Video-snacks X x X

Kom på (onsdag 3. oktober 2022) pietismens tre anti-S’er; Staten - Standssamfunnet - Satan, som alle tre er en pietists hovedfiender, som må nedkjempes. Hvor det fine er at får man nedkjempet staten og standssamfunnet, da har ikke Satan mye han skulle ha sagt lenger;-)

"Hvorfor tror folk på propagandaen?"

Video-snacks IX x X

Bedehusbenken Grythengen

En enkel telthusbenk i hagen, og var det kun slike krakker Klaus Listuen skulle laget til, ville han nok neppe tatt seg bryet med å hente opp Johan Grythengen fra Kristiania i 1898, for å hjelpe ham med å lage til benkene for Skreiens bedehus.

Jeg tenker det også var under dette arbeidet Johan ble inspirert til å starte opp den lille trevaren sin noen år seinere.

Klaus og Johan elsket selvsagt Grythengen, og forstod at dette er ei himmeleng. Men slik er det ikke i dag, nå ser alle ut til å mene at enga vår er ei filleeng, og at den bør forbli det.

Hadde de forstått hva de har med å gjøre, ville de selvsagt alle bøyd seg ydmykt for denne bitte lille enga vår, lik nekene i Josefs drøm. Men det gjør de nok ikke, selv om de er noen nek.

Så da har vi ikke annet å gjøre enn å feire 150-års jubileet vårt, samle sammen så mye vi klarer av vår historie, for så å ta med stabburet etter oldefar, for å forsøke å gjemme oss vekk som best vi kan, hvor vi vier resten av vår tid her på jorden til tåre-fotografiet.

Så får fotografiet være vår medisin mot vår økosorg.

Gamlefar ligger forresten med korona, og jeg vil oppfordre ham til å holde senga, til han har notert ned og sendt over all informasjon om de gamle bildene storesøster fant igjen forrige helg.

Godt han overlevde fallet fra stigen, og vi får tro han overlever koronaen også, slik at han kan bidra til å hente fram igjen mer av vår historie, samt å feire 150-års jubileet vårt.

Fru Faret er også meget velkommen hit med benken sin i 2025, og holder hun en forelesning for oss på bedehusbenken her ute på Stabburstunet, skal jentene mine spille noen toner for henne fra "Pris Herren" etterpå.

Grythengen var falt ned i et orwellsk minnehull da vi kom tilbake hit i 2018, og det var bare så vidt vi klarte å berge enga vår opp derfra, før vår historie ble glemt for godt.

For dere 3-400 grythengere der ute, nå må dere skjerpe dere, nå må vi samle så mange minner og grave fram igjen så mye glemt historie til jubileet vårt, at himmelenga vår aldri risikerer å falle ned i det orwellske minnehullet igjen!

Var alt som det skulle, ville himmelenga vår vært som bedehusbenken til fru Faret.

I år (2022) er det 100 år siden Klaus Sundby flyttet fra Sundby og de tre musketerer (Klaus, Even Helmer og Johan Albert) ble oppløst. Hvorfor han flyttet fra Sundby kun 20 år etter at han opparbeidet gården sin, har jeg ikke funnet noe om? Det er ikke opplyst om at det har vært tvangssalg, så det er neppe økonomiske problemer, dessuten ville det jo vært underlig at storbonde August Holmstad skulle la søstra si Amalie, kona til Klaus og vel niesa til Mina her i Grythengen, gå på tvangsauksjon.

Videre er det en gåte hvorfor han kalte plassen sin Sundby, da dette betyr en plass mellom to sund, hvor et sund er et stykke vann som er så smalt at man kan svømme over. Men er det noe det er lite av i Øverskreien, så er det sund. Kanskje er det bare et motenavn, vi har jo Stora Sundby gods i Sverige, hvor de muligens var glødende rosenianere, i likhet med Klaus?

Klaus kom fra Listuen, dette skulle jeg gjerne visst hvor var, og i fellesmisjonsboka s. 10 er han oppført som en av stifterne av Fællesmissionen på Romedals bedehus i 1899. Dette var for øvrig et nydelig bedehus i sveitserstil, i likhet med våningshuset i Grythengen, men er nå revet. 

Utsendingene til stiftelsesmøtet i 1899 fra Toten østre var:

Helmer Holmstad, August Holmstad, M.J. Dahl, Klaus Listuen, Johan Grythengen.

Som dere kan se kalte Johan seg på denne tiden for Johan Grythengen, derfor stemmer det ikke at vi alle skulle hett Holmstad var det ikke for Solhaug. Nei, hadde det ikke vært for brevet fra Klaus til Johan i 1898, ville det i dag vært en flokk med grythengere i hovedstaden istedenfor.

Marie Andersdatter Holmstad skal ha sagt at hun fikk så lite i medgift, at hun ville beholde etternavnet, men dette var kun for egen del. Herr Opsahl har fortalt min far at Herman kalte seg Fossemøllen hele livet. Så her i husmannsstua i Grythengen, her ser det faktisk ut til at Marie Holmstad, Herman Fossemøllen, Helmer Holmstad og Johan Grythengen, holdt hus.

Det var nok først og fremst grunnet alle bedehusbenkene at Klaus sendte bud etter Johan, som på denne tiden virket som bygningssnekker i Kristiania. I boka "Bedehusland" kan man se disse benkene i de eldste, bevarte bedehusinteriørene, og disse var like flotte som kirkebenker, så det er ingen grunn til å tro at ikke Klaus tenkte å gjøre en like god jobb.

Fru Faret har fremdeles en av disse opprinnelige bedehusbenkene stående hjemme hos seg, hvor hun setter barnebarna på denne benken og belærer dem om tiden på Skreiens bedehus, da hun var ung.

Hva jeg tenker er at Grythengen skulle vært som denne bedehusbenken til fru Faret, hvortil alle kunne fått komme og blitt belært om historien vår, og da ikke minst om tiden under Bedehuslandet. Hvor vi skulle holdt toner på Stabburstunet, hvor jentene mine spilte viser fra Nordens store åndelige trubadur Oscar Ahnfeldt på harpegitaren til oldefar, hvor husorglet til Nils var satt opp igjen i stabburet eller Husmannstroens katedral, og hvor vi serverte nystekte vafler med frisk jordbærrøre fra jordbæråkeren til bestemor, for pilegrimsvandrere etter Dahlsleden rundt Totenåsen.

Her skulle også vært store flokker av besøkende fra etterkommerne til Ovren Mikkelson i Wisconsin, hvor de skulle vært proppfulle av stolthet over Grythengen, elvebruket storebroren til mannen som bygde Stoughton, Augustinus Overnengen, satset på. Ja, hele Stoughton og hele Wisconsin skulle gledet seg over suksessen Grythengen, hvor vennskapsbånd ble knyttet over Atlanteren gjennom felles identitet.

Her skulle vært søndagsskole hver søndag i stabburet, hvor fru Faret kunne komme på besøk med benken sin, for å fortelle barna om sin oppvekst på Skreiens bedehus. Deretter skulle vi gått ned til den magiske brønnen nedenfor kjørbrua, som ikke engang gikk tørr under tørrsommeren 1947, for å fortelle dem at slik som denne brønnen, slik er Jesus, en kilde som aldri går tørr.

Etter toner på Stabburstunet skulle vi tatt med de besøkende for omvisning ved Grotholmrkverni, som var hovedgrunnen til at høvdingen på Grotholmr etablerte Ur-Grothir under folkevandringstiden. Her er fint å kværne, sa han, akkurat passe bratt ned til elva, hvor vi dyrker opp den fruktbare jorda på Grothir-platået, samt den godt drenerte jorda nedover Holmrstadjordi, slik at vi kan ha korn å male. Ikke minst for forsyningssikkerheten til bygdeborgen Borgen, men også øl, masse øl, som den gang var tykt som velling, og var datidas frokostblanding. Og her skulle følget fra Stabburstunet fått smake både grythenggraut og grythengøl, stappfullt av antioksidanter!

Her skulle vi dyrket grønnsaker etter draget i Stabbursjordet, slik bestefar gjorde det, vannet av ila øverst i jordet. Vi skulle dyrket samme type grønnsaker som under folkevandringstiden, hvor langhuset lå akkurat der våningshuset nå står, hvor folka bodde mot Stabbursjordet og dyra stod mot brønnen.

Og i Grythenghågån, der skulle Rauen II gått og beitet, slik at han kunne bli sterk og frisk for hogst på åsen til vinteren med bukk og geit.

Om somrene skulle vi hatt dans på dansesletta øverst i Stysjin hver lørdag kveld, hvor grendefolket kunne samles til lystig lag, slik som i århundrene forut.

Samt ikke minst skulle vi gått filosofistien til oldefar fra kjørbrua til filosofibjørka hans ved Olterudelva, eller Strevets elv, hvor pilegrimsvandrerne etter Dahlsleden kunne få sitte og meditere over Strevets tro, til klukkingen fra elva.

Og om vinteren skulle vi stått på kjørbrua og nytt stjernehimmelen over kulturelva vår, slik man gjorde det under nyromantikken, med dragehodene på plass igjen på mønene til våningshuset vårt.

I Stysjinbekken skulle jentene mine lekt, slik barna her i denne eldgamle kværnenga vår, har lekt de foregående 1500 år.

