende aper.

Grunnen til at jeg ville reforhandle avtalen var at jeg fant ut at jeg kunne spare mye skatt ved å overføre min aksjekapital i et holdingselskap. Ja ikke bare det, jeg fant ut at jeg kunne ha spart utrolig mye skatt hadde jeg opprettet holdingselskap ved skattereformen av 2005. Jeg spurte revisjonsselskapet om hvorfor de ikke hadde opplyst meg om dette i 2005, men de unnskyldte seg med at de hadde sendt ut en konvolutt med noe informasjon. Denne kom selvsagt aldri meg i hende, da jeg på dette tidspunktet dreiv på gulvet og sleit.

Så grunnet at revisjonsselskapet hadde latt meg skure og gå for lut og kaldt vann, uten å gi meg denne informasjonen hverken da eller nå, alt måtte jeg finne ut av selv, måtte avtalen reforhandles nå. Slik ble jeg påført et dobbelt svik, både i 2005, ved at jeg ikke ble informert om den gyldne muligheten som lå i opprettelsen av personlig holdingselskap, samt at jeg nå i 2017 mistet etterlønnen min fordi jeg ikke hadde opprettet holdingselskap før avtalen med Fyrsten ble signert.

Nå ser det ut til at jeg får dagpenger for oppstart av firma, da jeg får prøve å fylle dette firmaet med noe fornuftig, men denne støtten blir kun halvparten av hva den kunne ha vært hadde jeg fått etterlønnen min.

Det sies at alle gode ting er tre, men det ser jammen ut til at alle onde ting er tre også:

1. Jeg ble manipulert og tvunget til å fraskrive meg min bedrift etter en skitur, med ca fire timers betenkningstid.
2. Jeg fikk ingen avskjedsgave etter 38 års innsats.
3. Jeg fikk ikke etterlønn, en av de to forutsetningene jeg klarte å forhandle fram i de fire timene før jeg fraskrev meg mitt livsverk.

Så slik er det. Ingen, aller minst samfunnets svikefulle institusjoner, de flygende aper, har noen som helst interesse av å lytte til min historie, så jeg får notere ned mine nedtegnelser her for de som skulle være interessert.

Litt om flygende aper:

- Er du en flygende ape? – psykopaters medhjelpere og medskyldige

- Flyvende aper – psykopatens medhjelpere

Pussig å tenke på hvordan jeg og gamlefar startet denne bedriften tilbake i 1979. Husker fremdeles jeg var med og hjalp ham med å dirigere på plass flissiloen, mens han kjørte trucken. Var da 11 år. På lørdager var det fast soping på fabrikkgulvet, mens vi spilte countrymusikk. Feriene gikk med til å arbeide, lønna husker jeg var 12 kr. timen. Seinere ble det oppstart av lamineringsfabrikk, som var et forferdelig slit, men morsomt de første årene. Særlig den tiden oppfinneren var med, en skikkelig luring, som nå arbeider hos IDT. Men jeg fant da på en hel del selv også. Og ikke minst gamlefar!

Ellers får jeg takke gamlefar som holdt verdien oppe på firmaet helt til det siste, uten hans innsats ville jeg fått med langt mindre enn verdien av etterlønna. Så takk for det!

Nå går veien videre med nytt firma. Noe særlig i lønn og utbytte blir det neppe, hvis det blir noe overhodet? Men det finnes da annet av verdi også. Noe min venn og våpendrager Achsel Ford minner om på en særdeles god måte!

ⒶF

September 14, 2017 at 12:18 pm

Hei, Don “Donkey Shot” Quijoivind! Takk for at du deler en sterk og personlig erfaring med oss i en så lesbar og, tross det bitre innholdet, underholdende form!

Jeg håper i det minste det ligger en viss lindrende effekt i å kunne være den som skriver historien ned for ettertiden, og så herlig dra karakterene velfortjent etter nesa gjennom sin egen gjørme og historiens kronologi – noe som jo om ikke annet er et brudd med den gamle sannheten om at det er seierherren som har dette privilegiet. Jeg er nokså overbevist om at Fyrsten ikke hverken formår eller har noe ønske om å skrive et eneste komma han ikke regner med å tjene penger på. Humor er sannsynligvis heller ikke Fyrstens førstevalg av retorisk hjemmebane, så siste ord om saken er ditt. Fyrsten får nøye seg med pengene og posisjonen, og det er det som er den egentlige fattigmanns trøst, Don Q. En fri sjel ser fort hvem som er den virkelige vinneren og taperen her. For som det står i bibelen, fritt etter hukommelsen; hva hjalp det en mann å vinne hele verden, om han tapte sin sjel? Den form for jag etter det materielle er en av de sikreste veiene til evig misnøye vi har klart å finne i den vestlige verden, og om det er noen trøst, kan jeg forsikre at Fyrsten med dette idiotiske stuntet har truffet blink og satt en solid spiker i sin egen lykkes kiste.

Jeg blir sittende i takknemlig ettertanke overfor det faktum at jeg selv vokste opp i en familie der ingen hadde slike trekk eller i det hele tatt var særlig opptatt av materiell status. Jeg vokste opp på et rekkehusfelt to mil utenfor Oslo med mye grønt fellesareale og lekeplass i midten, en slags merkelig hybrid av lommetunet og det suburbane, det var noen hundre beboere på feltet, og vår familie tilhørte den lille håndfullen som ikke tok del i det obligatoriske spillet omkring status og synlig materiell velstand. Det var ingen nød i vår middelklassetilværelse, men det ble aldri jobbet for å bli rik eller skaffe luksus, penger var mer en nødvendig og kjærkommen bieffekt av å jobbe, og i den grad det var en motivator i seg selv, var det kun innenfor rammene av overlevelse, altså for å få det til å gå rundt fra måned til måned og klare forpliktelsene. Hos oss ble ting målt på en annen verdiskala, det var musikk, litteratur, kunst og kultur som var livets goder, og det å være veldig opptatt av og la seg motivere primært av penger, ble egentlig ansett som en smule vulgært og rett og slett litt stakkarslig. Vi var vel også én av kun to husstander som ikke hadde bil på den tiden. Dette skapte selvfølgelig en type atmosfære i mitt barndomshjem som var annerledes enn hos de fleste familiene på feltet vårt, og dette var noe alle mine lekekamerater visste og var umåtelig tiltrukket av. De syntes alltid det var veldig spennende, og samtidig veldig trygt og uformelt hjemme hos oss, og det var alltid åpent hus og mange gjester, både store og små. At noen av gjestene av og til også var ganske allment kjente personer, såkalte kulturpersonligheter (artister, skuespillere og forfattere) gjorde det nok ikke mindre spennede, men det var den generelle annerledesheten som primært var trekkplasteret hos oss. En oppvekst man noen ganger nå for tiden faktisk føler at man bør underspille eller holde for seg selv for å beholde troverdighet i diskusjoner av politisk eller økonomisk art, da “kultureliten” har seilt opp som sterkt skjellsord og syndebukk i manges øyne ettersom misnøyen med samfunnsutviklingen har tiltatt, og noe som er definert som et klassemessig svik er identifisert. Uten at jeg personlig kan huske å ha hatt noe særlig med det å gjøre. Uansett, ingen fra familien eller nye generasjoner har siden vært noe unntak, alle er godt fornøyde med en økonomi som ikke tillater fråtsing eller sløsing, og vi har stadig våre interesser og gleder helt andre steder enn på konto i banken. Derfor har vi alle selv hjem som folk liker å komme til, og derfor er vi alle også veldig gode venner som hjelper hverandre og alltid koser oss i hverandres selskap. Det er en stor velsignelse og en uvurderlig trygghet og styrke å ha en sammensveiset familie uten noen kompliserte eller dysfunksjonelle interne forhold.

