Gravmonument over en grendekultur

Da vi ankom Grythengen lørdag fikk vi bakoversveis, og min kone lurte på hva i all verden dette var for noe? Noe så stygt som dette pumpehuset! Men ikke nok med at det ruver langt mer enn hva jeg forestilte meg, det harmonerer heller ikke med de andre bygningene på tunet, og blir slik et evig uromoment. Eller et evig gravmonument vil jeg heller si, hvilket jeg også har sagt, da jeg vel ante hvordan det hele kom til å bli.

Gravsteinsmonument fra Helvete!

Jeg hadde håpet det kunne gått å rette på dette, men det ser ut til at løpet er kjørt. Tro hva det er som gjør at man ikke kan vri pumpehuset ca. 15 grader? Eller er det bare vrangskap? Jeg krever et meget godt svar fra sjef i Teknisk etat på dette spørsmålet. Blir det ikke plass hvis man vrir pumpehuset 15 grader, får man heller bestille et nytt, bredere pumpehus.

Min mening var at man skulle plassert pumpehuset på nedsiden av krysset, hvilket jeg gav klart uttrykk for.

Hadde man lagt pumpehuset på nedsida av krysset, ville det vært langt mindre strukturødeleggende. Min kone forstod dette med det samme. Kvinnelig intuisjon tar aldri feil!

Nedenfor følger min siste kommunikasjon med kommunen:

Hei!

Pumpehuset må plasseres slik at det blir en del av tunet på Grythengen. Det ble liggende høyere i terrenget enn jeg regnet med, slik at det synes godt oppe på tunet, og når det ikke ligger parallelt med de andre bygningene på Grythengen, særlig stabburet, brytes tunfølelsen. At pumpehuset skulle bygge opp under tunet var en forutsetning, men når det står på skrått ifht. de andre bygningene, reduseres tvert imot tunfølelsen. Tunrommet mister slik verdi og opplevelsen av positivt rom.

Løfteplankene sitter fremdeles på pumpehuset, jeg ber om at disse ikke skrus av før pumpehuset har fått rett plassering parallelt med stabburet. Man bør ta med skikkelig landmålerutstyr, slik at det blir riktig.

Det beste ville være hvis man fikk rettet opp dette til grendevandringen onsdag 31. mai kl 18:00.

Ps! Ser at jeg skrev i kontrakt at pumpehus plasseres langsetter vegen. Hva jeg burde ha skrevet er at det plasseres parallelt med stabburet. Egentlig var det dette jeg tenkte.

Mvh,

Øyvind Holmstad

Beklager dette kommer for sent. Pumpestasjonen er bygget for å stå langs vegen. - ØTK

Jeg vil på det sterkeste be dere vurdere om det ikke er mulig å legge pumpehuset parallelt med stabburet og de andre bygningene på Grythengen. Min kone reagerte voldsomt da hun så pumpehuset da vi ankom lørdag, det ruver langt mer enn vi forestilte oss, og at det ikke harmonerer med plasseringen av de andre bygningene på tunet, gjør det til et uromoment. Pumpehuset ligger parallelt med vegen nedenfor, men hadde man plassert det langsetter vegen slik den går videre oppover, ville det harmonert med bygningene på tunet.

Jeg synes virkelig synd på min far, som nå har investert såpass mye i å gjøre det fint igjen på Grythengen. Pumpehuset ble så stygt og strukturødeleggende at jeg kjenner på en sterk avsky. Det ble i sannhet som et gravmonument over en storslagen grendekultur og herr Fossemøllens øyensten.

Det er nå klart at pumpehuset skulle ligget på nedsiden av krysset, min kone foreslo dette med det samme, uten at jeg hadde nevnt det for henne. Å plassere noe slikt like ved husene oppfattet hun som fullstendig respektløst.

Selv anså jeg det som opplagt at man plasserte pumpehuset slik at det harmonerte med de andre bygningene på tunet.

Derfor vil jeg på det sterkeste be dere gå gjennom alle muligheter for å rette opp igjen denne fadesen. Dere kan gjerne forholde dere til dette på et teknisk nivå, men med min kones sterke følelsesutbrudd er jeg ikke i tvil om at man her har gjort et meget strukturødeleggende inngrep. Pumpehuset ble langt mer dominerende enn hva jeg kunne forestille meg!

Øyvind Holmstad

Fra låve til pumpehus

"Ved plasseringen av pumpehuset nedenfor den gamle brønnen vil dette framstå som et seiersmonument over den unike rurale kulturen som rådde i grenda mi. Hver dag skal jeg bli minnet om den suburbane kulturens seier over den rurale kulturen jeg høyakter, når jeg svinger opp til Grythengen."

Vår rurale arv

Her hviler en særegen grendekultur, som nådde sitt høydepunkt under de rurale gigantene og husmannssønnene ved de to engene etter Kronborgsætergrenda, Totenåsens apostel Magnus Johansen Dahl og hans trofaste disippel ved Grythengen. Jeg, den siste fossemølling, rekker dere ikke opp til anklene. Deres kultur, den rurale, er tråkket ned i søla og overtatt av en subeksurban, amerikansk søppelkultur. De subeksurbanes drøm ble mitt mareritt. Jeg håper vår store far i Himmelen skjermer dere for hva det har blitt av grenda deres og engene deres, hvis ikke vet jeg at dere bøyer deres hoder i skam, og forstår at jeg og mine etterkommere ikke kan leve med denne skammen. Måtte dere be sammen med meg om at vår Gud sender skjøgen Servoglobus ned i Helvetets dyp og knuser ethvert bein i hennes kropp, skjelettet AKIS (avanserte konkurranse-industrielle system) som holder henne oppreist.

Hvordan er det mulig å plassere pumpehuset slik at det ikke harmonerer med de andre bygningene oppe på tunet? For meg var dette opplagt. Slik går det når en teknokrat uten følelser for stedet plotter noe ned på et papir langt bortefra. Uten respekt for stedets helhet!

WHOLENESS: THE FOUNDATION OF A LIVING NEIGHBORHOOD

Kronborgsætergrenda er nå død som et levende nabolag. Hva som kanskje var Norges fremste grendekultur er utslettet.

Toten har ingen rett til å kalle seg Totscana.

These practices are essential to creating a living neighborhood:

• As far as possible, try to become aware, intuitively, of the deep structure on your site.

• Act in sympathy for your own instinct about the deep structure that you can sense is there.

• Do not play with words when it comes to judging this. Be true to the feelings you carry inside of you, and do your best to protect the earth.

• Try your best to make a new thing which, as far as possible, reflects, respects, and honors what is there already.

Dette pumpehuset med sin plassering reflekterer, respekterer og ærer intet! Praksisene til teknokratene er en dyrking av en dødskult. Dødskulten til vår teknologisk-industrielle sivilisasjon.

