Bærekraftsdalens tre søyler

Innledning

Dette innlegget var ment for Hurdal kommune, men kom til at jeg også ville sende det til sentrale instanser. Hurdal har tatt mål av seg til å bli Norges og Europas Sustainable Valley eller bærekraftens dal, på samme vis som Silicon Valley er høyteknologiens dal. Da Grue gård ligger helt sentralt i bærekraftsdalen, mellom den planlagte Hurdal Urbane Landsby og det utvalgte kulturlandskapet etter Knai, vil etter mitt syn dette prosjektet bli ufullendt uten at man får med denne gården på en god måte.

Min overbevisning er at bærekraftsdalen må bestå av aksen Hurdal økolandsby, Knai Greenbelt og Hurdal Urbane Landsby. Mitt håp er derfor at relevante statlige myndigheter vil innlede et samarbeid med Hurdal kommune for å få til dette, hvor Grue gård er jokeren for suksess.

Målet er at det å entre kulturlandskapet etter Knai fra landsbygata skal oppleves som å gå gjennom klesskapet i Narnia, hvor man går inn i en ny og spennende, avsondret verden. Hvilket er det tradisjonelle, norske kulturlandskapet i all sin prakt og livskraft!

Kulturlandskapet etter Knai har nasjonal verdi. Uten at man verner om gårdstunene blir et vern av kulturlandskapet meningsløst. Gårdstunet er kilden til liv for kulturbærerne, hvoretter livskraften sildrer fra tunet ut i landskapet.

Wikimedia.

Til Hurdal kommune

Hva som har skjedd med Grue gård er sørgelig, på samme vis som skjebnen til det norske kulturlandskapet er det.

- Norske landskap endrer seg fort. Mister vi en bit av vår nasjonale sjel?

Våningshuset på Grue gård er minst fra 1873, noen mener det kan være en god del eldre. Låven er en tradisjonell bindingsverkslåve i godt hold.

Kulturlandskapet etter Knai, som er klassifisert til å ha nasjonal verdi, bør defineres som et Greenbelt etter kanadisk modell. Elementer som er i konflikt med kulturlandskapet og utviklingen av landbruket relokaliseres.

Grue gård i sin storhetstid, før den suburbane forurensningen av landskapsbildet gjorde sitt inntog. Slik bør det igjen bli, våre gamle kulturgårder er historie- og identitetsbærere, og MÅ få ligge i fred i kulturlandskapet!

Flickr.

Norsk senter for bygdeforskning har en artikkel om grønne belter eller Greenbelt:

- Små grønne flekker eller godt vern av matjord?

Noen utdrag fra artikkelen:

Suksessen til det grønne beltet skyldes at det har klart å kombinere både jordbruksverdier og miljøverdier. Sterk politisk vilje på regionnivå har ført til fokus på de positive kvalitetene i det grønne beltet, og ikke som kun en negativ begrensning, slik som jordvern og den grønne streken åpenbart oppfattes i den norske debatten.

Hovedmålet med Greenbelt er å sikre landbruk som viktigste arealbruk ved å hindre arealtap og fragmentering av dyrka mark. Videre skal det beskytte naturressurser og en rekke andre økonomiske og sosiale aktiviteter.

For planleggerne er bærekraft en viktig del av planen – også økonomisk bærekraft for landbruket. Beltet skal bidra til å styrke økonomien til bønder og lokalsamfunn, og får sterk forankring hos lokalbefolkning og besøkende gjennom aktiviteter og turmuligheter i nærmiljøet.

I vår studie, som også omfatter intervjuer med en rekke sentrale aktører innen landbruk og planlegging, ble det understreket viktigheten av beltets rolle som multifunksjonell korridor. Dette betyr at flere grupper ser verdien av det grønne beltet, noe som styrker bevaringen av arealene overfor sterke utbyggingsinteresser og andre samfunnsbehov.

Slik sett minner det om fokuset i Norge på kulturlandskap på 1990-tallet og tidlig 2000-tall, der nettopp å se på de samlede verdiene i landbrukets kulturlandskap var viktig. Det kan være på tide å trekke en slik helhetlig tilnærming til arealbruk og -vern inn igjen.

Tunet på Grue gård har to rurale og to suburbane sider, hvilket skaper en uutholdelig indre spenning. I bildet skuer man fra tunet innover i det unike kulturlandskapet etter Knai mot sør-vest. Men 50 prosent Himmelrik er ikke nok, skal tunet kunne fullbyrde sin rolle som kulturlandskapets hjerte må det innhylles i skjønnhet og stillhet på alle sider. Dette er storsamfunnets plikt!

Wikimedia.

Begrensninger for Grue gård:

A) Parteringen av gården etter min bestefars bror har sterkt redusert kvaliteten av tunet. Den rurale karakteren og usjenertheten er svekket, sammen med den gode tunfølelsen. At dette skjedde var en kulturhistorisk tragedie.

Dette har lagt sterke begrensninger på utviklingen av gården, særlig ifht. driftsbygninger.

B) Våningshuset på gården er trolig det mest støyutsatte i hele Hurdal. Her farer biler ut og inn døgnet rundt fra COOP, Knai, eldresenteret, og ellers gjennomgangstrafikk. Om sommeren tar gjerne motorsyklistene turen rundt Hurdalssjøen. I tillegg har man glassknusingen i containerne rett utenfor barnesoverommene.

C) Lysforurensning. Gatelyktene kaster lys flere titalls meter innover jordene.

Muligheter for Grue gård:

A) Gården kan bli senter for kulturlandskapet etter Knai og Europas første Greenbelt. Flyttes krysset til Knaimoen nordover kan det settes opp et informasjonssenter der glasskonteinerne står, med informasjon om Knai Greenbelt, særtrekk ved kulturlandskapet og dets historie, samt kart over vandringsleder. Plassen er videre ideell for å etablere "Museet til Totenåsens apostel" ut mot landsbygata.

B) Gården kan danne utgangspunkt for "The Permaculture Research Institute of Norway", da den trolig har landets beste beliggenhet for en slik satsning, i sentrum av bærekraftsdalen.

C) Gården kan bli en viktig leverandør av lokalprodusert, økologisk mat.

Å berge Grue gård er umulig for meg på egenhånd. Ønsker kommunen å samarbeide for å kunne gjøre gården verdt å satse på, er jeg takknemlig. Men kanskje er gården utsatt for så mye uforstand at alt håp er ute?

Tunet er gårdens hjerte. Ødelegger man gårdstunene ødelegger man kulturlandskapet. Nøkkelen til kulturlandskapet ligger i at man gjør gårdstunene til en kilde for inspirasjon og livsglede til de som bor der. Da kan ikke gården invaderes av støy, lys og suburbane bunkere.

Den tradisjonelle bindingsverkslåven er i godt hold og ligger rett imot våningshuset, og danner slik et godt definert tun.

Wikimedia.

Ber dere til slutt reflektere over at Grue gårds fremtid også er bærekraftsdalen Hurdals fremtid. Hurdal ønsker å bli Norges og Europas Sustainable Valley. Kan dere fullbyrde denne visjonen uten Grue som en livskraftig gård?

PRI-Asia som forbilde for Grue gård

Grue gård har landets beste beliggenhet for å etablere et Permaculture Research Institute of Norway, eller PRI-Norway. Jeg ønsker å transformere denne gården til et PRI-Norway etter modell av PRI-Asia, som også ble skapt ut fra en familiegård.

We opened our doors in 2013 converting a traditional rice paddy family farm into a education and demonstration site. Reconstructing the natural world, we are dedicated to creating a better community, environment and planet. We provide powerful educational opportunities through inspirational, experiential programs and an onsite integrated natural working, plant, animal, tree soil and aquatic ecosystems. Our practices are appropriate to our rural, tropical, environment; are replaceable; and embody competencies and philosophical tenants which are also applicable in all regions of the world in their foundation. Our programs reach a cross-generational, cross-cultural audience and are accessible to a range of demographics.

Denne muligheten ligger åpen for Bærekraftsdalen nå. Vil de gripe den?

The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of Norway’s Man-Made Landscape

"Across the rural northeast, where I live, the countryside is littered with new houses. It was good farmland until recently. On every country road, every unpaved lane, every former cowpath, stand new houses, and each one is somebody’s version of the American Dream. Most are simple raised ranches based on tried-and-true formulas – plans conceived originally in the 1950s, not rethought since then, and sold ten thousand times over.