Alt dette kalles for grytheng-retter, kokt i grytha i enga, putrende på varm groth-stein fra groth-jorda vår.

Men så gikk alt til Helvete, folk har blitt dønn psykopater, og fru Faret kan likeså godt kappe opp bedehusbenken sin og fyre den opp på peisen til vinteren, for slik å kunne nyte den siste ild fra en tid som var langt varmere enn vår. For her i Grythengen, her fryser vi i sjelen, og himmelenga vår har gått fortapt.

Hvor alle gleder seg, med unntak av skammingen i engen og fru Faret.

Hvorfor oppgav Klaus sitt Sundby allerede i 1922, for hundre år siden i år?

Uansett, vi skåler for den gylne tiden de tre musketerer fikk sammen her på kanten av Grythe-platået, med et glass rabarbrasaft fra rabarbraen her i Grythengen. Som nok ble plantet av Herman og Mina i sin tid, da det først var med sukkeret man begynte å benytte rabarbra til annet enn som medisinplante.

Det har blitt mange fotografier siden sist, også fra hovedstaden, hvor det i dag nok ville vært en stor flokk grythengere, var det ikke for de flotte bedehusbenkene på Skreiens bedehus. Dette ville vært meget bedre, hvor de stolte kunne kommet på besøk til sitt fedrealter Grythengen om somrene.

Men slik gikk det ikke, nå er Grythengen borte, tæret vekk, hvor alle forbindelser mellom natur og kultur, såkalt biokultur, er brutt.

Og med dette er kulturelva vår død, sammen med vår tro og vår historie.

Dette er meget, meget alvorlig!

https://permaliv.myportfolio.com/all-ii

Relatert

Hvem gagner ofringen av himmelenga vår, fedrealteret vårt, kulturarven vår, landskapet vårt og historien vår?

Grotholmr-konglomeratet

Magical Photography VII

Video-snacks VIII x X

Absolutt vidunderlig om keiser Konstantin og føydal-systemet.

Hvem gagner kald-kvelningen av Grythengen?

Trampe kan vi vel si at hører hjemme i Grythengen nå 😉

Uendelig trist at drømmene til Herman Evensen Fossemøllen og Marie Andersdatter Holmstad, skulle falle slik i knas til 150-års jubileet vårt for enga vår i 2025.

"Det kan virke som utvikling utelukkende er basert på et uendelig forbruk gjennom nedbygging, utbygging og en hensynsløshet som, i beste fall, kan kalles overforbruk. En utvikling på bekostning av intakt natur hvor fellesskapet taper mest, mer enn det vi vinner. Hvem gagner egentlig det?" – Marie Feiring

– Naturen vi velger å bygge ned og ut, forsvinner for alltid

Ja, hvem gagner egentlig kald-kvelningen av Grythengen?

To ganger etter påske har ville og gale mennesker stormet utav vår tapte gardskorona og inn i de grønne enger, hvor man engang for lenge, lenge siden kunne finne kvile og få ny kraft, lik David i salme 23. Første gang like etter at vi var kommet hjem fra påskeleir og en realitetssjekk på Livoll, mens jeg plantet tuja, og ble skjelt ut fordi jeg våget dette her. Men uten den vernende gardskoronaen trenger vi selvsagt mer enn noensinne en vernende tujahekk rundt Stabburstunet, som skulle vært gårdens hjerte, men som nå er overtatt av Netflix.

Noen dager seinere kom jammen totibaneren oppe på Golanhøydene stormende også, mens jeg plantet gran ned låvegrava, og skjelte meg ut. Han kunne fortelle at jeg var dum i hodet, at ingenting av det jeg skriver ned om vår historie stemmer, og at jeg for framtida skulle være ytterst forsiktig, hvis ikke kunne det gå meg ille, slik jeg forstod det.

Ja, ja, det var ei hyggelig samtale, min første og siste samtale med denne fyren, for å bryte med svin, det har ingen hensikt. Samtidig som at jeg fikk bekreftet mine mistanker om at herr Fossemøllens øyensten er kastet for svin.

Det pussige var at dagen før var varabrannsjefen her, og han var så imponert over historien til enga vår, og mente at dette måtte det bli bok av!

Men hvem tjener på å ha dratt alle disse menneskene inn i gardskoronaen vår og rundt omkring i Grythengen? For i Grythenghågån er det jo nesten like ille som i Sauhågån i Lensbygda nå, og ingen steder er det sauer lenger, ei heller røde dølagamper, til minne om Rauen som døde under tømmerkjøring i Bjørnåsstua sør på Totenåsen like etter krigen.

For ikke kan vi dyrke mat her mer, da vi ikke lenger orker å bevege oss ut i de engang så grønne enger, da man aldri vet når neste angrep kommer. Dessuten ruver Toten-bunkrene over oss, tunge og dystre, lik leopard-tanks, slik at vi føler oss overvåket og beglodd på hver eneste kvadratmeter av denne lille enga vår. Selv i “Stuejordet” til husmannsstua i Grythengen står det en super-duper-mega-Toten-bunker, på tross av at det under lokket til såmaskina til oldefar fra Aadals bruk på Løiten, som brant i 1928 og aldri startet opp igjen, klart og tydelig uttrykkes at Stuejordet tilhører stua i Grythengen.

Ikke kan vi danse eller ha fest mer, da den gamle festplassen øverst i Stysjin er nedbygd og full av alskens motoriserte kjøretøy og annen styggedom. Kun den lille steinrøysa ved dalsida, hvor stein fra dansesletta ble ryddet til St. Hans hvert år opp gjennom århundrene av kværnfolket i Grythengen, for å kunne samles til lystig lag i lyse sommerkvelder i grenda vår, vitner om denne nå.

Ikke kan vi filosofere mer, da filosofistien mellom kjørbrua og filosofibjørka til oldefar er maltraktert, hvor, hvis man skulle finne på å vandre der, går til grunne som nervevrak av bikkjegnål. Hvorfor skal filosofibjørka til Even Helmer, som han fredet for etterslekten, ha mindre verdi enn filosofieika til Prins Eugen i Djurgården ved Stockholm? Tross alt står jo bjørka til oldefar ved Strevets elv, hvor strevets tro fikk blomstre, til velsignelse for småkårsfolket i Øverskreien.

Ikke kan vi ha søndagsskole mer, her hvor søndagsskolen stod så sterkt, da vi ikke lenger kan ta med barna ned til den magiske brønnen, som ikke engang gikk tørr under tørrsommeren 1947, for å fortelle barna at slik som denne brønnen, slik er Jesus, en kilde full av livsens vann som aldri går tørr.

For vi kan da ikke ta med barna til pumpehuset for å fortelle dem at slik som dette pumpehuset, slik er den moderne Jesus. Han er mørk og stygg og ruver godt, han durer og går, så sant ikke strømmen går, fordi da går Jesus også, men han går ikke på vannet, nei han bare går sin veg. Da må dere, kjære søndagsskolebarn, ringe til teknisk etat, fordi det er bare eksperter som forstår seg på Jesus i dag.

Jesus er ikke for vanlige folk lenger, det er lenge siden, den gang vi hadde den magiske brønnen nedenfor kjørbrua. Og ikke tro at Jesus har noen plass i hjertene deres lenger, fordi der bor nå Vårt Falske Selv, vår nye guddom i vår nye religion, narsissismen. Nei, i dag er Jesus bare til pynt, og passer best på peishylla.

Hva slags søndagsskole skulle dette bli!

Og slik kan vi fortsette og fortsette, her i enga vår er alle koblinger mellom natur og kultur, hva Thomas Hylland Eriksson kaller for biokultur, brutt. Og Grotholmrkverni ved Strevets elv, etablert av høvdingen på Grotholmr for æoner siden, den gidder jeg i alle fall ikke å sette i stand igjen, med de øynene jeg har stikkende i meg der nede, og hvor alt jeg ville foretatt meg ville blitt rapportert rundt omkring.

I sannhet, Ur-Grothir er redusert til et ikke-sted, hele vår geografi har forsvunnet, stedets genius loci har gått tapt.

Nei, det er bare vi i Grythengen, vi som er kværnfolket her, som har noe her å gjøre, og vi burde fått være i fred med enga vår!

Professor Sam Vaknin på sitt beste!

Introduksjonen gir en god pekepinn på hva slags mennesker som omgir Grythølet vårt, samt hvordan det som intellektuelt, kunnskapsrikt og reflektert menneske, oppleves å være kringsatt av denne typen mennesker.

Deretter får vi en innføring i hva slags mennesker som dominerer næringslivet, dette gjelder ikke minst på Krabyskogen.

Til slutt avslører Vaknin hvorfor det kun er bunnfallet i samfunnet, som virvles opp til topps i politikken. Mens de virkelig smarte faller ned til bunnen.

RELATERT

Oppklarende Grythengen-artikler

Video-snacks VII x X

 

Må bare begynne denne kveldskosen med en briljant forelesning av Sam Vaknin, tatt på kornet om den dystopien av en tid vi lever i. Under slike omstendigheter går det naturligvis ikke å få til noe som helst av verdi, hvor man får vie seg til tårefotografiet.

