Verandaen - limet i tunet

Norge var en tunnasjon, de norske klyngetunene var lik små økolandsbyer, vi var et folk som dyrket tunfellesskapet sammen med jorden. En bedre realisering av en økososial livsstil enn klyngetunet kan knapt tenkes, hvor tradisjon ble videreført mellom generasjonene som en del av hverdagslivet. Hadde vi fortsatt på denne vegen ville vi virkelig hatt grunn til å feire vår nasjonaldag!

Lommetunet.

Dessverre kom bruddet med jordreformen av 1859, hvor det var ideologien til de amerikanske settlerne som skulle realiseres. Fra nå av var det ikke fellesskapet som stod i sentrum, men individet og den private eiendomsretten. John Locke utformet sin filosofi for adelen, men settlerne omformet den til å gjelde deres sak, slik at de kunne tilrane seg de opprinnelige amerikanernes land med god samvittighet og loven i hånd.

Med dette ble ikke kun de nordamerikanske indianerstammenes kultur utradert, også vår egen kultur ble rammet, hvor klyngetunene ble sett på som noe mindreverdig og etter hvert gikk i glemmeboka.

Kan vi finne tilbake til tunfellesskapet? Etter å ha studert Ross Chapins arbeider, ikke minst den store lommenabolagsboka, tror jeg svaret er ja. For å dyrke fram tunfellesskapet har Chapin utviklet små lommetun, ideelle for gode inngruppe-relasjoner, som han har gitt navnet lommenabolag. Disse bygges opp av et sett design-nøkler, som kan ses på som en oppskrift for suksess.

For nøkkelen om tunverandaen har han utarbeidet et eget undersett av design-nøkler.

Lommetun-verandaer.

Faktisk uttrykker Ross Chapin det så sterkt som at nest etter det delte lommetunet i sentrum, er den gode verandaen i front det viktigste designelementet i et lommenabolag!

Og så er det den tidløse verandaen, en unik plass som tilhører husholdningen samtidig som den er åpen for forbipasserende. Dens magi kommer fra det faktum at den delvis er interiør, delvis eksteriør. Den er både privat og offentlig.

Nest etter det delte tunet, er en god veranda det mest avgjørende elementet i et tunfellesskap. Den er mediet for forbindelser mellom naboer. Når du kommer hjem fra en lang dag på jobb, kan du bli invitert av en nabo på sin veranda for å delta i en budbil-pizza. Den er også en buffer mellom deg og dine naboer, med akkurat den rette mengden omramming til å signalisere; "Jeg ønsker ikke å bli forstyrret." - Ross Chapin

Slik blir verandaen bindemiddelet mellom det private og fellesskapet. Hvor du kan trekke deg tilbake med ei god bok, eller dele ei flaske vin på varme sommerkvelder. Verandaen vil også skjerme for innsyn i huset, samt dempe lysforurensning fra TV og andre lyskilder mot allmenningen.

Verandaen er bindemiddelet mellom det private og fellesskapet.

Foran verandaen er det gjerne en liten forhage, hvor man kan vise fram sine hagepreferanser og styrke følelsen av individualitet i fellesskapet.

En veranda er ikke et påheng, men et overgangsområde eller en membran, og har rollen som "Thick Boundary", en av de 15 egenskapene for helhetlig design.

Å bygge en god veranda er både en kunst og en vitenskap, slik at den kan fullbyrde sin rolle som limet i tunet. Dårlige verandaer kan være like skadelig for tunfellesskapet som dårlig lim i ei benkeplate, hvor man risikerer at samholdet går opp i limingen.

Design-nøkler for tunverandaen

Av Ross Chapin. Oversatt av Øyvind Holmstad.

Original artikkel: The Good Porch

Omtenksom plassering, dimensjonering og design vil sikre at en veranda kan nytes i mange år. Her er noen retningslinjer:

Riktig plassering er første skritt. En frontveranda er et sted for overgang, så gjør den til en del av hovedinngangen, koblet til forhagen og med fullt utsyn til gaten eller felles gangvei.

Gjør det stort nok. Velkomster og avskjeder krever en plass på omlag 1,5 meter. 180 cm. er minimumsbredde for spisebord og stoler, eller et sett veranda-gyngestoler. Jeg foretrekker omkring 3 meters dybde og 4 meter i lengden. Ved denne størrelsen blir verandaen ei stue, en forlengelse av innvendig boareal.

Ikke kutt gjennom midten. Arranger ikke et gangfelt rett gjennom midten av samlingsplassen; plasser passasje til inngangsdøren til siden i stedet. Hvis verandaen er lang nok, kan døren være sentrert mellom to samlingsplasser.

Hold verandaen åpen. Det er fristende å lukke en veranda med vinduer. Husk at verandaen bidrar til liv i det offentlige rom, og lukker man den endres balansen. Tenk sesongvise rullegardiner eller fullt flyttbare stormvinduer for å gi ekstra beskyttelse når det trengs.