These housing “products” represent a triumph of mass merchandising over regional building traditions, of salesmanship over civilization. You can be sure the same houses have been built along a highway strip outside Fresno, California, as at the edge of a swamp in Pahokee, Florida, and on the blizzard-blown fringes of St. Cloud, Minnesota. They might be anywhere. The places they stand are just different versions of nowhere, because these houses exist in no specific relation to anything except the road and the power cable. Electric lighting has reduced the windows to lame gestures. Tradition comes prepackaged as screw-on aluminium shutters, vinyl clapboards, perhaps a phony cupola on the roof ridge, or a plastic pediment over the door – tribute, in sad vestiges, to a lost past from which nearly all connections have been severed. There they sit on their one- or two- or half-acre parcels of land – the scruffy lawns littered with the jetsam of a consumerist religion (broken tricycles, junk cars, torn plastic wading pools) – these dwellings of a proud and sovereign people. If the ordinary house of our time seems like a joke, remember that it expresses the spirit of our age. The question, then, is: what kind of joke represents the spirit of our age? And the answer is: a joke on ourselves.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 166

“In America, with its superabundance of cheap land, simple property laws, social mobility, mania for profit, zest for practical invention, and Bible-drunk sense of history, the yearning to escape industrialism expressed itself as a renewed search for Eden. America reinvented that paradise, described so briefly and vaguely in the book of genesis, called it Suburbia, and put it for sale.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 37

“The physical envelope of the house itself no longer connects their lives to the outside in any active way; rather, it seals them off from it. The outside world has become an abstraction filtered through television, just as the weather is an abstraction filtered through air conditioning. 

The car, of course, is the other connection to the outside world, but to be precise it connects the inhabitants to the inside of their car, not to the outside world per se. The outside world is only an element for moving through, as submarines move through water.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 167

It's a figure that ought to send chills up the spine of a reflective person because these housing starts do not represent newly minted towns, or anything describable as real or coherent communities. Rather, they represent monoculture tract developments of cookie cut bunkers on half acre lots in far-flung suburbs, or else houses plopped down in isolation along country roads in what had been cornfields, pastures, or woods. In any case, one can rest assured that they will only add to the problems of our present economy and the American (Norwegian) civilization. They will relate poorly to other things around them, they will eat up more countryside, and they will increase the public fiscal burden. – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 147

“But this new wealth was spent on suburban houses, and on cars to get to them and appliances to put in them. It transformed American (and Norwegian) culture. The private world of home and family was everything; the public realm was out. When middle-class families took a vacation, it meant a trip by car to a national park, or perhaps to a second home by a mountain lake or beach. Most of all, it meant getting away from other people. Americans (and Norwegians) no longer wished to congregate in “playgrounds” like Atlantic City where most of the action took place in public places with crowds of strangers pressing in. Those still in the habit went to new playgrounds like Miami Beach, where the decor was not threadbare and the weather nicer. If you wanted the public realm in postwar America (and Norway), there was TV.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 229

“I don’t believe automobile suburbs are an adequate replacement for cities, since the motive force behind suburbia has been the exaltation of privacy and the elimination of the public realm. Where city life optimizes the possibility of contact between people, and especially different kinds of people, the suburb strives to eliminate precisely that kind of human contact.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 189

“The Dream, more specifically, was a detached home on a sacred plot of earth in a rural setting, unbesmirched by the industry that made the home possible; a place where one could play at cultivating the soil without having to rely on husbandry for a livelihood; a place that was, most of all, not the city.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 101

"This is embodied today in the popular phrase, “You can’t tell me what to do with my land.” The “you” here might be a neighbor, the community, or the government. The government’s power to regulate land use was limited under the Fifth and Fourteenth Amendments to the constitution. The Fifth states that private property cannot be taken for public use without due process of law and just compensation — the right to public hearings and payment at market value — and the Fourteenth reiterates the due process clause. All subsequent land-use law in America has hinged on whether it might deprive somebody of the economic value of their land.

America’s were the most liberal property laws on Earth when they were established. The chief benefits were rapid development of the wilderness, equal opportunity for those with cash and/or ambition, simplicity of acquisition, and the right to exploitation — such as chopping down all the virgin white pine forests of Michigan (they called it “mining trees”). Our laws gave the individual clear title to make his own decisions, but they also deprived him of the support of community and the presence of sacred places.

The identification of this extreme individualism of property ownership with all that is sacred in American life has been the source of many of the problems I shall describe in the pages that follow. Above all, it tends to degrade the idea of the public realm, and hence of the landscape tissue that ties together the thousands of pieces of private property that make up a town, a suburb, a state. It also degrades the notion that the private individual has a responsibility to this public realm — or, to put it another way, that the public realm is the physical manifestation of the common good.

Tocqueville observed this when he toured America in 1831. “Individualism,” he wrote, “at first, only saps the virtues of public life; but in the long run it attacks and destroys all others and is at length absorbed in selfishness.”" – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 26-27

Relaterte artikler

• Forfallet i bygde-Noreg
• Ved veis ende
• Village Towns for Norwegian Countryside
• Hur man bygger en vacker stad 
• Matematiska principer för harmoni
• Norske tettsteder – en nasjonal tragedie
• Den dype byen
• I disse bygningene ligger Norges hjerte
• Vil du fylle et gammelt hus med nytt liv?

Mvh,
Øyvind Holmstad, barnebarn av Einar Grue

Bærekraftsdalen og den klassiske arkitekturtradisjonen

Etter å ha studert artikkelen "Ohälsosam arkitektur – en annan sida av funktionalismen och modernistisk arkitektur", har det blitt klart for meg at Hurdals Urbane Landsby må bygges i den klassiske arkitekturtradisjonen. Slik det er nå har modernistene klart å kuppe Bærekraftsdalen med sin utdaterte dogmatikk, som en slags grønnvasking av modernismens idealer, som effektivitet, monoton repetisjon, asymmetri og generelt fravær av skjønnhet. Dette kan jeg ikke være med på!

Noen klargjørende sitat fra Gösta Alfvéns bok.

“Det speciella med arkitektur är att det är en konstform som är en del av samhället. Den är en del av huset vi bor i, gatan vi går på, torget vi stannar upp vid, bostäder för släkt och vänner som vi besöker, och byggnader för skolor, institutioner och offentliga verk. Den angår oss alla. Det är därför angeläget att vi kan tala om den och forma den så att den på olika vis är bra för så många som möjligt (sid 97).”

“Variationsrik miljö i form och färg väcker ofta nyfikenhet och skönhetsupplevelser främjar livskänsla och hälsa. Den monotona, fyrkantiga och färglösa miljön däremot gör oss stela och stumma. Den kan till och med, om den upplevs provocerande, väcka stress och ilska (sid 17).”

 "Staden bör gestaltas från den upplevande människans synpunkt. Den raka gatan blir lätt monoton och upprepning av samma typ av hus likaså. Gatorna bör därför vara krökta och husen varierade. Utsmyckningar och vackra färger skapar behag och trevnad. Han betonade att det är viktigt med centrala platser med markanta byggnader (sid 129).”

“I böckerna Vers une architecture – mot en arkitektur – och Urbanisme drog han upp riktlinjer för vad han menade var vägen mot den enda arkitekturen. Gotiken hörde till hans skräckexempel på dåligt organiserade byggnader, smyckade med, som han tyckte, sentimentalt krimskrams (sid 27).”

“Hus är maskiner att bo i med uppgift att skyla oss mot väder och vind (sid 28).”

 “Den massproducerade bilismen, med dess fart och effektivitet måste få fri framkomlighet och staden massproduceras och anpassas efter liknade principer (sid 29).”

“I Le Corbusiers teorier om arkitekturens utveckling finns ett evolutionärt drag, som ligger i linje med den så kallade socialdarwinismen, som var populär vid denna tid; den starke för samhället framåt på bekostnad av den svagare (sid 30). “

“Emotioner och känslor uppfattades alltmer som irrationella störningsmoment för god vetenskap, teknikens framväxt och det moderna samhällets planering (sid 24).”

“Industriellt välorganiserad bostadsproduktion av likadana hus sammanfogade med standardiserade och typiserade byggelement enligt taylorismens principer om serietillverkning, det såg Le Corbusier som lösningen på den kris samhället befann sig i.”

“Det finns paradoxer hos denne man… Han hävdade konstnärens frihet samtidigt som han beundrade både Mussolini och Hitler för deras despotiska sätt att organisera samhället (sid 30).”

