Showing posts with label Minnejubileet. Show all posts
Showing posts with label Minnejubileet. Show all posts

Tuesday, 10 June 2025

Melkeprofetien

Aking på skaren på magen ned Fostadvollkampen, og denne gangen holdt skaren. For øvrig et tippoldebarn av Even Helmer. Men snart stikker vi vel til Nouvelle-Aquitaine og hugenottenes kjerneland, da det ser ut til å ha gått bedre med den sør-vestlige Europeiske sivilisasjon, enn med den nord-vestlige Europeiske sivilisasjon, som rant ut i snøen i kværnenga til herr Fossemøllen og jubelenga til Even Helmer.

a kid sliding down a slope on the stomack in the snow Stock-bilde | Adobe Stock


"I would rather be a stranger in a strange place than being a stranger in a "familiar" place." - szellemsam

Det eneste minnet vi har fra bestefar Bjarne Helmersen Holmstad sin barndom, var da han skulle kjøre et melkespann for oldefar Even Helmer Hermansen Holmstad på sparken sin her fra Grythengen, til Olterud meieri. Han gikk da gjennom skaren med sparken sin, slik at all melka rant ut. Da hadde han vært svært lei seg.

Bestefar fortalte sikkert om denne hendelsen for å trøste, med det i mente at man skal ikke gråte over spilt melk.

Men dette gjør nå jeg allikevel, da jeg har kommet til at disse trøstens ord også var en profeti. Hvor sparken var en allegori på Grythengen, og melka på sivilisasjonen vår. Nå har sparken Grythengen gått gjennom skaren, hvor sivilisasjonen vår har rent ut i snøen og blitt borte.

I det siste har jeg kommet til at det er vår nord-vestlige sivilisasjon, som har gått tapt. Da vi var på omvisning på Granavollen med søsterkirkene, husker jeg Eivind Sørum fortalte at vi burde nærme oss moderkirken igjen. Dette uttalte han ved spørsmål om hvorfor det var et ikon-maleri av St. Nikolas i Nikolaikirken.


Trolig er dette et maleri fra den lokale ikon-maleren Liv Randi Vindorum.


Sørum er også en etterkommer etter Herman og Mina her i Grythengen, hvor hans bestefar var det første barnet de fikk her, etter at de flyttet ned hit fra Holmstadeie Vestby på oversida av Nygardsæterbruvegen, i 1875. Eivind Sørum var primus-motor for hva Granavollen har blitt i dag, og fikk satt i stand igjen søsterkirkene, hvor Mariakirken var i en dårlig forfatning. Så han lyktes med prosjekt Granavollen, mens jeg har total-mislyktes med prosjekt Grythengen.

Norge hadde sin første storhetstid under katolisismen med Håkon 4. Håkonsson og Magnus Lagabøte, deretter gikk det nedover, til danskene tok over skuta og utraderte kulturarven vår, og brente arkivene våre. Det ser ut til at de begynte med cistercienser-klosteret på Hovedøya ved Oslo.

"Abbeden på Hovedøya støttet Christian – som tapte. Abbeden ble arrestert, klosteret ble brent, revet og oppløst."


Så fikk vi da 400-års natten under danskene, hvor vi ble underlagt hva jeg kaller for det lutherske standssamfunnet, som bygger på Luther versjon 2.0, eller adelens Luther, slik han framstod etter Weinsbergs-massakren.

De som brakte oss ut av det lutherske standssamfunnet og mørketiden under danskene, var haugianerne med Hans Nielsen Hauge i front. Hauge kan vi derfor kalle reinkarnasjonen av Luther versjon 1.0, eller bøndenes Luther, som var fundamentet for bondeopprøret.