Definer kantene. Et rekkverk definerer en kritisk sosial grense mellom offentlige og private sfærer. Ikke utelat den! Jeg liker rekkverk på 70-90 cm. høyde, de gir den rette balansen av åpent og lukket for en veranda mot et fellestun. Dette er også en god høyde for å "vagle" seg på rekkverket eller plassere en tekopp der (forutsatt at det er bredt nok). En merknad om høyde: en veranda som ligger nært et travelt offentlig fortau trenger en forhøyning, med et høyere rekkverk for en sterkere avgrensning. For å finne den beste høyden til rekkverket, sett først opp en enkel prototype.

Bygg blomsterkasser. Hva kan være mer fantastisk enn opphøyde blomster? De er lyse og hyggelige, alltid i endring, og de lokker oss med sin duft. Utover sin glede, legger blomsterkasser en myk kant til overgangen mellom personlig og offentlig rom, og gir liv til det delte tunet eller gata.

Ressurser:

• "Pocket Neighborhoods" - hjemmeside
• Ross Chapin Architects
• Pocket Neighborhoods: Building Blocks for Resilient Communities. Pamflett av Ross Chapin som beskriver kjernekonseptene i et lommenabolag. Skriv ut og del!
• Pocket Neighborhoods: Creating Small Scale Community in a Large Scale World. Boka alle tunelskere må lese!
• Relationships and the social brain: Integrating psychological and evolutionary perspectives

Relatert:

• Design-nøkler for lommenabolaget
• Lommedemokratiet
• Småhusliv trives i fellesskap
• Tre lommelandsbyer på Østlandet?
• A Lost Opportunity for Skreia

Småhusliv trives i fellesskap

Av Ross Chapin. Opprinnelig artikkel her. Oversatt av Øyvind Holmstad.

Uansett hvor godt et hus er, om det eksisterer i et vakuum, fungerer det ikke. Det må være del av synergien i et levende nabolag. - Bill Struever, utvikler

Småhus får mye presse i disse dager. De fanger vår fantasi, pirrer vårt redeinstinkt, og oppmuntrer oss til å vurdere muligheten for å leve med mindre boliglån eller lavere leie. Presset mellom økonomi og et monokulturelt boligmarked tenker millenniere, single, voksne, barn og eldre, at smått er svaret — eller i det minste at "ikke så stort" er nøkkelen. Småhus-advokater hjelper oss med å raffinere hvordan vi kan leve stort i små rom, med smarte nedfellbare senger, under-trappa-lagring, nisjer, og alkover.

Å perfeksjonere det lille huset er imidlertid ikke nok.

Ben Brown fra PlaceMakers, som bodde i en 29 kvadratmeters Katrina Cottage, konkluderte med at småhusliv trenger en by eller en landsby. Han forteller at "dess mindre redet er, dess større er behovet for et balanserende fellesskap". Med små tettsittende hus kan hyttefeberen lett sette inn uten verandaer og hager å gå ut på, eller parken ved enden av kvartalet, eller det lokale kaffehuset - steder hvor man enkelt kan treffe andre.

Dumpet ned midt i en underavdeling av McMansions knyttet til resten av verden med bilveier, ville en Katrina Cottage synes absurd. Det ville vært få naboer rundt å prate med, siden de fleste av deres behov blir møtt bak deres storslagne inngangsdører.

Kontekst er alt: et lite hus er bedre i samværet med andre nabohus (som de med verandaer) og innenfor rekkevidde av gode offentlige steder å gå til, helst til fots eller på sykkel.

Design-nøkler for lommenabolaget

Da jeg leste Roger Aarli-Grøndalens kommentar "Naboer er best på litt avstand", ble jeg litt trist. Ingen tvil om at Grøndalen er en høysensitiv mann, noe han bør være stolt av. Dessverre tror jeg de fleste høysensitive, og også mange normalsensitive, til slutt ender opp som Grøndalen, desillusjonerte i den suburbane eneboligen. Men at den atomiserte eneboligen representerer frihet og lykke, er en illusjon. Nikos A. Salingaros oppsummerer hvorfor i fem korte punkter:

• People buy into the utopian dream
• But suburban sprawl represents a toxic disconnectedness
• Isolated houses without community
• Great deception: “suburbia celebrates nature” – no, it violates nature
• Replaces nature with dead typologies

Det er tvilsomt om vi kan finne et eneste eksempel på virkelig god økososial design i Norge? Er det slik at høysensitive mennesker må isolere seg ute i suburbia for ikke å miste forstanden? Må det være slik? Atferdsøkologen Terje Bongard slår fast at vi trives best i mindre inngrupper. Skal fellesskapets gleder kun være forbeholdt de lavsensitive og ekstroverte?

