Thursday, 20 August 2015

Design-nøkler for lommenabolaget

Da jeg leste Roger Aarli-Grøndalens kommentar "Naboer er best på litt avstand", ble jeg litt trist. Ingen tvil om at Grøndalen er en høysensitiv mann, noe han bør være stolt av. Dessverre tror jeg de fleste høysensitive, og også mange normalsensitive, til slutt ender opp som Grøndalen, desillusjonerte i den suburbane eneboligen. Men at den atomiserte eneboligen representerer frihet og lykke, er en illusjon. Nikos A. Salingaros oppsummerer hvorfor i fem korte punkter:

  • People buy into the utopian dream
  • But suburban sprawl represents a toxic disconnectedness
  • Isolated houses without community
  • Great deception: “suburbia celebrates nature” – no, it violates nature
  • Replaces nature with dead typologies
Det er tvilsomt om vi kan finne et eneste eksempel på virkelig god økososial design i Norge? Er det slik at høysensitive mennesker må isolere seg ute i suburbia for ikke å miste forstanden? Må det være slik? Atferdsøkologen Terje Bongard slår fast at vi trives best i mindre inngrupper. Skal fellesskapets gleder kun være forbeholdt de lavsensitive og ekstroverte?

AKIS (avanserte konkurranse-industrielle system) ser menneskene som brikker i maskinen, for teknokratiets håndhevere finnes kun en mennesketype, det mekaniske mennesket. For AKIS eksisterer ikke det biologiske og det åndelige mennesket, AKIS servile tjenere fnyser av slike tåpeligheter. 

En som har valgt å trosse AKIS sitt snevre menneskesyn er den amerikanske arkitekten Ross Chapin. For ham er mennesket biologi og ånd. Han har vist hva et menneske virkelig er i fysiske manifestasjoner, da vi er inngruppevesener med dype behov for å være omgitt av naturlige miljøer og form, kalt biofilia.

Chapin har utviklet en boform han kaller "pocket neighborhoods" eller lommenabolag. Sannsynligvis er Grøndalen så skremt etter sine erfaringer at han aldri tør å forlate eneboligen igjen, men hadde Chapins oppskrift på hvordan å lage gode nabolag vært normen, ville han nok i dag vært en lykkelig lommebeboer. Det er således ikke Grøndalen som har feilet, men en pervers byggenæring og et teknokrati som ikke tar mennesket på alvor.

Designnøklene er stingene som holder lommenabolaget sammen


Ross Chapin har utformet elleve designnøkler for gode lommenabolag, hvor alle kan trives i fellesskap, høysensitive, lavsensitive, normalsensitive, ekstroverte og introverte om hverandre.

Disse designnøklene kan sammenlignes med sting i ei lomme. Ingen av oss vil legge verdisaker i ei lomme med dårlige sting. Hvorfor skal vi da plassere våre og våre kjæres liv, det mest verdifulle vi har, i nabolag med råtne sting?

Chapins designnøkler er lik sting sydd av den sterkeste tråd. I et "chapinsk" lommenabolag kan vi trygt plassere våre og våre kjæres liv, uten å måtte leve i frykt for at stingene kan revne og det oppstår et lommehull.

Lommehullet


Et lommehul er en del av et kvasilommenabolag hvor de elleve designnøklene for levende lommenabolag er svakt til stede, og hvor enkelte nøkler helt kan ha forsvunnet. Da oppstår et lommehull, et sted hvor man ikke kan leve fullverdige lommeliv. Lommehull oppstår selvsagt ikke i et ekte "chapinsk" lommenabolag, hvor man bestreber seg på å inkarnere alle designnøklene til fulle, for slik å åpne portene til meningsfulle lommeliv. I et lommehull er det stor fare for at beboerne vil forsvinne, eller falle ut, fordi de ikke orker mer.

I Norge i dag finnes neppe et eneste fullgodt lommenabolag, men vi har en hel del kvasilommenabolag, som har oppstått som en følge av at enkelte representanter for AKIS har hatt en anelse om at mennesker er mer enn brikker i den store maskinen.

Et eksempel kan være ei husgruppe som er orientert rundt et lite fellesområde, men fordi AKIS verdsetter bilen mer enn mennesket går det ikke en gangveg mellom husene, men en bilveg. I hjørnet kan det skje at et hus blir stengt ute fra fellesområdet av en asfaltert plass. Dette bryter med designnøkkelen om at fellesområdet skal utgjøre hjertet i et lommenabolag, fordi her vil det være en parkeringsplass som blir husets "hjerte" og fellesområdet mellom husene.