“Hans fascism var en grund för hans kalla vision om staden. Hans längtan efter renhet i arkitekturen och stadsplanering var alltså inte bara estetiskt motiverad utan hade politiska övertoner – om rasens renhet och maktens oförvitlighet (33).”

 “I skriften acceptera, den svenska funktionalismens grundläggande manifest publicerad 1931, tar man entydigt ställning för modernismens stadsplaner. Kravet på tillräcklig tillgång till sol och luft, hävdade man, omkastar helt och hållet de äldre stadsplanerna med slutna kvarter och man förordar ett öppet byggnadssätt med parallella huslängor, som man menade leder till det hälsosamma samhället.”

”Gatan är icke längre ett sällskapsrum. Där härskar enväldigt rörelsen. Där är ett vimmel av människor, av bilar, bussar, spårvagnar, där ropar skyltfönster, fyrar och skyltar sitt ’se upp’.” (ur acceptera)

”Den som icke vill acceptera han avstår från medarbete i kulturens utveckling. Han skall sjunka undan i betydelselös pose av bitter heroism eller världsvis skepticism.” (ur acceptera)

”Vi vill någon gång följande andra röster än logikens, behålla ett stycke gammal miljö, en gammal onyttig byggnad, ett par trän, som inte står för mycket i vägen.” (ur acceptera) (sid 45 f.)

 “Funktionalismen nöjde sig inte med en enkel arkitektonisk estetik. Man gick ett steg längre, gjorde sig av med skönhetsbegreppet, och ville rensa bort det som tidigare ansetts vackert. Motton i acceptera var ned med skönheten och att vår tid inte blott saknar stil utan att dess enda möjlighet till utveckling ligger i stillösheten (sid 88).”

“Byggnadsplanen från 1874 och arkitekt P O Hallmans den så kallade riksbyggmästarens, regler för stadsplanering var i slutet på 1920-talet på väg att lagfästas genom statens offentliga utredning (SOU) 1928:5. I den förordade man den traditionella kvartersstadens sammanhållna bebyggelse och hushöjd begränsad till fem våningar. Skönhet, variation och funktion framhölls som viktiga egenskaper i arkitekturen.

Genom skarp kritik i remissvar från Teknologföreningen och Svenska Arkitekturföreningen, där modernister som Sven Markelius, Uno Åhrén och Wolter Gahn var tongivande, lades denna utredning ned.

Tre år senare drev modernisterna igenom Byggnadsstadgan 1931, i vilken den nya synen på arkitektur kodifierades.

Det specifika stödet i SOU 1928:5 för de omtyckta landshövdingehusen i Göteborg togs bort i den nya byggnadsstadgan (sid 50).”

“Rivningen av Klara har beskrivits som nödvändig för anläggningen av tunnelbanan mellan Hötorget och Strömmen. Men den hade kunnat dras fram i ett djupare plan som inte motiverat rivningar. Ett annat skäl, som ofta framförts, var det utbredda förfallet och de dåliga sanitära förhållanden som rådde. Men det var delvis ett resultat av att Stadsbyggnadsplanen från 1931 och Byggnadslagen från 1947 som gav kommunen rätt att utfärda förbud – vilket man också gjorde – mot renovering, tillbyggen och nybyggen i avvaktan på planläggningen i City (60).”

 “Klara förvandlades från en gammal, levande, visserligen nedgången stadsmiljö, till en modern, anonym utan bostäder. Effektiv förvaltning och kommers på dagtid; på kvällar och nätter blev den snabbt ett tillhåll för missbrukare och prostituerade (sid 61).”

“…att idéerna till de stadsplaner som växte fram var inspirerade av Le Corbusiers stadsplaner nämns inte. Man redovisade inte heller att svenska städer skulle förnyas genom omfattande rivningar av dess stadskärnor. En långvarig och diger utredningsprocess undvek en bred demokratisk diskussion om dessa för de svenska städernas stadskultur helt avgörande frågorna. Miljonprogrammets utformning och den stora rivningsvågen kom som en obehaglig överraskning för den allmänheten när det hela var väl bestämt och på väg att fullföljas (sid 75).”

“Arkitekten Lennart Holm var den store stadsplaneraren under 1900-talets senare hälft, som fick uppdraget att leda Sveriges största satsning på bostadsbyggande någonsin (sid 76).”

“Han [Lennart Holm] trodde att den nya arkitekturen kunde skapa en ny och fri människa som kan skaka av sig de bojor som klassamhälle, konvenans och religion lagt på henne och det skulle hon förverkliga genom att göra sig fri från historisk ballast och acceptera teknikens möjligheter.”

“Lennart Holm: Nyckeln till hela denna process, vars onda eller goda knappast är värda att diskutera då den tycks fortgå nästan av egen kraft heter upprepning; och medlen är normalisering, typisering, standardisering, tempoarbete, serietillverkning, massproduktion och automation.”

“Det finns en utbredd föreställning om att Miljonprogrammets bristfälliga utformning huvudsakligen hade sin grund i ekonomiska överväganden. Det är riktigt att en grundtanke var att producera många bostäder billigt. Men det hade man kunnat göra på andra vis. Det fanns omtyckta stadsdelar byggde på 1920-talet, producerade till priser som arbetare hade råd men, som kunnat ligga till grund för den nya stadsplaneringen, Hade man engagerat många små byggföretag hade de kunnat skapa en variationsrik bebyggelse utan massproduktion till troligen lägre kostnader (sid 79 f.).”

“Genom att avskaffa skönhet som något i sig eftersträvansvärt, med att enbart låta rummets, våningarnas och husens volymer skapa den estetiska energin, lämnade man fältet fritt för en enfaldig rutin i byggandet. Och enfaldiga byggrutiner passar de stora byggbolagen väl, de som sätter hög avkastning på investerat kapital som främsta mål. Det har vi sett många exempel på.

Modernismen har sett ett egenvärde i att provocera. Det fungerar i konsten. Men mår människor bra av att anonyma och brutala hus försöker väcka dem ur likgiltighet? Det fungerar ju tvärtom, människor reagerar med ökad likgiltighet och dessutom kan det skapa vantrivsel och öka risken för sjukdom.

På arkitekturlinjen anpassar man sig, som oftast, till rådande stilideal. Och om inte, kan man få svårt att klara av utbildning och få jobb när man väl är färdig. Att avvika från den rådande trendens formspråk kan stjälpa en yrkeskarriär (sid 92).”

“När skönheten kom till byn då var klokheten där, då fanns där bara törne och galla, diktade Nils Ferlin, de gamla Klarakvarterens poet, på 1930-talet. Visst ger dikten anklang i en senare tid av bitter förvandling från varierad småskalighet till hårdare, ofta mer monoton storskalighet (sid 141).”

KÖP BOKEN VIA ADLIBRIS
Klicka här för att beställa boken via Adlibris.

Köp boken “Ohälsosam arkitektur – en annan sida av funktionalismen”

Eneste forskjellen på denne arkitekturen og Hurdals Urbane Landsby er at de tenker å bygge i tre.

Det holder ikke!

Sven Røgeberg: Mot en fossil endetid

Introduksjon

Dette er akkurat det essayet jeg har drømt om å skrive, men ikke kom noen veg med. Er umåtelig takknemlig for denne usedvanlig konsentrerte, poengterte og klarsynte oppsummeringen av verdenssituasjonen. Det har vært mye bra på steigan.no om temaet, men dette essayet er i en helt egen klasse. Perspektivene i denne teksten må være vår rettesnor i arbeidet med alternativer.

Som artikkelforfatteren vet, men som ikke ble nevnt, har vi i høy grad gått tilbake til kull de seinere tiår for å drifte vår industrielle sivilisasjon:

Det er nesten litt godt at Rosling er død, vekstapologetenes fremste herlighetsteolog. Partipolitikken, fornybarsamfunnet og humanismen har ingen framtid. Mennesket er en svartelistet art, og vi står foran plastapokalypsen. Økonomien kollapser uten evig vekst, en umulighet. Terje Bongard vil ingen lytte til, selv om han er en bedre formidler enn Rosling og i motsetning til ham ser sammenhengene, og presenterer en mulig løsning for en dyster framtid.

Jeg har nå den uforlignelige samtalen med Bongard i "Mellom himmel og jord" 22. januar nedlastet som lydfil, ønsker noen denne tilsendt vennligst ta kontakt.