Da bestefar kjørte sauene i Grythengen til Fostadvollen i A-Ford'en sin

Sauene i Øverby ser ikke ut til å trenge noen A-Ford for å komme seg utpå åsen;-)

På søndag (15. mai 2022) fikk jeg enda et minne av min far, da de var her og passet jentene mens jeg gikk en tur etter Nygardseterstien, som jeg ikke har gått før. I denne anledning kom far under middagen inn på at bestefar brukte å kjøre sauene i Grythengen til Fostadvollen i sin A-Ford. Bestefar Bjarne plukket da ut setene i Forden og fylte den med sauer, hvor mange det kunne være plass til husket ikke far, men det var nok maks 10 stk. Fostadvollen skal ha vært en sætervoll litt nedenfor parkeringsplassen ved Oksbakken, noe på oversida av vegen. Kan ikke huske at det er noen voll der nå, men skal undersøke nærmere ved anledning. Fostadvollen står det ikke noe om på nettet, men tipper at Fostadsætra kan ha ligget der en gang i tiden? Legger ved et fotografi fra turen, av sauene i Øverby, som ikke ser ut til å trenge noen A-Ford for å komme seg utpå åsen;-)

Nygardseterstien til Totenåsen

Traktorvegen mellom Holmstadsveen og Olterudelva begynner å få sti-karakter, fikk man knyttet sammen denne med Nygardsæterstien, ville man igjen fått en fin sti å gå etter til åsen også fra denne sida av elva.

På veg ned igjen traff jeg på Trond, grunneier etter denne traktorveg-stien, og han syntes dette var en god ide, og ble gjerne med både for oppmerking og rydding. Så det var hyggelig, at den første personen jeg presenterte mine tanker for, syntes dette var en god ide.

Kunne vi på toppen av det hele fått skikkelig kultursti helt nede fra jordet til Per Post og videre oppover, samt fått i stand igjen kryss-forbindelsen mellom Nygardsætra og Holmstadengen, ville vi kunne fått til et imponerende sti-nettverk her etter Strevets elv, som PermaLiv mener er den egentlige betydningen av Olterudelva.

https://permaliv.myportfolio.com/

https://stock.adobe.com/no/contributor/210096309/%C3%98yvind

Nygardsæterstien til Totenåsen

Søndag 15. mai gikk jeg Nygardsæterstien for første gang, og den var knallfin, skikkelig dypt ned til Olterudelva. Kan synes som om dette var hovedvegen til åsen fra Nygardsætra tidligere. Jeg gikk fra Kronborgsætra over Olterudelva, derfra er det ca 500 m opp til stien, dette stykket burde gås opp og merkes, da det er fint å gå fra Kronborgsætra opp til elva. Særlig nå som den gamle sæterstien til Nedre Hongsætra er ødelagt. Nygardsæterstien kommer opp ved Øvre Hongsætra. Videre var det mye trefall over første del av stien, så slik det er nå anbefales at man begynner ved Øvre Hongsætra og går nedover, særlig hvis man har med barn.

De to tingene som bør gjøres er da å knytte sammen den fine skogsvegen ned til Olterudelva fra Kronborgsætra med Nygardsæterstien, samt å rydde de nedre deler av Nygardsæterstien for trefall.

Ordentlig tøft ville det blitt hvis man fikk i stand igjen kjørvegen mellom Nygardsætra og Holmstadengen også, fordi da ville man kunne gå en god runde. Brua over Nygardsæterdammen har jo falt helt sammen.

Og enda mye tøffere ville det blitt hvis man på toppen av det hele fikk sti helt nede fra jordet til Per Post nederst i Grythengen, opp dalen etter kjørvegen til Holmstadjordet, og derfra opp til Holmstadengen og over Vestby til traktorveg-stien fra Holmstadsveen.

Satser på å få til alt dette til 2030. Uansett må man alltid huske slagordet til Sigmund Kvaløy Sætreng: “Det er vegen som er målet!”

Minner, historier og fotografier fra Grythengen - i anledning 150-års jubileet 2025

Selv har jeg mange gode minner fra Stysjin-bekken, som nå er borte, og har blitt forvandlet til ei gjørme-myr nedenfor telthuset. De prøvde å få den tilbake, men dette varte bare en kort stund. Der den kom opp på Stuejordet har jeg lagt ei steinrøys.

Ellers var jo den magiske brønnen nedenfor kjørbrua selveste sjela i Grythengen da, på samme vis som Grythengen var Øverskreiens sjel.

Men vi får forsøke å ivareta minnene.

https://permaliv.myportfolio.com/

https://stock.adobe.com/no/contributor/210096309/%C3%98yvind

Etter mange tilbakeslag økonomisk, praktisk og mentalt, har jeg begynt å komme i tvil om jeg klarer å produsere noe som helst til 150-års jubileet vårt for Grythengen i 2025, da Herman Evensen Fossemøllen og Marie Andersdatter Holmstad kom hit ned i 1875.

Av denne grunn har jeg kommet til at det beste er å begynne å delegere dette arbeidet. Jeg er derfor takknemlig hvis noen kan påta seg å samle gamle historier, minner og fotografier fra Grythengen.

Disse bør samles i et hefte. Tittel kan være ganske enkelt, som "Minner, historier og fotografier fra Grythengen - i anledning 150-års jubileet 2025".

Jeg tenker da på nevøen til bestefar, som tilbrakte mye tid her i sin barndom, og som slapp to bekkørreter i brønnen nedenfor kjørbrua her, som fikk svømme rundt her i 12 år, før de nådde et tragisk endelikt. Forresten gikk brønnen i Grythengen aldri tørr, ikke engang under tørrsommeren 1947, hvor gardene omkring her måtte hit for å hente vann.

En annen historie er badedammen ved demningen til Olterud sag, der var det ei lita strand og far fortalte de som barn lå der og spiste hvetepuff, som var forløperen til popcorn. Popcorn hadde de hørt om, men aldri smakt, slik at de måtte nøye seg med hvetepuff, sikkert kjøpt fra landhandleriet til Harald Holmstad like ved.

Så kan man tenke, denne demningen var da ikke i Grythengen, men jeg mener den var det, da slik jeg har forstått det gikk Grythengen ned til Linna da Herman fikk stedet i 1875. Kanskje var det også Herman som tok initiativet til Olterud sag, da jeg mener å ha lest at dette var et sameie mellom 8 personer, og at saga ble startet opp i 1885.

På samme vis blir det med dølagampen Rauen, som ble syk og døde under tømmerkjøring i Bjørnåsstua sør på Totenåsen med bestefar like etter krigen, en hendelse som gikk dypt innpå han. En hendelse kun indirekte relatert til Grythengen, men jeg synes også disse bør med, da Rauen også var en del av Grythengen.

Eller katta min far hadde med i en eske til ei hytte på Laupen, hvor en maur beit den i øyet, hvoretter den ble helt vill og fløy til skogs. Allikevel, selv om den hadde vært nedi esken og ikke sett noe av vegen, kom katta tilbake til Grythengen etter noen dager.

Geografiske hendelser bør også med, slik som da Olterudelva endret leie øverst i Grythengen på 1950-tallet, da følte de det som om de hadde fått nytt land helt gratis.

Videre husker far godt første gang bestefar hadde fått tak i ei Pippi-bok, da stod han på kammerset og leste og dramatiserte, mens barna lå på gulvet på kjøkkenet og rullet seg i latter, for noe slikt hadde de aldri hørt før.

Eller da bestefar akkurat hadde fått limt gitaren sin, så ble storesøster så sint på sin yngre bror at hun slo gitaren av all kraft i hodet på min far, hvoretter den ble fullstendig knust.

Det kan også være helt enkle minner, som da bestefar fortalte far at som barn hadde han engang fått i oppdrag av Even Helmer å kjøre et melkespann ned til Olterud meieri, hvor sparken hadde gått gjennom skaren og all melka var rent ut. Da hadde visst bestefar vært svært lei seg.

Så alle slike minner og historier, små som store, i og omkring Grythengen, håper jeg noen kan påta seg å samle inn til 2025. De bør da reise rundt og samle inn fra mine tanter og onkler og andre som kan ha noe å bidra med.

For egen del fortsetter jeg med mine egne, pretensiøse prosjekter, men om jeg kommer noen veg vet jeg ikke. Jeg har ambisiøse arbeidstitler, som:

"150 år i Grythengen og 1500 år med Grothengi"

De 1500 årene kommer av at jeg tror Grythengen kan ha blitt anlagt av høvdingen på Grotholmr under folkevandringstiden, merovingertiden eller tidlig vikingetid. Grotholmr er det gammelnorske navnet for Grythenholm, hvor groth er fra jord med mye middels grov stein, mens holmr er fra en såkalt holmir, som betyr ei slette i en skråning. Grotholmr betyr derfor ei slette med groth-stein i jorda, mens Grythengen er ei eng med mye groth-stein i jorda, hvilket jeg kan bekrefte.

Grythe ble til under fordanskningen, da man ikke har groth-jord i Danmark, og det danske embetsverket derfor trodde Grothir betydde ei gryte eller Grythe. Samme med holmirer, da i Danmark er det nokså flatt, slik at de trodde Holmrstadir var en holme og begynte å skrive Holmstad.

Min personlige teori er at husmannsplassen Grythengen var det opprinnelige Grothir, og at husmannsplassen Holmstadjordet var det opprinnelige Holmrstadir, begge underbruk under kriger- eller høvdingegården Grotholmr, som jeg tror kan ha hatt ansvaret både for å tenne Grythenholmsvarden, samt for bygdeborgen Borgen.

