«Retthaverismen» til elitene

Mitt svar til Elin Hege Lona:

«Jeg ser overhodet ingen verdi i spredning av konspiranoia og løgnhistorier, og synes i grunnen det er positivt at man vil lage en felles plattform til å bekjempe faenskapet.»

Husk at forfatteren av denne artikkelen stadig blir beskyldt for «konspiranoia og løgnhistorier», også av våre fremste hovedstrømsmedia og rikssynsere. Han vil være av våre fremste mål, og tenk hvilket tap det ville vært hvis dette nettstedet stenges.

Du ser ikke ut til å ha noen som helst forståelse av menneskets atferdsbiologi, hvor kampen om sannheten er av de viktigste arenaer for å vinne status. Sannhet er den til enhver tids herskendes klasses sannhet. Og slik ønsker de at det skal forbli, til enhver pris!

– Derfor innrømmer du ikke feil

Ifølge atferdsbiologene Terje Bongard og Eivin Røskaft ved NTNU er mangel på selvkritikk en del av menneskets natur, preget i det som psykoanalytikeren Sigmund Freud kalte underbevisstheten. De hevder at «Retthaverismen» – behovet for å få rett – er nedarvet, preget og programmert i hjernene våre gjennom flere millioner år med evolusjon, de siste ca. 200 000 årene med tilnærmet samme arvestoff som i dag.

Forskerne kan nå se hvor i hjernen følelsene sitter. Riktignok er ikke «retthaveristgenet» – eller evt. koblingen av gener som styrer motviljen mot å innrømme feil, funnet ennå. Men arbeidet med å koble bestemte menneskelige egenskaper til bestemte deler av arvestoffet pågår for fullt, og om ikke så lenge er koden trolig knekt.

Ifølge biologene har mennesket bare ett overordnet mål: Å leve lenge nok til å få flest mulig etterkommere, sikre at disse igjen får etterkommere osv. Alt vi foretar oss kan sees i lys av dette. For å bli fortrukket av en eller flere maker, må vi bli sett, og framstå som attraktive.

Å være attraktiv innebærer bl.a. at vi må framstå som vinnere i «kampen om sannheten». I mesteparten av vår evolusjonshistorie er denne kampen blitt utkjempet i små grupper – bl.a. som steinaldermennesker rundt leirbålet. Perspektivet var kortsiktig. Her var det ikke viktigst å ha rett, men å vinne debatten der og da. Hersketeknikker som latterliggjøring, nedlatenhet, overtalelseskunster, religiøse dogmer, ironi etc. ble finslipt. Faktakunnskap var begrenset, formen ble viktigere enn innholdet.

Informasjon ble gjerne – dengang som nå – servert i form av historier. En god historieforteller tilbød underholdning i en ellers karrig hverdag, og var alltid attraktiv, uansett om historien var sann eller ikke. Det var den «diskusjonssterkestes rett» som formet følelsene. Og siden det ikke fantes papir eller andre måter å lagre informasjon på, ble det vanskelig å etterprøve innholdet.

Ifølge adferdsbiologene er vi genetisk selektert for å vinne diskusjoner, «få rett». Det gir en umiddelbar god følelse å fastholde standpunkter, og en tilsvarende følelse av ubehag å innrømme feil. Slike fellesmenneskelige følelser vitner om at evolusjonen har formet dem.

Den som får rett, oppnår status og anseelse. Man blir kort sagt attraktiv som make. Mennesket er ikke genetisk programmert til å legge fram gode, saklige, objektive argumenter. Gevinsten av å vinne debatten – f.eks. ved å «ta mannen i stedet for ballen» – kan innkasseres kjapt og til trampeklapp fra tilhørerne, korrigering i ettertid har mindre betydning.

Effekten av de medfødte «jeg vil ha rett»-følelsene er ofte lite funksjonelle for livet i et globalisert storsamfunn, som ofte krever langsiktig planlegging. Retthaverismen medfører bl.a. at mennesket sliter med nytenking, fordi det blir vanskelig å stå for noe som ikke er «mainstream». Den som prøver seg med noe nytt, tar sjansen på å være annerledes, og må regne med å bli motarbeidet.

Arveegenskaper endres sakte. Men er det mulig å sette de negative sidene ved menneskenaturen til side, se seg selv utenfra, avsløre underbevisstheten, sitt eget ego, og la bevisstheten gjøre de viktige valgene? «Fri vilje» og valgmuligheter øker med kunnskapsmengde og – kvalitet, hevder biologene.

Informasjonskonsulenter og medierådgivere med innsikt i human adferdsbiologi har i det siste blitt flinkere til å overtale bl.a. bedriftsledere og politikere til å erkjenne feil og «legge seg flatt» – helst før de blir offentlig avslørt. Forståelse av human adferdsbiologi kan dempe skadevirkningen av evolusjonen ved å gjøre det pinlig å fortsette «kampen om sannheten».

Når f.eks. tidligere statsråd Audun Lysbakken innrømmer feil, kan dette være en klok strategi. Men han kan ikke gjøre det for ofte. Å innrømme feil og å skifte standpunkt kan lett tolkes som mangel på ryggrad, at man vingler og er dum og kunnskapsløs. Det gir lav status og lavere attraktivitet.

Vitenskapelige metoder kan være en veg ut av uføret. Vitenskapen er kompromissløs. Den handler ikke om enkeltpersoner. På sikt er det ikke mulig å plukke seg «korrekte» ønsker og meninger og la ubehagelige fakta ligge igjen på hylla. Mennesket er langt på veg avslørt av seg selv. Dette kan hjelpe oss med sette «steinaldergenene» til side, og legge forholdene til rette for en mer objektiv diskusjon om helhetlige og bærekraftige løsninger på de store utfordringene menneskeheten står overfor.

(Kilder: Bl.a. boka «Det biologiske mennesket» av Terje Bongard og Eivin Røskaft)

Du må ikke tro at de herskende eliter har noe som helst mindre behov for å framstå som attraktive og opphøyde forvaltere av sannheten enn steinaldermennesket rundt bålet. Derfor er det ingenting de heller ønsker enn å se sine meningsmotstandere og deres meninger brenne på bålet. Eller kastet ut av det gode fellesskap i stammen, overlatt til seg selv i mørket, langt borte fra bålets varme.

Den fremste konspirasjonsteorien er dog kapitalismen. Denne kommer til å drepe oss alle til slutt, hvis vi ikke kaster den på bålet!