Thursday, 2 February 2017

Kulturhistorisk vandring etter Fossemøllen II og Olterudelva



Sommeren 2016 foreslo jeg pilegrimsvandringen etter Dahlsleden rundt Totenåsen, og påfølgende høst lanserte jeg tanken om en vandring fra Fossemøllen I til Fossemøllen II.

– Dahlsleden – I fotsporene til Totenåsens apostel


– Kulturhistorisk vandring fra Fossemøllen I til Fossemøllen II (Bevar de siste minnene etter fossemøllingsslekta!)

See an automatic slideshow of these images here!

Realitetene har imidlertid innhentet meg, og jeg innser at hva som er mulig er en kulturhistorisk vandring etter det som var Fossemøllen II ved Olterudelva. For å få til dette slik jeg ønsker er jeg imidlertid avhengig av en skjermingsvoll opp mot høgspenten.
Igjen vil jeg oppfordre kommunen til at jeg får godkjent skjermingsvollen min. Denne vil være en berikelse for skogsbildet, humler, fugler, insekt- og dyreliv. Vollen vil gi en mer avsondret stemning for skogsbildet og de gamle vannkraftsruinene etter Olterudelva, som er av stor kulturhistorisk verdi. Skogen anser jeg som vernet, den skal være til for fuglelivet, samt berike opplevelsen av elveruinene. Den vil aldri bli hogget i min levetid.

Derfor bør denne oppføres som kompensasjon for de store inngrepene fra VA-anlegget (kommunen fikk pumpehuset sitt), kraftgater og eneboliger. I tillegg har jeg i kontrakt blitt lovet alle overskuddsmasser, og at disse skal plasseres der jeg ønsker. Forhenværende prosjektleder oppfordret meg også til å sette opp stikker for å markere området der jeg ønsker massene, inklusive høyder.

Skjerminsgsvollen skal oppsettes i det 4-meters beltet som ble frigitt etter mitt initiativ, da det var jeg som fikk Eidsiva til å benytte plastbelagte kabler, slik at kraftgata ble halvert. Foran vollen vil det også bli igjen litt rom der vegetasjon kan dekke for, ny vegetasjon vokser opp meget raskt i området. Mitt initiativ for Eidsiva har spart kommunens skogeiere for mye skog, og reddet mange fugleliv.

Når jeg får denne kan dere grave som dere vil over Grythengen. Ser uansett at slaget om å erstatte plastplatene med glasopor er tapt, og jeg orker ikke være på Grythengen med så mye plast i grunnen. Dette ville sannsynligvis fordyret prosjektet med omtrent det samme som Huntons trefiberisolasjon i et hus, til fordel for glava. Min mening er allikevel at staten har en etisk forpliktelse til å velge miljøvennlig isolasjon, både i bygg og tilhørende infrastruktur. Noe jeg kommer til å kjempe for at innføres, og jeg vil prøve å få Gjøvik kommune til å innse at ønsker de å være en god representant for Huntons storsatsning på trefiberisolasjon, må de være konsekvente i sine valg av miljøvennlig isolasjons- og materialbruk. (Ps! Kommunen har nå valgt å flytte den ene halvdelen av ledningsnettet øst for Grythengen. Dette er en viktig delseier!)

Men gi meg skjermingsvollen nå, slik at denne kan oppføres så fint som mulig.
Ja, hvorfor i all verden er ikke skjermingsvollen min på plass? Da jeg underskrev kontrakta ble jeg forespeilet et løpende samarbeid om utplassering av masser, noe jeg har i skriftlig form. Denne skjermingsvollen vil tilføre miljøet store positive verdier, for naturen og ikke minst kulturhistorisk. I motsetning til bekkekløfta kommunen fylte igjen nedenfor bedehuset til Totenåsens apostel, da denne markerte skillet mellom Hoff og Balke sogn, og bedehuset ble plassert øst for denne for å vise tilhørighet til Balke kirke og Skreia.

– Et kulturhistorisk identitetstap

Min beslutning er at jeg vil gjøre hva jeg kan for å realisere dette elvestrekket til et verdig minnested etter den en gang så stolte fossemøllingsslekta, da det først og fremst var vi som stod for den tidlige industrialiseringen av Skreia og Toten.

Noen vil kanskje tro at det ikke er særlig av interesse her. Hvor feil kan man ikke ta. Selv om jeg ikke har skrellet vekk mer enn de øverste av historiens mange lag, er det massevis av kulturhistorisk verdi etter dette korte strekket ved Olterudelva. Elva i seg selv har også et spennende opphav på Tjuvåsen, med sine sagn og legender, som Gjøa som kastet stein etter Hoffkirka.

Vil her i tekst og bilder forsøke å gi et lite innblikk i de store natur- og kulturhistoriske verdiene etter Olterudelva ved Fossemøllen II.

Steingjerdet Per Post la opp helt nederst i Grythengen, som seinere ble grensegjerde da stedet ble frigitt som husmannsplass på slutten av 1800-tallet. –Flickr.