Byråkratene i Østre Toten kommune er for å si det rett ut elendige PLASSMAKERE. Ved å ødelegge Grythengen som velkomstsportal for grenda til Totenåsens apostel, har de RASERT Kronborgsætergrenda til evig tid!

It is a place which brings the desire to live and to taste life, out in each person who lives there. This is not a casual comment, but a fundamental yardstick which is to be used, throughout, to measure the way each decision is made, each garden laid out, each doorway shaped with loving care by the people who live there. We mean it seriously, and we hope that you will mean it seriously, too, and will take the steps to make it happen. - Christopher Alexander

Samme sted i fjor sommer. Favorittutsikts-plassen til herr Fossemøllens sønne-sønne sønnesønns datter. Hun skulle vært den stolte bærer av herr Fossemøllens øyensten. Nå er smykket revet av henne og tråkket ned i søla.

Relatert

Russia’s Eco-Miracle

Det regelstyrte samfunn

Tunet er gårdens hjerte

Förstörelsen av våra städer

Community Discussion as the Foundation for a New Neighborhood

"Pris Herren" - kveld på Solhøy bedehus i Hurdal fredag 9. juni

Solhøy bedehus i Nord-Hurdal før det ble satt inn funkis-vinduer og bordkledd. Opprinnelig var det også skifer på taket. Man hadde virkelig grunn til å prise Herren på denne tiden.

På min vandringstur i dag kom jeg til den erkjennelse at Solhøy bedehus bør tilbakeføres til sitt opprinnelige uttrykk, for å kunne huse Museet til Totenåsens apostel, samt et pilegrimssenter for Dahlsleden.

Kommer tilbake med en artikkel om disse ideene etter kulturvandring og sangkveld.

Det blir Pris Herren - kveld på Solhøy bedehus i Hurdal fredag 9. juni kl. 19:00. Les mer om historien til bedehuset, som ble innviet av Totenåsens apostel M.J. Dahl i 1910, her.

Les mer om Pris Herren her.

Jeg tar med min oldefars Pris Herren fra 1921 og jentene mine og synger av full hals. Egentlig er jeg ikke særlig glad i å synge, men akkurat for denne sangskatten samlet av Totenåsens apostel gjør jeg et unntak. Aller mest pris på ville jeg satt hvis Knut Anders Sørum kunne kommet og dratt noen soloer. Som vi vet vokste han jo opp på bedehuset til Totenåsens apostel på Toten.

Kanskje har du et gammelt Pris Herren liggende på loftet? Ta det med til Solhøy bedehus i Hurdal, hvortil Totenåsens apostel først ankom i sin gjerning for å samle grendene rundt Totenåsen i Herren.

Husk også grendevandringen etter grenda til Totenåsens apostel onsdag 31. mai kl. 18:00!

Dahl hadde kontoret sitt bak vinduet nederst/nærmest på venstre langveggen ved våningshuset på Holmstadengen, hvor han levde mesteparten av sitt liv. Herfra hadde han et fantastisk skue utover Mjøsa, som inspirerte ham mens han samlet sangene til Pris Herren.

I dag er vi blitt et land og et folk som priser Mammon.

Dyssekilde økolandsby - en kilde til inspirasjon

Les hos Debatt1.

Nordmenns store ideal er den ensomme eneboligen i kulturlandskapet, en drøm som har rasert vårt rurale landskap, partert tusenvis av gårdsbruk inklusive begge mine slektsgårder, og utradert skillet mellom urban og rural kultur. Tilbake står en suburban søppelkultur, utklekt i hovedkvarteret til General Motors, med formål å gjøre oss alle til slaver av bilismen.

Å unnslippe det suburbane helvetet i et regelstyrt samfunn med profitt som alle tings mål og mening, kan synes like fjernt som et besøk til vår nærmeste stjerne etter solen. Under over alle undre, litt nord for København ute på halvøya Halsnæs, finnes en liten landsby hvor de har unnsluppet maskinsamfunnet og skapt noe organisk og levende. Dette er Dyssekilde økolandsby.

Økolandsbyen sett fra komposthaugen, som nærmest er å regne som en lokal versjon av Himmelbjerget.

Selv er jeg dypt skuffet over utviklingen av Norges store økolandsbyprosekt, Hurdal økolandsby, som har underlagt seg system B. Her er husene underkastet modernismens stilkrav, hvor all individualisme og skaperglede utslettes og hvor den minste detalj som kan gjøre huset litt trivelig, er en like stor synd som hva det var for bestemor å røre strikkepinnene på søndagen. Modernismen og dens arkitekter har som samfunnsoppgave å frarøve våre omgivelser all skjønnhet.

Da jeg så på bilder fra Dyssekilde før avreise syntes det meg som om mange av husene var reine egoprosjekter, og jeg stålsatte meg for å møte en utagerende og sinnsforstyrrende arkitektur. Stor var min forbløffelse da jeg ble grepet av kjærlighet ved første skritt i landsbyen. Med ett falt alle mine nevroser av mine skuldre, mine verste mareritt ble gjort til skamme, og en stiv nordmann ble uformell og slentrende like raskt som bambus vokser. Forresten var noe av det første jeg lærte her at bambus er to og en halv ganger hardere enn eik.

En uformell atmosfære.

Noe av suksessen hviler utvilsomt på at økolandsbyen er fri for tomter. Som vi vet er det suburbane menneskets høyeste leveregel hva Kunstler kaller: «Ikke fortell meg hva jeg kan gjøre med MITT land!» Intet helvete overgår eiendomsretts-helvetet, og mange nordmenn som våkner opp i Djevelens helvete vil nok tro de har kommet til himmelen.

I Dyssekilde har man løst dette glimrende ved at man har en opparbeidelsesrett rundt sine hus, men ingen eiendomsrett, hvilket i teorien betyr at naboen ubedt kan nyte morgenkaffen på din terrasse.

For en utenforstående kan denne forseggjorte hagen i husgruppa Stjernerne synes meget privat, men er i reliteten en del av fellesarealet. Synes du din nabos hage er finere enn din egen, er du i din fulle rett til å nyte morgenkaffen her.

En av fordelene ved dette systemet er at det dannes naturlige stier overalt mellom husene, slik at det blir en mengde forbindelsespunkter mellom mennesker, likesom i Venezia. Man kan videre sammenligne det med menneskets blodsystem.

Et annet unikum er at økolandsbyen er avstengt for biler og andre motoriserte kjøretøy. Mennesket er fritt vilt overalt, ikke for ulven, men for bilen. At vi ikke frykter bilen mer enn ulven skyldes kun at vi ikke har rukket å evolvere bilfrykten som følelse. Uansett, Dyssekilde er i praksis et menneskereservat hvor metalludyret bilen er bannlyst.

Syklister er det tyngste man treffer på i Skandinavias flotteste menneskereservat.