Men haugianerne var pasifister, hvor de benyttet husandakten og en gryende kapitalisme, som brekkstang og våpen. Husandakten var en forordning innført av den nidkjære stats-pietisten Christian VI, om at bøndene skulle samle husfolket til husandakt på gårdene. Dette for å styrke fromheten i folket. Men hva det førte til var at folk begynte å samles og å ytre seg, hvor vi til slutt fikk bedehusbevegelsen, med full forsamlingsfrihet, ytringsfrihet og bevegelsesfrihet. Alt dette, som vi tar som en selvfølge i dag, kan vi takke Hauge for. Det er derfor ikke uten grunn at historiker Berge Furre har uttalt at Hans Nielsen Hauge er det moderne Norges viktigste personlighet, hvor ingen kommer i nærheten.

Etter Hauge fikk vi 100 år med velferdspietisme, hvor folk hadde en unik omsorg for hverandre. Vi hadde tre store, pietistiske bølger, den haugianske, den jonsonske (bypietisme, som først og fremst ble støttet av folk i storbyene) og til slutt den rosenianske, som kom fra Sverige. Helt til slutt kom den rosenianske vekkelsesbølgen til bygdene omkring Totenåsen, hvor M.J. Dahl surfet pietismens storhetstid inn i solnedgangen på den siste pietistiske bølge, stilig syngende med sin dobbelthalsede gitar, før 100 år med pietistisk storm dabbet av og forsvant med 1. verdenskrig.

Norges andre storhetstid mener jeg vi fant i perioden 1885-1914, hvor seinpietismen, nyromantikken og dragestilen fant sammen, med brennpunkt her i Grythengen.

Even Helmer ble født i Holmstadeie Vestby 50 år eller et jubelår etter Hauges død. Da var alle Hauges kampsaker vunnet, hvor velferdspietismen lå tykt over landet. Det var frihet og jubel, hvor alle gamle lenker var løst. Denne seieren fikk Even Helmer feire her i jubelenga vår.

Derfor mener jeg at Stabbursjordet er like viktig som Haugejordet, hvor Hans Nielsen Hauge fikk sin store kallelse den 5. april 1796. Denne dagen var det nye Norges fødsel!

Men hvorfor seire når man ikke kan feire? Nå har ondskapen lagt seg over Stabbursjordet, hvor vi knappest nok orker å gå ut på Stabburstunet. Vi har intet annet valg enn å plante til jubelenga vår med gran, pakke sammen og reise langt, langt vekk.

Men vi legger ingenting bak oss, da det er intet tilbake, da sparken Grythengen har gått gjennom skaren, og sivilisasjonen vår har rent ut i snøen og blitt borte!

Stabbursjordet fra en svunnen tid, hvor man enda kunne høre klangen fra jubelenga til Even Helmer her.

Nå er her bare bikkjegnål😧 Fra folk uten respekt for stedet vårt, historien og kulturen vår.

Heller kål enn gnål, sier nå jeg da☝


Vi hadde verdens flotteste sivilisasjon, kjempet fram av haugianerne, feiret av Even Helmer💖 Nå kastet for svin alt sammen💔 Både enga vår, landet vårt, kulturen vår og sivilisasjonen vår. Hvor det er intet tilbake å feire.

2025 skulle vært det store feståret, hvor vi feiret 150-års jubileet for enga vår, hvor vi seilte opp Eriekanalen, som har 200-års jubileum i år, for å markere det unike båndet mellom Fossemøllen II og Stoughton, og hvor vi skulle fått feiret konfirmasjonen vår her, og ikke på Hoff gjestgiveri, selv om vi har fått verdens flotteste rom av verdens herligste vert der, hvor konfirmanten vår kunne få glede seg over det flotte historiemaleriet hun var tildelt, og hvor hun stolt kunne få være kulturbærer her ved stenelven Grýta, hun og hennes etterkommere i sju generasjoner til, som sjuende generasjon av Ovren Mikkelson.

Hvor vi nå istedenfor må sende henne til Frankrike så raskt råd er, vekk fra dette mega-degenererte, anti-sivilisatoriske Grythølet vårt. Vi håper å få henne nedover som utvekslingsstudent 2. året på videregående, læreren trodde ikke det var mulig før, dessverre.