Jeg runder av med en fin historie fra en vennefamilie av meg her nede på sørlandet hvor jeg nå bor, i min mors gamle hjemby. Dette er også veldig fine folk uten sans for det prangende, og helt uten behov for å delta i familære intriger over materielle goder. Det finnes derimot en annen gren av denne familien som er av en helt annen støpning. Og det var i forbindelse med oppgjør av et dødsbo, at to brødre fra den eldre generasjonen satte seg i bilen og kjørte til Oslo for å møte den andre familiefraksjonen og bli enige om en del ting ifbm. arveoppgjøret, det gjaldt da ikke større materielle verdier som hus o.l., men personlige ting med affeksjonsverdi, og som delvis muntlig var “gitt” til ulike av avdødes familiemedlemmer på forhånd. Den ene av brødrene er faren til min jevnaldrende venn, som da var tenåring og også med på Osloturen, og det er fra ham jeg har historien.

Da de kom frem til åstedet, var der full aktivitet i tantes hus med nedpakking og bortkjøring av personlige eiendeler, nærmest som et røvertokt i full fart etter først-til-mølla-prinsippet. En håndfull gjenstander mine venner etterspurte med en rimelig forventning, ble én etter én forklart som “annektert”, “deponert”, “anbragt” og i andre forskjønnende vendinger henvist til som allerede fordelt og fjernet. Altså “rappa fra dødsboet”, sagt på vanlig norsk. Det var frekt og ulovlig, og ganske uvirkelig for dem som kom dit med de mest beskjedne ønsker, og forsåvidt hadde stått den avdøde tanten ganske mye personlig nærmere enn den andre familiegrenen, og stilt opp mer så lenge hun var i live, tross lengre avstand. Men dette er karer med de rette verdiene og den rette innstillingen, så de gadd ikke å kaste et minutt ekstra på den typen uverdig kjekling om materielle ting, bare ristet på hodene, lot gribbene slåss videre i fred og satte seg i bilen og la i vei på hjemturen uten mer bagsje enn de hadde med innover. Dog, skulle det vise seg, med en ytterligere styrket tro på at de tross alt selv hadde knekt koden for livets kunst adskillig bedre enn dem som ble igjen i tantes hus for å slite hennes jordiske gods i filler mellom seg i det patetiske forsøket på å få den største halvparten av alt med seg hjem.

Stemningen var ganske laber, og det gikk visstnok nesten til Drammen før det første ordet ble sagt på turen nedover E18. Dialogen ble innledet av Torgeir, den ene av brødrene, og lød som følger:

-Du Jens …

-Mm.

-Jeg er så innmari glad for en ting, jeg.

Jens ruller rolig og omstendelig ferdig en røyk, slikker papiret og kniper tobakksendene av før han responderer.

-Mm?

Torgeir tar seg god tid og får plassert bilen i det feltet og det tempoet han vil, og legger inn sin innebygde autopilot før han tenner sin egen rullings, som har hengt utent i høyre munnvik siden avgang fra Oslo.

-Og det er det, atte sånn som de derre folka der, Jens …

-Mm.

-Sånn kan heldigvis vi aldri bli, vi!

Så kom et “high five”-klask og et herlig, felles latterbrøl, dette forløsende mirakel som alltid knytter oss til det evige, kosmiske perspektiv på tilværelsen, før Torgeir setter på noe saftig rock’n’roll, trykker inn gassen og kjører de virkelige seierherrenes triumfmars bort fra usselhetens verden med fryd og hjemlengsel i hjertene.

Donald Hoffman - Does Evolutionary Psychology Explain Mind?

Hoffman er bra. Også bør man selvfølgelig komplettere med denne:

der han argumenterer for at kosmos er forårsaket av bevisstheten, ikke omvendt. Noe å tygge på på en vakker søndag, og som i grunnen klemmer lufta fullstendig ut av et hvert forsøk på å fylle begreper som «sannhet» med noe som helst utover det til enhver tid praktisk-pragmatiske for evolusjonære fortrinn og i siste instans artens overlevelse og videre utvikling. - AF

Relatert

Matematiska principer för harmoni

Tor Vidal: Hvilken historie skal du fortelle på 17.mai?

Tor Vidal har en viktig kommentar i anledning dagen:

"Når menneskene blir mer velstående i det liberale demokrati løser de
miljøproblemene – en observasjonen som er bekreftet utallige ganger.
Økonomisk vekst kan synes som en forutsetning for denne utviklingen."

- Tror du virkelig på dette vrøvlet selv? Er det ikke slik at verden drukner i plast, at det dør ti ganger fler av forurensning enn av trafikkulykker, at det foregår massedød og ekstrem reduksjon av biomangfoldet, at vi forbruker ressurser som om vi hadde to kloder og ikke en, og at mennesket overbefolker verden og flytter mer masse en jordens naturlige prosesser?

Den er en åpenbare kjensgjerning er at vi er i ferd med tre enropien oppover ørene samtidig som vi er i ferd med å kveles i vår egen gjødselsbinge.

- Hvilken historie skal du fortelle på 17. mai: At du var blåøyd nok til å la det skje?

Kommentaren er hentet fra tråden til en artikkel av Carlo Aall.

Blåøyde nordmenn kveles i sin egen gjødselsbinge med nisselua godt nedover ørene!

