Tuesday 2 August 2022

Bedehusbenken Grythengen

En enkel telthusbenk i hagen, og var det kun slike krakker Klaus Listuen skulle laget til, ville han nok neppe tatt seg bryet med å hente opp Johan Grythengen fra Kristiania i 1898, for å hjelpe ham med å lage til benkene for Skreiens bedehus.

Jeg tenker det også var under dette arbeidet Johan ble inspirert til å starte opp den lille trevaren sin noen år seinere.

Klaus og Johan elsket selvsagt Grythengen, og forstod at dette er ei himmeleng. Men slik er det ikke i dag, nå ser alle ut til å mene at enga vår er ei filleeng, og at den bør forbli det.

Hadde de forstått hva de har med å gjøre, ville de selvsagt alle bøyd seg ydmykt for denne bitte lille enga vår, lik nekene i Josefs drøm. Men det gjør de nok ikke, selv om de er noen nek.

Så da har vi ikke annet å gjøre enn å feire 150-års jubileet vårt, samle sammen så mye vi klarer av vår historie, for så å ta med stabburet etter oldefar, for å forsøke å gjemme oss vekk som best vi kan, hvor vi vier resten av vår tid her på jorden til tåre-fotografiet.

Så får fotografiet være vår medisin mot vår økosorg.

Gamlefar ligger forresten med korona, og jeg vil oppfordre ham til å holde senga, til han har notert ned og sendt over all informasjon om de gamle bildene storesøster fant igjen forrige helg.

Godt han overlevde fallet fra stigen, og vi får tro han overlever koronaen også, slik at han kan bidra til å hente fram igjen mer av vår historie, samt å feire 150-års jubileet vårt.

Fru Faret er også meget velkommen hit med benken sin i 2025, og holder hun en forelesning for oss på bedehusbenken her ute på Stabburstunet, skal jentene mine spille noen toner for henne fra "Pris Herren" etterpå.

Grythengen var falt ned i et orwellsk minnehull da vi kom tilbake hit i 2018, og det var bare så vidt vi klarte å berge enga vår opp derfra, før vår historie ble glemt for godt.

For dere 3-400 grythengere der ute, nå må dere skjerpe dere, nå må vi samle så mange minner og grave fram igjen så mye glemt historie til jubileet vårt, at himmelenga vår aldri risikerer å falle ned i det orwellske minnehullet igjen!

Var alt som det skulle, ville himmelenga vår vært som bedehusbenken til fru Faret.

I år (2022) er det 100 år siden Klaus Sundby flyttet fra Sundby og de tre musketerer (Klaus, Even Helmer og Johan Albert) ble oppløst. Hvorfor han flyttet fra Sundby kun 20 år etter at han opparbeidet gården sin, har jeg ikke funnet noe om? Det er ikke opplyst om at det har vært tvangssalg, så det er neppe økonomiske problemer, dessuten ville det jo vært underlig at storbonde August Holmstad skulle la søstra si Amalie, kona til Klaus og vel niesa til Mina her i Grythengen, gå på tvangsauksjon.

Videre er det en gåte hvorfor han kalte plassen sin Sundby, da dette betyr en plass mellom to sund, hvor et sund er et stykke vann som er så smalt at man kan svømme over. Men er det noe det er lite av i Øverskreien, så er det sund. Kanskje er det bare et motenavn, vi har jo Stora Sundby gods i Sverige, hvor de muligens var glødende rosenianere, i likhet med Klaus?

Klaus kom fra Listuen, dette skulle jeg gjerne visst hvor var, og i fellesmisjonsboka s. 10 er han oppført som en av stifterne av Fællesmissionen på Romedals bedehus i 1899. Dette var for øvrig et nydelig bedehus i sveitserstil, i likhet med våningshuset i Grythengen, men er nå revet. 

Utsendingene til stiftelsesmøtet i 1899 fra Toten østre var:

Helmer Holmstad, August Holmstad, M.J. Dahl, Klaus Listuen, Johan Grythengen.

Som dere kan se kalte Johan seg på denne tiden for Johan Grythengen, derfor stemmer det ikke at vi alle skulle hett Holmstad var det ikke for Solhaug. Nei, hadde det ikke vært for brevet fra Klaus til Johan i 1898, ville det i dag vært en flokk med grythengere i hovedstaden istedenfor.

Marie Andersdatter Holmstad skal ha sagt at hun fikk så lite i medgift, at hun ville beholde etternavnet, men dette var kun for egen del. Herr Opsahl har fortalt min far at Herman kalte seg Fossemøllen hele livet. Så her i husmannsstua i Grythengen, her ser det faktisk ut til at Marie Holmstad, Herman Fossemøllen, Helmer Holmstad og Johan Grythengen, holdt hus.

Det var nok først og fremst grunnet alle bedehusbenkene at Klaus sendte bud etter Johan, som på denne tiden virket som bygningssnekker i Kristiania. I boka "Bedehusland" kan man se disse benkene i de eldste, bevarte bedehusinteriørene, og disse var like flotte som kirkebenker, så det er ingen grunn til å tro at ikke Klaus tenkte å gjøre en like god jobb.

Fru Faret har fremdeles en av disse opprinnelige bedehusbenkene stående hjemme hos seg, hvor hun setter barnebarna på denne benken og belærer dem om tiden på Skreiens bedehus, da hun var ung.