Har jeg rett, kan mjøl ha blitt malt på kværna i Grythengen som en del av forsyningssikkerheten til bygdeborgen Borgen, men alt dette er selvsagt fremdeles nokså luftige teorier.

Av andre prosjekter jeg arbeider med er at jeg fotograferer steinrøysene etter Olterudelva, som jeg håper å kunne samle i foto-boka:

"Steinrøysene etter Strevets elv"

Dette er da altså groth-stein, og Strevets elv mener jeg å kunne utlede fra Olterudelva, da min teori er at olte er avledet av elte, som i nynorsk betydning også betyr strev. Slik at min mening er at Olterud betyr en nyrydningsgard med mye strev.

Ellers håper jeg også med tiden å få til ei bok om tipp-tipp-oldefar fra Overnengen, som ble døpt Even Michelsen Karsrud og nok var sønn av smeden på Karsrud ved Raufoss, men som endte sine dager som Ovren Mikkelson i Cambridge, Wisconsin. Hans livsreise er meget fascinerende!

Videre har jeg håp om å få til en minnesti etter Olterudelva i anledning 150-års jubileet, her er det to store utfordringer, gjørmemyra etter det nye V/A-anlegget nedenfor telthuset, samt alt nedfallet av trær ved det gamle elveleiet.

Så de som ønsker å hjelpe til med dette eller annet, er hjertelig velkomne!

Grythengen - Helvetet på jord

Velkommen til Olteruddalen for skogs-fotografering, kjære Cathinka, du med din Pentax og jeg med min a7III.

Men ikke mye fred og ro i Stysjin-skogen min gitt. Her kan man verken nyte nattemørket, stjernehimmelen eller stillheten lenger. Og da særlig ikke etter filosofi-stien til oldefar fra kjørbrua i Grythengen til filosofi-bjørka hans ved Strevets elv, som Even Helmer fredet for etterslekten.

Ja, og danse- og festplassen vår øverst i Stysjin da, her hvor man møttes til lystig lag i lyse sommerkvelder fra Ur-Grothir og Ur-Holmrstadir, og etter hvert flere andre småplasser, med mindre det var stor fest på moder-gården og selveste høvdingegården i Øverskreien, Grotholmr.

Tenk at man har ødelagt alt dette! Hvilket sykt samfunn vi lever i! Hvorfor kunne ikke jentene mine få lov til å fortsette å danse på danseplassen i Grythengen til evig tid? Slik man har gjort det i de 1500 foregående år!

Og Stysjin-bekken, den er også borte, hvor barna i langhuset i Grythengen lekte under folkevandringstiden. Nå knusk tørr. Sammen med den magiske brønnen, som ikke engang gikk tørr under tørrsommeren 1947.

Så man har rett og slett gravd og bygd i filler alle sanne verdier i Grythengen, slik at disse malplasserte menneskene kan få leve her i en enorm, anti-pietistisk komfort, hvor de koper på Netflix på gigantiske flatskjermer over stueveggene, der hvor det før brukte å henge vers fra Skriften malt på silke med den skjønneste Toten-kalligrafi, av gravør Marthe Opsahl fra Lensbygda.

https://permaliv.myportfolio.com/

https://stock.adobe.com/no/contributor/210096309/%C3%98yvind

"Cathinka: Ja, men da likner du på meg, for vi flyttet fra Gjøvik rett før de tok Hovdetoppen, og tenkte å flytte tilbake. Men så tok de Hovdetoppen da, og etterpå fortsatte de rundt omkring. Vi bor nå på et småbruk vi også, i 2025 har vi vært her i 150 år, og jeg håpet å kunne feire jubileet med en viss verdighet. Men folk omkring her er rett og slett forferdelige, og det har slekta blitt også, så fatter ikke hva som skjedde? Rundt her hogg de all den vernende skogen etter jordene, og de setter kjempe-hjemmekinoer i vinduene som dundrer innover Stabburstunet vårt og nedover Stysjin, som vi kaller skogen nedover langs elva. Og de omkring her har med bikkjer, hvor harebikkjegnålet virkelig går en på nervene. Og stadig flyr folk uti enga vår for å skjelle oss ut. Så vi bor enkelt og greit i Helvetet på jord! Men vi har Olteruddalen, så stikker ofte nedi der. Samt at jeg har tre herlige jenter, som dessverre må vokse opp i disse anomiske, oikofobe og psykopatiske omgivelsene. Videre er det hyggelig inne i våningshuset, så sant man ikke ser ut. Min a7III fikk jeg i 2018, kjøpte den i 50-års gave til meg selv. Ta gjerne med din Pentax, vet Pentax-brukere ofte har et spesielt kjærlighetsforhold til sine kameraer, og kom hit en tur, så stikker vi nedi Olteruddalen på skogsfotografering:-) Kan hente deg på Lena, hvis du har lyst til å komme på besøk." - PermaLiv

Straks jeg forlater våningshuset og går ut i de engang så grønne enger, hvor man for lenge siden kunne finne kvile og få ny kraft, flyr nå folk uti denne eldgamle himmelenga vår fra alle kanter, for å gaslighte meg. Heldigvis gir professor Sam Vaknin i denne videoen noen gode råd for å kontre dette. Dessuten tar vi oss en tur på påskeleir på Livoll hvert år, for å få en realitets-sjekk, samt at de stakkars jentene mine kan få en forståelse av hva et normalt samfunn er, samt hva kultur-mennesker er, slik her var tidligere under den nordiske pietismen.

Samtidig så uendelig trist å måtte plante til denne gudsforlatte kværnenga vår med skog, fordi dette har jo vært ei levende eng i 1500 år nå, men nå et subeksurbant ødeland fullt av anomiske mennesker og meningsløse Toten-bunkre, som ikke hører til her eller bygger opp om Grythengens mening på noe som helst slags vis.

"It means that the new should always grow out of respect for what is there now, and what was there before." - Christopher Alexander

"WHOLENESS: THE FOUNDATION OF A LIVING NEIGHBORHOOD"

Og samtidig like trist at man ikke plantet til med tett granskog allerede for 50 år siden, slik at jeg kunne fått avsluttet min slekts tid her i enga vår i fred.

Hvor det ikke minst er nitrist å være den som må avslutte det hele, særlig når man tenker på hvordan Marie nå for 150 år siden satt ved vevstolen sin i Holmstad og ni-vevde, mens hennes Herman jobbet vettet av seg nede i Fossemøllen, for å opparbeide midler til å få kjøpt Grythengen.

Var de enda blitt med Ovren Mikkelson til Wisconsin!

Relatert

– Vi må revurdere vår relasjon til omgivelsene

Herman Evensen Fossemøllen og Marie Andersdatter Holmstad sin vandring i Øverskreien, fra Overnengen til Vestby, Holmstad og Grythengen

Her er et gammelt fotografi av Berte Helene Hermansdatter Ovrenengen, kona til Herman Olsen Nettum, som vel da kan ha vært bestefar til historikeren og slektsforsker Herman Nettum.

Berte var Marie Andersdatter Holmstad og Herman Evensen Fossemøllens første barn sammen, hvor de tilbrakte første år i sitt ekteskap i Overnengen, før de flyttet til husmannsplassen Vestby, som ikke er identisk med dagens Vestby, i 1865. Husmannsplassen Vestby, som var under Holmstad, har jeg dessverre ikke klart å lokalisere.

I 1871, samme år som Ovren Mikkelson sammen med to barn emigrerer til Wisconsin, flytter Herman og Marie ned i Holmstad. Dette var nok da fordi de hadde fått lovnad om Grythengen av Halvor Grythe, da fossemøllingen Herman var interessert i vannvegen her, og jeg tror det var Herman som tok initiativ til Olterud sag i 1885, da Grythengen med Grythenghågån på denne tiden strakk seg helt ned til Linna.

I de årene de var i Holmstad, arbeidet de opp midler til å kjøpe Grythengen, frie fra pliktarbeidet i Vestby. Marie satt nok da og vevde dag og natt, mens Herman vil jeg tro hadde fått seg godt betalt arbeide nede i Fossemøllen. Tross alt bar han jo navnet til Marthe Overnengens første mann, som døde i Fossemøllen i romjula 1836, trolig under en arbeidsulykke.

I 1875 hadde Herman og Marie opparbeidet seg det beløpet Halvor Grythe hadde satt for Grythengen, hvor de flyttet ned i Grythengen samme år. I 2025 er det derfor 150 år siden Herman og Marie kom hit ned i Grythengen, sammen med Even Helmer Hermansen Holmstad, som ble født under deres tid i Holmstad, kanskje i samme stua som seinere ble til Skreiens bedehus.

Så dette er noe å tenke på fram mot 150-års jubileet, at Herman og Mina heller ville satse på Grythengen enn å bli med over til Wisconsin og det lovede land, og at de heller ville leve her enn i Vestby, med den utrolige utsikta til Mjøsa som er der oppe.

Samt at vi bør minnes de fire årene Herman og Mina jobbet dag og natt under tiden i Holmstad, for å spare opp midler til å få kjøpt Grythengen.

Herman Olsen Nettum & Berte Helene Hermansdatter Ovrenengen.