Det som trengs er ikke et «grønt skifte» for å gjøre det mulig for kapitalismen å holde på litt lenger, men et systemskifte som en gang for alle avskaffer den kapitalistiske rovdriften på mennesker og natur. - Pål Steigan

Adjø til Arkitekturopprøret i Norge

Administrator av det norske Arkitekturopprøret, i midten bak, satte det onde øyet i meg.

Hei!

Godt å høre fra deg! Selv forlot jeg det norske Arkitekturopprøret i forgårs, da jeg ble fotfulgt av administrator. Kunne jo nesten ikke skrive en setning uten at det ble påpekt at det var på siden av trådemne, altfor metafysisk, eller at jeg måtte bruke mine egne ord heller enn å skyve andre foran meg. Vel, det er ikke første gang jeg blir fotfulgt av en bergenser, som administrator er, tror bergensere ser på totninger som anti-bergensere og det laveste av menneskelig eksistens.

Arkitekturopprøret ser videre ut til å bli overtatt av selvhøytidelige superintellektuelle som ser med irritasjon på anti-akademikere fra de lavere utdannede klasser, som truer deres posisjon. Antar de ender opp på samme vis som Norsk Ornitologisk Forening i Oppland, hvor det ble en hard kjerne med stuene fulle av fuglelitteratur, som så på oss midlere opplyste som irriterende påheng.

Uansett, maktkampen for status og posisjon i den harde kjerne av Arkitekturopprøret er i gang, og i den sammenheng har jeg blitt definert ut som kvakksalver og anti-intellektuell uten mastergrad og høytidelige meritter å vise til.

Derfor har jeg valgt å leve videre som ensom ulv, mer enn noen gang før!

Selv om jeg har forlatt det norske Arkitekturopprøret, vil jeg fortsette som arkitekturopprører på egenhånd. På samme vis som jeg har fortsatt som hobby-ornitolog uten å være medlem av Norsk Ornitologisk Forening. Jeg er uansett en fyr som vanligvis ikke innlemmes i det gode selskap, og har etter hvert faktisk begynt å trives godt med dette.

Min gamle venn Achsel Ford kom med følgende glitrende tilsvar:

«Uansett, maktkampen for status og posisjon i den harde kjerne av Arkitekturopprøret er i gang, og i den sammenheng har jeg blitt definert ut som kvakksalver og anti-intellektuell uten mastergrad og høytidelige meritter å vise til.»

Sånn er’e. Nå kjenner ikke jeg arkitekturopprørsbevegelsen særlig godt, men sånn er’e nesten helt sikkert, det kan vi slå fast uten å behøve å sjekke nærmere. For det er sånn støtt, og det er blant de tingene jeg er møkklei. Og det er et dårlig tegn for misantropi-indeksen min å være møkklei det, for det er pinadø Homo sapiens’ adelsmerke, dette slarve- og hierarki-maset som ser ut til å være viktigere enn det meste. Kakle kakle. Elephant Talk. Evolusjonsbiologene og humanetologene har vel forsåvidt snart landet på et konsensus om at språket vårt og hjernen vår først og fremst ble så store og komplekse affærer for nettopp enda bedre å kunne bedrive sosialt drittpreik og alt der tilhørende, merkelig nok inkludert sikring av eget avkom (sikre fremtiden mer av samme ulla, altså) … Så, med hederlige unntak for en håndfull kameler som fremdeles kommer gjennom nåleøyet er jeg tydeligvis m.a.o. møkklei folk per se.

https://afordweb.files.wordpress.com/2017/02/dictatorship-of-the-commentariat1.jpg

Men du vet … Sisyfos må rulle sin stein inntil vi får jaga gravitasjonen fra byen, og sånn går nu dagan. Vi gir oss ikke på tørre møkka så lenge det er puls å finne. Fremad marsj i alle retninger.

https://afordweb.files.wordpress.com/2017/02/freedom-calling.jpg

Jeg er en ensom ulv i fåreklær, og foretrekker frihet framfor kommentariatets diktatur!

Penge-vulkanen

Pengevulkanen.

Foto: Oliver Spalt

Heller enn at penger vokser på trær, synes det for meg som om de spruter opp av en vulkan:

«Derivater er verdipapirer som i stor grad er avhengig av verdier i andre verdipapirer og er finansielle instrumenter som brukes til spekulasjon i stor skala fordi de kan settes sammen til stadig mer kompliserte og luftige konstruksjoner. Sikkerheten for disse investeringene blir deretter. Derivater bygger på veddemål om framtidig kursutvikling på valuta, råstoffer, aksjer osv. Storinvestor Warren Buffett har kalt derivater for «økonomiens masseødeleggelsesvåpen».

For å belyse størrelsen av spekulasjonene kan man ta utgangspunkt i det som IMF oppgir som verdens brutto nasjonalprodukt (BNP). Dette er oppgitt til å være ca. 70.000 milliarder dollar. Verdens samlede derivatmarked er angivelig på i alt ca. 1.400.000 milliarder dollar, dvs. ca. 20 ganger større.»

http://steigan.no/2017/03/14/kolosser-pa-leirfotter/

For å unngå fripassasjerer innenfor et borgerlønns-system, må dette innføres som en del av et inngruppe-styrt produksjons-demokrati:

«Så lenge det finnes ressurser er kapitalismen voksende, og dermed stabil. Vi foreslår i boka en like stabil mulighet for organisering av store samfunn. Mennesket har sterke, evolverte følelser for samarbeid og raushet i inngruppa. Vi ønsker å diskutere en modell av et bærekraftig, framtidsrettet samfunn som bygger på et inngruppestyrt, representativt demokrati som omfatter vareproduksjonen. Tverrkulturelt oppfører folk seg samarbeidende i inngrupper hvor deres handlinger blir sett av andre. Dette er ikke utopier, meninger eller påstander, men grundig dokumentert vitenskap. Vi har et håp om at denne viktige kunnskapen kan få i gang en diskusjon på venstresida. Dessverre er de evolverte følelsene som gjør det smertefullt å skifte standpunkt også sterke. Å få rett gir status og en følelse av belønning, å innrømme feil gir tilsvarende en ubehagelig straff.»

http://debatt1.no/det-er-haplost-og-vi-gir-oss-ikke/

Personlig ser jeg på Zahavi som den tredje frelser fra ørkenen:

«Artikkelen om Zahavi er sørgelig kort. Dette indikerer at de færreste har insett handikapprinsippets betydning for sosial interaksjon, med hjernen som menneskets påfuglhale. Dette tror jeg vil endre seg radikalt hvis Bongards bok «Det biologiske mennesket: individer og samfunn i lys av evolusjon», kommer på engelsk, tysk og kinesisk.