For barn er Dyssekilde et paradis. På hver eneste kvadratmeter i landsbyen er fri ferdsel og metallmonsteret lurer ikke rundt neste sving, men eventyret. Slår man og faller seg er det alltids en trøstende voksen i nærheten, som gjerne følger deg hjem til mamma. Ikke minst har man velsignelsen å være omgitt av dyr, et stort savn i mange barns liv. Høns trives mellom parsellhagene, mens de litt større dyrene, som griser og kveg, befinner seg ute i permakulturens sone fire.

Helt ytterst ute i permakulturens sone fire traff jeg på disse to muntre grisene. Tenk vilket eventyr for barn å ta seg ut hit og få oppleve disse lystige skapningene.

Dyssekilde er et levende bevis på at skal man bygge levende nabolag må brukernes kreativitet få boble fritt. Landsbyen ble bygget med at en gruppe ble dannet når denne hadde tilstrekkelig antall medlemmer, disse bestemte seg så for et tema for sin husgruppe, for å skape en viss enhet, hvoretter individets skaperevne ble sluppet fri, lik kalvene på beite om våren. Resultatet er like variert som naturen selv, og hadde man kjørt bare ett av disse husene gjennom professor Bin Jiangs nyutviklede «Beautymeter», ville det ha glødet rødt.

En kaskade av tak!

Selvsagt forårsaket byggeprosessen enkelte utbrente sjeler, å pusse et halmhus er ingen spøk, men jeg fikk inntrykk av at landsbyen tidlig tiltrakk seg flere svært dyktige håndverkere, som elsket å påta seg oppdrag innenfor det økologiske byggeri av andre landsbybeboere. Min vert kunne fortelle at da gardinmannen kom for å måle opp vinduene ble han stående å måpe. Vinduenes plassering varierte kun med en millimeter, han måtte måle opp igjen flere ganger for å konstatere at det var rett. Men det var det, og en slik nøyaktighet hadde han ikke opplevd i hele sin karriere. Til og med taksingelen var kuttet slik at man kom ut med nøyaktig like halvdeler på hver side av taket.

Forskjellige typer murstein utstilt hos en av landsbyens håndverkere.

Økolandsbyen er på et unikt sett en levende del av tettstedet Torup, her finnes ingen segresjon mellom landsbyen og omegn, hverken geografisk eller sosialt. Barneskolen, som var en del av landsbyen men nå er solgt til en privat friskole, har blitt meget populær. Jernbanestasjonen ligger ved økolandsbyen og huser et rikt matmarked annenhver lørdag, samt at den har blitt senter for en årlig bokfestival. Togtilbudet er utrolig velutbygd selv her i utkanten, stort sett med tog hver halvtime, og det er rimelig. Man kan nærmest sammenligne det med en full satsning på Skreiabanen, som også var en utkantbane, men som forlengst er nedlagt i billandet Norge.

Gårdsbygningene til Dyssekildegård var opprinnelig en del av økolandsbyen, og var hvor landsbybeboerne oppholdt seg under opparbeidelsen av landsbyen. Disse bygningene er nå overtatt av en friskole, og har blitt et populært alternativ også for omegnen.

Har jeg da ingenting å utsette på vidunderet Dyssekilde? Jo, forståelsen av tunfellesskapet synes fraværende, i den litteraturen jeg studerte var det ordet sosialøkologisk som gikk igjen, mens tunet ikke var nevnt. Dette kan delvis ha sammenheng med at alle husene vendte mot sør, hvilket energiøkonomisk og lysmessig er en fordel. De fleste vil gjerne ha oppholdsrom mot sydvest og soverom mot nordøst. Men det har sin pris, da det blir vanskelig å oppnå gode tun hvis ikke husene først og fremst henvender seg mot tunet. Flere av husene hadde da også en lukket bakside, og henvendte seg i minimal grad til de bakenforliggende nabohusene.

Et hus med en åpen bakside mot bakenforliggende hus, et trekk som styrker tunfølelsen.

Rundt Mjøsa bruker man å si at vil man ha kveldssol får man bo på Hamar, og vil man ha mjøsutsikt får man bo på Gjøvik. Man må derfor foreta et valg av hva som er viktigst. Ønsker man i det sosialøkologiske en hovedfokus på det sosiale, skal man prioritere tunfellesskapet, med den konsekvens at solen ikke kan være hovedfokus. For de husene med minst sol kan det være aktuelt med en egen sol-veranda. Men tunverandaen må være henvendt mot tunet, da verandaen er limet som holder tunfellesskapet sammen.

Når dette er sagt var det enkelte steder hvor man hadde tilløp til gode tun, med åpne baksider på husene. Kanskje var tunfellesskapet sterkere til stede enn hva jeg var i stand til å observere?

Vi bodde på Røjlegården, en nærliggende økologisk gård som interagerte mye med økolandsbyen. På samme vis som jeg ønsker det for Grue gård i sentrum av Bærekraftsdalen Hurdal, hvor min drøm er å kunne etablere et permakulturinstitutt i samarbeid med økolandsbyen og det planlagte bærekraftsinstituttet. Men denne drømmen synes stadig fjernere, med de ulykkene som har rammet min slektsgård, og med det modernistiske grønnvaskingsprosjektet Hurdal er i ferd med å bli. Hva er vitsen med å utpeke kulturlandskapet etter Knai til utvalgt kulturlandskap, når de som vedtar dette ikke bryr seg med at kulturbærerne til dette landskapet ikke finner den roen de trenger for å ivareta det?

Røjlegården har nærmest blitt en del av Dyssekilde økolandsby, og er hva Grue gård i Hurdal skulle ha blitt.

Dyssekilde økolandsby er av Skandinavias største og mest vellykkede økosamfunn, beliggende en snau times togtur fra den danske hovedstaden. Den beste måten å komme seg dit på er å ta danskebåten til København og så ta toget fra nærliggende Østerport Station. Man må bytte til lokaltoget ved Hillerød. Dessverre finnes ikke noe økohotell i Dyssekilde, et stort savn. Røjlegården et kvarters spasertur unna har et rom og noen teltplasser, ellers er det flere gode campingplasser i området hvis man har med bil. På hjemmesida til økolandsbyen kan man stadig finne hus til leie for kortere ferieopphold eller husbytte. Pass på å tilpasse oppholdet til den grundige omvisningen som finner sted annenhver lørdag i sommerhalvåret.

Lokaltoget "Grisen" går fra Hillerød station mot Hundested på lokalbane 920R omtrent hver halvtime uka rundt. Husk å trykke stopp for å gå av ved sjarmerende Dyssekilde station. Herfra er det 20 meter inn til paradiset. Neppe har noen økolandsby bedre offentlige kommunikasjoner.

Vår lille tur til Dyssekilde økolandsby har fått sin egen hjemmeside her.

Dyssekilde økolandsbys historie

Visit the website of our trip to Dyssekilde Ecovillage here.