AKIS (avanserte konkurranse-industrielle system) ser menneskene som brikker i maskinen, for teknokratiets håndhevere finnes kun en mennesketype, det mekaniske mennesket. For AKIS eksisterer ikke det biologiske og det åndelige mennesket, AKIS servile tjenere fnyser av slike tåpeligheter. 

En som har valgt å trosse AKIS sitt snevre menneskesyn er den amerikanske arkitekten Ross Chapin. For ham er mennesket biologi og ånd. Han har vist hva et menneske virkelig er i fysiske manifestasjoner, da vi er inngruppevesener med dype behov for å være omgitt av naturlige miljøer og form, kalt biofilia.

Chapin har utviklet en boform han kaller "pocket neighborhoods" eller lommenabolag. Sannsynligvis er Grøndalen så skremt etter sine erfaringer at han aldri tør å forlate eneboligen igjen, men hadde Chapins oppskrift på hvordan å lage gode nabolag vært normen, ville han nok i dag vært en lykkelig lommebeboer. Det er således ikke Grøndalen som har feilet, men en pervers byggenæring og et teknokrati som ikke tar mennesket på alvor.

Designnøklene er stingene som holder lommenabolaget sammen

Ross Chapin har utformet elleve designnøkler for gode lommenabolag, hvor alle kan trives i fellesskap, høysensitive, lavsensitive, normalsensitive, ekstroverte og introverte om hverandre.

Disse designnøklene kan sammenlignes med sting i ei lomme. Ingen av oss vil legge verdisaker i ei lomme med dårlige sting. Hvorfor skal vi da plassere våre og våre kjæres liv, det mest verdifulle vi har, i nabolag med råtne sting?

Chapins designnøkler er lik sting sydd av den sterkeste tråd. I et "chapinsk" lommenabolag kan vi trygt plassere våre og våre kjæres liv, uten å måtte leve i frykt for at stingene kan revne og det oppstår et lommehull.

Lommehullet

Et lommehul er en del av et kvasilommenabolag hvor de elleve designnøklene for levende lommenabolag er svakt til stede, og hvor enkelte nøkler helt kan ha forsvunnet. Da oppstår et lommehull, et sted hvor man ikke kan leve fullverdige lommeliv. Lommehull oppstår selvsagt ikke i et ekte "chapinsk" lommenabolag, hvor man bestreber seg på å inkarnere alle designnøklene til fulle, for slik å åpne portene til meningsfulle lommeliv. I et lommehull er det stor fare for at beboerne vil forsvinne, eller falle ut, fordi de ikke orker mer.

I Norge i dag finnes neppe et eneste fullgodt lommenabolag, men vi har en hel del kvasilommenabolag, som har oppstått som en følge av at enkelte representanter for AKIS har hatt en anelse om at mennesker er mer enn brikker i den store maskinen.

Et eksempel kan være ei husgruppe som er orientert rundt et lite fellesområde, men fordi AKIS verdsetter bilen mer enn mennesket går det ikke en gangveg mellom husene, men en bilveg. I hjørnet kan det skje at et hus blir stengt ute fra fellesområdet av en asfaltert plass. Dette bryter med designnøkkelen om at fellesområdet skal utgjøre hjertet i et lommenabolag, fordi her vil det være en parkeringsplass som blir husets "hjerte" og fellesområdet mellom husene.

De lommebeboerne som bor i ekte lommenabolag forteller at noe av hva de verdsetter mest er å ha utgang til en park, og ikke til en parkering.

Eksempel på et norsk kvasilommenabolag hvor huset som skimtes til venstre ikke har utgang til fellesområdet, men til en snu- og parkeringsplass.

Her har designerne brutt flere designnøkler på en gang, som "fellesområdet i hjertet", "gjemme bort bilen" og "inngangstransformasjonen".

En av mange negative konsekvenser er at avisbudet kommer kjørende inn på parkeringsplassen i tre-fire-tida om morgenen, og fordi soverommet vender ut mot parkeringsplassen (brudd på designnøkkelen om "intimitetsgradering"), får beboerne i hjørnet ødelagt nattesøvnen.

Sammenlign dette bildet av et rotekte "chapinsk" lommenabolag med kvasilommenabolaget ovenfor, og jeg håper du ser forskjellen? Her er i sannhet fellesområdet i hjertet, alle har direkte utgang til en park og ikke en parkering, og bilen er gjemt vekk. Også de andre designnøklene står i full blomst.

Bilen dominerer våre liv, å få slippe at denne okkuperer hjemmearenaen burde være en selvfølge i et lommenabolag. Dessverre er enkelte så inkarnerte i bilsamfunnet at de hevder biler er vakre, og hvor der er asfalt, der skal det være en bil. En ekte lommebeboer vil heller søke å eliminere asfalten og erstatte denne med et tre, en urtespiral eller noe annet vakkert. Mennesker med lommehjerter er delere av natur. Også bilen kan deles. Faktisk viser forskning at man ved bildeling kan redusere biltettheten til 1/13-del. Tenk hvilke muligheter som ligger her for et lommenabolag dominert av asfalt og metallmonstre!