Skal man dra allegorien videre kan man si at Bongard blir Zahavis Paulus. Men Paulus brakte ikke ut sitt budskap på hebraisk, men gresk og latin. Så Bongards bok må ut på engelsk!

Ps! Bongard vil neppe like allegorien, da han er heller allergisk mot religion. Så skulle Bongard lese dette får han ha meg unnskyldt. Det var godt ment.»

http://steigan.no/2017/03/11/kajsa-ekis-ekman-det-duger-inte-med-duttande-har-och-dar/#comments

Det er håpløst, og vi gir oss ikke

Av Terje Bongard, Forsker Norsk Inst. for Naturforskning.

Foto: Welcome Images

I KK 27.11 (2010) skriver Solveig Aareskjold et eller annet som skal beskrive boka vår, ”Det biologiske mennesket – individer og samfunn i lys av evolusjon”. Inntrykket en sitter igjen med er rav, ruskende galt:

Kursen mot store og små sammenbruddfortsetter, og framtida er utrygg. Mennesket har imidlertid ikke evolverte følelser for hele jorda, bare for det nære og de nærmeste. Å få alle til å bli solidariske med verden blir derfor aldri en løsning. Dette gjelder også for nasjonalstater. Boka formidler, uten fremmedord, den vitenskaplige forklaringen på hvorfor det er slik. Ikke bare at. De siste tiårenes atferdsvitenskap har revolusjonert beskrivelsen av mennesket.

Det er absurd å være biolog i dag. Vi utdyper gjennom jobben ”The road to hell”, daglig. Framtida vil heller ha urørt natur enn en nøyaktig beskrivelse over hvordan den forsvant. I løpet av det som for evolusjon og biologi er et tidsglimt på et par hundreår settes menneskets framtid på spill gjennom overbefolkning, overproduksjon og –forbruk. Mange av oss begynner å bli møkk lei av å administrere forfallet. Det er ikke kloden selv som ødelegges, det er mennesket. Nye arter vil evolvere etter vårt sammenbrudd. Det er trygghet, fred, verdighet, glede, livskvalitet, rettferdighet og solidaritet som står i fare når økosystemene bryter sammen. Kampen om restene er allerede i gang. Punkt én er å spre allmennkunnskap om hvorfor dette skjer. Ikke bare at. 

Så lenge det finnes ressurser er kapitalismen voksende, og dermed stabil. Vi foreslår i boka en like stabil mulighet for organisering av store samfunn. Mennesket har sterke, evolverte følelser for samarbeid og raushet i inngruppa. Vi ønsker å diskutere en modell av et bærekraftig, framtidsrettet samfunn som bygger på et inngruppestyrt, representativt demokrati som omfatter vareproduksjonen. Tverrkulturelt oppfører folk seg samarbeidende i inngrupper hvor deres handlinger blir sett av andre. Dette er ikke utopier, meninger eller påstander, men grundig dokumentert vitenskap. Vi har et håp om at denne viktige kunnskapen kan få i gang en diskusjon på venstresida. Dessverre er de evolverte følelsene som gjør det smertefullt å skifte standpunkt også sterke. Å få rett gir status og en følelse av belønning, å innrømme feil gir tilsvarende en ubehagelig straff.

Inngruppa

Samfunnsfagene har sviktet. Hyllekilometerne med ord inneholder ingen løsninger. Ordene gjenspeiler i stedet menneskenes kamp om å få rett. Den synlige, dominerende og agendasettende ble attraktiv, og fikk flere etterkommere. Media er til enhver tid full av utagerende mennesker som får sitt oppmerksomhetsbehov dekket. Det politiske skuespillet er en studie i hersketeknikker, og er fortvilende å se på. Er det mulig å komme ut med info om hvorfor det er slik? Burde ikke det være like spennende? Foreløpig vinner ”show-off”, silikonlepper, ”realityshow” og overtro. Vi får nå flere og flere eposter fra unge folk som har forstått poenget, og som ønsker oss lykke til. Vi etterlyser gamle, prestisjetunge raddiser som fremdeles har evne til å ta inn nytt.

Hos debatt1.

«Retthaverismen» til elitene

Mitt svar til Elin Hege Lona:

«Jeg ser overhodet ingen verdi i spredning av konspiranoia og løgnhistorier, og synes i grunnen det er positivt at man vil lage en felles plattform til å bekjempe faenskapet.»

Husk at forfatteren av denne artikkelen stadig blir beskyldt for «konspiranoia og løgnhistorier», også av våre fremste hovedstrømsmedia og rikssynsere. Han vil være av våre fremste mål, og tenk hvilket tap det ville vært hvis dette nettstedet stenges.

Du ser ikke ut til å ha noen som helst forståelse av menneskets atferdsbiologi, hvor kampen om sannheten er av de viktigste arenaer for å vinne status. Sannhet er den til enhver tids herskendes klasses sannhet. Og slik ønsker de at det skal forbli, til enhver pris!

– Derfor innrømmer du ikke feil

Ifølge atferdsbiologene Terje Bongard og Eivin Røskaft ved NTNU er mangel på selvkritikk en del av menneskets natur, preget i det som psykoanalytikeren Sigmund Freud kalte underbevisstheten. De hevder at «Retthaverismen» – behovet for å få rett – er nedarvet, preget og programmert i hjernene våre gjennom flere millioner år med evolusjon, de siste ca. 200 000 årene med tilnærmet samme arvestoff som i dag.

Forskerne kan nå se hvor i hjernen følelsene sitter. Riktignok er ikke «retthaveristgenet» – eller evt. koblingen av gener som styrer motviljen mot å innrømme feil, funnet ennå. Men arbeidet med å koble bestemte menneskelige egenskaper til bestemte deler av arvestoffet pågår for fullt, og om ikke så lenge er koden trolig knekt.

Ifølge biologene har mennesket bare ett overordnet mål: Å leve lenge nok til å få flest mulig etterkommere, sikre at disse igjen får etterkommere osv. Alt vi foretar oss kan sees i lys av dette. For å bli fortrukket av en eller flere maker, må vi bli sett, og framstå som attraktive.