This article is about the ecovillage Dyssekilde North of Copenhagen in Denmark. Dyssekilde is Denmark's largest and most successful ecovillage. The text is translated from Danish to Norwegian.

Read this article at the homepage of our trip here.

Read too:

- Images from Dyssekilde Ecovillage in Denmark

- Dyssekilde økolandsby - en kilde til inspirasjon

Før jeg avslutter med en fotosesjon er det på plass med en nøktern historie- og faktadel. Teksten er hentet fra økolandsbyens informasjonstavle og er oversatt av undertegnede.

Informasjonstavla.

Idéen

Det hele startet med en idé. Inspirert av den danske filosofen Martinus, møttes i 1982 fem menn for å realisere idéen om den vegetariske og spirituelle lille landsby. I løpet av de neste sju årene fikk de aktivert flere hundre deltakere i planleggingen, og i 1990 startet prosjektet på en mark i Torup.

Planleggingen

Boliggruppene ble raskt en organisatorisk enhet, som holdt møter og utviklet planer for hver deres del av prosjektet. Samtidig var det en sentral gruppe, som stod for den overordnede del av planleggingen. Det var debatter om dyrehold og vegetarisme, om selvforsyning og erhverv, om felleshus og verksteder og om fellesspising og økologi. En enkelt person ble fondsansatt til å koordinere, markedsføre og implementere prosjektet. Det ble dessuten bevilget støtte til eksterne rådgivere, som straks begynte å utvikle modeller for energiforsyning, spillvanns- og avfallshåndtering, bebyggelsesplaner og erhvervsutvikling.

Dyssekilde har egen vindmølle og pilerenseanlegg for avløpsvann. 3/4-deler av vannbehovet dekkes dessuten av regnvann fra takene, som føres ned i store tanker under jorden og pumpes inn i huset. Halsnæs er av de mest vindutsatte plassene i Danmark, men allikevel var ingen store vindmølleparker å se, kun noen møller her og der i kulturlandskapet.

Starten

31/12-1988 kjøpte foreningen Dyssekildegård med 7 ha landsone og 7 ha utlagt til bysone. Fra å være et språklig og grafisk prosjekt med visjoner, ideer, tegninger og debatter, forvandledes det nå til et praktisk og sosialt nybygger-eksperiment, hvor det gjaldt å oppføre Den Lille Økologiske by på marken. De første flyttet inn på gården i 1989 og i løpet av 1990 flyttet flere inn i skurvogner eller telt på marken. Av de tusener som hadde vist interesse for prosjektet og av de 80 personer, som hadde skutt inn 25.000 kr. for å være med - var der i alt 21 personer, som i 1990 kjøpte en sokkelutstykning med rett til å bygge et hus.

Nå gjaldt det først og fremst om å få godkjent lokalplanen og om å få etablert et godt forhold og et godt samarbeid med de kommende medborgere i Torup. Vi arrangerte åpent-hus møter, avholdt lørdagscafé med kaffe og hjemmebakst og innførte det årlige julemarkedet på gården. Lokalplanen ble utarbeidet og godkjent, og senere ble den kåret som Nordeuropas beste lokalplan i 1992.

Byggeriet

Så begynte vi å bygge. Ikke tale – bare bygge. Langsomt men sikkert dukket de første økohusene opp av jorden og mellom dem ble der anlagt veier og stier, etablert renseanlegg, kloakkrør og drenering.

Dette eventyraktige halmhuset er toppet med et tradisjonelt dansk sivtak. Landsbyen har egen taktekker med sivtak som spesialitet.

Der ble bygget uthus og dyrehus, dyrket korn og grønnsaker, anlagt nyttehager og koordinert fellesdyrkning. Der ble plantet trær og busker og gravd ut sjø og vannhull.

Landsbyens lille sjø.

Der ble etablert barnehage og der ble oppført vindmølle.

Leilighetsbygget Højager er for de eldre landsbybeboerne, som synes det blir for mye med hus og hage, eller simpelthen ønsker å overlate sine hus til barnefamilier for å fremme et ungt og vitalt miljø.

Højager, vårt utleiebygg, ble oppført av egne håndverkere og Under Solen AS oppstod som et sosialøkologisk aksjeselskap med 150 aksjonærer. Det er Under Solen som har oppført bygget (bak deg) med café, butikk, bakeri, kontor og klinikk. Felleshuset ble oppført i 2007 etter en 1-årig planleggingsfase. Huset kom til å inneholde spise- og festsal, kjøkken, legerom, kontor, møterom, gjesteværelser samt vaskeri med regnvann.

Vi tilbragte mye tid i den hyggelige caféen, hvor det var fritt internett. Fra tid til annen dukket det opp grupper fra hele verden, som ønsket å lære mer om dette sosialøkologiske miraklet utenfor København, bl.a. en busslast med indere.

Maten var god og forholdsvis billig til å være økologisk. Selv foretrakk jeg mørbradgryde med Herslev bryghus økologisk porter til, en frisk mørkøl full av antioksidanter. Selv om mye har blitt dyrt i Danmark for en stakkars nordmann, er fremdeles den billige ølen en trøst når det svir i lommeboka.

Felleshuset benyttes i vinterhalvåret mye til brettspillsaftener, og ellers til bursdager, bryllup, kulturkvelder, kurs med mer. Her er også kontor med skriver, kopimaskin og annet man kan spare mye penger på i fellesskap.

Strukturen

Er bredt demokratisk med et praktisk islett av funksjonell anarkisme. Medlemsmøtet er øverste instans og dermed landsbyens hjerne, mens arbeidsgruppene mere handler på egenhånd, som om de er landsbyens nødvendige organer.

De japanske gruppene som besøker landsbyen kan ikke fatte og begripe at her ikke finnes noen øverste sjef, og at det ikke ligger en sentral instans bak. Men jeg tror de kan ha rett, for karen ovenfor ser ut til å være sjefen i Dyssekilde økolandsby.

Bestyrelsen er internt koordinerende og juridisk praktisk i forhold til omverdenen. Sammen med økonomigruppen, landbruksgruppen, festgruppen, grunneiergruppen og kontorgruppen har den vært her like fra starten.

Andre senere grupper har påtatt seg ansvaret for: veier, dyrehold, frukttrær, nyttehager, utleieeiendom, felleshus- og hage, vaskerom, barnerom, jordvarme, vindmølle, lykter, urtehagen, sjøen, ordstyring og referat ved medlemsmøter, hjemmeside, nyhetsbrev, integrasjon av nye medlemmer, fellesdyrkning, skog- og lehekker, Himmelstorm, Genbrugsen, pilerenseanlegget, avfalssorteringsskuret og mange flere med tiden.

Himmelstorm-festivalen som arrangeres hver sommer har blitt svært populær, så det gjelder å være tidlig ute med påmeldingen.