Så får da heller disse malplasserte gamlingene sitte her og skule utover enga vår, sammen med bikkjene sine, da det er slik samfunnet vil ha det!

For et møkkaland😭

Husmannsplassene under herregården Grythe ved folketellinga i 1865

Winter by the Olterudelva River, Toten, Norway, in January. Stock-bilde | Adobe Stock

Da fikk jeg somlet meg innom Dokumentasjonssenteret på Kapp, på veg hjem fra tannlegen onsdag 29. januar 2025. De tok vel imot meg og var hyggelige og hjelpsomme, så jeg skal ikke klage. De hadde dessverre ingen dokumentasjon på Olterud sag, så det eneste vi fremdeles vet er at Olterud sag ble etablert som et sameie av åtte personer i 1885. Dette mener jeg at jeg leste på museet i stallen på Torsætra. Har noen mer dokumentasjon omkring Olterud sag er det viktig at dette leveres til Dukumentasjonssenteret, slik at Mjøsmuseet kan digitalisere det!

Husmannsplassene under Grythe ved folketellinga i 1865 ligger her:



Det var tre husmannsplasser under Grythe, akkurat som jeg tenkte. Tippoldefar Herman Evensen Fossemøllen kjøpte da Grythengen av Halvor Grythe i 1875 for 200 spesidaler. Solhaug solgte han til sin sønn Johan Albert i 1908, for 200 kr. Det lille våningshuset i dragestil til Johan ble da bygget i Grythengen seks år før Solhaug ble skilt ut av Stor-Grythengen.

Stor-Grythengen må da ha bestått av husmannsplassene Grythengen og Grytedalen, som da må ha vært husmannsplassen med potetåkeren til Per Post, hvor jeg har kommet til at husmannsstua eller jordhytta her, lå der garasjen til villaen til Tollef Jansen ligger i dag.

I Grytedalen bodde husmann Hans Evensen, han var 72 år i 1865, men hadde faktisk ei kone på 36 år, eller akkurat halvparten så ung som seg selv.

Den tredje husmannsplassen var Grytebonløkken, her holdt husmann Peder Olsen til, og han var salmaker!

Grytebonløkken må ha ligget borte ved Holmstadbekken, i det sør-østre hjørnet av hva som er Grythe-jordet i dag.

Her i Grythengen fant vi husmann Christian Madsen med kone og barn.

Inne på arkivet står det hva alle barna het, hvor mange dyr de hadde, og hva de dyrket på jorda si. Jeg har litt vanskelig for å lese denne gamle håndskriften, men skal se hva jeg finner ut etter hvert.

Herregården Gryte skal ha matrikkel-løbenummer 400 og 402, hva nå dette betyr?

Solhaug skal ha br.nr. 6, skilt ut fra Grythengen/Grythe med br.nr. 1.

Solhaug:



Nettadressen for tinglysnings-dokumentet for kjøpet av Grythengen glemte de dessverre å skrive ned, men jeg skal se om jeg klarer å søke det opp på egenhånd, ellers får jeg få hjelp av Dokumentasjonssenteret igjen.

Uansett ble det slått fast at Herman betalte 200 spesidaler for Grythengen, det skulle vært morsomt å vite hva dette blir i dagens verdi?

Da har jeg regnet ut dagens verdi på Stor-Grythengen!

Krona ble innført i 1875, da var 1 spd = 4 kr, hvilket vil si at 200 spd tilsvarte 800 kr. Benytter vi da Norges banks priskalkulator for å beregne prisveksten fra 1875 til 2024, får vi  =61 449,43*
Dette tilsvarer en prisstigning fra 1875 til 2024 på 7581,18 prosent.

Så Herman fikk et godt kjøp, 61450 kr for Stor-Grythengen skal man ikke klage på, subberu'n har kostet meg mer enn dette bare for 2024! Jeg forstår godt Even Halvorsen Grythe, som bare reiste fra hele greia, etter at faren hans Halvor Evensen Grythe, hadde vært så dum å selge unna denne herligheten og delt slektsgården hans i to, for en slikk og ingenting!