Å være attraktiv innebærer bl.a. at vi må framstå som vinnere i «kampen om sannheten». I mesteparten av vår evolusjonshistorie er denne kampen blitt utkjempet i små grupper – bl.a. som steinaldermennesker rundt leirbålet. Perspektivet var kortsiktig. Her var det ikke viktigst å ha rett, men å vinne debatten der og da. Hersketeknikker som latterliggjøring, nedlatenhet, overtalelseskunster, religiøse dogmer, ironi etc. ble finslipt. Faktakunnskap var begrenset, formen ble viktigere enn innholdet.

Informasjon ble gjerne – dengang som nå – servert i form av historier. En god historieforteller tilbød underholdning i en ellers karrig hverdag, og var alltid attraktiv, uansett om historien var sann eller ikke. Det var den «diskusjonssterkestes rett» som formet følelsene. Og siden det ikke fantes papir eller andre måter å lagre informasjon på, ble det vanskelig å etterprøve innholdet.

Ifølge adferdsbiologene er vi genetisk selektert for å vinne diskusjoner, «få rett». Det gir en umiddelbar god følelse å fastholde standpunkter, og en tilsvarende følelse av ubehag å innrømme feil. Slike fellesmenneskelige følelser vitner om at evolusjonen har formet dem.

Den som får rett, oppnår status og anseelse. Man blir kort sagt attraktiv som make. Mennesket er ikke genetisk programmert til å legge fram gode, saklige, objektive argumenter. Gevinsten av å vinne debatten – f.eks. ved å «ta mannen i stedet for ballen» – kan innkasseres kjapt og til trampeklapp fra tilhørerne, korrigering i ettertid har mindre betydning.

Effekten av de medfødte «jeg vil ha rett»-følelsene er ofte lite funksjonelle for livet i et globalisert storsamfunn, som ofte krever langsiktig planlegging. Retthaverismen medfører bl.a. at mennesket sliter med nytenking, fordi det blir vanskelig å stå for noe som ikke er «mainstream». Den som prøver seg med noe nytt, tar sjansen på å være annerledes, og må regne med å bli motarbeidet.

Arveegenskaper endres sakte. Men er det mulig å sette de negative sidene ved menneskenaturen til side, se seg selv utenfra, avsløre underbevisstheten, sitt eget ego, og la bevisstheten gjøre de viktige valgene? «Fri vilje» og valgmuligheter øker med kunnskapsmengde og – kvalitet, hevder biologene.

Informasjonskonsulenter og medierådgivere med innsikt i human adferdsbiologi har i det siste blitt flinkere til å overtale bl.a. bedriftsledere og politikere til å erkjenne feil og «legge seg flatt» – helst før de blir offentlig avslørt. Forståelse av human adferdsbiologi kan dempe skadevirkningen av evolusjonen ved å gjøre det pinlig å fortsette «kampen om sannheten».

Når f.eks. tidligere statsråd Audun Lysbakken innrømmer feil, kan dette være en klok strategi. Men han kan ikke gjøre det for ofte. Å innrømme feil og å skifte standpunkt kan lett tolkes som mangel på ryggrad, at man vingler og er dum og kunnskapsløs. Det gir lav status og lavere attraktivitet.

Vitenskapelige metoder kan være en veg ut av uføret. Vitenskapen er kompromissløs. Den handler ikke om enkeltpersoner. På sikt er det ikke mulig å plukke seg «korrekte» ønsker og meninger og la ubehagelige fakta ligge igjen på hylla. Mennesket er langt på veg avslørt av seg selv. Dette kan hjelpe oss med sette «steinaldergenene» til side, og legge forholdene til rette for en mer objektiv diskusjon om helhetlige og bærekraftige løsninger på de store utfordringene menneskeheten står overfor.

(Kilder: Bl.a. boka «Det biologiske mennesket» av Terje Bongard og Eivin Røskaft)

Du må ikke tro at de herskende eliter har noe som helst mindre behov for å framstå som attraktive og opphøyde forvaltere av sannheten enn steinaldermennesket rundt bålet. Derfor er det ingenting de heller ønsker enn å se sine meningsmotstandere og deres meninger brenne på bålet. Eller kastet ut av det gode fellesskap i stammen, overlatt til seg selv i mørket, langt borte fra bålets varme.

Den fremste konspirasjonsteorien er dog kapitalismen. Denne kommer til å drepe oss alle til slutt, hvis vi ikke kaster den på bålet!

På tide vi setter oss ned

Så har jeg igjen lyttet til samtalen med Terje Bongard hos Levevei i 2013, og kan slå fast at dette er Norges fremste formidler, særlig hvis man ganger opp mannens formidlingsevne med hans kunnskap. Samtalen begynner med å trekke fram menneskets trang til å dupere hverandre, gjerne på subtile måter, slik at ikke ens eget rykte som generøs skades (her benyttes både passiv og aktiv dupering). Særlig hvis man har å gjøre med noen som skiller seg litt ut fra den gemene hop kan en sådan taperstrategi fort vise seg å bli en vinnerstrategi, og man får bekreftet sitt selvbilde som normal. Nordmenn er svært engstelige for ikke å framstå som normale, og er de verste på dette området nest etter svenskene.

Hos debatt1. Hos VD.

Et lite stykke ut i samtalen kommer Bongard med et talende bilde på at når noen reiser seg i en sal for å se bedre, vil de bak også måtte reise seg for å se, og til slutt vil hele salen stå, slik at ingen ser bedre enn hvis alle var forblitt sittende.

Dette er en fin allegori på kapitalismen, hvor vi har de som reiser seg på den sosioøkonomiske arenaen, slik at de andre også må reise seg opp for å synes. Til slutt vil vi alle ha mer enn det vi trenger for ikke å tape synlighet. Særlig godt vises denne utviklingen i boligstørrelse. Hadde vi alle blitt sittende ville vi hatt det meget bedre. Det er derfor nå på tide at vi setter oss ned igjen i samlet flokk!

Alvorlig blir det når samtalen kommer inn på type-3 sivilisasjoner, som menneskeheten ennå ikke har opplevd. Type-3 mennesker er de som klarer å lære av sine feil. Kan vi lære av tidligere sivilisasjoners fall?

RID-modellen som Bongard presenterer som løsningen synes å være vanskelig å svelge for anarkister, fordi den har i seg et biologisk hierarki. Selvsagt ville det beste vært en flat nettverksstruktur, men er det nødvendig med et hierarki for å temme uønsket menneskeatferd og fordele ressursene, bør anarkistene svelge dette. Tross alt vil første nettverksnivå gi oss enestående, selvorganiserende produksjonsceller i et ekte selveierdemokrati, uten flosshatt!

De som ikke har lyttet til denne samtalen hos Levevei og som ikke har lest Bongards bok "Det biologiske mennesket", lever sine liv i selvbedrag og innenfor en virkelighetsforståelse som er en illusjon.