De lommebeboerne som bor i ekte lommenabolag forteller at noe av hva de verdsetter mest er å ha utgang til en park, og ikke til en parkering.

Eksempel på et norsk kvasilommenabolag hvor huset som skimtes til venstre ikke har utgang til fellesområdet, men til en snu- og parkeringsplass.

Her har designerne brutt flere designnøkler på en gang, som "fellesområdet i hjertet", "gjemme bort bilen" og "inngangstransformasjonen".


En av mange negative konsekvenser er at avisbudet kommer kjørende inn på parkeringsplassen i tre-fire-tida om morgenen, og fordi soverommet vender ut mot parkeringsplassen (brudd på designnøkkelen om "intimitetsgradering"), får beboerne i hjørnet ødelagt nattesøvnen.

Sammenlign dette bildet av et rotekte "chapinsk" lommenabolag med kvasilommenabolaget ovenfor, og jeg håper du ser forskjellen? Her er i sannhet fellesområdet i hjertet, alle har direkte utgang til en park og ikke en parkering, og bilen er gjemt vekk. Også de andre designnøklene står i full blomst.

Bilen dominerer våre liv, å få slippe at denne okkuperer hjemmearenaen burde være en selvfølge i et lommenabolag. Dessverre er enkelte så inkarnerte i bilsamfunnet at de hevder biler er vakre, og hvor der er asfalt, der skal det være en bil. En ekte lommebeboer vil heller søke å eliminere asfalten og erstatte denne med et tre, en urtespiral eller noe annet vakkert. Mennesker med lommehjerter er delere av natur. Også bilen kan deles. Faktisk viser forskning at man ved bildeling kan redusere biltettheten til 1/13-del. Tenk hvilke muligheter som ligger her for et lommenabolag dominert av asfalt og metallmonstre!

Et annet særtrekk beboere av "chapinske" lommenabolag uttrykker tilfredshet over, er at de slipper å se inn i naboens vinduer, som et resultat av designnøkkelen "sammenvevde hus". Innsyn er ubehagelig for begge parter. I tillegg kan lysforurensning fra vinduslamper, TVer, dataskjermer med mer bli svært ubehagelig når man bor så tett på hverandre.

Et lommehull har mye til felles med et sort hull, det suger livskraften ut av de som bor der. Ofte kan man identifisere lommehull i et kvasilommenabolag som de områdene som er dårlig stelt, hvor det ikke ser ut til å være noen kjærlighet til stedet. Tilsvarende vil gjerne de stedene hvor Chapins designnøkler er sterkere til stede være preget av blomster, detaljer og liv.

Et lommenabolag er en helhet, ikke et despotisk eiendomsrettshelvete etter modell av den britiske lovteoretikeren William Blackstone. Har man et godt lommehjerte føler man seg derfor forpliktet til å hjelpe de uheldige lommenaboene som ikke har vært like heldige som dem selv, ved å hele tiden søke å styrke eller kompensere for de elleve designnøklene overalt i lommenabolaget. For en ekte lommeboer kjennes dette som en glede, og ikke som et ork. Kjenner man ikke på denne gleden bør man vurdere å trekke seg ut av lommenabolaget.

Til slutt et lite tips til de som søker seg til et lommenabolag, se etter om postkassene er samlet eller om det er postkasse ved hvert hus. Chapin gjør det klart at i et lommenabolag har man felles post-kiosk, hvor postkassene gjerne er samlet ved inngangen til lommenabolaget, og utformet som en møteplass for lommebeboerne. Småsnakk om vær og vind er ikke å forakte, og kanskje kan samtalen en gang iblant åpne nye porter?

De 11 designnøklene for gode lommenabolag


Oversettelse av de elleve designnøklene i Ross Chapins bok "Pocket Neighborhoods", i kapitlet "Designing for Community", side 64-69.


Ross Chapin, mannen bak de elleve designnøklene for suksessfulle lommenabolag, hvor folk kan trives!

Tilhørighet og bidrag. Ethvert sted tilhører en større kontekst og former og bidrar til denne konteksten. Første spørsmålet som må stilles innenfor en design, er derfor hvordan planen kan forbindes med og bidra til å berike omgivelsene.

Hytteskalering. Hvis dobbelt boligtetthet tillates i en enfamiliesone, må husene være av en mindre skala for å minske innvirkningen på det omkringliggende nabolaget.

