Thursday 29 December 2016

På tide vi setter oss ned

Så har jeg igjen lyttet til samtalen med Terje Bongard hos Levevei i 2013, og kan slå fast at dette er Norges fremste formidler, særlig hvis man ganger opp mannens formidlingsevne med hans kunnskap. Samtalen begynner med å trekke fram menneskets trang til å dupere hverandre, gjerne på subtile måter, slik at ikke ens eget rykte som generøs skades (her benyttes både passiv og aktiv dupering). Særlig hvis man har å gjøre med noen som skiller seg litt ut fra den gemene hop kan en sådan taperstrategi fort vise seg å bli en vinnerstrategi, og man får bekreftet sitt selvbilde som normal. Nordmenn er svært engstelige for ikke å framstå som normale, og er de verste på dette området nest etter svenskene.


Hos debatt1. Hos VD.

Et lite stykke ut i samtalen kommer Bongard med et talende bilde på at når noen reiser seg i en sal for å se bedre, vil de bak også måtte reise seg for å se, og til slutt vil hele salen stå, slik at ingen ser bedre enn hvis alle var forblitt sittende.

Dette er en fin allegori på kapitalismen, hvor vi har de som reiser seg på den sosioøkonomiske arenaen, slik at de andre også må reise seg opp for å synes. Til slutt vil vi alle ha mer enn det vi trenger for ikke å tape synlighet. Særlig godt vises denne utviklingen i boligstørrelse. Hadde vi alle blitt sittende ville vi hatt det meget bedre. Det er derfor nå på tide at vi setter oss ned igjen i samlet flokk!

Alvorlig blir det når samtalen kommer inn på type-3 sivilisasjoner, som menneskeheten ennå ikke har opplevd. Type-3 mennesker er de som klarer å lære av sine feil. Kan vi lære av tidligere sivilisasjoners fall?

RID-modellen som Bongard presenterer som løsningen synes å være vanskelig å svelge for anarkister, fordi den har i seg et biologisk hierarki. Selvsagt ville det beste vært en flat nettverksstruktur, men er det nødvendig med et hierarki for å temme uønsket menneskeatferd og fordele ressursene, bør anarkistene svelge dette. Tross alt vil første nettverksnivå gi oss enestående, selvorganiserende produksjonsceller i et ekte selveierdemokrati, uten flosshatt!

De som ikke har lyttet til denne samtalen hos Levevei og som ikke har lest Bongards bok "Det biologiske mennesket", lever sine liv i selvbedrag og innenfor en virkelighetsforståelse som er en illusjon.

Kunnskapen om menneskeatferd er begredelig, og at ikke en større bevegelse ala Fremtiden i våre hender har oppstått rundt Bongard, er vanskelig å forstå. Men mennesket vil jo helst lytte til det som kiler dem i ørene, som at de er snille på bunn, derfor fikk nok Erik Damman et større gjennomslag.


"Jeg er neppe den eneste som allerede er lei av uttrykket «Det grønne skiftet». Jeg er lei, fordi jeg forbinder det med politisk svada uten vilje til å gjøre reelle og konkrete endringer. Da regner jeg Miljøpartiet De Grønnes uforferdede bygging av sykkelveier i hovedstaden som et hederlig unntak.

Kanskje er det slik som Simen Tveitereid beskriver det i tidsskriftet Harvest: Det så mye omtalte skiftet er blitt noe teknokratisk og høytravende, vi får ikke følelsen av at det handler om livene våre, om å leve annerledes. Mange er klare for å forandre livsstil, mener Tveitereid, men få vil gjøre det for klimaet eller naturen. Fordi forbruk og flyturer ikke føles som et problem i livene våre. Det som derimot føles som problemer, er:

Stress. Mangel på tid. Rastløshet. Uro.
Tveitereid argumenterer for at det finnes en forbindelse mellom klodens problemer og våre egne. Slik naturen har en tålegrense, har også vi det. Stadig høyere tempo, mer forbruk og mer «på-tid» gjør at mange kollapser. Utbrenthet, ME og psykiske lidelser er folkesykdommer i Norge anno 2016." - Lars Gilberg

Friday 16 December 2016

Plast, et miljøproblem

Naturmaterialer har nedbrytere som produserer motsvarende enzymer, for slik å tilbakeføre organisk materiale til jorden, til nytte for nye generasjoner planter og dyr. Syntetiske materialer mangler disse hjelperne, derfor kiler de seg fast overalt i økosystemet, og truer til slutt med å blokkere selve livshjulet.

På "yttersida" av Lofoten

Prøver fra Nordsjøen viser at mengden av små plastpartikler på rundt 20 mikrometer, er tredoblet siden 1970-tallet. Forsøk med planktonspisende dyr viste at de åt disse partiklene, som om de var plankton. Tanken på at plastplankton har blitt en del av ”økosystemet”, er urovekkende. Innbakt i komplekset er behovet for hjelpestoffer i nesten alle plastprodukter, til brannbegrensning, bløtgjøring, UV-stabilisering med mer, mest kjent er ftalater og bromerte flammehemmere. Andre miljøgifter absorberes av plaststoffet, og kan kanskje frigjøres i fordøyelsen til dyrene som spiser dem. Overflata til såkalte ”nurdles”, som kan minne om fiskeegg, inneholder opp til 1000000 ganger mer av stoffer som PCB og DDE, enn i vannet omkring.