-Wikimedia.

Pietismen - det tyske bondeopprøret versjon 2.0

“Pris Herren” har sterke innslag av den musikalske arven etter Nordens store åndelige trubadur Oscar Ahnfelt, med sitt utvalg av sanger samlet av Totenåsens trubadur eller Ahnfelt-kopien M.J. Dahl, som begge var kjent for sine harpegitarer og bærende stemmer.

Bildet er fra stabburstrappa i Grythengen, og her på trappa satt nokså sikkert Totenåsens store trubadur sammen med min oldefar, begge husmannssønner og begge med det lutherske standssamfunnet liggende knust under sine føtter, takket være pietismens ikkevolds-strategi, hvor enga og grenda vår var velsignet under den kongelige nordiske pietisme, hvor Ahnfelt i sin tid sang svenske-kongen til tårer, og oppnådde kongens velsignelse.

Personlig tror jeg det er Oscar Ahnfelt vi skal takke for at det ikke brøt ut krig mellom Norge og Sverige i 1905, da denne ble forhindret grunnet stor folkelig motstand i Sverige, etter PermaLivs mening en følge av den nordiske forbrødringen som fulgte i kjølvannet av Ahnfelts omfattende trubadur-virksomhet.

God påske!

https://permaliv.myportfolio.com/

https://stock.adobe.com/no/contributor/210096309/%C3%98yvind

Pietismen - det tyske bondeopprøret versjon 2.0

Det tyske bondeopprøret kan ses som en forløper til pietismen, hvor pietistene valgte en ikkevolds-filosofi for å nedkjempe standssamfunnet.

To fine artikler om middelalderen, hvor det viser seg at Luther opprinnelig var forståelsesfull til det tyske bondeopprøret, men hvor han etter slaget ved Weinsberg vendte seg mot bøndene, hvor han i kjølvannet av dette ble en varm forsvarer av standssamfunnet, eller hva vi kanskje kan kalle “det lutherske standssamfunnet”.

Pietismen kan man si var en videreføring av det tyske bondeopprøret, men hvor man valgte en ikkevolds-strategi, mer likt Gandhis filosofi. Dette opprøret, som vi kan kalle for “bondeopprøret versjon 2.0”, slo til slutt ut i full blomst under hva jeg kaller “den kongelige nordiske pietisme”, anført av trekløveret Ahnfelt, Sandell og Rosenius.

Den kongelige nordiske pietisme, eller den tredje av 1800-tallets pietistiske bølger over Norge, kom til Øverskreien og hit til grenda anført at Totenåsens trubadur M.J. Dahl, som stod i en direkte tradisjon etter Nordens åndelige trubadur Oscar Ahnfelt.

- A Military History of the German Peasants’ Revolt

Føydalsamfunnet ble styrket i kjølvannet av vikingenes herjings-tokter på det Europeiske kontinentet.

- The Viking Sieges of Paris

Det var først med pietismen at føydalsamfunnet og det lutherske standssamfunnet, med røtter tilbake til det romerske “coloni”, keiser Diocletian og det tredje århundrets kriser for Romerriket, at standssamfunnet ble endelig nedkjempet.

"The Battle of Leipheim, as it came to be known, was a devastating defeat, but it was not decisive. In retaliation, peasant haufens from Odenwald, Limpurg, Hohenlohe, Neckar and Neckarsulm joined together to form the Heller Haufen (Bright Band) under the leadership of Jack Rohrbach. On 16 April they attacked the town and castle of Weinsberg. There were several nobles in Weinsberg, more than 70, including Ludwig, the Count of Helfenstein, who was the governor of the Würtemberg province. However, most of their retinues were away, fighting with the Imperial forces in Italy. Realizing their defense was futile, after a short amount of fighting they surrendered; despite this, Rohrbach had them all executed. Count Ludwig, thirteen other nobles and their servants, 24 in total, were made to run a gauntlet of peasant soldiers, being stabbed continually as they ran until, finally, the relief of death put an end to their torture." - Kelly DeVries

- Oscar Ahnfelt (1813 – 1882) – heile Norden sin åndelege trubadur

Stabbursdøra og bedehusbenken

På samme vis som Inger Faret har en av bedehus-benkene etter Johan og Klaus i stua, tar vi med oss stabbursdøra når vi finner oss et nytt sted, hvor vi kan få leve i fred med tåre-fotografiet.

Flere tåre-fotografier over etterlevningene av vår kultur og enga vår her:

https://permaliv.myportfolio.com/

Er det ikke fantastisk, Inger Faret har en av bedehus-benkene Johan Grythengen og Klaus Listuen laget til for Skreiens bedehus i 1898, stående hjemme i stua si! Og på denne benken setter hun barnebarna sine, og belærer dem om Skreiens bedehus og sine minner fra denne tiden 💖Ja, det er heldige barnebarn det, med ei slik bestemor 😂

Men dette forklarer litt mer hvorfor Klaus skreiv brev til Johan i 1898, hvor han dreiv som bygningssnekker i Christiania, med bønn om å komme hit for å hjelpe ham med innredningen til bedehuset. For det å lage til alle disse benkene, det må ha vært litt av en jobb!

Uansett knall morsomt at en av disse bedehus-benkene er bevart, og attpåtil i bruk for å undervise barn og barnebarn i kulturarven vår. Ja, det får man si!

"In an age of commercialism, bureaucracy, propaganda, and multiculturalism, as well as social media that separate us from each other by connecting us equally to everyone everywhere, our tradition as Americans is rapidly disintegrating. What its remnants offer is not a life worth choosing." - James Kalb

- Education in an age of commercialism, bureaucracy, and propaganda

Egentlig har Inger Faret her tatt en Albert Camus, denne franske filosofen som påpeker at det eneste man kan gjøre i et absurd samfunn, er å gripe det absurde for slik å tvinge mening utav det, for på denne måten å bevise sin vilje og det at man ikke kun er et produkt av nihilismen.

Fordi etterlevningene etter den kongelige nordiske pietisme, som jeg nå har begynt å kalle den tredje pietistiske bølge, er ikke lenger verdt å leve for. På samme vis som etterlevningene etter hva som var Grythengen, heller ikke er verdt å leve for.

Derfor tar vi med stabbursdøra når vi reiser herfra, så kan vi ha denne i stua, hvor barnebarn og oldebarn kan få gå gjennom denne, om lag som i det magiske klesskapet i Narnia, for slik å vende tilbake til det magiske Grythengen og den magiske grenda til Totenåsens trubadur.

For det var trubadur M.J. Dahl var, en evangelisk trubadur i tradisjonen etter Oscar Ahnfelt.

- Oscar Ahnfelt (1813 – 1882) – heile Norden sin åndelege trubadur

Grotholmr-komplekset

Da jeg tok dette fotografiet ante jeg ikke at her oppe på Grythenholm eller Grotholmr, som betyr ei slette med mye groth-stein, om lag som i kaffe-groth, eller kaffegrut som vi sier det i våre dager, lå en mektig høvdingegård under folkevandringstiden, og at Grothengi sammen med Holmrstadir og bygdeborgen Borgen, var en del av Grotholmr-konglomeratet.

Det var først under 10-års markeringen for seieren over Skreiafjella vindkraftverk 4. januar 2022, med tenningen av en vardeild, jeg fikk se hvor strategisk dette stedet ligger til, samt at vertskapet begynte å snakke om geologien der oppe, sammen med de islandske betydningene av Grythenholm, som slik også forklarer betydningen av Grythe og Holmstad, at alt falt på plass.

Vertskapet på Grythenholm, som vokste opp i Vestbygda som naboer av Markus Holmstad, som det virket som de kjente godt fra oppveksten, kjente derimot ikke til Grythenholmsvarden, og neppe Holmstadjordet eller kværna i Grythengen heller, men det gjorde PermaLiv, slik at vi raskt kunne knytte disse løse trådene sammen, for slik å danne oss et helhetlig bilde av Grotholmr-konglomeratet, som alt lå under høvdingegården eller krigergården Grotholmr i folkevandringstiden.

Sammen med bygdeborgen Borgen, utgjør Grotholmr-komplekset en meget spennende historie, som til nå har ligget i det dulgte, fram til alle løse tråder ble knyttet sammen som ved et trylleslag, tirsdag 4. januar 2022.

Nå, med all denne historien, er det rett og slett en magisk opplevelse å vandre etter Strevets elv eller Grotholmrelvi mellom Grotholmrkverni og vedvegen opp fra dammen ved Holmrstadjordi, det opprinnelige Holmrstadir, hvorfra jeg har mitt etternavn, til holmiren eller den lille sletta oppe ved Holmrstadir, og å se rett over til der høvdingegården Grotholmr lå.

Hvor stor en såkalt holmir kan være, vet jeg ikke, jeg innbiller meg dette er ei mindre slette i en skråning, men kanskje kan man også snakke om Tibet-holmiren, som ligger på ei slette i skråningen ned fra Himalaya, mellom fjellene og Taklamakanørkenen.

"Fjell i Norge har vært over 8000 meter høye"

Grythe er en feiltolkning fra dansketiden, da man ikke har groth-jord i Danmark, og de danske embedsmennene slik forvekslet groth eller grothir med grythe.