Et annet særtrekk beboere av "chapinske" lommenabolag uttrykker tilfredshet over, er at de slipper å se inn i naboens vinduer, som et resultat av designnøkkelen "sammenvevde hus". Innsyn er ubehagelig for begge parter. I tillegg kan lysforurensning fra vinduslamper, TVer, dataskjermer med mer bli svært ubehagelig når man bor så tett på hverandre.

Et lommehull har mye til felles med et sort hull, det suger livskraften ut av de som bor der. Ofte kan man identifisere lommehull i et kvasilommenabolag som de områdene som er dårlig stelt, hvor det ikke ser ut til å være noen kjærlighet til stedet. Tilsvarende vil gjerne de stedene hvor Chapins designnøkler er sterkere til stede være preget av blomster, detaljer og liv.

Et lommenabolag er en helhet, ikke et despotisk eiendomsrettshelvete etter modell av den britiske lovteoretikeren William Blackstone. Har man et godt lommehjerte føler man seg derfor forpliktet til å hjelpe de uheldige lommenaboene som ikke har vært like heldige som dem selv, ved å hele tiden søke å styrke eller kompensere for de elleve designnøklene overalt i lommenabolaget. For en ekte lommeboer kjennes dette som en glede, og ikke som et ork. Kjenner man ikke på denne gleden bør man vurdere å trekke seg ut av lommenabolaget.

Til slutt et lite tips til de som søker seg til et lommenabolag, se etter om postkassene er samlet eller om det er postkasse ved hvert hus. Chapin gjør det klart at i et lommenabolag har man felles post-kiosk, hvor postkassene gjerne er samlet ved inngangen til lommenabolaget, og utformet som en møteplass for lommebeboerne. Småsnakk om vær og vind er ikke å forakte, og kanskje kan samtalen en gang iblant åpne nye porter?

De 11 designnøklene for gode lommenabolag

Oversettelse av de elleve designnøklene i Ross Chapins bok "Pocket Neighborhoods", i kapitlet "Designing for Community", side 64-69.

Ross Chapin, mannen bak de elleve designnøklene for suksessfulle lommenabolag, hvor folk kan trives!

Tilhørighet og bidrag. Ethvert sted tilhører en større kontekst og former og bidrar til denne konteksten. Første spørsmålet som må stilles innenfor en design, er derfor hvordan planen kan forbindes med og bidra til å berike omgivelsene.

Hytteskalering. Hvis dobbelt boligtetthet tillates i en enfamiliesone, må husene være av en mindre skala for å minske innvirkningen på det omkringliggende nabolaget.

Individualitet. Selv om der er likheter, er enhver hytte unik. Denne individualiteten fostrer et personlig bånd av omsorg og identitet mellom huseieren og hennes eller hans hjem. Omsorgsfullt valgte vi eksteriørfarge for hver hytte i relasjon til hverandre - med totalt 24 forskjellige farger - som tydelig skiller en hytte fra en annen. Hvert hushold skaper sitt eget hagelandskap og en blomsterkassehage. Noen er lik overvokste engelske hyttehager, mens andre er enkle og zeninspirerte. Men de komplementerer alle hverandre.

Bilene samles og begrenses. Bilen dominerer i stor grad våre liv, så det er kritisk at den holdes i sjakk. Bevisst plasserte vi parkeringen vekk fra hyttene og skjermet fra gata, slik at beboerne måtte gå gjennom fellesområdet til inngangsdøra. Denne ordningen gir mulighet til å lukte på blomstene eller snakke med en nabo i dagliglivets flyt. Selv om det kan synes kontroversielt for noen, har det ikke vist seg å være vanskelig.

Lagvis overgang fra felles til privat. En sekvens av overganger definerer tiltagende private lag av personlig rom. En beboer som kommer hjem eller en gjest på besøk ankommer gjennom "implisitte" porter - nær postkassekiosken eller parkeringslommene - inn på den felles gårdsplassen. Herfra til inngangsdøra er det fem eller flere lag: en innramming av stauder, en lav stakitt av lerk med en svingport, forgården, innrammingen av verandaen med gjerde og blomsterkasser, samt selve verandaen. Inne i hyttene fortsetter lagdelingen, med aktive rom ut mot fellesområdet og private rom lenger bak og ovenfor.

Fellesområdet i hjertet. Når alle stier ledes gjennom og alle hyttene vender mot fellesområdet, er dette senteret i bofellesskapet. En felleshage ligger ved den ene enden, et rolig strekke med plen dekker den andre enden. Ei barnehuske henger fra det gamle plommetreet i sentrum. Til siden er et lite felleshus - et sted for å reparere en stol, så frøplanter om våren, og samles for selskap. På taket er en terrasse med kjempefin oversikt. Et skur tilbyr delt hageredskap.