Vi kunne hatt et håp hvis ikke Bongards forskningsprosjekt var blitt avvist i 2014. Dessverre kunne han ikke presentere forskningsrådet for et "storslagent teknisk eventyr", slik artikkelforfatteren så korrekt beskriver det, og ble derfor avvist. Dette er vel også hovedårsaken til at så få vil lytte til vår fremste formidler. Fordi "denne pessimistiske tosken vil ha oss til å gå tilbake til stammesamfunnet!"

Denne teksten er for meg som for en munk å ha funnet et nytt hellig skrift. Legger den på bloggen min, og skal gjøre mitt beste for å spre den. Fordi den må danne vårt fundament i vår streben etter et levelig samfunn i en utpint verden!

Mot en fossil endetid

Opprinnelig publisert hos Kulturverk.

Rv. 4 - Viggadalen

Det går et spøkelse gjennom verden – knapphetens spøkelse. Det er slutt på billig og lett tilgjengelig fossil energi – det drivstoffet og materialet vår drømmeaktige velstand er skapt av.

Av Sven Røgeberg, lektor i filosofi, historie og tysk.

«Partidemokratiet vil slite med å overleve slutten på den fossile industritidsalderen. Demokratiet er diktert av veksthensyn. Politikerne kan ikke annet enn å overgå hverandre i løfter om økt forbruk og høyere levestandard. En massiv satsing på fornybar energi som sol og vind vil strupe veksten og lede til et umiddelbart velstandsfall.»

Frykt og beven hos fremskrittets ideologer. Men troen på innovasjoner som ennå ikke er gjort er fortsatt større enn troen på sammenbrudd og dommedag. Og hvordan skulle det kunne være annerledes? Vi lever da i en sekulær, postmalthusiansk tid?

I 1798 skrev presten og samfunnsforskeren Thomas Malthus boken An Essay on the Principle of Population. Her argumenterer han for at verden ikke greier å produsere nok mat til en raskt økende befolkning.

Det er vanlig å kritisere Malthus for ikke å ha forutsett de teknologiske innovasjonene som gjorde det mulig å øke matproduksjonen.

Den nye teknologien med landbruksmaskiner – og senere med kunstgjødsel, nye plantesorter, sprøytemidler mot ugress og innsekter – hadde imidlertid ikke vært mulig å realisere i stor skala uten et kraftig oppsving i bruken av fossil energi, først kull og senere olje og gass.

Malthus levde før kullproduksjonen i Storbritannia tok av. Den industrielle revolusjon var først og fremst en energirevolusjon. Brenning av fossilt karbon økte lønninger og profitt, og reduserte prisene på de fleste ting.

På hulevegger kan arkeologer studere hvordan fortidens jegere og sankere skapte vidunderlige hulemalerier for å forsikre seg om at de store byttedyrene alltid ville være der som utømmelige ressurser.

I dag skaper vi storslåtte fortellinger om tekniske eventyr som vil gi oss den energien vi trenger, når den fossile energien forsvinner. Fantasifostrene er ikke begrenset til isolerte grotter – ideen om fornybar energi er et kulturelt mem, hvis globale spredning ødelegger energiforsyningen.

Sannsynligvis burde all injeksjon av sol og vind i strømnettet forbys. Den “billige”, subsidierte kraften ødelegger prissignalene med den konsekvens at all energiproduksjon til slutt må subsidieres.

Drømmen om fornybar energi er hjernespinn av flere grunner:

• Oppbyggingen av et fullskala, såkalt fornybart alternativ ville innebære et netto energitap, fordi det ville trekke store mengder fossil energi bort fra vareproduksjonen.

• Å skalere opp et alternativt, helt fornybart energisystem ville koste for mye tid og penger. Å forsyne hus med sol- og vindgenerert strøm og varme er et lite problem sammenlignet med det å bygge boliger, ja all infrastruktur, uten bruk av fossil energi. Og olje er ikke bare drivstoff, men inngår som materiale i ting vi bruker og omgir oss med: Uten asfalt intet veidekke for elbilflåten. Kostnadene med å erstatte den fossile infrastrukturen og tingverdenen ville være astronomiske.

De stigende oljeprisene siden 1970 taller ble møtt med globalisering, lavere renter og økt gjeld, som bidro til at økonomien kunne fortsette å vokse enda noen tiår inntil finanskrisen rammet i 2008.

Nå er den økonomiske veksten ekstremt svak, samtidig som overheadkostnader som lederlønninger, pensjoner og gjeldsrenter fortsetter å stige.

Verdensøkonomien antar form av et nullsumspill, der økonomisk fremgang for er land betyr tilbakegang for andre.

De mer autoritære ledertypene – Victor Orban og Donald Trump, Putin og Erdoğan, ja kanskje Marine le Pen etter det franske presidentvalget til våren –er en forsmak på hvilke verdier og styreformer vi kan vente oss, når fossilalderen går mot slutten.

Det var først en økonomi drevet av billig fossil energi som gjorde at liberalismen og sosialismen – de to store opplysningsideologiene – kunne prege hele samfunnet med sine verdier. Verdier om politisk likhet, likestilling, toleranse, omsorg for de svake og uproduktive, avvisning av vold er fossile verdier og knyttet til eksistensen av et historisk enestående energisystem, som fra ca. 1800 tillot en eksponentiell vekst i levestandard og befolkning.

Partidemokratiet vil slite med å overleve slutten på den fossile industritidsalderen. Demokratiet er diktert av veksthensyn. Politikerne kan ikke annet enn å overgå hverandre i løfter om økt forbruk og høyere levestandard. En massiv satsing på fornybar energi som sol og vind vil strupe veksten og lede til et umiddelbart velstandsfall.

Derfor vil det kunne mobiliseres et velgerflertall for en aggressiv fossilkapitalisme, som skroter klimahensyn og miljøreguleringer i jakten på den siste olje og gass. Klima- og miljøkollaps senere er å foretrekke fremfor sammenbrudd straks.

For å dekke sine kostnader trenger imidlertid oljeprodusentene – selv etter å ha blitt kvitt klimatiltak og miljøreguleringer – så høye priser at stadig færre vanlige lønnstakere vil ha råd til oljeintensive produkter som egen bolig og ny bil. Det de amerikanske fracking selskapene vinner på den nye presidentens avvikling av klima- og miljøpolitikk vil de tape på proteksjonisme og handelskrig, som rammer deres internasjonale forsyningskjeder med høyere tollsatser og økt usikkerhet.

Hva skjer når Trumps kjernevelgere smertelig erfarer at heller ikke en aggressiv fossilkapitalisme kan gjøre Amerika storslagent igjen?

Epilog:

Denne kronikken er avvist av portvokterne til den offentlige diskusjonen i alle store riksaviser. Grunnen kan selvfølgelig være at teksten bare formidler pessimisme og ingen løsning. Selv dystopiske Eurabiateorier, som forutser en fremtidig islamisering av Europa i regi av en elitær femtekolonne, kommer opp med en radikal løsning for å stoppe undergangen til Aftenlandet.

Slike teorier slipper også til, fordi det gir skravleklassen anledning til å fremstå som høye og mørke i en verdikamp til forsvar for humanitet og likeverd.

Tilsvarende dreier nesten all kritikk av Trump og høyrepopulisme seg om etikk og estetikk: den vulgære og skamløse stilen, som tærer på verdisubstansen i vår sivilisasjon.

At verdiene som forsvares er fossile verdier, at sivilisasjonen vi er så stolte av er frembrakt innenfor et historisk enestående energisystem, at sol- og vindkraft ikke kan skaleres opp til et fullverdig alternativt energisystem og strømnett – dette er tanker som ikke er velkomne.

Ble de nemlig anerkjent, så måtte også Trumps fossile energipolitikk sies å representere en slags rasjonalitet, om enn aldri så desperat.

Tidligere av samme forfatter:

Essay: Vannet vi svømmer i og Gulljakten i Amazonas

Relatert

Uten å vite det har fienden noen lærdommer til oss

Kan kapitalismen redde seg selv?

Ytringsfriheten angripes – hvor blir det av reaksjonene?

«Retthaverismen» til elitene

Mitt svar til Elin Hege Lona:

«Jeg ser overhodet ingen verdi i spredning av konspiranoia og løgnhistorier, og synes i grunnen det er positivt at man vil lage en felles plattform til å bekjempe faenskapet.»

Husk at forfatteren av denne artikkelen stadig blir beskyldt for «konspiranoia og løgnhistorier», også av våre fremste hovedstrømsmedia og rikssynsere. Han vil være av våre fremste mål, og tenk hvilket tap det ville vært hvis dette nettstedet stenges.