Hva jeg tenker er at Grythengen skulle vært som denne bedehusbenken til fru Faret, hvortil alle kunne fått komme og blitt belært om historien vår, og da ikke minst om tiden under Bedehuslandet. Hvor vi skulle holdt toner på Stabburstunet, hvor jentene mine spilte viser fra Nordens store åndelige trubadur Oscar Ahnfeldt på harpegitaren til oldefar, hvor husorglet til Nils var satt opp igjen i stabburet eller Husmannstroens katedral, og hvor vi serverte nystekte vafler med frisk jordbærrøre fra jordbæråkeren til bestemor, for pilegrimsvandrere etter Dahlsleden rundt Totenåsen.

Her skulle også vært store flokker av besøkende fra etterkommerne til Ovren Mikkelson i Wisconsin, hvor de skulle vært proppfulle av stolthet over Grythengen, elvebruket storebroren til mannen som bygde Stoughton, Augustinus Overnengen, satset på. Ja, hele Stoughton og hele Wisconsin skulle gledet seg over suksessen Grythengen, hvor vennskapsbånd ble knyttet over Atlanteren gjennom felles identitet.

Her skulle vært søndagsskole hver søndag i stabburet, hvor fru Faret kunne komme på besøk med benken sin, for å fortelle barna om sin oppvekst på Skreiens bedehus. Deretter skulle vi gått ned til den magiske brønnen nedenfor kjørbrua, som ikke engang gikk tørr under tørrsommeren 1947, for å fortelle dem at slik som denne brønnen, slik er Jesus, en kilde som aldri går tørr.

Etter toner på Stabburstunet skulle vi tatt med de besøkende for omvisning ved Grotholmrkverni, som var hovedgrunnen til at høvdingen på Grotholmr etablerte Ur-Grothir under folkevandringstiden. Her er fint å kværne, sa han, akkurat passe bratt ned til elva, hvor vi dyrker opp den fruktbare jorda på Grothir-platået, samt den godt drenerte jorda nedover Holmrstadjordi, slik at vi kan ha korn å male. Ikke minst for forsyningssikkerheten til bygdeborgen Borgen, men også øl, masse øl, som den gang var tykt som velling, og var datidas frokostblanding. Og her skulle følget fra Stabburstunet fått smake både grythenggraut og grythengøl, stappfullt av antioksidanter!

Her skulle vi dyrket grønnsaker etter draget i Stabbursjordet, slik bestefar gjorde det, vannet av ila øverst i jordet. Vi skulle dyrket samme type grønnsaker som under folkevandringstiden, hvor langhuset lå akkurat der våningshuset nå står, hvor folka bodde mot Stabbursjordet og dyra stod mot brønnen.

Og i Grythenghågån, der skulle Rauen II gått og beitet, slik at han kunne bli sterk og frisk for hogst på åsen til vinteren med bukk og geit.

Om somrene skulle vi hatt dans på dansesletta øverst i Stysjin hver lørdag kveld, hvor grendefolket kunne samles til lystig lag, slik som i århundrene forut.

Samt ikke minst skulle vi gått filosofistien til oldefar fra kjørbrua til filosofibjørka hans ved Olterudelva, eller Strevets elv, hvor pilegrimsvandrerne etter Dahlsleden kunne få sitte og meditere over Strevets tro, til klukkingen fra elva.

Og om vinteren skulle vi stått på kjørbrua og nytt stjernehimmelen over kulturelva vår, slik man gjorde det under nyromantikken, med dragehodene på plass igjen på mønene til våningshuset vårt.

I Stysjinbekken skulle jentene mine lekt, slik barna her i denne eldgamle kværnenga vår, har lekt de foregående 1500 år.

Alt dette kalles for grytheng-retter, kokt i grytha i enga, putrende på varm groth-stein fra groth-jorda vår.

Men så gikk alt til Helvete, folk har blitt dønn psykopater, og fru Faret kan likeså godt kappe opp bedehusbenken sin og fyre den opp på peisen til vinteren, for slik å kunne nyte den siste ild fra en tid som var langt varmere enn vår. For her i Grythengen, her fryser vi i sjelen, og himmelenga vår har gått fortapt.

Hvor alle gleder seg, med unntak av skammingen i engen og fru Faret.

Hvorfor oppgav Klaus sitt Sundby allerede i 1922, for hundre år siden i år?

Uansett, vi skåler for den gylne tiden de tre musketerer fikk sammen her på kanten av Grythe-platået, med et glass rabarbrasaft fra rabarbraen her i Grythengen. Som nok ble plantet av Herman og Mina i sin tid, da det først var med sukkeret man begynte å benytte rabarbra til annet enn som medisinplante.

Det har blitt mange fotografier siden sist, også fra hovedstaden, hvor det i dag nok ville vært en stor flokk grythengere, var det ikke for de flotte bedehusbenkene på Skreiens bedehus. Dette ville vært meget bedre, hvor de stolte kunne kommet på besøk til sitt fedrealter Grythengen om somrene.

Men slik gikk det ikke, nå er Grythengen borte, tæret vekk, hvor alle forbindelser mellom natur og kultur, såkalt biokultur, er brutt.

Og med dette er kulturelva vår død, sammen med vår tro og vår historie.

Dette er meget, meget alvorlig!

https://permaliv.myportfolio.com/all-ii

Relatert




Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...