Kunnskapen om menneskeatferd er begredelig, og at ikke en større bevegelse ala Fremtiden i våre hender har oppstått rundt Bongard, er vanskelig å forstå. Men mennesket vil jo helst lytte til det som kiler dem i ørene, som at de er snille på bunn, derfor fikk nok Erik Damman et større gjennomslag.

Episode 66: Inngruppa som styrende prinsipp i et bærekraftig demokrati

"Jeg er neppe den eneste som allerede er lei av uttrykket «Det grønne skiftet». Jeg er lei, fordi jeg forbinder det med politisk svada uten vilje til å gjøre reelle og konkrete endringer. Da regner jeg Miljøpartiet De Grønnes uforferdede bygging av sykkelveier i hovedstaden som et hederlig unntak.

Kanskje er det slik som Simen Tveitereid beskriver det i tidsskriftet Harvest: Det så mye omtalte skiftet er blitt noe teknokratisk og høytravende, vi får ikke følelsen av at det handler om livene våre, om å leve annerledes. Mange er klare for å forandre livsstil, mener Tveitereid, men få vil gjøre det for klimaet eller naturen. Fordi forbruk og flyturer ikke føles som et problem i livene våre. Det som derimot føles som problemer, er:

Stress. Mangel på tid. Rastløshet. Uro.

Tveitereid argumenterer for at det finnes en forbindelse mellom klodens problemer og våre egne. Slik naturen har en tålegrense, har også vi det. Stadig høyere tempo, mer forbruk og mer «på-tid» gjør at mange kollapser. Utbrenthet, ME og psykiske lidelser er folkesykdommer i Norge anno 2016." - Lars Gilberg

Lommedemokratiet

Publisert hos Kulturverk onsdag 22. juli 2015.

Sommeren 2015 hadde jeg den store glede å få låne hytta til min bror, for å oppleve hva Sigmund Setreng (1937-2014) kalte for pseudo-kompleksitet, som er det beste de fleste av oss kan håpe på å oppnå innenfor vårt ”avanserte konkurranse-industrielle system”, forkortet AKIS eller enda bedre på engelsk med ACID (Advanced Competitive Industrial Dominion), dvs. syre.

For slik er vår sivilisasjon, som syre, den brenner seg gjennom det levende og etterlater dødt vev. Hvor befriende er det da ikke for et mekanisk menneske, en brikke i maskinen, å kunne skue mot Rondanes mektige fjell en stakket stund?

Med meg hadde jeg to bøker jeg lenge hadde gledet meg til å lese, Elvetid (2014), ei ”minnebok” i sammenheng med økofilosofen Sigmund Kvaløy Setrengs død 27. mai 2014, og Pocket Neighborhoods av arkitekten Ross Chapin. Og du verden hvor begge bøkene innfridde! Jeg var smertelig klar over at min ferie ikke var annet enn simpel pseudo-kompleksitet, men medbrakt to slike monumentale verker og med kaffekoppen (sannsynligvis av kaffebønner fra Brasils beste dyrkningsjord), kjente jeg allikevel på en dyp mening.

Å lese om Setrengs definisjon av meningsfylt arbeid var en befrielse og en stor sorg. Sorg fordi jeg egentlig aldri har fått oppleve gleden av meningsfylt arbeid, befriende fordi det har blitt klart for meg hva meningsfylt arbeid er. Dessverre produserer AKIS kun meningstomt arbeid, og vi har nådd ”peak meaninglessness”.

Rondane

Innenfor Terje Bongards inngruppedemokrati skal det etableres en demokratisk fundamentert borgerlønn. Denne bør fastsettes ut fra i hvor stor grad arbeidet tilfredsstiller økofilosofiens definisjoner av meningsfylt arbeid, hvor de med lavest grad av meningsfylt arbeid får høyest borgerlønn. Samtidig bør man hele tiden søke å minske graden av meningstomt arbeid, med mål at alt arbeid til fulle tilfredsstiller de fem kriteriene for meningsfylt arbeid.

Kanskje var det den friske fjellufta som fikk meg til å forstå at Bongards inngruppedemokrati egentlig er et lommedemokrati, en essensiell del av inngruppesamfunnet slik som lommenabolaget, hvor de oppbyggelige kreftene i handikapprinsippet råder grunnen gjennom inngruppa. Altså et moderne stammesamfunn!

Undertittel til Chapins bok er ”Creating Small Scale Community in a Large Scale World”, eller å danne småskalasamfunn i en overdimensjonert verden. Dette er nettopp hovedpoenget med Bongards demokratiform! Bongard kaller det et selveierdemokrati hvor hver inngruppe får fullt ansvar for sin produksjonslomme, på samme vis som hvert lommenabolag selvorganiserer sitt lille nabolag. Lommedemokratiet er således et produksjonsdemokrati bygget nedenfra, hvor hver inngruppe velger sin representant som de sender oppover i systemet.

For at et lommenabolag skal lykkes har Ross Chapin utviklet elleve design-nøkler å strekke seg etter, presentert i kapitlet ”Designing for Community”. Disse demper eller eliminerer spenninger og konflikter innad i lommenabolaget, og legger et best mulig grunnlag for å skape gode relasjoner mellom beboerne. Ignoreres disse nøkkelprinsippene, slik man gjør det innen det rådende paradigmet, beredes tvert imot grunnen for konflikter og splittelse.

For lommedemokratiet bør det utarbeides tilsvarende nøkkelprinsipper som for lommenabolaget, noe man kunne fått til gjennom MEDOSS – “Modeling a Democratic Green Economy for a Sustainable Society” – Norgeshistoriens potensielt viktigste forskningsprosjekt, avvist av Norges forskningsråd. [i]

Selv om lommedemokratiet har en pyramidal form, noe Setreng i utgangspunktet avskydde, snakker vi her om en fundamentalt forskjellig hierarkisk struktur enn innen de tradisjonelle pyramidale styringsformer, fra faraoenes Egypt til den Europeiske Union.

Ross Chapin i lommenabolaget

Lommedemokratiet har, lik alle biologiske systemer [ii] en utpreget fraktal fordelingsstruktur, hvor den minste enheten, inngruppa eller produksjonslommene, utgjør fundamentet. Hver inngruppe velger den representant de mener best representerer deres interesser, som de sender oppover til neste forvaltningsnivå, som igjen består av inngrupper som velger sin representant, helt til man står igjen med kun ei inngruppe som velger sin representant, presidenten.