Da har jeg oppdateringer!

Tinglysningen av Grythengen:



Her ser vi også at Even Helmer overtok Grythengen i 1915 for 1500 kr. Vi kan da slå fast at det var Herman, som bygde nytt våningshus i 1903!

Og her finner vi skjøtet: se nederst på siden til venstre:



Er svært takknemlig for all hjelp til å "oversette" alt dette til forståelig norsk!

Ved Olterudsaga

Fotografi hentet fra fb-sida "Gamle bilder eller noe vi husker fra Øverskreien", ved Åse Skullerud.

Olterud sag ble etablert som et sameie av åtte personer i 1885, dette mener jeg var opplyst under et bilde ved museet i stallen til Torsætra kafe. Annen dokumentasjon finnes ikke, heller ikke dokumentsenteret på Kapp har informasjon om oppstarten av sagbruket.

Olterudsaga ble reist nederst i Stor-Grythengen, som bestod av de tidligere husmannsplassene Grythengen og Grythedalen. Herman Evensen Fossemøllen fikk kjøpt Stor-Grythengen av Halvor Evensen Grythe i 1875 for 200 spd., hvilket tilsvarer 61500 kr. i 2025.


Olterud sag er bygningen til venstre i fotografiet, vi ser det ligger veldig skakt ifht. Solhaug trevare på andre sida av vegen, hvor dagens bygg ligger parallelt med dette. Ingen husker at den gamle saga ble revet og bygget opp igjen, men far trodde dette skjedde på slutten av 1950-tallet, mens de bodde på Lauti på Kløfta. Først trodde jeg det hele kunne være en fiskeøye-effekt, da garasjen øverst i bildet også ser ut til å ligge litt på skrå, men dette tror jeg faktisk den gjør, hvor dette er for å gi litt lettere passasje inn til garasjen. Så trolig ble den gamle saga revet og bygget opp igjen som uthus, beliggende paralellt med trevarebedriften.

I påbygget på saga til høyre ble det høvlet takflis, det var en egen høvelmaskin for dette her.


Til venstre nedenfor saga mot vegen ligger det bakhon, fortalte far, selv trodde jeg det kunne være ei tømmerlunne, men far var sikker på at det lå bakhon her. Han sa at de fyrte mye med bakhon da de var barn.

Brua helt i billedkant til venstre er ikke ei steinhvelvsbru, far fortalte dette var ei enkel, hvelvet betongbru med kantsteiner. Over betong-hvelvingen var det bare lagt jord og stein.

Det var ved denne brua to harejegere som skulle på åsen på jakt, kjørte utfor med A-forden sin. Dette var en alvorlig ulykke, far husker at bikkjene var blodige, men det gikk bra med jegerne. Jon Solhaug kjøpte denne A-forden av dem, og satte den i stand igjen som en liten lastebil, med ei kasse på planet.

Trolig eide Halvard Solhaug saga da fotografiet ble tatt, hvor Olterud sag da ikke lenger var et sameie. Bildet er fra før 1955, da det var i 1955 at 2. etasje ble bygget på villaen på Høgtun øverst til høyre i bildet, hvor Johan Albert Solhaug bodde. Far husket at de lekte mye ping-pang-i-boksen på tunet ved Høgtun som barn.

Nedenfor saga på andre sida av Linna ligger Hågård. Vi ser at vannet fra veita til saga renner nedover her som en bekk. En hå var et etterbeite for dyra om høsten, hvor dette gresset gav en noe stram smak på melka. Hågård ligger derfor på en tidligere hå.

Den lille brakka ovenfor Olterudsaga var tom da far var barn, selv tror jeg dette var ei kvilebrakke, bygget opp for de periodene saga leide inn lokomobil til driften. En lokomobil var sikkert dyr i leie, slik at man i leieperioden trolig kjørte på med mange folk og flere skift, hvor man trengte ei kvilebrakke for alle disse folka.