På festivalområdet finnes også økolandsbyens jordvarmeanlegg, som er basert på solvarme magasinert i bakken. Ca. 70 cm nede i jorden under de soleksponerte gresslettene ligger slynger som det pumpes vann gjennom, hvoretter hver husgruppe har felles varmepumpe som trekker ut varmen fra slyngene og fordeler disse til hvert enkelt hus.

I tillegg er gresslettene i festivalområdet beitemark for dyr.

I tillegg til rensningen av avløpsvannet tilbyr pilerenseanlegget et jevnt tilsig av hurtigvoksende energiskog.

Bygningene

Husene i økolandsbyen er oppført så økologisk som mulig. Dvs. materialene er så langt mulig organiske/mineralske som leire, stein, lin, halm, strå, papir, muslingskall, tre, ubrent leirstein eller gjenbruksmaterialer som dører, vinduer, murstein, tegl og konstruksjonstre.

Rekkehusene i husrekka Bifrost, hvor det er benyttet mange forskjellige typer av økologiske materialer.

Dessuten har vi prøvd å minimere energiforbruket, dels ved å selv produsere energi i form av passiv solvarme (veksthus og energiruter), solfangere, solceller, masseovner og konveksjonsovner, vindmølle, jordvarme og regnvannsoppsamling.

Vi har gjennom tiden eksperimentert med former, materialer og innredning, og hvis du har lyst til å se husene i virkeligheten er du velkommen til å gå en tur i landsbyen. På veiene.

Teglsteinshus med innvendige vegger av fuktbuffrende, ubrent leirstein.

Hva som er under pussen vet jeg ikke, hjørnene ser ut til å være for skarpe til at det kan være et halmhus. Men vidunderlig vakkert er det uansett!

Sosialøkologi

Fra starten har det vært meningen å minimere vårt forbruk. Derfor er vi felles om en del ting. En slags andelsøkologi. Alle hus er f.eks. sokkelutstykninger slik at jorden mellom husene eies i fellesskap og administreres av hver boligsirkel. Felleshuset er gratis for våre medlemmer og benyttes såvel til fellessmåltider og møter som til private fester og høytider. Vaskeriet, som vasker på regnvann og solceller er felles og nesten gratis å bruke.

Vi har 4 - 5 bilklubber, som hver har hånd om en eller flere biler. Dessuten er der grupper omkring fellesdyrkning, dyrehold og landsbyens felles redskaper, som traktor, gressklippere, freser, kopimaskiner m.m. Endelig har vi felles avfallssortering, pilerenseanlegg, rekreasjonsområder og en gjenbruks, hvor man kan avlevere og hente brukt tøy.

Har du et plagg som ikke passer eller faller i smak kan du ta det med til Gjenbruksen, og kanskje finner du her et annet du blir fornøyd med.

Menneskene

Det var et enormt engasjement de første årene, men også utrolig mange ting og tanker, som skulle behandles og realiseres. Møtene var det stedet hvor alt ble endelig besluttet. Det var her de forskjellige synspunkter og holdninger kom til orde. Det var også her det ble klart, at et idégrunnlag kan forstås og tolkes på mange forskjellige måter.

Dette gav innimellom konfliktfylte og følelsesmessige møter. Heldigvis opptok og bandt byggeriet oss sammen i en sådan grad, at alt endte lykkelig. De første sju år på marken (og på gården) var både en hard og en spennende tid for deltagerne.

Turister og andre hørte om oss og kom forbi for å se på eksperimentet. Vi begynte å organisere rundvisninger. De kom fra hele verden. Der var barnehager og ingeniørfirmaer, foreninger og kommuner, gressrøtter og profesjonelle. De kom fra TV, radio og magasiner for å videreformidle våre erfaringer. Og spennende var det da også å se alle de eksperimentelle og økologiske byggerier - og så selvfølgelig de morsomme økologer, som gjorde tingene annerledes.

Erfaringene

Vi hadde funnet ut av, at alle tenker forskjellig, at ting kan gjøres på mange måter. Nå vet vi, at de, som utfører oppgavene, selv skal bestemme, og at medlemsmøtet er klokere enn hvem som helst i landsbyen. I denne perioden - og til nå - er det oppstått et uttall av grupper, som forvalter hvert deres område innenfor økosamfunnets utvikling. Gruppene har etterhånden oppnådd en høy grad av kompetanse til å realisere og forvalte deres arbeidsområder. En gruppe kan godt bestå av en enkelt person.

Selvforvaltningen har funnet en grammatikk, som virker - et språk som alle etterhånden forstår og aksepterer. Beslutningene treffes ved simpelt flertall, og er der uenighet, - ja så stiller folk seg som oftest tilfredse med beslutningen, selv om de har en annen mening. Fremfor alt har vi måttet treffe riktig mange beslutninger for å kunne utvikle landsbyen.

Mange beslutninger er fattet i årenes løp.

Dagliglivet

I dag - altså denne teksts dag - er vi 120 voksne og 65 barn. Den yngste er 0 og den eldste er 97. Noen har bodd her siden starten, andre har nettopp flyttet inn. I de siste sju år har økosamfunnet vært det sted i Danmark, hvor der er født flest barn. Fruktbarheten trives i de økologiske omgivelser. I dag bor her håndverkere og akademikere, faglærte og selvlærte, pensjonister og unge, og alle er vi under utdannelse. Alle er vi en del av den samme landsby og alle har vi mulighet til å delta i landsbyens tilbud. For barna er der barnehage, dagpleie, skole, lekeplass og lekerom. For de unge er der ungdomsrom (i perioder), lokale arbeidsmuligheter, fester og musikk. De voksne kan få barselspotte, kroppsterapier, foredrag og kurs, mens de eldre kan gå stavgang, møtes i 70+, gå til litteraturaftener, filmaftener, og som alle andre delta i den årlige Himmelstorm-festivalen eller i noen av landsbyens arbeids- og interessegrupper.

Fra lekeplassen.

Det økologiske vesen

Man kan forstå den Økologiske Landsby på mange måter. En av dem er på en gang gammeldags og fremmadrettet: Her er landsbyen et levende og intelligent vesen, som etter beste evne vokser opp og utfolder seg i tanke og handling. Det er et vesen på samme måte som brannvesenet, hospitalvesenet, fengselsvesenet, skolevesenet og alle de mange andre vesener, som har hjulpet oss i kampen mot uvesener, der ankom i form av ild, sykdom, tyveri og uvitenhet.

Et annet er de virksomheter, foreninger, institusjoner, land m.m., som styrer nesten alt hva der foregår i vår avdeling av kloden. Det er alltid organisasjoner som bestemmer - ikke enkeltpersoner, selv om de godt kan komme med forslag til de organisasjoner de er medlem av.

Den Økologiske Landsby representerer således et høyere bevissthetsnivå og det er nettopp derfor medlemsmøtet er klokere enn den enkelte beboer. Sett i dette perspektivet er landsbyen spennende (å bo i) så lenge den utvikler seg.