Samme med Holmrstadir, da man heller ikke har holmirer i Danmark, hvor den lille holmiren øverst i Holmstadjordet av de danske embetsmenn ble feiltolket som en holme, hvor vi slik fikk Holmstad.

"Magical Photography VI"

https://permaliv.myportfolio.com/work

Etter dagens artikkel hos forskning kan det da ikke lenger være tvil, Grotholmr eller Grythenholm var en høvdingegård under folkevandringstiden!

- Hvorfor lagde noen 450 bygdeborger i Norge?

Grunnen til at den ble lagt her, var fordi der oppe, på denne sletta eller holmiren full av groth-stein, var det enkelt å forsvare seg mot fiender.

Så Grotholmr ble ikke anlagt for jordvegen, men grunnet sin strategiske beliggenhet, en utløper med skrånende terreng. Nettopp derfor er jorda der oppe dårlig, da Grotholmr ligger som en omvendt plog, hvor den fruktbare jorda som ellers ble skjøvet opp i Øverskreien nede fra bygda under siste istid, ble skjøvet ut til sidene.

Jeg husker da det, at da vi var barn fant vi fossilerte trilobitter i Olterudelva, Strevets elv, utledet fra Ølte eller Olte, i nyere språkform elte, som betyr strev. Olterud betyr derfor Streverud, eller en nyrydnings-gard med mye strev. Men dette ser det heller ikke ut til at noen har tenkt på før, selv om det ligger klart i dagen, like klart som at Grotholmr var en høvdingegård fra folkevandringstiden.

Så det var ikke oppe på Grotholmr høvdingen der ville dyrke opp jorda, nei det var her nede på Groth-platået, hvor groth-jorda er blandet opp med kalkrik gammel havbunn nede fra bygda, fra de gangene havet dekket Mjøslandet. Først en arm oppe fra Trondheim, hvorfra vi har trilobittene, og til slutt som slutten av Oslofjorden, som er grunnen til at storørreten i Mjøsa trives i Oslofjordens brakkvann.

Og langhuset høvdingen på Grotholmr fikk bygget opp nede på Groth-platået, det stod akkurat her som våningshuset i Grythengen står, slik at dette er Ur-Grothir. Herregården her ble seinere flyttet ut på kanten av Grythe-platået av forfengelighetsgrunner, bl.a. for å kunne synes nede fra Balke kirke. Men det var her det var logisk å etablere seg, og Balke kirke var ikke her under folkevandringstiden, hvor man heller ville ha blikk-kontakt med Grotholmr.

Dessuten gikk brønnen i Grythengen aldri tørr, da de borte på Grythe måtte hit for å hente vann under tørrsommeren 1947.

Videre hadde man nedenfor låven til Klaus ila som man brukte til å vanne grønnsaker, min bestefar Bjarne Holmstad benyttet vann herfra for å vanne grønnsakene nedover Stabbursjordet, og det samme gjorde de som slo seg til her i folkevandringstiden. De studerte alt dette før de etablerte seg her, de fant stedet med den sikreste brønnen, hvor det var vann til å dyrke grønnsaker, og hvor det var mest praktisk å bygge opp et kværnanlegg, samt enklest å dyrke opp jorda for korn.

Så langhuset stod dengang der våningshuset nå står, hvor dyrene stod i den halvdelen som var nærmest brønnen, da dyrene trengte mest vann, slik at det skulle bli enklest å bære inn dette om vinteren.

Folka bodde i halvdelen mot Stabbursjordet, hvor man hadde soloppgangen og grønnsakshagene vannet av ila øverst i jordet.

Kværnanlegget i Grythengen må være fra folkevandringstiden, dette ser man av hvor høyt det ligger ifht. elva, hvor elva har gravd seg ned snaut 2 meter siden kværna her ble etablert av høvdingen på Grythenholm. Dette har selvsagt blitt utbedret flere ganger, derfor er det fremdeles i godt hold, men jeg mener også å kunne se at man i lengre perioder kun har hatt små bekkekverner oppe ved demningen.

Det var på grunn av at kværnanlegget her nå ligger så høyt ifht. elva, at Herman Evensen Fossemøllen istedenfor valgte å bygge opp et nytt anlegg for sagdrift nederst i Grythengen, Olterud sag, i 1885. Fordi til det gamle kværnanlegget måtte nå vannet ledes i lange trerenner, slik at det ble vanskelig å få nok kraft til sagdrift, grunnet at elva har slitt seg såpass langt ned siden folkevandringstiden.

Holmstad eller Holmrstadir ble etablert oppe på holmiren øverst i Holmstadjordet, hvor de hadde i oppgave å dyrke opp den fruktbare og godt drenerte jorda nedover Holmstadjordet. Mitt etternavn er således ikke fra en Holmr, et navn som ble populært under nyromantikken, men som aldri har blitt benyttet på Island, fordi de visste at dette ikke var et mannsnavn, men et gammelnorsk ord for slette.

Navnene Grothir og Holmrstadir ble gitt for slik å understreke at dette var bruk under Grotholmr, jeg kaller disse tre gardene for Grotholmr-triangelet.

Ja, og nedenfor brønnen i Grythengen, der var det en vaskedam, og det var det nok også under folkevandringstiden. Hvor barna her i langhuset lekte i Stysjinbekken, som nå er borte.

Fest- og danseplassen øverst i Stysjin er også borte, kun småsteinen i røysa ved Olterudelva er igjen, hvor man ryddet stein fra dansesletta her. Her samledes man til midtsommerdans og fest i lyse sommerkvelder fra Holmrstadir og Grothir, og etter hvert også andre småplasser.

Bygdeborgen Borgen ovenfor Skjeppsjøen var selvsagt en del av anlegget til høvdingegården Grotholmr det også, hvor man kunne trekke seg tilbake når situasjonen tilspisset seg, eller hvortil man sendte kvinner, barn og gamle i sikkerhet, mens krigerne ble tilbake på krigergården.

Grotholmrvardi eller Grythenholmsvarden var en vardeild under Grythenholm, hvor varden ble tent i ufred.

Grythenholm er det mest strategiske stedet for å anlegge en høvdingegård under folkevandringstiden, enkelt å forsvare, man hadde utsyn over Mjøsa og kunne holde oppsyn med de som kom over Torsæterskaret, man hadde raskt tilgang til Grythenholmsvarden, kort veg til bygdeborgen Borgen, godt egnet for kværning og oppdyrking ved Grythengen, etc.

Så det er ikke tvil, alt henger sammen og ligger i dagen, hvis man bare tar seg tid til å se seg litt omkring og forstyrre de små grå litt. Derfor var alt slik PermaLiv her beskriver, jeg kan ikke forstå annet.

Grotholmrelvi oppe ved holmiren ved Holmrstadir, seinere kalt Olterudelva, som betyr Strevets elv fra olte eller elte, hvor strevets tro seinere fikk blomstre.

Grothir og Grotholmrkverni ble etablert her ved elva av høvdingen på Grotholmr under folkevandringstiden, som del av Grotholmr-triangelet.

Så det er en lang og forunderlig historie Grythengen er del av, men nå er ikke lenger mulig å videreføre vår kulturarv her i denne urgamle kværnenga vår, da hele rammeverket har smuldret vekk.

Og jeg som trodde bygdeborgene var for å forsvare seg mot omstreifende stammer jaget hit av hunerne;-) Tro hvilken funksjon Grotholmr har hatt?

For et år siden trodde jeg hele anlegget til den gamle kværna i Grythengen var laget til av Johan Grythengen, og jeg trodde ikke det var ei kværn engang, men at det bare var til den lille trevaren hans, som han startet opp her i 1907. Jeg syntes nok det var litt underlig at han hadde fått på plass alle disse grove steinene, da han ikke skal ha vært så store karen, men tenkte han hadde fått hjelp av sin gode venn i naboenga, M.J. Dahl, som ser ut til å ha vært voldsomt bredskuldret og kraftig.

Men så, i fjor sommer, hvor jeg bladde litt i bygdeboka, fant jeg at Grythengen var registrert med kværn i 1669 og med flomkværn i 1723. Jeg så videre at etter storflommen i Kværnumsstrykene i 1650 gikk hele den kongelige Fossen mølle med, hvor kongen etter gjenoppbyggingen forlangte så mye i bygselsavgift, at ingen ville drive mølla for ham, med det resultat at det ble bygget en mengde nye, mindre kværnanlegg rundt på Toten. Derfor tenkte jeg da at kværna i Grythengen var et av de mange nye kværnanleggene som ble etablert på Toten i de tiårene Fossen mølle stod uvirksom etter 1650.

Men nå tror jeg kværnanlegget her kan være enda eldre, og kan være helt fra folkevandringstiden. Nå er jeg ikke så bevandret i folkevandringstiden, og er sikkert rammet av et bekreftelses-bias, men dess mer jeg utforsker denne teorien, dess mer synes ting å falle på plass, så får tiden vise om så er tilfelle, eller om alt til slutt faller fra hverandre.

Video-snacks VI x X

Konversasjon med Åse Skullerud tirsdag 8. mars 2022

Heldigvis ble det en snøfattig vinter, slik at båtbygger-verkstedet til Arthur Thorud i Thorud nok får stå enda et år. Men for Mjøsmuseet er det nok revnende likegyldig om det faller eller står, da de ikke ser noen god grunn til å dokumentere historien til småkårsfolket i Øverskreien.