Helt øverst ovenfor kvilebrakka var tater-plassen. Her lå et par-tre mindre tater-følger i løpet av sommerhalvåret, hvor de gikk omkring og handlet, og med det samme gjerne spurte om folk hadde ei griseknoke til overs, som de kunne koke suppe på.

Den eneste tateren vi med sikkerhet vet at har ligget her, er Nicolai med følge, sønn av den berømte tateren Stor-Johan.

Ved brua ved Kloppen mellom Riselva og Lenaelva, var det en stor samlingsplass for taterne i fars barndom. Min teori er derfor at taterne hadde faste vandringsruter, hvor de spredte seg rundt på Toten på småplasser, som ved Olterud sag, før de samledes på den store plassen ved Kloppen, for å dele erfaringer og fortelle historier og nytt, før de reiste videre til neste sted.

Taterne hadde det fint her, fordi til venstre for tater-plassen var det en stor og dyp dam i elva nedenfor demningen til Olterudsaga, med ei lita strand med småstein og elvegrus. Her brukte barna i Øverskreien å samles for å bade og kose seg på stranda i fars barndom, hvor de her også øvde på å svømme. Far fortalte de lå her på stranda og spiste hvetepuff, som et surrogat for popcorn, som de bare hadde hørt om. En pose hvetepuff på Harald Holmstads landhandleri kostet 50 øre.

På andre sida av vegen inneklemt i krysset ligger da garasjen til Solhaug trevare, det var her forannevnte A-ford ble satt i stand igjen. I 2. etasje over garasjen hadde Harald Holmstad lager til landhandleriet sitt, over ei luke mot vegen satt det ei travers-kran, som han benyttet til å heise opp melsekker og annet.

Vi ser godsruta parkert ved garasjen, denne lastebilen reiste rundt og leverte kolonial-varer til de mange nærbutikkene på Toten. Hvor man på denne tiden hadde en bil, som transporterte varer omkring til alle nærbutikkene, istedenfor at alle skal ha sin egen bil, for å reise ned til Skreia eller Lena for å handle.

I garasjen var også et fryseri, hvor grendefolket kunne leie fryseplass, fryseriet tilhørte Solhaug trevare.

Nedenfor garasjen var materiallager for trevarebedriften, dette bygget er nå revet.

Nederst mot vegen har vi Solhaug Trevarefabrikk, som i dag er rangert som et kulturminne for Østre Toten. Solhaug Trevarefabrikk holdt til ved Olterud fra 1938, men dette bygget ser ut til å ha vært satt opp like etter krigen.


Før dette holdt Solhaug Trevarefabrikk til på Skreia:


Johan Albert Solhaug dreiv som bygningssnekker i Christiania fram til 1897, hvor hjulmaker Klaus Listuen, seinere Klaus Sundby, skreiv et brev til ham for å be om hjelp til innredningen med Skreiens bedehus. På dette tidspunktet het han Johan Grythengen, hvor han kom tilbake hit. Trolig ble innredningen laget til i den gamle mølla til Herman Evensen Fossemøllen ved Verkstedvollen ved Olterudelva, hvor nok da kværna ble byttet ut med ei båndsag. Den første Solhaug Trevarefabrikk fant vi derfor her. Den siste driften herfra som vi vet om, er at Kolbjørn Holmstad dreide rivepinner her som barn. Inger Faret har fremdeles en av bedehus-benkene stående hjemme, som Johan Grythengen og Klaus Listuen laget til. Denne plasserer hun barnebarna på, og forteller dem om sin barndom i Øverskreien og på bedehuset.


Bedehuset ble donert av Holmstad gård, og var den tidligere kårboligen beliggende mellom våningshuset og vegen.

Det var derfor grunnet bedehuset og brevet fra Klaus Listuen, at Johan Grythengen kom tilbake hit til Toten, og begynte som møbelsnekker.