Individualitet. Selv om der er likheter, er enhver hytte unik. Denne individualiteten fostrer et personlig bånd av omsorg og identitet mellom huseieren og hennes eller hans hjem. Omsorgsfullt valgte vi eksteriørfarge for hver hytte i relasjon til hverandre - med totalt 24 forskjellige farger - som tydelig skiller en hytte fra en annen. Hvert hushold skaper sitt eget hagelandskap og en blomsterkassehage. Noen er lik overvokste engelske hyttehager, mens andre er enkle og zeninspirerte. Men de komplementerer alle hverandre.

Bilene samles og begrenses. Bilen dominerer i stor grad våre liv, så det er kritisk at den holdes i sjakk. Bevisst plasserte vi parkeringen vekk fra hyttene og skjermet fra gata, slik at beboerne måtte gå gjennom fellesområdet til inngangsdøra. Denne ordningen gir mulighet til å lukte på blomstene eller snakke med en nabo i dagliglivets flyt. Selv om det kan synes kontroversielt for noen, har det ikke vist seg å være vanskelig.

Lagvis overgang fra felles til privat. En sekvens av overganger definerer tiltagende private lag av personlig rom. En beboer som kommer hjem eller en gjest på besøk ankommer gjennom "implisitte" porter - nær postkassekiosken eller parkeringslommene - inn på den felles gårdsplassen. Herfra til inngangsdøra er det fem eller flere lag: en innramming av stauder, en lav stakitt av lerk med en svingport, forgården, innrammingen av verandaen med gjerde og blomsterkasser, samt selve verandaen. Inne i hyttene fortsetter lagdelingen, med aktive rom ut mot fellesområdet og private rom lenger bak og ovenfor.

Fellesområdet i hjertet. Når alle stier ledes gjennom og alle hyttene vender mot fellesområdet, er dette senteret i bofellesskapet. En felleshage ligger ved den ene enden, et rolig strekke med plen dekker den andre enden. Ei barnehuske henger fra det gamle plommetreet i sentrum. Til siden er et lite felleshus - et sted for å reparere en stol, så frøplanter om våren, og samles for selskap. På taket er en terrasse med kjempefin oversikt. Et skur tilbyr delt hageredskap.

Verandarom. Så mange verandaer i disse dager er kunstige imitasjoner, tegneserieaktige attributter, som kanskje ser fint ut, men som har absolutt ingen funksjon utenom som fasadedekor. En veranda skal være stor nok til å utgjøre et rom plassert rett utenfor de aktive rom i huset. Den skal også være plassert ved siden av fellesområdet, hvor huseierne kan velge å engasjere seg uformelt med naboene. Passasjen til inngangsdøra skal gå til siden av og ikke til senter av verandaen, for slik å bevare dens funksjon som et rom.

Øyne på allmenningen. Førstelinjeforsvaret for personlig sikkerhet er et sterkt nettverk av naboer som kjenner og bryr seg om hverandre. Når kjøkken og spiserom ser mot de delte fellesområdene, vil en fremmed fort bli lagt merke til og naboer kan lett kontaktes i nødsfall.

Sammenvevde hus. For å sikre privatlivet mellom hyttene er de "vevd" sammen i rekke: den "åpne" siden av et hus fronter den "lukkede" siden av det neste. Man kan si at husene er "sinket" sammen. Den åpne siden har store vinduer som vender ut mot sin sidehage (som strekker seg inn mot naboens hus), hvor neste hus har smale vinduer høyt oppe på veggen og takvinduer. Dette arrangamentet sikrer at naboer ikke ser inn i hverandres verden, for slik å ivareta privatlivets fred, samt å dempe for lys og støy.

Leve stort i et lite hus. Et lite hus kan fungere og føles som et stort når det er rikelig med lys og tilstrekkelig lagerplass. Himlinger på 270 cm. og høyere med store vinduer og takvinduer fyller rommene med lys, og skaper en mye større følelse av plass. Rikelig med lagerplass er en forutsetning, som kleskott, loft, og utendørs bod. Innebygde hyller, alkover, og nisjer tar mindre plass enn møbler og tilfører sjarm. Alle hovedrom er i første etasje, og man har romslige hemser med sambatrapper.

Enkle materialer, rik detaljering. Selv med standard hyllematerialer kan man skape et rikt lag av tekstur. Detaljene er ærlige men ikke masete, en fryd for øyet. Vi benyttet gjenbrukt, kvitkalket granpanel, hollandske dører i kraftige farger, vinduer med tradisjonelle kvitmalte gerikter, kryssfiner og lekter i himlingene, fargede middelhavsfliser til gulvet, og ingen gipsvegger.

No comments:

Post a Comment

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...