Verandarom. Så mange verandaer i disse dager er kunstige imitasjoner, tegneserieaktige attributter, som kanskje ser fint ut, men som har absolutt ingen funksjon utenom som fasadedekor. En veranda skal være stor nok til å utgjøre et rom plassert rett utenfor de aktive rom i huset. Den skal også være plassert ved siden av fellesområdet, hvor huseierne kan velge å engasjere seg uformelt med naboene. Passasjen til inngangsdøra skal gå til siden av og ikke til senter av verandaen, for slik å bevare dens funksjon som et rom.

Øyne på allmenningen. Førstelinjeforsvaret for personlig sikkerhet er et sterkt nettverk av naboer som kjenner og bryr seg om hverandre. Når kjøkken og spiserom ser mot de delte fellesområdene, vil en fremmed fort bli lagt merke til og naboer kan lett kontaktes i nødsfall.

Sammenvevde hus. For å sikre privatlivet mellom hyttene er de "vevd" sammen i rekke: den "åpne" siden av et hus fronter den "lukkede" siden av det neste. Man kan si at husene er "sinket" sammen. Den åpne siden har store vinduer som vender ut mot sin sidehage (som strekker seg inn mot naboens hus), hvor neste hus har smale vinduer høyt oppe på veggen og takvinduer. Dette arrangamentet sikrer at naboer ikke ser inn i hverandres verden, for slik å ivareta privatlivets fred, samt å dempe for lys og støy.

Leve stort i et lite hus. Et lite hus kan fungere og føles som et stort når det er rikelig med lys og tilstrekkelig lagerplass. Himlinger på 270 cm. og høyere med store vinduer og takvinduer fyller rommene med lys, og skaper en mye større følelse av plass. Rikelig med lagerplass er en forutsetning, som kleskott, loft, og utendørs bod. Innebygde hyller, alkover, og nisjer tar mindre plass enn møbler og tilfører sjarm. Alle hovedrom er i første etasje, og man har romslige hemser med sambatrapper.

Enkle materialer, rik detaljering. Selv med standard hyllematerialer kan man skape et rikt lag av tekstur. Detaljene er ærlige men ikke masete, en fryd for øyet. Vi benyttet gjenbrukt, kvitkalket granpanel, hollandske dører i kraftige farger, vinduer med tradisjonelle kvitmalte gerikter, kryssfiner og lekter i himlingene, fargede middelhavsfliser til gulvet, og ingen gipsvegger.

Design for en levende planet

Publisert hos Kulturverk fredag 27. februar 2015.

Jeg kjenner meg helt igjen i den eksistensielle angsten som du forteller om. Den kommer alltid krypende over meg når jeg ser 99,9 prosent av norsk arkitektur... hehe. Det er interessant at jeg ikke er den eneste som føler det slik. Det er egentlig en veldig intens følelse. Noen ganger tenker jeg at dersom folk kunne sett hvor mye fantastisk som er mulig å skape, så vil de slutte å bygge alt dette stygge og sjelløse... men som du sier må vi vel finne en mening med livet og en tilknytning til noe mer hellig, sjelfullt eller spirituelt... noe som gjør at vi strekker oss lenger enn kun det helt grunnleggende for å få livet til å så vidt gå rundt. - Naviana

Når jeg er rundt i Norges land blir jeg ofte utmattet av den sjelløsheten som brer seg utover, det være seg suburbane eneboliger, kraftgater som skjærer nådeløst gjennom skogene, vulgære hytter som har okkupert de fineste teltplassene ved et tjern, blokkleiligheter i en corbusiansk ånd, stjernearkitektur ved sjøkanten i vår hovedstad, eller kjøpesentre som har tappet bysentrum for liv.

All denne hesligheten er skapt ut fra teknokratiet, profittmotivet og menneskets begjær for å skinne. Som individ står man overfor to muligheter i møte med et slikt gjennomgripende overgrep, et slikt tap av nasjonal integritet og tilhørighet; man kan overgi sin sjel til det mekaniske verdensbildet, eller man kan bli en drømmer, en drømmer om en levende verden.

Vår industrielle sivilisasjon går mot sin solnedgang, vil vi da entre en global mørketid, eller kan vi fylle det post-industrielle samfunn med noe nytt? Tidligere har jeg skrevet om InnGruppe-Demokratiet (IGD) som et reelt alternativ for en bærekraftig framtid, her på Kulturverk. Med IGD kan vi overkomme de tre mekanismene nevnt ovenfor: teknokratiet eller staten oppløses i allmenningheten, profittmotivet opphører og menneskets ego tøyles av inngruppa. Slik ligger vegen åpen for en ny design, hvor vi designer oss inn i naturen.