Solhaug Trevarefabrikk ble overtatt av Jon Solhaug, sønn av Johan. Han holdt til i den øvre halvdelen av bygget, hvor han bodde i øverste etasje, og det var trevarefabrikk i de to nederste etasjene. I hjørnet i 2. etasje hadde han kontor med et flott hjørne-vindu, med utsyn oppover Kronborgsæterlinna. Under kontoret var tørka, slik at han hadde god gulvvarme om vintrene.

Tørka lå da i 1. etasje, hvor det er en liten port her ved siden av skorsteinen, for ilegg av materialer.

Jon Solhaug var den første i Øverskreien som fikk installert vannklossett, far fortalte at Jon var en person som var forut for sin tid i det meste.

I den nedre delen av bygget holdt Harald Holmstad til, han var leietaker og hadde kolonial i 1. etasje, og bodde sammen med sin familie i de to øverste etasjene. Han skal ha solgt verdens beste prim. Her ble også bedrevet byttehandel, hvor bestemor Nelly Holmstad byttet egg mot smør. Hun hadde omkring 100 høner i hønseburet bak låven i Grythengen.

Forut for dette holdt Harald Holmstad til med sitt landhandleri på Kvastad på andre sida av Linna.


Kai Taralrud fortalte min far at han begynte sin karriere som transportør her, da han fikk lov til å låne bilen til Harald for å kjøre ut varer i Øverskreien, selv om han ikke hadde førerkort.

Harald Holmstad avsluttet sin karriere i lokalene til sin far Even Helmer ved Kværnum, hvor Mistereggen var siste driver.

Seinere kom Tov Fossum inn i lokalene på Kvastad, hvor han dreiv Fossum handel. I tillegg kjøpte han inn kringler fra bakstekoner omkring i Øverskreien, som han solgte som Toten-kringler i Oslo.

Inne på fb-sida "Gamle bilder eller noe vi husker fra Øverskreien", ligger også et fotografi fra en driver av Olterud sag med arbeidsstokk, fra før Halvard Solhaug overtok saga. Om han dreiv saga på vegne av sameiet Olterud sag, eller om han selv eide saga, ble ikke opplyst.

Halvard Solhaug ser ut til å ha overtatt saga fra Solhaug Trevarefabrikk, som det er opplyst at kjøpte Olterud sag i 1942.

Trolig ble Olterud sag uttenkt av Ovren Mikkelson eller da Even Michelsen Karsrud, som han het før han emigrerte til USA, sammen med hans sønn Herman Evensen Fossemøllen. Karsrud var driver av Fossemøllen ved Kværnum i tiden 1838-1844, hvor det både var sagrbuk og mølle. Vi kan derfor regne med at det var Herman, som tok initiativet til sameiet Olterud sag.

Ovren Mikkelsons 2. kone var enkekone Marthe Tandberg, hennes mann Herman Evensen Fossemøllen døde 29. desember 1836, trolig av kolera. Marthe og Evens første barn sammen var da Herman Evensen Fossemøllen, født i Fossemøllen i 1838. Han kjøpte da Stor-Grythengen i 1875, hvor han da etablerte seg i Fossemøllen II med ny mølle og sagbruk.

Branntaksten fra Fossemøllen i 1835 forteller oss hvordan alt var der nede mens Herman vokste opp:


Herman den første døde da året etterpå, hvor han da selvsagt egentlig burde tegnet en livspolise.

Her var fotografiet jeg nevnte ovenfor, fra Konrad Rødningsby!

"Har et bilde, navn og litt opplysninger om de som drev og jobbet på sagbruket ved Solhaug verkstedet.

Min oldefar Ole Olsen Farås (Ovren) drev i en tid dette sagbruket.
På bildet som min mor har navnet personene på finner vi i
første rekke fra venstre:
Nils Petter Løvstad, Ole Farås, Erik Rise, Maurits Farås.
Andre rekke fra venstre:
Ole Petter Slåtsveen, Hjalmar Solum, Alfred Walby ( Østheim), Olaf Frodahl (Frong).
Dette bildet er trolig tatt en gang i 1920 til 1940.
Ole Farås var født i 1860 og døde i 1959, 99 år gammel, han var far til min bestefar Maurits Farås som levde fra 1887 til 1983."