Du ser ikke ut til å ha noen som helst forståelse av menneskets atferdsbiologi, hvor kampen om sannheten er av de viktigste arenaer for å vinne status. Sannhet er den til enhver tids herskendes klasses sannhet. Og slik ønsker de at det skal forbli, til enhver pris!

– Derfor innrømmer du ikke feil

Ifølge atferdsbiologene Terje Bongard og Eivin Røskaft ved NTNU er mangel på selvkritikk en del av menneskets natur, preget i det som psykoanalytikeren Sigmund Freud kalte underbevisstheten. De hevder at «Retthaverismen» – behovet for å få rett – er nedarvet, preget og programmert i hjernene våre gjennom flere millioner år med evolusjon, de siste ca. 200 000 årene med tilnærmet samme arvestoff som i dag.

Forskerne kan nå se hvor i hjernen følelsene sitter. Riktignok er ikke «retthaveristgenet» – eller evt. koblingen av gener som styrer motviljen mot å innrømme feil, funnet ennå. Men arbeidet med å koble bestemte menneskelige egenskaper til bestemte deler av arvestoffet pågår for fullt, og om ikke så lenge er koden trolig knekt.

Ifølge biologene har mennesket bare ett overordnet mål: Å leve lenge nok til å få flest mulig etterkommere, sikre at disse igjen får etterkommere osv. Alt vi foretar oss kan sees i lys av dette. For å bli fortrukket av en eller flere maker, må vi bli sett, og framstå som attraktive.

Å være attraktiv innebærer bl.a. at vi må framstå som vinnere i «kampen om sannheten». I mesteparten av vår evolusjonshistorie er denne kampen blitt utkjempet i små grupper – bl.a. som steinaldermennesker rundt leirbålet. Perspektivet var kortsiktig. Her var det ikke viktigst å ha rett, men å vinne debatten der og da. Hersketeknikker som latterliggjøring, nedlatenhet, overtalelseskunster, religiøse dogmer, ironi etc. ble finslipt. Faktakunnskap var begrenset, formen ble viktigere enn innholdet.

Informasjon ble gjerne – dengang som nå – servert i form av historier. En god historieforteller tilbød underholdning i en ellers karrig hverdag, og var alltid attraktiv, uansett om historien var sann eller ikke. Det var den «diskusjonssterkestes rett» som formet følelsene. Og siden det ikke fantes papir eller andre måter å lagre informasjon på, ble det vanskelig å etterprøve innholdet.

Ifølge adferdsbiologene er vi genetisk selektert for å vinne diskusjoner, «få rett». Det gir en umiddelbar god følelse å fastholde standpunkter, og en tilsvarende følelse av ubehag å innrømme feil. Slike fellesmenneskelige følelser vitner om at evolusjonen har formet dem.

Den som får rett, oppnår status og anseelse. Man blir kort sagt attraktiv som make. Mennesket er ikke genetisk programmert til å legge fram gode, saklige, objektive argumenter. Gevinsten av å vinne debatten – f.eks. ved å «ta mannen i stedet for ballen» – kan innkasseres kjapt og til trampeklapp fra tilhørerne, korrigering i ettertid har mindre betydning.

Effekten av de medfødte «jeg vil ha rett»-følelsene er ofte lite funksjonelle for livet i et globalisert storsamfunn, som ofte krever langsiktig planlegging. Retthaverismen medfører bl.a. at mennesket sliter med nytenking, fordi det blir vanskelig å stå for noe som ikke er «mainstream». Den som prøver seg med noe nytt, tar sjansen på å være annerledes, og må regne med å bli motarbeidet.

Arveegenskaper endres sakte. Men er det mulig å sette de negative sidene ved menneskenaturen til side, se seg selv utenfra, avsløre underbevisstheten, sitt eget ego, og la bevisstheten gjøre de viktige valgene? «Fri vilje» og valgmuligheter øker med kunnskapsmengde og – kvalitet, hevder biologene.

Informasjonskonsulenter og medierådgivere med innsikt i human adferdsbiologi har i det siste blitt flinkere til å overtale bl.a. bedriftsledere og politikere til å erkjenne feil og «legge seg flatt» – helst før de blir offentlig avslørt. Forståelse av human adferdsbiologi kan dempe skadevirkningen av evolusjonen ved å gjøre det pinlig å fortsette «kampen om sannheten».

Når f.eks. tidligere statsråd Audun Lysbakken innrømmer feil, kan dette være en klok strategi. Men han kan ikke gjøre det for ofte. Å innrømme feil og å skifte standpunkt kan lett tolkes som mangel på ryggrad, at man vingler og er dum og kunnskapsløs. Det gir lav status og lavere attraktivitet.

Vitenskapelige metoder kan være en veg ut av uføret. Vitenskapen er kompromissløs. Den handler ikke om enkeltpersoner. På sikt er det ikke mulig å plukke seg «korrekte» ønsker og meninger og la ubehagelige fakta ligge igjen på hylla. Mennesket er langt på veg avslørt av seg selv. Dette kan hjelpe oss med sette «steinaldergenene» til side, og legge forholdene til rette for en mer objektiv diskusjon om helhetlige og bærekraftige løsninger på de store utfordringene menneskeheten står overfor.

(Kilder: Bl.a. boka «Det biologiske mennesket» av Terje Bongard og Eivin Røskaft)

Du må ikke tro at de herskende eliter har noe som helst mindre behov for å framstå som attraktive og opphøyde forvaltere av sannheten enn steinaldermennesket rundt bålet. Derfor er det ingenting de heller ønsker enn å se sine meningsmotstandere og deres meninger brenne på bålet. Eller kastet ut av det gode fellesskap i stammen, overlatt til seg selv i mørket, langt borte fra bålets varme.

Den fremste konspirasjonsteorien er dog kapitalismen. Denne kommer til å drepe oss alle til slutt, hvis vi ikke kaster den på bålet!

Posttraumatisk stress: Minner tar helt over

Mennesker er ikke snille i store samfunn, og har man først definert noen som et utgruppe-monster kan man tillate seg å gjøre hva som helst mot dem, subtilt og åpenbart. Ofte er det høysensitive mennesker som blir utpekt som utgruppe-monstre og hakkekyllinger, nettopp fordi de har en spesiell evne til å oppfatte avvik i omgivelsene, som de gjerne vil lege. Derfor er de høysensitive dobbelt utsatt for posttraumatisk stress!

Fra vitenskapsmagasinet Forskning:

Spontane minner kan forsterke et negativt (eller positivt) selvbilde. De kan også sette folk helt ut av spill.

Hvis noen har vært utsatt for noe traumatisk – en trafikkulykke, et overfall, krig eller lignende – kan den hendelsen bli fremkalt igjen og igjen av alle mulige ledetråder. Det kan være en bil som bremser eller en dør som smekkes igjen, selv lenge etter hendelsen har funnet sted.

Det kan føre til posttraumatisk stresslidelse (PTSD), en diagnose der traumatiske hendelser hos pasienten hele tiden vender tilbake som flashbacks, slik at vedkommende får angst og blir handlingslammet.

– Den traumatiske begivenheten tar altfor mye plass i bevisstheten. Den er som en gjøkunge som skyver andre minner ut i periferien. Den dukker opp opp ofte, farger humøret og kan bli sentralt for selvforståelsen og de forestillingene personen har om fremtiden, sier Berntsen.

Hun og en amerikansk kollega har utviklet en skala for hvor sentral en traumatisk begivenhet er for livshistorie, identitet, selvoppfattelse og relasjoner til andre.

– Skalaen viser en sammenheng mellom graden av PTSD-symptomer og hvor sentralt minnet om den traumatiske begivenheten er for personenes identitet og livshistorie, sier Berntsen.

For personer med mange og alvorlige symptomer på PTSD er minnet gjerne svært viktig for livshistorie og selvoppfattelse, ifølge henne.

Mye forskning fra CON AMORE viser at en traumatisk begivenhet huskes svært godt, og at den hos personer med PTSD kan komme til å ta like mye plass – eller kanskje mer – enn andre viktige og skjellsettende begivenheter i livet, som et bryllup, en fødsel eller en eksamen.

– Hos personer med PTSD blir traumatiske begivenheter husket på samme måte som sentrale begivenheter som binder livshistorien sammen og former selvbildet. Det kan være et stort problem fordi en traumatisk hendelse er en avvikende og sterkt negativ opplevelse, sier Berntsen.