Artig at strekket mellom Thorud og Kloppvegen ble kalt for Bernte-gutua:-)

Det ser dessuten ut til å være en slags forbindelse mellom Berthe Nettum (Overnengen) på Bilitt og Marthe og Bernt Overnengen, som jo var gode venner av Even Helmer og Johan Grythengen.

Med tiden får vi nok nøstet opp i dette også:-)

Se flere fotografier fra Thorud og Berntegutua:

https://permaliv.myportfolio.com/home

Etter en konversasjon med Åse Skullerud hos Toten i bilder, har vi kommet nok et skritt videre i oppnøstingen av historiens vev. Bl.a. fikk vi vite at strekket mellom Thorud og Kloppvegen ble kalt for Bernte-gutua, vi fikk vite hvem å henvende seg til for å få vite mer om Thorud-fløya, samt at det ser ut til å være en forbindelse mellom Berthe Overnengen, som ble gift med Herman Nettum, og Bernt og Marthe Overnengen. Men disse forbindelsene, de vil det nok ta litt tid å nøste opp i.

Konversasjon med Åse Skullerud tirsdag 8. mars 2022

Åse: Artig å lese.

PermaLiv: Ja, og ekteparet Even og Marthe Fossemøllen måtte da altså forlate Fossemøllen etter snaut ti års drift, hvor de da endte opp som husmenn i Overnengen, på tross av at de nok drev Fossemøllen forbilledlig, samt at de forsøkte å sjarmere fossemøllings-slekta ved å oppkalle sin første sønn sammen etter Marthes avdøde mann, eldste sønn av Even Nilsen Fossemøllen. I Overnengen ble de da til Marthe og Even Overnengen, hvor Marthe nok syntes det var begredelig å bli husmannskone og ikke møllermesterkone. Men Even etablerte seg igjen som smed i Overnengen, jeg tror jeg fant smia hans i fjor vår like inntil Byvegen et stykke ovenfor der låven stod. Men Byvegen er feil navn, sier far, for da han var ung kalte de alltid denne vegen for Overnvegen, hvor den ble utbedret på 1950-tallet. Marthe døde da i Overnengen 59 år gammel, hvoretter hennes datter Helene utvandret sammen med sin familie til Cambridge, Wisconsin, like etter hennes død. Dette var dessuten samme år som dampbåten Hero startet med regulære avganger fra Christiania til Hull i England hver fredag. Dette førte til at mange reiste over, da dampbåt var opptil tre ganger raskere enn seilbåt, samt at dødeligheten ble redusert fra 1 prosent til 1 promille. Fra Hull tok man tog over til Liverpool, og derfra Amerika-båten til New York eller Boston. I 1871, 73 år gammel, reiste Even Michelsen Overnengen over 26. mai, sammen med sine to barn Martine og Augustinus Overnengen, hvor de ble møtt av Helene i Edgerton, som så førte dem til Cambridge. Augustinus fikk, grunnet sine ferdigheter som smed, raskt arbeide hos T. D. Mandt wagon works i Stoughton, men etter at det brant her startet han opp som entreprenør, hvor han med tiden ble byens største entreprenør og bygget opp det meste av Stoughton, hvor han oppførte mange forretningsbygg og boligprosjekter. Så slik endte lillebroren i husmannsstua i Overnengen opp som en av Stoughtons store sønner, hvor han lenge også var fast medlem av byrådet. Dessuten ble alle fra Overnengen dedikerte metodister. Ei annen søster fulgte etter 6 år seinere. Men eldste sønn Herman Evensen Fossemøllen, som tilbrakte barndommen i Fossemøllen, valgte da altså å bli igjen her da han fikk Grythengen av Halvor Grythe i 1875, hvor han nok da forsøkte å bygge opp igjen kværna nedenfor Grythengen, men da altså i 1885 heller satset på å bygge opp et helt nytt sagbruk nederst i Grythengen, da Olterud sag. Herman giftet seg med Marie Andersdatter fra Holmstad, kalt Mina. De bodde da først i Overnengen, hvor deres første datter Berthe Overnengen seinere ble gift med Herman Nettum, slik at hun ble stammor til Nettums-slekta på Bilitt. Dette var bestefar til den kjente historikeren og slektsforsker Herman Nettum II, som har skrevet mange stykker for Totens Årbok. Etter tiden i Overnengen levde Herman og Mina 6 år i Vestby som husmenn, deretter 4 år i Holmstad, før de flyttet ned i Grythengen i 1875. Even Helmer Hermansen Holmstad ble født i Holmstad i 1874, han fikk navnet Helmer for å skille ham fra hans bror som ble født året før, men som døde som spedbarn. I Cambridge, Wisconsin, tok Even Michelsen Overnengen navnet Ovren Mikkelson, hvor han fikk 16 gode år sammen med fire barn og etter hvert en enorm flokk barnebarn, hvor han døde 89 år gammel. Det at han tok navet Ovren som sitt nye fornavn i Wisconsin, tyder på at Ovren Mikkelson hadde hatt det godt som husmann under Ovren i Overnengen.

Åse: Mor kalte vegen fra Thorud til Kloppvegen for Berntegutua, etter Bernt Ovrenengen. Jeg husker så vidt husene i Ovrenengen.

PermaLiv: Nei, så spennende! Bernt Overnengen og Johannes Lindstad eller Johs Lindstad i Kloppen var jo en duo som forkynte og spilte mye sammen, så disse må ha vært gode kamerater. Jeg ser også at Bernt Overnengen hadde fått løyve til å virke som såkalt heimedøypar, hvor han i alle fall døpte Oscar Raddum. Han ser også ut til å ha vært medeier i Solhaug Trevare nede ved Kvastad. Først trodde jeg at han og hans søster Marthe kunne være barn av Martine Overnengen, som emigrerte i 1871, og at Martine var en såkalt remigrant, da det ikke står noe mer om hvordan det gikk med henne i USA. Men Inger-Marit ved biblioteket fant ut at Bernt og Marthe Overnengen ikke var barn av Martine, så hvordan det gikk med Martine i Wisconsin, vet jeg ikke. Men Bernt og Marthe må da være barn av de som flyttet inn i Overnengen etter at Even Michelsen Overnengen flyttet ut. Men hvilken familie Bernt og Marthe kommer fra, dette klarte verken jeg eller Inger-Marit å finne utav. Så hvis du vet noe mer om opphavet til Bernt og Marthe Overnengen, som ikke ble gift noen av dem, er jeg svært takknemlig!

Åse: Jeg vet nok ikke mer om dem.

PermaLiv: Det ser ikke ut til at noen vet noe mer om Bernt og Marthe Overnengen, ikke engang Inger-Marit Østby eller hennes far Jan Østby, som vokste opp i Byvegen. Det eneste som ser ut til å være bekreftet, er at de ikke er barn av Martine, slik at Martine ikke var en remigrant som vendte tilbake til hjemlandet. Men det er så rart at ingen vet noe mer om Bernt og Marthe Overnengen, så finner du ut noe mer en dag, er jeg takknemlig for å få vite om dette. Ellers godt at det ikke ble en skikkelig snøvinter, fordi da ville nok båtbygger-verkstedet til Arthur Thorud kollapset, jeg forsøker også å fotografere Thorud og å dokumentere historien til Thorud-fløya, som var en såkalt flatbotning eller åfløy, og denne båttypen var ellers nokså sjelden her på Østlandet. Jørgen Sagen fortsatte jo produksjonen av Thorud-fløya i Kloppen etter at Arthur gav seg. Har forsøkt å spørre Mjøs-museet om de kunne hjelpe meg med å dokumentere Thorud-fløya og båtbygger-verkstedet hans, men de bryr seg visst ingen ting om historien til småkårs-folket i Øverskreien.

Åse: Fant dette, men dette er sikkert noe du er kjent med fra før: https://www.geni.com/people/Berte-Marie-Riise/6000000033390208846

Berte Marie Nilsdatter Riise
Også kjent som:	"Overnengen"
Fødselsdato:	12. Mars 1845
Fødested:	Østre Toten
Død:	09. Januar 1928 (82) Overnengen, Østre Toten ("Alderdom")
Begravet:	Østre Toten
Nærmeste familie:	Datter av Nils Larsen Faarlund og Marte Christiansdatter Nettum Konen til Even Nilsen Pløien Mor til Nils Evensen Ovrenengen; Martinius Evensen Ovrenengen; Bernt Evensen Ovrenengen; Emil Evensen Ovrenengen; Bernt Evensen Ovrenengen og 3 others Søster av Pauline Nilsdatter Nettum Lille; Karine Riise; Pernille Nilsdatter Nettum; Oliane Nilsdatter Riise; Line Matilie Nilsdatter Riise og 2 others Halvsøster av Marte Nilsdatter Pløyen
Administrert av:	Bjørn Engh
Sist oppdatert:	4. november 2021

Åse: Spennende. Randi Berget el John Berget, datter og barnebarn av Arthur og Olga Thorud kan kanskje hjelpe med opplysninger om Thorudfløya.