Her er den nye boka av Nikos A. Salingaros og Michael W. Mehaffy, "Design for a Living Planet", av uvurderlig betydning. I denne boka er det samlet den nyeste vitenskapen om hva som skal til for å gjøre vår skakkjørte verden om til en levende planet. Et formidabelt oppdrag, da vår lille klode nå er så herjet at dette nærmest kan sidestilles med å etablere et økosystem på mars.

Allikevel, tar vi ikke denne oppgaven på alvor, vil Moder Jord snart tippe oss av lasset og gjøre jobben selv. Derfor må vi begynne å samarbeide med henne, istedenfor å slåss mot henne. Vi trenger riktignok en helt ny økonomi og et nytt demokrati, hvor økonomi og demokrati forenes i en enhet, for å lykkes. Dette kan Terje Bongard og IGD gi oss.

Men selv om oppgaven kan virke uoverkommelig, er boka lett tilgjengelig. Hvert kapittel tar for seg en vitenskap, en ny designkunnskap, presentert enkelt og forståelig. De er ment som en introduksjon, en inspirasjon for å gå videre inn i tematikken gjennom egne studier, samt en oversikt over hva som foregår innen organisk design i dag.

Teknologi betyr i sin essens kunnskapen om å gjøre. På dette området er boka til en viss grad mangelfull. Man får god kjennskap til nye funn fra vitenskapen som kan revolusjonere arkitekturen, men noen bruksanvisning om hvordan å applisere denne kunnskapen i praksis, er ikke boka. Dette kan delvis skyldes at disse funnene er nye, og ikke enda har fått mulighet til å utvikles i det virkelige liv.

Boka har lite skarp polemikk, noe tidligere lesere av Salingaros kanskje vil savne? Formålet er først og fremst å vekke nysgjerrigheten, entusiasmen, ikke å provosere. Forhåpentligvis vil mange la seg inspirere av boka til å utvikle ny designteknologi i praksis.

Av temaer kan nevnes designmønstre, fraktaler, biofilia, smidig design og selvorganisering. Hele fem kapitler er viet designpioneren Christopher Alexander, den første som tok fatt i arkitektur som et vitenskapelig begrep.

Kapitlet om kompleksitet ble for meg en vekker. Kompleksitet vil si at noe aldri gjentar seg selv, den er steds- og tidsspesifikk. Naturen er kompleks, fordi den ikke gjentar seg selv. Det motsatte av kompleksitet er hva økosofen Sigmund K. Setreng kaller for komplikasjon. Vår sivilisasjon er derfor ikke kompleks, men komplisert, fordi den stadig gjentar seg selv.

Skal vi designe en levende planet må den derfor formes gjennom adaptiv morfogenese, en stegvis prosess hvor man har oppgitt en rigid hovedplan. Ved organisk design vet man ikke sluttresultatet, men er prosessen eller algoritmen riktig vil man allikevel nå målet, noe man ikke kan gjennom en mekanisk prosess.

Jeg håper mange vil lese denne lettleste boka av Salingaros og Mehaffy. Kanskje har våre etterkommere om 100 år ikke internett, kanskje kan de ikke reise verden rundt, kanskje har de ikke moderne medisin? Kanskje er havene forsuret og polisen smeltet? Kanskje kan de ikke lenger spise fisk for miljøgifter?

Men kanskje er de også i gang med å designe en levende planet!


Boka kan kjøpes fra Sustasis Press HER, fra Amazon HER; Internasjonal utgave (kommer) fra Vajra Books HER.


Les Salingaros & Mehaffy sin egen introduksjon til boka:

- Ten New Findings From the Sciences that Will Revolutionize Architecture

Tenk langsiktig og lokalt! – intervju med Nikos Salingaros

Etter at Nikos A. Salingaros ble venn med Christopher Alexander endret dette hans karriere, hvor han i dag er regnet som en av verdens fremste arkitekturteoretikere. Salingaros har en sterkere interesse for sammenhengene mellom energibruk og arkitektur enn Alexander, da han tidligere arbeidet med energispørsmål og var involvert i forskning på fusjonsenergi. I dette intervjuet tar han opp mulighetene for alternative løsninger på samtidens energiutfordringer med utgangspunkt i lokalsamfunnet.

Salingaros mener at moderne by- og samfunnsstruktur er kompleks kun på de høyere nivåene, og ignorerer småskalakompleksitet. Dette er en konsekvens av modernistisk liberalisme, fordi et topptungt styringssystem ikke har mulighet til å skape og opprettholde nødvendig kompleksitet på alle nivåer, samt at de heller ikke ønsker dette for å oppnå kontroll.

Salingaros hevder at modernistisk ideologi går på tvers av alle biologiske systemer, og fordi moderne samfunnssystemer prioriterer storskalakompleksitet er de dømt til å kollapse. Dette gjelder ikke kun for byene, men også for energisystemene, jordbruket, demokratiet etc. Derfor kan vi kun oppnå bærekraft og motstandsdyktighet ved å bryte fundamentalt med modernistisk ideologi og tankegods, noe jeg har forsøkt å gjøre kort rede for i artikkelen Resilience after Modernism.