Vårblomstring i Dyssekilde.

Arbeidsplasser og aktiviteter

Skapelsen av lokale arbeidsplasser var en viktig del av vårt idégrunnlag. Institusjonene er gjennom tiden oppstått i en kombinasjon av behov, engasjement og interesse. Ildsjeler har hatt optimale muligheter i denne smeltedigel av ideer og aktiviteter.

Et lite utvalg fra landsbyens økologiske dagligvare. Foruten danske var her mange tyske økologiske produkter.

Litt utenfor landsbykjernen ligger landsbyens industriområde. I containerne til venstre oppbevarer taktekkeren takrørene sine, mens det røde bygget bakenfor er snekkerverksted.

På industriområdet finner man også dette drivhuset, hvor man bedriver dyrkning av økologisk salat for salg.

Dyssekilde på Wikipedia

Hvorfor er ikke Dyssekilde på Wikipedia? Det er her verden søker etter informasjon, og at DK ikke profilerer seg her er både underlig og frustrerende. Skjerpings! Få ut kunnskapen om Dyssekilde økolandsby både på dansk og engelsk i verdens største kunnskapsdatabase. Alle mine bilder ligger allerede til fri bruk for prosjektet hos Wikimedia.

Fire totalitær-modernistiske forslag for Farverikvartalet ved Hunnselva i Gjøvik

Jeg gremmes, gråter og skjemmes!

Se de 4 totalitære forslagene i større oppløsning hos flickr, og les modernist-svadaen i teksten her!

Skal man velge mellom onder er det første alternativet det minst modernistiske, samt det som gjør minst utav seg. Dette vil dog kun være et alternativ for å minimere skaden, ikke for å tilføre byen positive urbane kvaliteter. Også økonomisk vil byen lide.

Les mitt innlegg:

- Hva skjedde med den hvite by ved Mjøsa?

Så maktesløs man kjenner seg. Modernistene feier innover byen min lik de nazistiske stormtroppene, og de fryder seg over å drepe alt jeg har kjært. Snart er intet sted å flykte!

Lær mer om hvordan modernistene innførte deres totalitære regime, og se Mark Gelernter plukke fra hverandre deres argumentrekke punkt for punkt.

Att göra plats för traditionell arkitektur

I mina senaste presentationer vid konferensen för traditionellt  byggande och på debattsidan i augustinumret [2015] av tidskriften  Traditional Building, diskuterade jag de vanligaste argumenten som  modernister använder för att avfärda traditionell design. I denna  uppsats kommer jag att undersöka och vederlägga dessa idéer mer  ingående. De fem vanligaste argumenten mot traditionell arkitektur är:

1. Traditionell design handlar om stil, och stilen handlar om ytligt utseende. Goda byggnader formas av djupare idéer.

2. Bra arkitektur uttrycker sin samtid. Traditionell design uttrycker förgången tid.

3. Traditionellt designspråk som används idag skapar repliker som inte är autentiska, som Disneyland.

4. Traditionell design är inte progressiv, eftersom den inte för yrkeskunnandet framåt genom innovation.

5. Om man insisterar på att använda traditionellt designspråk måste man  följa de traditionella reglerna, annars resulterar det i pastischer. Detta motverkar kreativitet.

Dessa argument mot traditionen är djupt rotade i vår samtida  uppfattning om formgivning. De återfinns i arkitekturfackpressen, i  designhögskolorna och i den grundläggande uppfattningen om formgivning  hos de flesta arkitekter. De är så djupt rotade att de verkar självklara  och bortom diskussion, precis som uttrycket “form följer funktion”.

Dessa anti-traditionalistiska idéer är varken oundvikliga eller  självklara sanningar, trots att vi kan uppfatta dem så idag. De  utvecklades i början av 1900-talet för att tjäna specifika syften som  kanske var meningsfulla vid den tiden, men det gör dem inte  nödvändigtvis sanna eller användbara idag. Dessa idéer hämtades från  olika källor och sammanställdes sedan i vad som framstod som en  sammanhängande teori om design. Men bland dessa idéer finns ett antal  inbördes motstridiga föreställningar, och dessa motsägs även av bevisen  från den byggda miljön.

Mitt mål är inte att främja traditionell design på bekostnad av den  modernistiska, utan bara att befria oss från idéer som en gång skapats  för att göra modernismen till ensamt förhärskande filosofi. Befriad från  dessa föråldrade och ibland ologiska begrepp, bör arkitekterna vara  fria att välja traditionell eller modernistisk stil utefter vilken som  är mest lämplig i situationen, istället för att gå efter ideologi.

Den anti-traditionella ideologin

Strävan efter att avvisa all äldre arkitekturtradition har sitt  ursprung kring sekelskiftet 1900, en period av exceptionell global  politisk och kulturell omvälvning. En alltmer utbredd industrialisering,  tillsammans med explosionsartad befolkningstillväxt och urbanisering,  störde eller förstörde många traditionella sätt att leva.

Konflikterna ökade när det gällde vilken väg mot framtiden man skulle  välja: maskin eller hantverk; kapitalism eller socialism; imperialism  eller demokrati; att bo i städer eller på landsbygden. Dessa vägar var  så starkt väsensskilda att individer kände sig tvungna att välja den ena  eller den andra av dem. Ingen medelväg tycktes vara möjlig eller  önskvärd. De ökade politiska spänningarna tog sig våldsamt uttryck under  första världskriget och ledde till bolsjevikrevolutionen i Ryssland.

Arkitekterna uttryckte dessa starka val genom tre arkitektoniska huvudriktningar:

• De tidiga modernisterna inriktade sig på vad de  uppfattade som den dominerande trenden i början av 1900-talet och såg i  maskinella byggnader den industriella tidålderns väsen.[1]

• De progressiva, som utvecklats från nygotiken till  Arts and Craft-rörelsen [i England] och som så småningom ledde till att  även Frank Lloyd Wright [i USA], fokuserade på industrialiseringens  nackdelar och försökte återvända till en medeltida hantverkstradition  där människorna levde mer i harmoni med varandra och naturen.

• De akademiska eklektikerna, representerade av Ecole  des Beaux-Arts [i Frankrike], ansåg att de traditionella arkitektoniska  stilarna fortsatte att uttrycka universella mänskliga värden även när  världen förändrades på andra sätt.[1]

De progressiva och de akademiska eklektikerna använde fortfarande ett traditionellt arkitektoniskt formspråk, uppdaterat för att återspegla sin tids behov och känslor. Men modernisterna avvisade användningen av traditionell formgivning helt och hållet.  Enligt dem hade en helt ny tidsålder infallit, driven och formad av  maskiner. Maskiner hade inga gamla traditioner, utan hade uppfunnits  endast utifrån behovet av en viss funktion för ett specifikt syfte.