– Før trodde man at traumatiske hendelser lagres på en annen måte enn andre begivenheter. Man trodde de ble fortrengt, og at de bare dukket opp som flashbacks personen ikke hadde kontroll over.

The Times they are for Retrovation

- A Time for Retrovation

We May Not be So Lucky Next Time

The financial crisis of 2007-8 was a close shave with catastrophe. We may not be so lucky next time.

Victoria Hotell kontra Nye Strand Hotell på Gjøvik

Varför är harmonisk arkitektur förbjuden i Sverige? De senaste åren har vi fått flera nya hotell mitt i våra historiska stadskärnor, men samtliga har haft som syfte att sticka ut och provocera istället för att passa in. Skräckexemplena Waterfront och Continental i Stockholm är kanske de mesta kända och nyligen skrev vi om ett vackert gammalt hotell i Norrköping som byggdes till med en låda. Well well… nedanför följer fler bilder på det vackra hotellet i Edinburgh. Kanske kan vi bjuda hit arkitektfirman? - Edvard Persson

Her er Gjøviks nybygde hotell ved Hunnselva:

Nye Strand Hotell. -Wikimedia.

På andre sida av Strandgata, også ved Hunnselva og vis a vis nåværende Strand Hotell, lå for 100 år siden Victoria Hotell:

Victoria Hotell i Gjøvik år 1900.

(Victoria Hotel in the town of Gjøvik year 1900.)

Gamle bilder viser at Gjøvik var en vakker by før modernismen tok sitt kvelertak på byen, likesom med de fleste andre byer i vårt land.

Hotellet var sammen med andre flotte trebygninger med på å gi byen kallenavnet den hvite by ved Mjøsa. Etter en brann i 1963 ble denne staselige bygningen på Kauffeldts plass erstattes av et kaldt funkisbygg, som rommer dagens rådhus.

Gjøvik er nok et bevis på at den europeiske sivilisasjon nådde en topp mellom 1815 og 1914, hvoretter det kun har gått nedover.

Gamle bilder av byens skjønnhet fyller mitt hjerte med sorg, og det "moderne" Gjøvik framstår som en skygge av seg selv, lik et gjenferd. Gjøvik var tårnarkitekturens by, rammet inn av de tre bytoppene Hovde, Tranberg og Berg.

Forstår dere hva dere har gjort?

Legg merke til tårnarkitekturen, som var et kjennetegn ved Gjøvik, som en refleksjon av de tre bytoppene Hovde-, Bergs- og Tranbergtoppen. Gjøvik hadde også et nydelig fossefall i sentrum av byen, hvor nå Riksveg 4 ligger. Elva har man gjemt inne i fjellet:

- Et skremmende kapittel i Gjøviks byhistorie

Hva som er igjen av strandsona mot Mjøsa bygges ned av ansiktsløse, kvite, kvasibauhauske angstskrik, som her ved Viken Strand:

Gjøvik, den kvite kasseby ved Mjøsa. -Wikimedia.

Gjøvik har kallenavnet Den hvite by ved Mjøsa. Dette henger igjen fra den kvite trehusarkitekturen, som Victoria Hotell var en del av. Nå er det aller meste av denne borte, man finner kun fragmenter i Øvre Torvgate og rundt Gamletorvet.

Modernistene er derimot i ferd med å nytolke betydningen av Den hvite by ved Mjøsa, gjennom alle sine kvite kassebygg.

Relatert

• Origo - flere kvite kasser i sentrum av Gjøvik
• Hur man bygger en vacker stad

Oranges of San Pedro del Pinatar

-Flickr.

Norge var en stolt småbrukernasjon

I 1801 hadde Skottland 1,6 millionar innbyggjarar, Noreg 0,9 millionar. I 1825 hadde Skottland 350.000 sysselsette i industrien, Noreg berre 17.000. I 1819 hadde vi 94.000 gardsbruk, færre enn Skottland. I 1951 hadde skottane 750.000 tilsette i industrien og Noreg 358.000. I 1959 hadde talet på norske gardsbruk kome opp i 345.000 medan landbruket var så godt som utrydda i Skottland. I dag er det langt fleire nordmenn enn skottar, og vi har også langt fleire industriarbeidsplassar. Kvifor gjekk det slik, har Ottar Brox skrive om i boka På vei mot et postindustrielt klassesamfunn?

Elvebruket Grythengen var herr Fossemøllens øyensten, velkomstsportalen for grenda til Totenåsens apostel, Fossemøllen II. Ved vanskjøttelsen av grendene våre har nasjonen Norge blitt en vits. Vi har absolutt ingen respekt for våre småbrukerrøtter. Den norske landsbygda har blitt en subeksurban skamplett for verden. -Wikimedia.

Før jordskiftereformen av 1859 var Norge i stor grad et land bestående av klyngetun og landsbyer. Reformen var inspirert av de amerikanske settlerne, som hentet sin tenkning fra John Loche. Ironisk nok bygget Knut Hamsun sitt storverk Markens grøde på en idealisering av settlertankegangen, han som hatet yankeene så intenst. Hamsuns bok var med på å dyrke fram den sterke bureisningen som fant sted rundt krigen, samt idealiseringen av småbrukerlivet, som enda ligger dypt forankret i den norske folkesjela.

Etter krigen og fram til vår tid er det General Motors med Edvard Bernays som har hatt størst innflytelse på formingen av bygdenorge. Norge har nå blitt et suburbant ikke-land og vi har hverken tilbake rural eller urban kultur, kun en suburban ikke-kultur. I denne situasjonen er det sannelig ikke rart at kongen har begynt å tale innholdsløst svada, som overhode for en nasjon uten integritet og substans.

Vi har blitt et land uten forståelse for vår fortid som småbrukernasjon, noe man aller best kan observere ved behandlingen av et av nasjonens viktigste småbruk, elvebruket Grythengen i Øverskreien på Toten, som også var inngangsportalen til en av landets mest særegne grendekulturer. En nasjon som lar en av sine viktigste kultur- og identitetsbærere forfalle til en subeksurban vits, er ikke lenger verdig å kalles en nasjon.

Relatert

• Norges låver (bok)
• The Political Economy of Rural Development: Modernisation Without Centralisation? (bok)
• Små grønne flekker eller godt vern av matjord?

La Hovdetoppen få være i fred!

Les hos debatt1.

Ved valget stemte jeg MDG fordi de hadde som krav å verne ærverdige Hovdetoppen midt i Gjøvik by. Lettet var jeg da det ble klart at toppen var fredet. Men fredningen varte ikke lenge, og nå vil modernistene sammen med investorene igjen forsøke å lande UFOen sin på Hovdetoppen, med et bygg som minner om Apples nye hovedkvarter. Med dette vil Gjøviks innbyggere og besøkende sitte igjen med følelsen av at byen er invadert av fiendtelige vesener fra det ytre rom!

Gammel restaurant på Hovdetoppen og forslag til ny. For å finansiere infrastrukturen er det foreslått å legge ut et større areal av friarealene i solhellinga nedunder Hovdetoppen til "kremtomter". Det nye forslaget bryter sterkt med tidligere Hovdetoppen restaurant, både i omfang og stil. Større foto her.

Modernistene er en gjeng kultdyrkere som vil ha sine ikoner plassert på alle de vakreste og mest synlige steder, slik at vi alle skal måtte underkaste oss deres kult. Den som ikke dyrker deres ikoner med like stor entusiasme som en ortodoks munk er reaksjonær, nostalgisk, fascist med mer.

- Varför modernismen är omodern

Når alt kommer til alt er det vi retrovative som er moderne og modernistene som er umoderne, det er bare det at de som sitter med makta og pengene er en eliteklubb som bestemmer over alle oss andre.

The global business-industrial complex has identified itself with a narrow architectural style. Ensnared in the western paradigm where the perception of architectural novelty is mistaken for progress, many countries have fallen victims to this image-based architecture, further encouraging the commodification of form. The official media imply that this is somehow better than what is deemed non-modern. As each new architectural frenzy fades, its telling marks are forever imprinted on those who must live and work in the shadow of its products. If we look more closely at the phenomenon of “signature” architecture we will see that, contrary to its claims of giving greater significance to “place”, it actually subverts a true sense of place through a loss of identity. When considering cities with “signature” buildings, what comes to mind first are those buildings’ images, not the people and places that constitute the real culture of these localities. - The Science of Intelligent Architecture (with Kenneth Masden and Nikos A. Salingaros)

Med denne UFO-landinga på Hovdetoppen vil Gjøvik miste all sin identitet, og bli del av en pregløs internasjonal kult. Gjøvik som var preget av tårnarkitektur, som en refleksjon av byens tre topper.