Systemet bygges altså nedenfra og opp, i motsetning til virkeligheten innenfor den rådende verdsensorden, Servoglobus. Setreng definerte Servoglobus på følgende vis:

Enkelt sagt: Naturen (og samfunnet) misoppfattes som en maskin (dvs. en abstraksjon). Det konkurranse-industrielle systemet er avgjørende bygd på denne misoppfatningen, i dag kraftig styrket via den eksponentielt økende datamaskineringen av samfunnet. I en prosess hvor økonomisk konkurranse er blitt den allestedsnærværende drivmotoren, hvor teknokrati (komplikasjon) setter strømlinjer på endringene og hvor nasjonene og deres parlamenter utviskes, synes et globalt ordensgivende datamaskinsystem å framstå som endepunkt. Økofilosofigruppen kalte dette systemet Servoglobus.[iii]

Heldigvis kom Setreng til den konklusjonen at vårt sivilisasjonssystem vil kollapse før Servoglobus når sin fullendelse. Han fortsetter avsnittet ovenfor med følgende:

Flere datasystemeksperter mener at noe slikt til slutt vil ta over, mens distinksjonen mellom kompleks og komplisert (etter hvert gitt en finmasket definisjon via næssiansk fremgangsmåte!) har vist seg fruktbar i en argumentasjon for at Servoglobus aldri kan nå virkeliggjøring.

Sigmund Setreng poengterte gang på gang at vi må finne et nytt samfunnssystem for å erstatte AKIS. Selv mener jeg at inngruppesamfunnet er det beste alternativet for å kunne lede oss i en annen retning enn mot Servoglobus. Lommedemokratiet, fundamentert i arbeidet, må utgjøre den absolutte kjernen i inngruppesamfunnet, med lommenabolaget utenpå her igjen. Derfor bør alle gode krefter settes inn på å få omgjort Norges forskningsråds fatale kortslutning om å avvise MEDOSS, og gi Terje Bongard de midler han trenger for å berge oss fra AKIS.

Inngruppesamfunnet vil si å gå tilbake til menneskets urtilstand, stammesamfunnet. Allikevel en ny, avansert form for stammesamfunn, basert på forskning innen menneskelig atferdsøkologi. Hvor vår nedarvede biologi forenes med teknologien og naturen, slik at vi kan leve sanne, komplekse liv.

Dessverre er grunnlaget for å foreslå bærekraftige samfunn basert på å forstå de medfødte følelsenes bruk og formål, og deres plassering i hjernen. Når dette fornektes blir det bare synsinger igjen. - Terje Bongard

Relatert

DYPØKOLOGIEN

Skreia er tapt i mitt hjerte

Design for en levende planet

Forbi føydalsamfunnet

Åtte praksiser som undergraver skapelsen av levende nabolag


Fotnoter

[i] Terje Bongard: ‘No grant for MEDOSS'

[ii] ‘Toward Resilient Architectures 1: Biology Lessons‘, av Michael Mehaffy og Nikos Salingaros

[iii] Se Sigmund Kvaløy Setreng: ”Gaia versus Servoglobe” i I et filosofisk terreng. Festskrift til Sverre Sløgedal. Filosofisk institutt, NTNU, Trondheim, 2000

Med Bauwens tredelingsmodell eller Bongards RID-modell for et post-kapitalistisk scenario?

Dagens system har utviklet seg til et vanvittig anti-"commons". Dette skyldes hva David Bollier kaller "det predatoriske markeds/stats-duopolet", som fortærer "the commons" (et trist eksempel er Sandvika storsenter). Vi har ikke lenger motpolene staten og markedet, men disse har gått sammen i en symbiose og blitt til et siamesisk monster. Dette som en årsak av korporasjonenes makt og kapitalismens behov for å akkumulere, derfor må våre fellesverdier privatiseres. F.eks. er 20 prosent av det menneskelige genomet nå privatisert, en absolutt galskap. Våre folkevalgte og byråkratiet fungerer som lydige marionetter for dette monsteret.

Så lenge kapitalakkumulasjonen og dens eksponentielle prinsipp opprettholdes, så vil rovdriften pågå til hele det biologiske systemet vår sivilisasjon hviler på bryter sammen. – Pål Steigan

Tidligere har jeg oversatt følgende fra Michel Bauwens:

For å leggje til rette for akkumulasjon av kapital og uavgrensa vokster har samfunnet stadfesta to trussetningar:

1) Vårt noverande system er basert på trua på uavgrensa vokster og eit uendeleg tilgjenge til ressursar, trass i det faktum at vi bur på ein endeleg klode; la oss kalle denne funksjonen løpsk "pseudo-overflod".

2) Vårt noverande system trur at nyskapingar bør privatiserast og berre verta gjort tilgjengelege for ein heftig pris (immaterialrett), ved å kriminalisere deling av kunnskap og kultur; la oss kalle dette trekket tvungen "kunstig knappleik".

Michel Bauwens sitt mål er en tredelingsmodell av samfunnet, hvor "the commons" gjenerobrer sin rettmessige plass og står på likefot med staten og markedet. Bauwens har skissert sitt idealsamfunn i følgende illustrasjon:

Kilde: FLOK Society Research Plan

Bauwens regner seg som kulturell katolikk, så kanskje kan hans tredelingsmodell sammenlignes med kirkens forestilling av Gud, hvor Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd står på likefot og sammen utgjør en høyere enhet?

Vi kan ikke fortsette med et system som skaper velstand, men som også ødelegger jorda og skaper så mye sosial ulikhet. Etter 400 år med dette tror jeg vi vet at dette ikke fungerer. Vi trenger et nytt system for å gjenerobre alle disse fellesverdiene. – Michel Bauwens

Bauwens modell bygger på mange måter videre på situasjonen i seinmiddelalderen, hvor vi hadde blomstrende lokale økonomier fundamentert i sterke "commons" og demurrage (1).

Denne tiden med demurrage, som er motsatsen til kapitalismen fordi dette økonomiske systemet bygger på at pengene avtar i verdi, slik at akkumulasjon blir meningsløst, gav en utrolig oppblomstring av kreativitet og livsglede, symbolisert gjennom de store katedralene.

Maktens tinder kunne ikke godta denne utviklingen og konstruerte derfor kapitalismen, som en videreføring av feudalismen. Er man nedsyltet i gjeld står man naturligvis på likefot med den livegne.

Kapitalismens tilblivelse er mesterlig redegjort for av Douglas Rushkoff, som bl.a. har skrevet boka "Life Inc: How Corporatism Conquered the World, and How We Can Take It Back". Det finnes også et usedvanlig matnyttig intervju med ham fra 2011 i Hilobrow, av Peggy Nelson, som kan leses her.