Arkitektur skulle på liknande sätt befrias från tidigare traditioner  och utformas enbart av dess samtida realiteter och behov. Det  katastrofala första världskriget stärkte modernisterna i sitt avvisande  av det traditionella. För många hade de gamla kulturella och politiska  idéerna lett till ett Europa i ruiner, så detta misslyckade förflutna  var inget att hämta lärdom ur. En ny värld måste byggas på helt nya  idéer, för vilka det borde finnas en ny och aldrig tidigare skådad  arkitektur.

Varje rörelse tolkade tidsandan på sitt eget sätt, och varje rörelse  såg sin egen vision som den mest lämpliga för de nya realiteterna. Detta  gjordes ofta genom att förminska motståndarnas idéer. Detta var inget  nytt, då arkitekter genom hela historien ofta framhävt sig själva på  bekostnad av sina föregångare eller rivaler. Men i det tidiga  1900-talets konkurrens om vilken inriktning som skulle väljas försökte  modernisterna sig på något mer extremt. De nöjde sig inte med att bara  framhäva sig själva på bekostnad av de två andra stora arkitektoniska  rörelserna. De ville hejda all arkitektur baserad på tradition,  vilket var ett fördömande av hela arkitekturhistorien. De förde ett  kulturkrig för att avsluta alla krig, där allt utom modernismen fråntogs  sitt existensberättigande.

Les mer...

Siste tur til Rausteinshytta

Hos Debatt1.

Rausteinshytta er et gammelt turmål på Totenåsen, beliggende ved det lille Rausteinstjernet nedunder Torsæterkampen, Totenåsens høyeste punkt på 841 moh. Nedenfor ligger hjemmefrontshytta, som man heldigvis kommer til før nye Rausteinshytta, slik at man kan avslutte turen opp Torsæterlia her. Hjemmefrontshytta ligger i gammel urskog, og i området finner vi et av Totenåsens største barskogsreservater, som også har noen av Norges beste forekomster av huldrestry.

Nå har hytta brent ned for andre gang, og kulturetablissementet benytter anledningen til å forpeste stedet med nok et malplassert ikon i vår felles naturarv.

Den gamle Rausteinshytta var riktig flott. Hit var godt å komme. Dessverre brant den ned igjen for andre gang i 2016. -Wikimedia.

Fra Wikipedia:

Rausteinshytta er et skiutfartssted på Totenåsen (820 moh) i Oppland. Hytta er et av de mest benyttede turmål for skiløpere på Totenåsen. Den første Rausteinshytta som ble bygget sto ferdig i 1964 og brant ned i 1976. Den nåværende hytta ble bygget samme år som den gamle brant. Hytta eies og driftes av Orienteringslaget Toten-Troll som på dugnad har enkel servering av kaffe, kaker, vafler og solbærtoddy, samt salg av sjokolade lørdager og søndager i skisesongen.

I tillegg kommer at nye Rausteinshytta er bakstreversk:

Vi vill lära våra över 20 000 medlemmar att modern arkitektur och modernistisk arkitektur inte har något med varandra att göra utan att det handlar om en genial snyltning på ordet “modern”. Genom att kalla all annan arkitektur för bakåtsträvande har modernistisk arkitektur kunnat regera i nära 100 år trots att bäst-före-datumet gått ut för länge sedan. Nya arkitekturstilar som flörtar med det traditionella är framtiden.

Nye Rausteinshytta er et resultat av designpolitiets anvisninger, til glede for kulturetablissementet:

Turistforeningen er også bitt av nyskapingsbasillen. Snøhetta er engasjert til å tegne en ny hytte etter en lignende brann. Den urbane eliten i Turistforeningen er mer opptatt av anerkjennelse fra kulturetablissementet, enn av å respektere tradisjoner og byggeskikk i lokalsamfunnene der de oppfører sine anlegg. Tidligere uttrykte Turistforeningens hytter en respekt for tradisjonelle kulturverdier i norske fjellbygder. Nå fremstår organisasjonen som fritidskolonlister som invaderer bygdene og vil briske seg med "dristige", "spennende" og "nyskapende" hytter, i tråd med designpolitiets anvisninger. - Audun Engh

Den nye Rausteinshytta er bare tilgjort, ikke på noen måte flott. Her ser vi kun arkitektens ego, og ikke spor av Kosmos. Aldri kommer jeg til å ta turen hit!

Synd at en arkitekt skal ha makt til å utestenge sensitive mennesker fra dette flotte turmålet. Det var hyggelig å sitte ved Rausteinstjernet. Nok et maktovergrep fra modernistene overfor biofilistene.

Heller enn Totenåsen, ta en tur til Tsjekkia. Javisst kan man bygge som før!

Men fortida har blitt farlig for de engang så jordnære totninger.

En ting kan vi være visse om, denne hytta kommer til å få en mengde priser fra stjernearkitekter som dunker hverandre i ryggen. Men den eneste prisen den fortjener er Kasper Kalkon-priset.

Les hos Totens Blad.

Artikkelen på fjesboka til det norske arkitekturopprøret.

En god diskusjon om hytta i fb finner man her.

Takk, Gunnar! Jeg ante det nok: enkel klar form, velkjente materialer, gode detaljer (vindusinndeling), lav profil i terrenget -- dette blir for tamt for dagens nyskapende hustegnere. 'En hytte som ligner en hytte? Nei det vil vi *ikke* ha.' - Sigmund Knag

Designen gjenspeiler modernistiske ideologers fanatisme: Det skal aldri igjen oppføre et tradisjonelt nybygg i Norge. Heller ikke når en hytte basert på regional byggeskikk går tapt. Kulturell bærekraft er er en ide som ikke tolereres. Byggherren burde kontaktet et av byggmesterfirmaene som ennå leverer tømmerhus basert på levende tradisjoner. Engasjerer man en arkitekt (med unntak en noen få dissidenter) vil man uvegerlig bli utsatt for manipulasjon for å akseptere modernisme. Evt. pyntet med litt tradisjonelle materialer. Men et symmetrisk saltak er TOTALFORBUDT. Her er et bilde av den vakre nedbrente hytta. - Audun Engh

Bildet Audun Engh refererte til, hentet fra hjemmesida til Totenåsløyper. Tenk at jeg aldri skal kunne komme hit igjen!

Rausteinshytta - Kulturkrig på Totenåsen

De progressiva och de akademiska eklektikerna använde fortfarande ett traditionellt arkitektoniskt formspråk, uppdaterat för att återspegla sin tids behov och känslor. Men modernisterna avvisade användningen av traditionell formgivning helt och hållet. Enligt dem hade en helt ny tidsålder infallit, driven och formad av maskiner. Maskiner hade inga gamla traditioner, utan hade uppfunnits endast utifrån behovet av en viss funktion för ett specifikt syfte.