I Stillehavet sirkulerer 100 millioner tonn avfall i to store havstrømmer, hvorav 90 % er plastskrot. Den amerikanske havforskeren Charles Moore frykter at denne flytende fyllinga vil dobles det neste tiåret. Hvert år tar plastsøppel livet av mer enn en million sjøfugl og 100000 sjøpattedyr, med store lidelser for dyrene. Omkring 10 % av all plast som produseres, dvs. ca 26 millioner tonn per år, ender opp i havene. Dessverre viser det seg at en tilsvarende plastansamling er å finne også i Atlanterhavet.

Industrialiserte land har delvis fungerende gjenvinningsordninger for plast, men pga. alle hjelpestoffene er det i praksis urealistisk å tilbakeføre returplast til avanserte plastprodukter.  Det skjer en såkalt ”downcycling” til produkter av stadig lavere kvalitet, i siste instans til plastposer og forbrenning. Kun 5 % av plasten gjenvinnes på verdensbasis, mye av dette fraktes først til India og Kina. Herdeplast har irreversible tverrbindinger og kan ikke gjenvinnes.

Det fokuseres mye på plastposer og flaskepant, og dette er vel og bra. Noe det ikke reflekteres like mye over, er at boligene våre er som store plastposer å regne. Hvert år bygges det inn ca. 250 000 tonn plast i norske bygninger, noe som representerer en framtidig klimabombe på 0,5 megatonn CO2. På toppen kommer et utslipp på 1 – 4 kg CO2 pr kg produsert plast. I perioden fra 1970 til i dag har forbruket i nybygg mer enn doblet seg, fra 10 til 25 kg per kvadratmeter. Bruksområdene utvides stadig og omfatter varmeisolasjon, vinduer, dører, fukt- og dampsperrer, golvbelegg (vinyl og syntetisk gummi), taktekking, listverk, tapeter, lakk, maling, sparkel, lim, fugematerialer, takrenner, solfangere, elrør- og brytere, kabelisolering, vannrør, avløpsrør, drensledninger etc. Plast og kjemikalier basert på fossile råstoffer inngår også med betydelig omfang som hjelpestoffer i andre materialer, blant annet i alle laminater og som limstoff i mineralull, limtre (godt alternativ til stål og betong), MDF- og sponplater.

På denne måten blir ca. 25 % av all plast som produseres, benyttet i byggebransjen, der de store volumene utgjøres av belegg med 30 %, lim og fugematerialer 25 %, maling og sparkel med 10 %. Plast som benyttes til emballering av byggprodukter er ikke medregnet.

Verstingplasten PVC (Polyvinylklorid) nærmer seg en total årsproduksjon på 40 millioner tonn, hvorav vel halvparten benyttes i bygg. PVC er et miljøproblem under produksjon og ved avfallshåndteringen, da en får dannet klorerte forurensere som dioksiner og PCB.

Paradokset er at i dag er kunnskapen om det økologiske huset større enn noen gang. Men i motsetning til før, da denne kunnskapen var nedfelt i kulturen, finnes den nå i enkelte fagmiljøer. I Romania, der jordhuset var dominerende, kunne selv et barn klassifisere egnetheten til jorda. Heldigvis kommer nye produkter og løsninger, som kan erstatte de fleste plastbaserte produkter. Problemet er at for hvert nytt naturlig produkt kommer det tusen syntetiske, slik at de gode alternativene blir borte i jungelen. Men ofte er de tradisjonelle materialene og teknikkene de beste. Som økologisk linoleum til gulvbelegg, trefiber til isolasjon, kalklut og linoljeemulsjoner til overflatebehandling.

Byggeskummet, dette kjemiske heksebrygget, brukes overalt. Så enkelt, så raskt, byggebransjens nye tryllemiddel. Polyuretanskum inneholder en rekke stoffer, avhengig av produsent og krav. Verst er isocyanater, som er av de sterkeste allergener som finnes. For sensitive personer kan reaksjoner trigges ved så lave doser som 0,14 µg/m3. Når det eldes avgis aminer, som er slimhinneirriterende. Også emisjoner av bromerte flammehemmere er registrert. Ved brann avgis flere gasser, bl.a. blåsyredamp. Hvorfor ikke gå tilbake til god, gammeldags dyttestry, evt. dyppet i linolje?

Ved markisolering kan økosystemet spares for betydelige mengder plast, ved å bytte ut polystyren med trykksterke matter av steinull, skumglass, lettklinker, etc.

Store mengder styrofoam-plater går med til nytt VA-anlegg i Øverskreien på Toten.

Wikimedia.

Hver jul og bursdag, nye plastleker fyller opp rommet til guttepjokken. Der han ”svømmer” i plastprodukter, nesten som fattiggutten som bader i plastskrot i ei bakevje på Filippinene.  Likheten er slående, forskjellene enorme. Men i det minste har smårollingen ved Smokey Mountain den lille gleden av å selv reparere en kassert leke, eller å sette sammen en ny av gammelt skrot. Nesten som den gang menneskebarna laget sine egne leker av kongler og trepinner.

Kretsløp, en sluttet sirkel, kjernen i begrepet bærekraft. Tenk organisk!

Videre lesning:

Artikkelen er publisert i Nationen den 16.11.2009.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...