Mauritius står ved en korsvei i energipolitikken. Vil de følge resten av verden mot undergangen, eller vil de velge å framstå som et lysende eksempel til etterfølgelse?

Det følgende intervjuet med professor Salingaros ble utført på fransk av Mumtaz Soogund hos Defimedia, Mauritius, 8. mars 2013. Oversettelsen er basert på en engelsk utgave av intervjuet.

MS: Et kullkraftverk ser i det lange løp ut til å bli en massiv investering, og folk snakker mer og mer om fornybare energiressurser. Er de pålitelige og ville de bli like effektive på Mauritius?

NS: Selvsagt er det meget enkelt å bygge et kullkraftverk i dag, fordi teknologien er gjennomprøvd, men vi må tenke langsiktig. Hvor kommer kullet fra? Inkluderer likninga kostnadene med å transportere basismaterialene? Er kullforekomstene og de lave prisene garanterte for årtiene som kommer? Nei. Fordi med en gang beslutningen er tatt er nasjonen lenket til denne energikilden og dens distribusjonsteknologi, og det ville bli altfor dyrt å endre dette i ettertid; og her snakker jeg om kommende generasjoner. Fornybar energi er ikke like utviklet enda, men i det minste binder den ikke landet opp til en løsning som er utdatert og trolig ustabil. Den store fordelen med alternative energikilder er deres skala; teknologien tillater en distribusjon fra flere ”sentrale kraftstasjoner”, små nok til at man ikke kaller en sådan kraftstasjon ”sentral”. Et land kan i dag ta beslutningen om å hoppe over gammel teknologi, slik som kull, for å ankomme direkte til framtidige metoder for å utnytte fornybar energi.

MS: Burde energisektoren omtales separat fra betegnelsen bærekraftig utvikling?

NS: Overhodet ikke! Energi er nært forbundet med bærekraftig utvikling (eller ikke). Uten energi er det ingen mulighet for utvikling, men hvis vi betaler for mye for energien sitter vi i saksa uansett og utviklingen lider, vi blir offer for begrensninger og ustabilitet. Et land må ha en meget klar ide om bærekraftig utvikling, bundet opp mot en plan for produksjon og forbruk av energi. Disse to sammen. Bruker man ”ren” energi til ikke-bærekraftig utvikling har man intet å vinne.

MS: Våre myndigheter fremhever at våre energibehov er økende og derfor rettferdiggjør et nytt kraftverk. Men lite er hørt om å redusere vår energibruk. Hvilke designalternativer/-ideologier kan vi innføre for å oppnå lavere energiforbruk?

NS: Energisløsingen i verden er skremmende. En befolkning kan være fornøyd med mye mindre energi enn hva vi tror vi trenger i dag. Se inn i fortida, hvor lite energi de hadde til rådighet! Legg til våre medisinske og vitenskapelige framskritt til en tradisjonell samfunnsmodell, for et godt liv. Resultatet kommer ikke engang i nærheten av forestillingen om sinnssyk forbrukerisme, oppmuntret av media! Media forer oss med en vrangforestilling; at vi er tvunget til å konsumere enorme mengder energi. Hvorfor? For å leke barnslige leker med å kopiere rike og energiuavhengige land? En klok regjering vil fremme et praktisk utdanningsprogram for å redusere energiforbruket, som en sentral faktor i programmet for bærekraft og uavhengighet. Det rette ordet her er å søke ”uavhengighet” fra globale industrier som kontrollerer energien, og å fokusere på mulige lokale løsninger.

MS: Hva er dine forslag for å forbedre vår kapasitet innen år 2015 og 2020?

NS: Jeg vil ikke gi spesifikke råd, men heller generelle forslag. Tenk langsiktig og på det lokale plan! Ha tro på stabilitet for systemet som en helhet; i alle interaksjonene i samfunnet, industri, energi, transport, og økonomisk vekst. Ikke la ett domene dominere de andre. Vær forsiktige med såkalte løsninger som tilbys av rike land, fordi de har skjulte agendaer. Dette gjelder også for fornybar energi; implementer ikke teknologi som er kontrollert av en multinasjonal gigant. Det er bedre å samarbeide med lokale firma, små og nye, for å unngå monopol. Det finnes småskalaløsninger for fornybar energi som ikke er godt utviklet, men som uansett tilbyr økovennlige ideer for å løse problemene på lengre sikt. Vurder muligheten for store endringer de neste fire årene, da innovative energiløsninger kommer til å forbedres bemerkelsesverdig.

MS: Det er en sterk opposisjon mot kullkraftverk, men vi trenger også desperat å forbedre vår energikapasitet. Hva er løsningen?