Arkitektur skulle på liknande sätt befrias från tidigare traditioner och utformas enbart av dess samtida realiteter och behov. Det katastrofala första världskriget stärkte modernisterna i sitt avvisande av det traditionella. För många hade de gamla kulturella och politiska idéerna lett till ett Europa i ruiner, så detta misslyckade förflutna var inget att hämta lärdom ur. En ny värld måste byggas på helt nya idéer, för vilka det borde finnas en ny och aldrig tidigare skådad arkitektur.

Varje rörelse tolkade tidsandan på sitt eget sätt, och varje rörelse såg sin egen vision som den mest lämpliga för de nya realiteterna. Detta gjordes ofta genom att förminska motståndarnas idéer. Detta var inget nytt, då arkitekter genom hela historien ofta framhävt sig själva på bekostnad av sina föregångare eller rivaler. Men i det tidiga 1900-talets konkurrens om vilken inriktning som skulle väljas försökte modernisterna sig på något mer extremt. De nöjde sig inte med att bara framhäva sig själva på bekostnad av de två andra stora arkitektoniska rörelserna. De ville hejda all arkitektur baserad på tradition, vilket var ett fördömande av hela arkitekturhistorien. De förde ett kulturkrig för att avsluta alla krig, där allt utom modernismen fråntogs sitt existensberättigande.

Rausteinshytta er et populært utfartssted beliggende på Torsæterkampen, Totenåsens høyeste punkt. Ikke langt unna ligger Hjemmefrontshytta, et symbol på demokratiets seier over nazismen. På samme vis som nazismen ønsker modernismen å forkaste historien for å begynne på nytt. Nazismen og modernismen er begge totalitære bevegelser, hvor avvikende synspunkter og tradisjoner ikke gjelder.

Hytta på bildet har etter modernistisk ideologi ikke lenger eksistensberettigelse, og etter at den brant ned i fjor sommer kan den derfor ikke rekonstrueres, det vil være en forbrytelse.

Vi vant over nazismen, men kampen mot modernismen tapte vi. To hytter like ved hverandre, den ene et symbol for frihetens seier, den andre, den nye Rausteinshytta, et symbol for den siste av det forrige århundres tre totalitære ideologiers seier, modernismen.

Nazismen og kommunismen ligger igjen på historiens skraphaug, modernismen overlevde inn i det nye årtusen, og skal i sommer krone Totenåsen med sin seier over tradisjonene. Til spott og spe for Hjemmefrontshytta, et frihetens symbol.

Må vi nå alle gå sammen i kampen mot det siste totalitære tyranni, MODERNISMEN. Måtte nye Rausteinshytta igjen en dag brenne for friheten!

"Siste tur til Rausteinshytta"

Hvilket grusomt endelikt for en nasjon!

Se innlegget med flere bilder på fjesboka til det norske arkitekturopprøret her.

Ja, Norge kunne ha anvendt oljeformuen til å bygge vakre gangbare byer over hele landet. Men som Kunstler uttrykker det: "...we blew it in order to enjoy life in a one-time demolition derby." Og Ronny Spaans har nå dokumentert denne tragedien i all sin gru. Hvilket grusomt endelikt for en nasjon!

Village Towns - The wall sets a permanent limit - No sprawl.

Image: Richard Elmore

Nå har jeg nytt de inspirerende bildene av Village Towns, og jeg fatter ikke hvordan Norge gang på gang kan kåres til verdens beste land å bo i. For vi er da vitterlig kjøpesenterlandet, noe Ronny Spaans ettertrykkelig har slått fast i sin nye og kritikerroste bok "Kjøpesenterlandet". Kjøpesenterlandet er akkompagnert av "suburban sprawl", historiens mest skjødesløse ansamling av ressurser, slik Kunstler stadig minner oss på det. Som han skriver det i sitt "Forecast 2017":

Similarly for “infrastructure” spending touted by the forces of Trump as the coming panacea for economic malaise. I suspect most people assume this means a trillion-dollar stimulus spend on highways and their accessories. Well, that also assumes that we expect another fifty years of Happy Motoring and suburban living.

Fuggeddabowdit. We’re in the twilight of motoring anyway you cut it, despite all the chatter about electric cars and “driverless” cars. We won’t have the electric capacity to switch over the Happy Motoring fleet from gasoline. The oil industry itself is already headed for collapse on its sinking energy-return-on-investment. And our problems with money and debt are so severe that the motoring paradigm is more prone to fail on the basis of car loan scarcity and unworthy borrows before the fueling issues even kick in. Every year, fewer Americans can afford to buy any kind of car — the way they’re used to buying them, on installment loans. The industry has gone the limit to help them — seven-year loans for used cars! — but they have no more room to maneuver. The car financing system is broken.

Bear in mind the original suburbanization of America (including Norway) back in the 20th century — along with its accessory automobiles — must be regarded as the greatest misallocation of resources in the history of the world.

So, a rebuild of all this stuff would represent more and possibly even greater malinvestment.

We could have applied our post-WW2 treasure to building beautiful walkable towns and cities with some capacity for adaptive re-use, but we blew it in order to enjoy life in a one-time demolition derby. Life is tragic. Societies make poor choices sometimes, and then there are consequences.

Ja, Norge kunne ha anvendt oljeformuen til å bygge vakre gangbare byer over hele landet. Men som Kunstler uttrykker det: "...we blew it in order to enjoy life in a one-time demolition derby." Og Ronny Spaans har nå dokumentert denne tragedien i all sin gru. Hvilket grusomt endelikt for en nasjon!

Vi er nå så forflatet som folk at dette er det beste vi klarer å komme opp med: https://www.nrk.no/…/vil-stoppa-3400-bustadar-fordi-dei-lig…

Både denne menneskeørkenen utenfor Bergen og en Village Town er beregnet for 10.000 mennesker. Hva ville du valgt?

Men, som Pål Steigan har det som slagord på sin blogg: "A winner is a dreamer who never gives up".

Sigmund Knag: Jeg  foreslår 'kjøpstad' som oversettelse av 'market town'. Det fremgår at det er de middelaldeske kjøpsteder som er modellen eller inspirasjonen.

Drøm dere vekk i disse bildene fra hva som tidligere ble kalt Village Towns - nå Market Towns: http://7g.nz/

Se alle bildene på fjesboka her eller hos Flickr her.

Dette kunne vært Norge! Slik kunne vi anvendt oljeformuen. Istedenfor har vi rasert våre byer, våre steder og vårt kulturlandskap med vertikal og horisontal "suburban sprawl", et bilbasert suburbant, eksurbant og subeksurbant helvete pepret med kjøpesentre.

Norge som nasjonsprosjekt er en fiasko, vi druknet i konsum og er nå et land av modernistisk slum!

Village Towns - Country towns are part of the rural economy.

Image: Richard Elmore

Relatert

Nathan Lewis: People Who are Not Directly Involved in Agriculture Should Live in Urban Places

Village Towns for Norwegian Countryside

Village Towns