Rådyrstien over der potetåkeren til Per Post en gang lå. Her er det fin skogsbunn de liker å kvile på. Han levde før min far ble født, den gang Grythengen var en husmannsplass under Grythe. Far vet ikke hvor han bodde, men navnet indikerer at han arbeidet som postbud. –Flickr.

Kraftige granlegger, masse mat for trekryperne, som det er gode bestander av etter dalen. –Flickr.

Steinfyllinga hvor herr Fossemøllen og hans sønner kjørte 1400 hestelass med stein under rydding av vollen. –Flickr.

Vollen, som jeg tenker å plante til med bjørk. –Flickr.

Herman Evensen Fossemøllen (1839-1919) ble hentet fra Kvernumsstrykene for å nyttiggjøre vannkraften i Olterudelva ved gården Grythe, hvor han fikk bo på husmannsplassen Grythengen, som ved hans overtakelse ble gården Fossemøllen II. Her er vannkanalen og muren han satte opp nedenfor sagverket, hvor hans sønn Johan Solhaug seinere startet opp den første Solhaug Trevare. –Flickr.

Telthuset til Fellesmisjonen står på grunnmuren til den første Solhaug trevare, og før dette stod herr Fossemøllens sagverk og mølle her. Strekningen etter Olterudelva forbi Grythengen huser fine ruiner etter gammel vannkraftsindustri, som ble opparbeidet av Herman Evensen Fossemøllen (1839-1919), som kom fra gården Fossemøllen ved Kvernumsstrykene på Skreia, nå Kvernum bruk, hvor fossemøllingsslekta drev omfattende sagbruks- og møllerivirksomhet. Han fikk bo ved husmannsplassen Grythengen under Grythe, mot at han drev sagbruk og mølle for gården ved Olterudelva. –Flickr.

Herr Fossemøllens ruindam markerer sluttpunktet for den eldgamle vannkraftstradisjonen etter fossemøllingsslekta, som holdt til i Kvernumsstrykene ved Skreia i århundrer. –Flickr.

Her gikk herr Fossemøllen og Helmer den eldre fra Grythengen ned til Olterudelva. I dag leder stien opp til ingenmannsland og har mistet sin mening, en av mange ugjerninger ved dette elvebruket. Rett ovenfor der stien kommer ned i dalen står bjørka Even Helmer fredet. –Flickr.

Bjørka min oldefar Helmer Holmstad fredet. Tenk hvor vidunderlig alt var på hans tid. Først gikk han forbi brønnen, som gav liv. Deretter ned stien fra Grythengen til Olterudelva, som bugnet av bekkeørret. Der stien kom ned stod denne bjørka, som var stor allerede på hans tid, og som han anså for hellig og befalte at ingen etterkommer skulle røre. Under denne bjørka satt min oldefar og filosoferte over livet, til elvas liflige toner. Seinere kom Valbydalen, hvor Roger Ruud debuterte innen hoppsporten som guttunge. Hoppbakken medførte et stygt inngrep i det hellige stedet omkring bjørka, men hun fikk heldigvis stå, selv om mang en hopper var på nippet til å gli inn i henne. –Flickr.

Olterudelva ved regnfall. Tipper saga gikk hefteg når det var slike krefter i sving! –Flickr.

Olteruddalen er full av strutsevinge. På Toten kaller vi den av en eller annen grunn for ormegras, selv om jeg aldri har sett snurten av orm blant dem. Har blitt gjort oppmerksom på at de unge skuddene er gode å spise, er sunnere enn spinat og så populært i Canada at man har måttet regulere bruken av dem. Les mer om strutsevinge som nyttevekst her. Naviana anbefaler den som wok, må stekes i minst ti minutter. –Flickr.

Skogshytta mi, hvor jeg tilbrakte tjueårene, ligger fint til ved dalkanten. –Flickr.

Slåmaskinhjul. Et lite minne om en tapt rural kultur. –Flickr.

I min barndom var Olterudelva full av bekkeørret. Nå er den forsvunnet, sammen med den unike grendekulturen som rådde etter elva. –Flickr.

Almeplantene jeg fikk av Biri planteskole vokser som besatt i vesthellinga av Olteruddalen. –Flickr.

Gammel kjørveg opp dalsida. –Flickr.

Det gamle elveleiet for Olterudelva øverst i Grythengen. Her vil jeg sette opp ei informasjonstavle for hva som er å se videre oppetter elva. Neste store severdighet er Nygardseterdammen, som Totenåsens apostel opparbeidet med rå muskelkraft, og hvor gamlevegen passerte over til Ytre Kolbu.

Min far om hva som skjedde: "Det var på femtitallet. Elva gikk stor. Vi følte å ervervet nytt land:)"

Flickr.
Eg trur at nøkkelen til framtida er i det som er att etter fortida. – Bob Dylan
Selvsagt er det utrolig trist at Fossemøllen II ikke lenger er et levende elvebruk, jeg vil kalle det en nasjonalhistorisk tragedie. Men jeg får følge Dylans oppfordring til å ta vare på restene som best jeg kan. Kanskje ligger en av nøklene til framtida nettopp her etter Olterudelva?
Å gløyme fortida si, er å leve som ein bekk utan kjelde, som eit tre utan rot. – Kinesisk ordtak

No comments:

Post a Comment

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...