Mens seinmiddelalderens mange blomstrende økonomier var knyttet opp mot reelle fornybare og lokale ressurser, først og fremst korn, bygger dagens kapitalisme fullt ut på pengefølelsen.

I intervjuet med Rushkoff redegjør han for denne overgangen. Fram til 1970-tallet var dollaren knyttet opp mot gull, men dette måtte man selvsagt før eller seinere oppgi grunnet kapitalismens behov for evig vekst.

En Ithaca-time er er en alternativ valuta som bygger på tiltroen til dine medmennesker, i motsetning til dollaren, som i dag kun er et trossymbol

Jeg har stor sans for Bauwens tredelingsmodell, hvor "Netarchical Capitalism" kan danne ei bro til fullbyrdelsen av visjonen. Men er det kraftig nok lut for å redde sivilisasjonen og forhindre at vi faller tilbake i en ny mørk middelalder?

Mens Bauwens søker å videreføre staten og markedet, om enn i en helt annen form enn i dag, og med den hovedhensikt å tjene "the commons", vil Terje Bongards RID-modell (Representative Inngruppe-Demokrati) føre til en oppløsning av markedet og staten. Noen vil kanskje si at hans modell gjør oss selv til hva Bauwens beskriver som en partnerskapsstat, men jeg ser det slik at den vil bringe oss til det ultimate "commons".

RID-modellen står for det ultimate representative demokratiet, eller inngruppe-demokratiet

Kapitalismens drivkrefter er pengefølelsen og utgruppe-konkurranse, demurrage tuftes på fornybar naturkapital og lokale økonomier, mens Bongards modell smelter sammen staten, markedet og "the commons" gjennom inngruppa. Inngruppemekanismene, som henter energien fra den positive kraften i handikapprinsippet, blir her driveren.

Slik går vi tilbake til menneskets urtilstand, hvor alt ble organisert som "commons" eller fellesskap gjennom stammesamfunn. På norsk er ordet allmenning, som ikke bærer i seg den samme tyngden, klangen og røttene som det engelske ordet "commons" (2). Med RID-modellen ville for første gang denne styringsformen kunne overføres til et massesamfunn, organisert gjennom mange små stammesamfunn.

Slik ville sivilisasjonens og tidens sirkel sluttes, og vi ville finne tilbake til våre røtter, vårt innerste selv.

En annen viktig forskjell på tredelingsmodellen og RID-modellen er at førstnevnte er en visjon, noe å strekke seg etter, mens Bongards modell er et verktøy i seg selv. RID-modellen er både en visjon og samtidig verktøyet vi trenger for å bygge denne visjonen. Med en gang vi bestemmer oss for å ta i bruk dette verktøyet kan visjonen fullbyrdes, så og si over natta. Den kan derfor også ses på som ei redningsbøye, og dette kan vi saktens trenge nå som den sjette store utryddelsen er over oss.

Takk Øyvind, men fremdeles har ikke disse viktige kritikerne knekt koden med pengefølelsen, eller sett at det eneste Ellinor Ostrom mangler, er forståelse for inngruppestørrelsens betydning for politisk styring…. – Terje Bongard

Et tredje moment hvor RID-modellen virkelig kunne føre til en revolusjon, ville være for en overgang fra effektivitetsfokus til resiliensfokus. Det er ikke det at resiliens og effektivitet ikke kan forenes, men i et bærekraftig samfunn vil resiliens alltid trumfe effektivitet. I en kapitalistisk samfunnsmodell er dette motsatt, hvor effektivitet alltid trumfer resiliens, som en logisk følge av akkumulasjonsprinsippet.

Penger er i dag limet i store samfunn. Med RID-modellen ville inngruppa overta som limet i store samfunn, noe som ville overflødiggjøre både profittmotivet og effektivitetspresset. Da ville det bli lett å prioritere resiliens.

Effektivitetstyranniet er en trussel både for livskvalitet og bærekraft. Uten dette åket ville vi igjen kunne ta oss tid til å skape skjønnhet og å dyrke sunn og etisk forsvarlig mat.

Konvensjonelt jordbruk søker ikke å maksimere avkastningen per dekar; det søker å maksimere avkastningen per tidsenhet. Hvis vi hadde 10 prosent av befolkningen sysselsatt i landbruket istedenfor dagens 1 prosent, kunne vi lett brødfø befolkningen uten petro-kjemikalier eller giftsprøyting. – Charles Eisenstein

Kanskje kan Michel Bauwens og hans tredelingsmodell makte å koble oss opp igjen mot den lykkens veg vi vandret på i seinmiddelalderen, før maktelitene penset oss inn på kapitalismens veg mot avgrunnen? Jeg ønsker ham all lykke og min fulle støtte for sitt prosjekt.

Men størst tro har jeg allikevel til Terje Bongard og hans veg tilbake til selveste urmennesket. RID-modellen betyr ikke å gå tilbake til steinalderen, men steinaldermennesket skal vi ikke forakte. Innerst inne er vi alle stammemennesker, og bærer i oss lengselen eller stammefellesskapet.

Fotnoter:

1) En blomstrende økonomi eller blomsterøkonomi vil si at alt resirkuleres, og er derfor fullt ut bærekraftig. Blomster bygger heller ikke på uttømmelige ressurser. Å kalle norsk økonomi for «blomstrende» henger derfor ikke på greip.

2) "Alain Lipietz, a French political figure and student of the commons, traces the word "commons" to William the Conquerer and the Normans - not the English, interestingly. The term "commons" supposedly comes from the Norman word commun, which comes from the word munus, which means both "gift" and "counter-gift", which is to say, a duty.

I think this etymology gets to the nub of the commons. We need to recover a world in which we all receive gifts and we all have duties. This is a very important way of being human. The expansion of centralized political and market structures has tragically eclipsed our need for gifts and duties. We rely on the institutions of the Market and the State for everything, leaving little room for personal agency or moral commitment. And so we have largly lost confidence in what Ivan Illich called the vernacular domain, the spaces in our everyday life in which we can create and shape and negotiate our lives." – David Bollier

Publisert hos Kulturverk den 15. oktober 2014.

Les Terje Bongards respons til artikkelen hos Permaliv.

Relatert:

• Inngruppa som styrende prinsipp i et bærekraftig demokrati
• The commons as an approach to governance, sustainable resource management and social wellbeing
• Peer to peer as an approach to governance, production and distribution of knowledge