NS: I henhold til min tankegang er ikke kapasitetsbehovet så stort som folk later til å tro. Hvis vi anstrenger oss for å redusere energisløseriet som oppstår i urbane strøk som et resultat av soneinndeling, og dennes korresponderende kjøretøytransport, vil vi allerede ha spart mye. Å benytte et trinnvis program med flere fornybare energikilder kunne være løsningen. Dette er en løsning styresmaktene ikke liker overhodet, fordi den ikke er sentralisert, og derfor ikke kontrollerbar. Men en klok stat vil implementere innovative løsninger på tross av sin egen byråkratiske tendens.

MS: Satt opp mot kostnadene ved alternativer som solfangere og vindturbiner framstår kull som rimeligere. Er kull en løsning hvis alle forholdsregler tas for å redusere miljørisikoer?

NS: Kull skjuler de virkelige kostnadene gjennom katalytiske systemer som er heller dyre, men nødvendige for å behandle skitten røyk. Den forurensningen vi i dag ser i Kina forårsaker en massiv degradering av miljøet. Jeg ser ingen løsning for Kina, fordi de har tilpasset seg et energisystem med brenning av kull. Selv om Kina nå produserer solcellepaneler er det for sent med en endring. Angående kostnadene, hva som er billig i dag kan være ekstremt dyrt i framtida. Og det motsatte; fornybare teknologier, hvis implementert på en liten og distribuert skala i dag, kan bli billigere i morgen. Jeg understreker igjen: Vær skeptiske til sentraliserte fornybare energisystemer, og fokuser på småskala, lokale løsninger.

MS: Hvilke tiltak foreslår du for å drastisk redusere etterspørselen etter elektrisitet, for en reduksjon betyr at man ikke trenger flere kraftverk?

NS: Energisløseriet skyldes hovedsaklig konstruksjonen og driften av byene. Etter den andre verdenskrig ble byene bygget etter en modell basert på sinnssvak energisløsing. Dette ble gjort med hensikt, hvor man fulgte drømmene til en viss gruppe arkitekter på den tiden. Det er en modell fra 1920-tallet, da planleggere og arkitekter lagde drømmebilder om en ”science fiction”-aktig framtidsidyll uten egentlig å tenke framover: En by av skyskrapere blant parker og vakre motorveier (uten biler!). Denne drømmen ble et mareritt. Den fungerer ikke. I kontrast, den bærekraftige byen skulle vært bygget etter tradisjonelle bymodeller, hvor skala, geometri, vekslinger og transport prioriterte fotgjengerne. Den bærekraftige byen er sammensatt av og fungerer på alle nivåer eller skalaer, den fokuserer ikke energi mot kjernetypologer som skyskrapere eller et reint kjøretøybasert transportsystem. Derfor slipper den enorme energikostnader. Disse blandingsbyene som jeg foreslår er folksomme, selvsagt, men hvis du prøver å endre deres geometri i skyskraperforestillingens tegn, dreper du byen. Bare se hvordan de drepte storbyene i Asia.

MS: Selv Europa, til tross for deres miljøbevissthet, fortsetter å investere i kullkraftverk. Hvorfor skulle da et lite land som Mauritius ikke gjøre det same, med den hensikt å styrke utviklingen?

NS: Dette argumentet er gyldig kun for å oppmuntre til et vanvittig energiforbruk, og er særlig fordelaktig for selskaper som ønsker å trekke ut en heftig profitt fra energisektoren. Europa kan selvdestruere i morgen. Ønsker du den samme skjebnen for Mauritius? Tror du virkelig at europeerne er visere i sitt energiforbruk? Vitterlig, en gruppe av vitenskapsfolk og tenkere som tilbyr innovative løsninger finnes, men styresmaktene er tilfredse med å følge den gale men bekvemme vei. Dette vil fortsette inntil en massiv kollaps. Endelig, hva er utvikling? Definitivt ikke vekst i energiforbruket, slik vestlige økonomer hevder! La oss ikke være dumme, og ikke følge disse mytene som er så vanlige i rikere land. ”Utvikling” er faktisk et sunt og balansert liv for befolkningen. I sannhet, vi trenger energi, men viktigere enn dette er livskvalitet, som ikke ene og alene avhenger av energikonsum.

Relatert lesning:

• ENERGY: Overdevelopment and the Delusion of Endless Growth. Flott tebord-bok som har høstet strålende kritikker. Et samarbeidsprosjekt mellom den amerikanske dypøkologibevegelsen og Post Carbon Institute.
• The Coming Crash: Our Addiction to Endless Growth on a Finite Planet. Intervju med Richard Heinberg, grunnleggeren av Post Carbon Institute, hvor de kommer inn på mange av de samme temaene som i intervjuet med Salingaros.

Intervjuet er publisert hos Kulturverk søndag 7. april 2013.