- Et skremmende kapittel i Gjøviks byhistorie

Les mer om ufolandingen:

- Bildesamling fra en framtidsdystopi på Hovdetoppen

- Slik kan det dessverre bli på Hovdetoppen

Kjære gjøvikensere, la Hovdetoppen få være i fred! La den få kvile fram til disse gammeldagse ikondyrkende modernistene har dødd ut, og en ny, livsbejagende retrovativ generasjon har overtatt jorden.

De vakre fraktale buegangene på Hovdetoppen i dag. Hvorfor ruinere dette for en ikonkult? Større foto her.

Svært god artikkel. Meningseliten uttrykker ikke minst sin forakt for arbeiderklassen gjennom sine ikonbygg, gjerne kalt signalbygg. Signalet de sender er at arbeiderklassens smak for tradisjon er foraktelig, reaksjonært etc. Og de gir seg aldri. Hovdetoppen ble fredet etter siste valg, men før valgperioden er over er de på’n igjen. Signalbygget deres på Hovdetoppen, synlig fra hele industribyen Gjøvik, skal opp! Signalet de ønsker å sende utover Gjøvik, lik et fyrlys på byens topp, er at vi som tilhører arbeiderklassen er kryp!

Hovdetoppen ligger til venstre i bildet. Her ønsker fanatikerne å sette opp et ikon for deres modernist-kult, lik et fyrlys som skinner utover byen. -Wikimedia.

Relatert

• Går det att bygga nytt och modernt, men ändå vackert?
• Making the Garden — Christopher Alexander, 2016
• Building Shape

Valg av markisolasjon for vann- og avløpsanlegg

Det skal mye til at denne plasten ikke blir liggende nedgravd i biosfæren til evig tid. Ville vi vært like likegyltige til vår biosfære hvis disse plastplatene var blitt smeltet om til plastposer og hengt opp i trærne? Er det heldig på sikt at vi graver ned store mengder plast i matjorda vår?

-Wikimedia.

Før kontrakt ble undertegnet for kommunen om nytt V/A-anlegg, spurte jeg om hva slags plast det skulle benyttes i rørene. Dette var polyetylen (PE) i vannrør og PVC i avløpsrør. PE-plast er regnet for å være den reneste plasten, og PVC den mest bestandige, men miljømessig uheldigste. Hva jeg ikke tenkte på å spørre om var om det skulle benyttes isolasjon og evt. hva slags type.

Stor var derfor skuffelsen da jeg fant at det ble benyttet et 10 cm lag av styrofoam-plater over rørgata. For meg er jorda det graves i hellig , da det var her mine forfedre sleit for sitt magre utkomme, og ønsker derfor at den skal besudles i minst mulig grad. I tillegg mener jeg man skal forsøke å unngå å grave ned plast i biosfæren så langt råd er.

”Restene etter menneskers virksomhet har gitt navn til epoker som steinalderen, bronsealderen og jernalderen. Den nye epoken kunne kanskje kalles plastalderen. Forekomsten av plastpartikler i jord og vann overalt på kloden er et av argumentene for å operere med en ny geologisk periode.” – Erling Rimehaug i Vårt Land

Mest sannsynlig blir denne plasten liggende i grunnen til evig tid, enten fordi vår industrielle sivilisasjon kollapser, fordi man ikke tar seg bryet med å grave den opp neste gang systemet reetableres, eller fordi man utvikler nye løsninger.

Første forslag var at de kunne bytte ut styrofoamen med trykksterke matter av steinull, noe som dessverre ikke kunne anbefales fullt ut.

I utgangpunktet er det ikke noe i veien for å benytte f.eks ROCKWOOL Markplate til dette, men det er to forhold som gjør at dette vanligvis ikke gjøres og at dette heller ikke er et område vi har noen beskrevet løsning for.

1. Lagt horisontalt i bakken vil steinull få et visst fuktinnhold som vil redusere isolasjonsevnen. Dette må da tas hensyn til ved dimensjoneringen og resulterer i at nødvendig isolasjonstykkelse blir større. Varmekonduktiviteten for Markplate er i tørr tilstand 0,037 W/m·K, men regneverdien når det er lagt horisontalt i bakken på drenert underlag er 0,055 W/m·K, det vil si at tykkelsen må økes med ca. 50 % i forhold til XPS. Også for XPS regnes det med enn litt høyere verdi lagt horisontalt i grunnen, men da er tilsvarende verdier typisk 0,036 og 0,039 W/m·K.

http://www.rockwool.no/produkter/u/2011.product/1685/byggisolasjon/markplate

2. Trykkegenskaper og mekanisk styrke påvirkes også negativt når platene får et innhold av fukt. I områder med biltrafikk over vil platene da kunne bli komprimert og i verste fall ødelegges.

Men jeg mente å erindre at Statens Vegvesen benyttet glasopor ved E6 gjennom Vestfold, og tenkte at dette også kunne benyttes til VA-anlegg. Gleden var stor da jeg hos Glasopors hjemmeside fant følgende:

Siden Glasopor har en romvekt på kun 180 kg/m³ er den særdeles lett å legge ut selv uten maskinelle hjelpemidler. For bruk i VA-grøfter gir Glasopor en enkel anleggsteknikk med de besparelser det medfører. Her kan ett produkt benyttes under, rundt og over avløpsrør samtidig som det gir en stabil og frostsikker installasjon.

Glasopor skumglass kan benyttes rundt fundamenter, i stikkrenner, som isolasjon i rørgater og over kulverter der du ønsker å frostsikre.

Løsfyll av skumglass har samme varmekonduktivitet som lettklinker, dvs. 0,11 W/m·K. Så isolasjonstykkelsen ville måtte økes til det tredoble av XPS. Prisen ville derfor trolig bli noe høyere, men neppe mye ifht. de totale kostnadene. Samtidig ville kommunens abonnenter kunne drikke sitt vann med god samvittighet, på samme vis som man kan puste med god samvittighet i et hus med organisk trefiberisolasjon i veggene.

Skumglass løsfyll. Foto: McZusatz (CC-BY-SA-3.0)

Selv om jeg nå hadde funnet et godt alternativ for XPS og konfrontert teknokratene med de etiske aspektene, var de ikke å rikke. Alt de hadde å si var at XPS er et teknisk godt produkt, og det er det selvsagt. Hva som teller her er det bygningsbiologiske verdifundamentet. Innen bygningsbiologien forsøker man å tenke helhetlig. Det virker derfor demotiverende å bygge et hus etter de bygningsbiologiske prinsippene, samtidig som den eksterne infrastrukturen ikke etterkommer det bygningsbiologiske verdigrunnlaget.

Av denne grunn har jeg gitt opp drømmen fra 2009 om en økolandsby på Skreia. Det er ingen tvil om at teknokratene på Toten aldri vil akseptere å bytte ut XPS med glasopor, og en økolandsby med grunnen full av plast orker jeg ikke leve i. Det samme kan man forsåvidt si om kommunen.

På alle måter har det vært en verdikollisjon mellom meg og kommunen. Personlig foretrekker jeg en retrovativ livsstil, og er i utgangspunktet derfor skeptisk til sentralisert teknologi. For det andre er mitt etiske fundament at man alltid skal søke de bygningsbiologisk beste materialene og teknologiene. I Tyskland ville jeg utvilsomt blitt møtt med en mye større forståelse. Mitt forslag er derfor at alle teknokrater som arbeider med bygningsrelaterte spørsmål bør gjennomgå en bygningsbiologisk sertifisering.

Selvsagt er det demotiverende å nå ha arbeidet for bygningsbiologien i ti år, for så å bli møtt med en slik mangel på forståelse. Men det finnes også lyspunkter, som Hunton Fibers nye satsning på norskprodusert trefiberisolasjon her i Gjøvik. Kanskje tar jeg en tur til Gjøvik kommune for å forklare dem at ønsker de å være gode representanter for Huntons nye satsning, som de har arbeidet hardt for å få hit til byen, må de lansere et helhetlig bygningsbiologisk konsept. Velger de dette vil da forhåpentligvis Østre Toten kommune følge Vestopplands storebror.

Relatert

• Patterns of Commoning: Water Beyond the State

Gyllene salen (The Golden Hall)

Gyllene Salen og Mälardrottningen i Stadshuset i Stockholm.