PermaLiv: Takk! Ellers takk for lenken til Geni! Denne har jeg ikke sett, og her ser det ut til å være en slags forbindelse mellom Berthe, som ble gift med Herman Nettum på Bilitt, og Berte Marie Nilsdatter Riise. Men hvordan dette henger sammen, vil det nok ta litt tid å nøste opp i. Får høre med Inger-Marit på biblioteket en dag, om hun klarer det. Ja, og min far Helmer, han skulle kappro med en på Hurdalssjøen da de bodde i Viken, da han hevdet at disse nye plastbåtene, som han hadde fått et eksemplar av, gikk så mye lettere i vannet enn trebåtene. Men min far, han rodde denne nymotens plastjolla i senk med Thorud-fløya si:-)

PermaLiv: Her er forresten et fotografi av Berthe Overnengen, eldste datter av Herman Evensen Fossemøllen og Marie Andersdatter Holmstad, som ble gift med Herman Nettum på Bilitt: https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Herman_Olsen_Nettum_and_Berte_Helene_Hermansdatter_Ovrenengen.jpg

Ukrainsk og norsk identitet

En flott gard som har fått ligge i fred ved Mjøsa, på samme vis som Grythengen skulle fått ligge i fred ved Strevets elv, som bærer av strevets tro.

Enga vår er borte, den har degenerert fullstendig, sammen med det norske folk.

Uten himmelenga vår har vi ikke lenger noen identitet, ikke noen ting som forener oss som nasjon, da all vår identitet ligger begravet i groth-jorda vår.

"Thanks! The whole Ukraine-Russian complex is really overwhelming, and it's interesting too see how the Ukrainians struggle to define their own identity, like we did here in Norway 200 years ago.

As I see it Norway had a very strong, uniting identity when we got our freedom in 1905, but since it has all degenerated, and I don't know what make us a people anymore?

To get an identity as a people is a hard job that takes a long time, and we in Norway should have been more careful with our identity.

Especially after we found oil in 1969 Norwegians deteriorated completely, now we don't have more identity than an average American shopping mall.

I hope and pray the Ukrainians can have their freedom and form a strong, unifying identity, becoming a bridge between East and West." - PermaLiv

Enten er det jeg som har degenerert, ellers så er det landet mitt. Jeg satser på det siste :-)

Var ekteparet Jacob og Kirsti Fossemøllen de første fossemøllinger?

Min teori nå er at det måtte være ekteparet Jacob og Kirsti Fossemøllen som var de første fossemøllinger, men jeg har blitt så glad i ekteparet Even og Marthe Fossemøllen, så det at jeg ikke er helt ekte fossemølling i blodet, det gjør meg ingen ting.

For i hele verden tror jeg ikke det finnes et herligere ektepar enn Ovren Mikkelson og Marthe Overnengen!

Fotografiet er fra Fossemøllen i dag, eller Kværnum mølle, som det heter nå. Faren til Marthes første mann, Even Nilsen Fossemøllen, døpte for øvrig sin yngste datter Kværnum i 1810. Vi kan derfor anta at navnet Kværnum kom i bruk fra tidlig 1800-tall, hvor det da var naturlig at plassen ble omdøpt til Kværnum bruk, da den ble solgt ut av fossemøllings-slekta mot slutten av 1800-tallet.

Skulle det være noen uklarheter skal jeg forsøke å svare som best jeg kan. Uansett godt å ha fått nøstet litt opp i denne lange kværnhistorien, fra mest trolig Jacob og Kirsti Fossemøllen satset og kjøpte den kongelige Fossen mølle av investor Hans Jacob Smidt først på 1700-tallet, til mest trolig Herman Evensen Fossemøllen tok initiativ til Olterud sag mot slutten av 1800-tallet. Samt ikke minst det herlige ekteparet Even og Marthe Fossemøllen, med sitt korte men meget fascinerende interludium i Fossemøllen:-)

https://permaliv.myportfolio.com/home

Hvem var de første fossemøllinger?

Som PermaLivs følgere sikkert husker, hevdet jeg i min første brumbling at Hans Jacob Smidt, som kjøpte den kongelige Fossen mølle i Kværnumsstrykene på auksjon av kongen i København, måtte være den første fossemølling. Kort tid etterpå kom jeg til at dette mest trolig er feil, men jeg synes ikke jeg har understreket dette tydelig nok, samt hvem jeg nå mener er de første fossemøllinger.

"Hans Jacobsen Fossemøllen, Toten, f. 1716, begr. 22/2 1798 (sønn av Jacob Olsen Øverset (1683-17/12 1762) og Kirsti Knudsdtr. Fossemøllen), m. Marte Paulsdtr. Berg (1718-15/5 1795) - datter av Paul Mikkelsen Berg (1682-1741), som var sønnesønn av lensmann Jacob Olsen Mustad, Vardal. Hans Jacobsen og Marte hadde barna: 1) Paul, f. o. 1750, begr. 3/5 1803, eier av Vik fra 1782. 2) Jens Hedemann, rittmester, eier av Rå nordre i 1795. 3) Pernille, f. 1744, i 1825 føderådskone på Tørud, Furnes. 4) Kari, i 1825 i Eidsvoll. 5) Berte, g. m. Paul Hågensen Smeby (Sterud, Nes), d. før 18/10 1825. Barn: a) Hågen Smebye, Toten, b) Hans Sterud, Nes, c) en datter d. før 18/10 1825. Hans Jacobsen har navnet Vik allerede 22/7 1762, da han låner ut penger til Kristian Pedersen mot pant i øvre Mostue. Han har antagelig vært forpakter eller bestyrer på Vik. Før han kom til Vik drev han mølle og antagelig sagbruk på Fossemøllen, som nå kalles Kvernum bruk, Skreia."

- Stange bygdebok-del 8: Vik med Brenne

"(sønn av Jacob Olsen Øverset (1683-17/12 1762) og Kirsti Knudsdtr. Fossemøllen)"

Jeg tror derfor nå at Jacob Olsen Øverset kjøpte Fossen mølle av investoren Hans Jacob Smidt, som hadde fått denne mølla for 320 riksdaler på auksjon i 1726. Jacob Olsen Øverset må da ha døpt om Fossen mølle til Fossemøllen, som han da tok som sitt nye etternavn sammen med sin kone Kirsti.

Det er derfor overveiende sannsynlig at Jacob og Kirsti var de første fossemøllinger!

Jeg tror derfor det var denne Jacob som demte opp Fiskelausen og Skjeppsjøen, for å få sikrere vannføring til mølla si. Demningen ved Fiskelausen er for øvrig verdt et besøk, så har du ikke vært der, bør dette være et mål for sommeren. Stien er skiltet fra Torsætra, og er på vel 4 km.

Som vi vet mistet Ovren Mikkelson og hans Marthe sine ektefeller omtrent samtidig, Ovren mistet sin kone i barsel og Marthe mistet mest sannsynlig sin mann i ei arbeidsulykke. Det er ingen ting som tyder på at Marthes mann var syk, da han fikk brannforsikret sin virksomhet året før han døde i romjula 1836. Derfor kjenner vi i detalj til alle bygninger og maskiner som var i Fossemøllen, de snaut ti årene Ovren og Marthe dreiv mølla.

Trolig var Ovren, som ble døpt Even Michelsen Karsrud, opplært til smed av sin far. Derfor ble nok Marthe anbefalt å søke opp Even, eller at noen koblet dem, da han ble ansett som en drivende flink mekaniker, som var velegnet til å drive mølla videre sammen med Marthe. Slik tenkte nok Marthe at hun kunne fortsette å være møllerkone, ikke minst ved at de kalte opp sin første sønn sammen etter Marthes første mann, da begges fedre hadde Even til fornavn.

Vi kan regne med at Herman Evensen Fossemøllen, som fikk Grythengen av Halvor Grythe i 1875, 37 år gammel, også var opplært i smed-yrket av sin far i smia i Overnengen, som lå et stykke ovenfor låven like inntil Ovren Mikkelsons veg, som i dag feilaktig er kalt Byvegen.

Jeg ser det nå også som sannsynlig at det var Herman som tok initiativet til Olterud sag i 1885, sammen med sju medinvestorer, han var da 47 år gammel. På denne tiden strakk Grythengen seg helt ned til Linna, slik at Olterud sag ble etablert i Grythengen.

Herman hadde nok store ambisjoner for vannvegen i Grythengen, og jeg vil tro dette var grunnen til at han og Mina ikke ble med Ovren Mikkelson til Cambridge i Wisconsin. Herman beholdt etternavnet Fossemøllen hele livet, også den tiden han bodde i Grythengen, dette er bekreftet av Gunnar Opsahl. Å kalle Grythengen for Fossemøllen II, er det derfor god grunn til.

Uansett, etterkommer av de første fossemøllinger, Jacob og Kirsti, er jeg da ikke. Men dette er helt greit, da jeg har blitt svært glad i Even og Marthe.

Allikevel ufattelig trist at Fossemøllen II ikke fikk leve!

Samme med Grotholmrkverni, som kværna her i Grythengen het før Svartedauden, da jeg ikke lenger er i tvil om at det var høvdingen på Grotholmr som etablerte Ur-Grothir sammen med Holmrstadir, plassen på ei mindre slette eller en såkalt holmir i en bakke, hvilket da selvsagt var der husmannsplassen Holmstadjordet seinere lå.

Jeg tror vi kan kalle triangelet Grotholmr, Grothir og Holmrstadir for Grotholmr-triangelet.