Naturkonservativ: En reise i Europas sydlige hjerte

Rio Darro er ei lita elv, nesten som en bekk. Allikevel, en av Europas mest spennende elver. Min største byelveopplevelse hittil har vært å vandre over Moldau på Karlsbroa i morgenlyset, mens det ennå kun var en og annen fullformatsfotograf å se. Der skal man være svært tidlig oppe for å unngå turiststrømmen, lenge før høvelig frokosttid. Sånn er det ikke ved Rio Darro. Der er det vanligvis en passe blanding av turister, fastboende og gatemusikanter. Kanskje er det restriksjonene på antall besøkende til Alhambra-palassene som har sakket turiststrømmen? For ingen besøker Granada uten å se Alhambra.

Red Flamenco av Patrick McDonald

Her og der ser jeg en og annen hippie som har trukket seg vekk fra verden og gravd seg ned i tide, før vår industrielle sivilisasjon kollapser. De bor i dalsida på motsatt side av elva, i små huler de har gravd selv, med en liten grønnsakshage og maisåker utenfor.

Over Rio Darro troner Alhambra, som betyr “Den røde”, siden den gløder rødt i kveldslyset. Den stiger opp av jorden, men så er da også dette festningspalasset laget av stampet jord, det er jorden som gir den slik en lød. Guiden kunne fortelle at i sin tid var den hvitkalket for å beskytte jorden den er laget av. Derfor er det mulig navnet har et annet opphav. Kanskje stammer det fra Nasrid-slektens stamfar Yusuf Al Ahmar, som betyr Yusuf den røde, fordi han skal ha vært rødhåret.

Rio Darro er på størrelse med Olterudelva, min barndoms elv hvor jeg ble formet som elvemenneske. Kanskje er det derfor jeg kjenner slik en samhørighet med denne lille elva her helt sør i Europa? Å vandre etter denne elva er forunderlig, som å reise gjennom flere verdener. Du begynner nede i storbyen, ved Plaza Nuvea, hvor den staselige rettsbygningen for Andalucía ligger. Her henrettet Franco forbrytere og dissidenter ved nakkeknusing helt fram til 1975, som fortsettelsen av en gammel praksis.

Granada er full av kirker, men dette er maurernes fortjeneste, da kirken under inkvisisjonen overtok moskeene og omdøpte dem til kirkebygg. Et klart avtalebrudd, ettersom Boabdil (1459-1533) – den siste emir av Granada – forhandlet fram trosfrihet i avtalen med Ferdinand og Isabella. Hovedmoskeen ble revet for en ny gotisk katedral, som endte opp som en renessansekirke ettersom tiden gikk, men for flere av de mindre moskeene ble det kun utført kosmetiske endringer.

Alhambra sett fra takterrassen til hotellet vårt i El Albaicin.

-Flickr.

Santa Ana-kirken er av de beste eksemplene på hvordan dette foregikk, da den gamle minareten er beholdt i sin helhet, bare at de har plassert et kors på toppen. Ved denne forunderlige moskekirken begynner elvevandringen etter Rio Darro.

El Banuelo, maurernes badehus i El Albaicín, ligger ved Rio Darro med Los Tableros på motsatt side av elva, som var en av hovedportene til Alhambra. Renslighet stod sentralt i maurernes liv, og badehuset var en viktig sosial møteplass. Filip II (1527-1598) mente derimot at de var syndefulle steder og forbød dem alle. El Banuelo overlevde imidlertid som klesvaskeri, og er i dag det best bevarte arabiske badet i Spania.

Kastiljanernes frykt for renslighet er ganske forunderlig. I grenda mi, hvor den pietistiske lekmannsbevegelsen stod sterkt, var badehuset like selvfølgelig som bedehuset. Ved badehuset ved Sagelven var det varmt bad og badstue hver lørdag, slik at man var rein og klar til å samles på bedehuset søndag.

El Banuelo har fått en like sentral plass i Radwa Ashours bok Granada, som stedet hadde i maurernes dagligliv. I boken får vi del i de heftige diskusjonene som tok plass ved badet i brytningstiden under spanjolenes ankomst, hvor bademesteren selv, Abu Mansour, var en av de hissigste debattantene.

Etter El Albaicín leder Rio Darro deg opp i sigøynerland, til bydelen Sacromonte, eller det hellige fjellet. I kalksteinshulene her oppe ble flamencomusikken født, sammen med artister som Enrique Monte (1942-2010). Man kan ikke reise fra Granada uten å ha vært på flamenco-konsert i Sacromonte, men det gjorde jeg. Dette er en av grunnene til at jeg en dag må vende tilbake til Granada sammen med døtrene mine, når minstejenta har fått på seg noen år til slik at hun kan huske opplevelsen.

Cabrera-broen over Rio Darro

Er dette virkelig i det moderne Europa? Jeg kjenner meg rykket ut av tid og rom der jeg vandrer ned igjen åssida, med urmusikken i ryggen og maurernes gamle by foran meg, innhyllet i kveldsskumringens slør. Granada, det nærmeste man kommer tusen og en natt i Europa.