(The Golden Hall (Swedish: Gyllene Salen) is a banqueting hall in Stockholm City Hall. Measuring 44-metre (144 ft) in height, it received its name when its walls were decorated by mosaics created by the artist Einar Forseth on a proposal by the City Hall architect Ragnar Östberg. The hall is best known as the location of the ball after the annual Nobel Banquet in the City Hall's Blue Hall.

Wikimedia.

Mälardrottningen.

Queen of Lake Malaren in the Gold Hall.

Wikimedia.

Wikimedia

Beautiful deep reveals!

Wikimedia.

St.Erik, Stockholms skytshelgen, dessverre uten hode.

St. Erik's head cannot be seen from the hall due to an error in construction which left it above the roof of the hall.

Wikimedia.

En syntetisk hverdag

Det er ikke lenge siden jeg snakket med en maler som vasket penslene sine i vasken med god samvittighet, fordi ny akrylmaling er så miljøvennlig. Men akryl er fiberplast, på samme vis som klærne våre. For livet i havet var derfor den "miljøfiendtelige" oljemalinga å foretrekke.

Har noen undersøkt hvilken betydning avflassing av akrylmaling har for plastforurensningen? Kanskje bør vi gå tilbake til oljemaling?

Klær markedsføres ofte som ull selv om de har 30-40 prosent syntetfiber innblandet. Det står ull på hylla og ull på merkelappen, det er først når man leser den lille skrifta man ser hvor mye innblanding det er.

Ellers bør vi takke Nils Faarlund for den bevisstheten vi tross alt har om ull her i landet. I friluftslivsboka hans finner vi sterke argumenter om hvorfor ull ikke er tull!

- Ullfiberens umistelige kvaliteter

- Dropp ullvasken – lufting holder

Personlig kjenner jeg meg også ille berørt over all plasten som graves ned i grenda mi med nytt va-anlegg. Ikke nok med alle rørene, men også stabel etter stabel med XPS markisolasjon. Dette er langt ute på landsbygda, men da husene ligger så spredt går det med betydelige mengder plast per husstand. Riktignok legges denne plasten noen meter nede i bakken, men er det bra på sikt med disse store mengdene plast vi graver ned i matjorda vår?

-Wikimedia.

Prøvde å få dem til å benytte glasopor markisolasjon istedenfor, men dette ble bryskt avfeid.

Relatert

Klærne våre dreper liv i havet

Plastalderen på Toten

Plast, et miljøproblem

Varför modernismen är omodern

Av Peter Olsson. Original artikkel her.

Genom den här texten försöker jag förklara varför modernismen är omodern – och varför smakmonopolet är ett demokratiskt problem.

Mies van der Rohe (bild) och Le Corbusier förespråkade ett mekaniskt synsätt – ett synsätt som fortfarande dominerar i svensk arkitektur, 50 år efter deras bortgång.

Mannen vars idéer formade bland annat
Rosengård, Bergsjön och Husby.

Den så kallade modernismen började ta form för snart 100 år sedan, då arkitekten Le Corbusier först yttrade sina idéer om att städerna inte ska formas efter människorna – människorna ska formas efter städerna. Han såg hus som maskiner att bo i, känslor som störningsmoment och utsmyckning som sentimentalt krimskrams.

Det är det här tänket som stod för de stora rivningarna på 60-talet och som byggt våra förorter. Hus ska vara lådor att bo i, ett skydd mot väder och vind. Inget annat.

Modernismen fanns förstås inte bara inom arkitekturen utan dessa idéer var inspirerade av den tid Le Corbusier levde i. Västvärlden hade gått från ett jordbrukssamhälle till ett industrisamhälle, vi började se världen på ett mer rationellt, mekaniskt och närmast maskinellt sätt.

Idag är dock det vi kallar för moderniteten på många sätt förbi. Det blir mer och mer tydligt att vi lever i en postmodernistisk tid. En tid där vi ifrågasätter det som modernismen tog för givet. Normer ses inte längre som lagar utan ifrågasätts, vi talar om känslor istället för precision. De vägar som vi tidigare såg som självklara delar av vår utveckling väcker tvivel.

Postmodernismen utmanar
modernismens
mekaniska tankesätt.

Enligt Stephen Brown, brittisk professor i marknadsforskning, sker den här övergången överallt. Inom musiken märks detta genom utvecklingen från den rock/pop som dominerade 60-talet till ett betydligt större urval av musikstilar men också fusioner så som nu-metal och neo-disco. Inom litteraturen har man gått från experimentella och svårtillgängliga böcker av Joyce och Proust till parodiska, mer läsvänliga och vulgära verk av till exempel Martin Amis och Will Self.

Redan 1996 menade Stephen Brown, brittisk professor i marknadsforskning, att postmodernismen verkar ha infekterat nästan varje arena för intellektuell ansträngning. Det har påverkat politik, psykologi, teologi, ekonomi, media med mera. Överallt ifrågasätter man det modernismen tog för givet. Oavsett om det är könsroller, kapitalism eller något annat.

Vi kan idag se vad som fungerade – och inte fungerade – med modernismens synsätt. Det är knappast till förorterna turisterna dras när de besöker våra städer. Tvärtom är det just de områden som klarade sig bäst från rivningarna som är populära, så som till exempel Gamla stan i Stockholm eller Haga i Göteborg. Här finns de byggnader som vi uppfattar som vackra och harmoniska. Det som kommit att ersätta den organiskt framväxta staden är inte i närheten av samma estetik och känsla. De fyrkantiga, fantasilösa lådorna som istället byggdes ger få positiva associationer. Det finns dessutom gott om forskning som visar hur vår hälsa påverkas negativt av dessa monotona och likriktade miljöer.

I många andra länder, så som Tyskland och England har man dragit lärdom av detta. Man har sett vad som inte fungerade med modernismen och använder sig av det i dagens nybyggnationer.

Man kan säga att de har gått vidare till tiden efter modernismen, den så kallade postmodernismen. Man utmanar de renhetssträvande och funktionella idéer som skapar de fantasilösa och standardiserade byggnader som dominerat så länge. Postmodernismen handlar enligt Stephen Brown om att undvika de osmyckade ’glaslådor’ som ofta utgör den internationellt likriktade stil av Le Corbusier och Mies van der Rohe och istället återvända till det inbjudande, utsmyckade, blandade men matchande, det folkliga som förekommer i verk av Venturi, Portman, Jencks och Gehry. Man vill fånga det som människan uppfattar som vackert och därmed göra arkitekturen mer demokratisk.

Postmodernistisk arkitektur – ett försök att ta vara på det goda från alla tidsepoker?

Så varför har Sverige halkat efter just när det gäller arkitektur? Ptja, hade vi vetat det hade Arkitekturupproret kanske inte behövts. Samtidigt är det ingen slump att arkitekturen är trögrörlig. Till skillnad från musik, måleri eller författarskap är arkitektur är en mycket dyr konstform. Det är väldigt få som har möjlighet att utöva den, inte minst i städerna där hela stadsdelar ofta byggs i samarbete med enstaka byggbolag. Detta trots att det är den konstform som kanske påverkar vår vardag mest. Den är konsten som formar huset vi bor i, gatan vi går på, butiken vi handlar i och skolan eller jobbet vi går till. Det faktum att så få kan påverka denna vardag gör arkitektur till odemokratisk konstform, vilket gör vikten av att arkitekter lyssnar utåt oerhört viktig.

Svenska arkitekter har, bevisligen, misslyckats med detta. Man har inte lyckats lyssna in och förstå sin tid utan fortsatt i sina gamla modernistiska hjulspår som om världen stått oförändrad. Denna brist på förståelse påverkar oss alla. Det är just därför som det så kallade smakmonopolet är ett demokratiskt problem.

Det här synsättet är dessutom ett sätt att förstå debatten inom arkitekturen idag – vilket många arkitekter tyvärr inte verkar göra. Istället för att försvara sina monotona skapelser med att de” representerar vår tid” och, som så ofta, påpeka att man ska överlämna arkitekturen till ”de som kan den bäst”, bör man förstå varför modernismen är omodern och varför deras likgiltighet inför kritiken är ett demokratiskt problem.

Arkitekturupproret bör ses som en postmodernistisk rörelse som fångat upp det som de svenska arkitekterna misslyckats med. Arkitekturupproret är en del av den kritik som postmodernismen riktar mot modernismen. Arkitekturupproret står för det humanistiska som modernismen i snart ett sekel har ignorerat.

“Modern” nyproduktion i "The Sustainable Valley of Hurdal", Akershus, Norge.