Ps! Fotografiet ser ut til å være tatt før påbygget for høvling av takflis ble bygget!

Var ekteparet Jacob og Kirsti Fossemøllen de første fossemøllinger?

Min teori nå er at det måtte være ekteparet Jacob og Kirsti Fossemøllen som var de første fossemøllinger, men jeg har blitt så glad i ekteparet Even og Marthe Fossemøllen, så det at jeg ikke er helt ekte fossemølling i blodet, det gjør meg ingen ting.

For i hele verden tror jeg ikke det finnes et herligere ektepar enn Ovren Mikkelson og Marthe Overnengen!

Fotografiet er fra Fossemøllen i dag, eller Kværnum mølle, som det heter nå. Faren til Marthes første mann, Even Nilsen Fossemøllen, døpte for øvrig sin yngste datter Kværnum i 1810. Vi kan derfor anta at navnet Kværnum kom i bruk fra tidlig 1800-tall, hvor det da var naturlig at plassen ble omdøpt til Kværnum bruk, da den ble solgt ut av fossemøllings-slekta mot slutten av 1800-tallet.

Skulle det være noen uklarheter skal jeg forsøke å svare som best jeg kan. Uansett godt å ha fått nøstet litt opp i denne lange kværnhistorien, fra mest trolig Jacob og Kirsti Fossemøllen satset og kjøpte den kongelige Fossen mølle av investor Hans Jacob Smidt først på 1700-tallet, til mest trolig Herman Evensen Fossemøllen tok initiativ til Olterud sag mot slutten av 1800-tallet. Samt ikke minst det herlige ekteparet Even og Marthe Fossemøllen, med sitt korte men meget fascinerende interludium i Fossemøllen:-)

https://permaliv.myportfolio.com/home

Hvem var de første fossemøllinger?

Som PermaLivs følgere sikkert husker, hevdet jeg i min første brumbling at Hans Jacob Smidt, som kjøpte den kongelige Fossen mølle i Kværnumsstrykene på auksjon av kongen i København, måtte være den første fossemølling. Kort tid etterpå kom jeg til at dette mest trolig er feil, men jeg synes ikke jeg har understreket dette tydelig nok, samt hvem jeg nå mener er de første fossemøllinger.

"Hans Jacobsen Fossemøllen, Toten, f. 1716, begr. 22/2 1798 (sønn av Jacob Olsen Øverset (1683-17/12 1762) og Kirsti Knudsdtr. Fossemøllen), m. Marte Paulsdtr. Berg (1718-15/5 1795) - datter av Paul Mikkelsen Berg (1682-1741), som var sønnesønn av lensmann Jacob Olsen Mustad, Vardal. Hans Jacobsen og Marte hadde barna: 1) Paul, f. o. 1750, begr. 3/5 1803, eier av Vik fra 1782. 2) Jens Hedemann, rittmester, eier av Rå nordre i 1795. 3) Pernille, f. 1744, i 1825 føderådskone på Tørud, Furnes. 4) Kari, i 1825 i Eidsvoll. 5) Berte, g. m. Paul Hågensen Smeby (Sterud, Nes), d. før 18/10 1825. Barn: a) Hågen Smebye, Toten, b) Hans Sterud, Nes, c) en datter d. før 18/10 1825. Hans Jacobsen har navnet Vik allerede 22/7 1762, da han låner ut penger til Kristian Pedersen mot pant i øvre Mostue. Han har antagelig vært forpakter eller bestyrer på Vik. Før han kom til Vik drev han mølle og antagelig sagbruk på Fossemøllen, som nå kalles Kvernum bruk, Skreia."