Men kanskje var jeg heldig? For vel hjemme igjen leser jeg at kvaliteten på disse forestillingene kan variere veldig. Flamencodans uten glød er død. Derfor bør man plukke ut et kvalitetsshow før reisen tar til.

Under bussreisen inn mot Granada så jeg at fjellsidene kunne være fulle av huleåpninger, hvor det i sin tid kanskje var sigøynersamfunn. Men det var maurerne som startet tradisjonen med å bo i huler, men ofte ble de kun overtatt av sigøynerne. En primitiv livsform tenker du kanskje, men husk at friluftslegenden Nils Faarlund går god for at intet hotellrom kan måle seg med ei god snøhule.

Og ei hule i mykt kalksteinsfjell burde bli om lag like bra som ei i hardpakket snø. I Sacromonte eksisterer imidlertid disse gamle sigøynerhulene i beste velgående, mange har fått små påbygg i mur, men innenfor er kalksteinshulene de samme. I dag er de hjem til nostalgiske bohemer fra hele verden, eller de er omgjort til restauranter med flamencoshow i kveldingen, kulturhuler og museer.

Etter Sacromonte fortsetter min vandring langs Rio Darro opp mot bymarka. Her og der ser jeg en og annen hippie som har trukket seg vekk fra verden og gravd seg ned i tide, før vår industrielle sivilisasjon kollapser. De bor i dalsida på motsatt side av elva, i små huler de har gravd selv, med en liten grønnsakshage og maisåker utenfor. Jeg prøver å se dem bedre i den lille telelinsa mi, og en som utfører yogaøvelser i morgenlyset ser ut til å ha lange lyse krøller som brer seg nedover skuldrene. Kanskje en strandet nordmann som ble lei statusjaget i hjemlandet?

Det er satt opp små skilt for vandringsruter, men jeg må snu og hjem til familien nede i El Albaicín. Ved neste besøk til Granada vil jeg ta med tursekken og forsøke å få til noen vandringer i det frodige natur- og kulturlandskapet ovenfor byen.

Hvelvingen i El Bañuelo

Siste kvelden i Granada bråbestemmer jeg meg for å ta en tur til toppen av den mauriske bymuren over Albaicín og Sacromonte, til utsiktspunktet ved kirken Ermita de San Miguel Alto. Herfra er det nærmest 360 graders utsikt over Granada, Sierra Nevada og den fruktbare Vegasletten. Det er ikke den beste utsikten til Alhambra, da man også får med seg drabantbyene bakenfor, og ikke kun de mektige fjelltoppene i Sierra Nevada. Men stemningen her oppe er unik.

Mot toppen dukker huleboerne fram igjen, og mens eremittene har bosatt seg oppover Darro-dalen, ser det ut til å være de mer sosiale som har valgt å slå seg til her. Men også her er klasseforskjellene tydelige, faktisk enda mer enn i Holmenkollåsen, hvor man kun finner øverste klasse suburbanitter. Noen av hulene er svært forseggjorte, med små frodige hager bak snirklete smijernsporter.

Her vil jeg tro de mer suksessfulle kunstnerne holder til, i romantiske omgivelser med en av verdens desidert mest interessante utsikter. Andre huleboere ser ut til å kunne være fremmedarbeidere uten annet valg. Men det er et lite samfunn og man får ingen ekkel favela-følelse slik jeg fikk det i Cartagena, hvor jeg rotet meg inn i fattigkvarteret og ble tilbudt stjålet kamerautstyr meget billig.

Oppe på toppen venter lønn for strevet, skjønt strev og strev, jeg vil si om lag på linje med Hovdetoppen i Gjøvik. Derfra ser man riktignok Mjøsa, men uttrykket ”såmmå hå je er hen i vær’n bære je ser Mjøsa”, får en litt flau smak her oppe fra. Kanskje er jeg ikke helt ekte totning, men jeg får veldig lyst til å grave meg ned for å tilbringe resten av livet i åssida over El Albaicín, og hadde jeg hatt med hakke og spade ville jeg nok gjort det.

Noen har samlet seg for en liten kveldspiknik, og å avslutte turen til Granada med noen tapas og ei flaske vin på byens tak, akkompagnert av en spektakulær solnedgang over Andalucía, er ingen dårlig ide. Ved solnedgang tar huleboerne fram instrumentene sine, høylydte trommer og lurer, noe som fremkaller en slags urstemning fra menneskehetens barndom.

Er dette virkelig i det moderne Europa? Jeg kjenner meg rykket ut av tid og rom der jeg vandrer ned igjen åssida, med urmusikken i ryggen og maurernes gamle by foran meg, innhyllet i kveldsskumringens slør. Granada, det nærmeste man kommer tusen og en natt i Europa. Maurernes og sigøynernes by. Takk for alt dere har gitt oss!