Stange bygdebok-del 8: Vik med Brenne

"(sønn av Jacob Olsen Øverset (1683-17/12 1762) og Kirsti Knudsdtr. Fossemøllen)"

Jeg tror derfor nå at Jacob Olsen Øverset kjøpte Fossen mølle av investoren Hans Jacob Smidt, som hadde fått denne mølla for 320 riksdaler på auksjon i 1726. Jacob Olsen Øverset må da ha døpt om Fossen mølle til Fossemøllen, som han da tok som sitt nye etternavn sammen med sin kone Kirsti.

Det er derfor overveiende sannsynlig at Jacob og Kirsti var de første fossemøllinger!

Jeg tror derfor det var denne Jacob som demte opp Fiskelausen og Skjeppsjøen, for å få sikrere vannføring til mølla si. Demningen ved Fiskelausen er for øvrig verdt et besøk, så har du ikke vært der, bør dette være et mål for sommeren. Stien er skiltet fra Torsætra, og er på vel 4 km.

Som vi vet mistet Ovren Mikkelson og hans Marthe sine ektefeller omtrent samtidig, Ovren mistet sin kone i barsel og Marthe mistet mest sannsynlig sin mann i ei arbeidsulykke. Det er ingen ting som tyder på at Marthes mann var syk, da han fikk brannforsikret sin virksomhet året før han døde i romjula 1836. Derfor kjenner vi i detalj til alle bygninger og maskiner som var i Fossemøllen, de snaut ti årene Ovren og Marthe dreiv mølla.

Trolig var Ovren, som ble døpt Even Michelsen Karsrud, opplært til smed av sin far. Derfor ble nok Marthe anbefalt å søke opp Even, eller at noen koblet dem, da han ble ansett som en drivende flink mekaniker, som var velegnet til å drive mølla videre sammen med Marthe. Slik tenkte nok Marthe at hun kunne fortsette å være møllerkone, ikke minst ved at de kalte opp sin første sønn sammen etter Marthes første mann, da begges fedre hadde Even til fornavn.

Vi kan regne med at Herman Evensen Fossemøllen, som fikk Grythengen av Halvor Grythe i 1875, 37 år gammel, også var opplært i smed-yrket av sin far i smia i Overnengen, som lå et stykke ovenfor låven like inntil Ovren Mikkelsons veg, som i dag feilaktig er kalt Byvegen.

Jeg ser det nå også som sannsynlig at det var Herman som tok initiativet til Olterud sag i 1885, sammen med sju medinvestorer, han var da 47 år gammel. På denne tiden strakk Grythengen seg helt ned til Linna, slik at Olterud sag ble etablert i Grythengen.

Herman hadde nok store ambisjoner for vannvegen i Grythengen, og jeg vil tro dette var grunnen til at han og Mina ikke ble med Ovren Mikkelson til Cambridge i Wisconsin. Herman beholdt etternavnet Fossemøllen hele livet, også den tiden han bodde i Grythengen, dette er bekreftet av Gunnar Opsahl. Å kalle Grythengen for Fossemøllen II, er det derfor god grunn til.

Uansett, etterkommer av de første fossemøllinger, Jacob og Kirsti, er jeg da ikke. Men dette er helt greit, da jeg har blitt svært glad i Even og Marthe.

Allikevel ufattelig trist at Fossemøllen II ikke fikk leve!

Samme med Grotholmrkverni, som kværna her i Grythengen het før Svartedauden, da jeg ikke lenger er i tvil om at det var høvdingen på Grotholmr som etablerte Ur-Grothir sammen med Holmrstadir, plassen på ei mindre slette eller en såkalt holmir i en bakke, hvilket da selvsagt var der husmannsplassen Holmstadjordet seinere lå.

Jeg tror vi kan kalle triangelet Grotholmr, Grothir og Holmrstadir for Grotholmr-triangelet.

Da bestefar kjørte sauene i Grythengen til Fostadvollen i A-Ford'en sin

Sauene i Øverby ser ikke ut til å trenge noen A-Ford for å komme seg utpå åsen;-)

På søndag (15. mai 2022) fikk jeg enda et minne av min far, da de var her og passet jentene mens jeg gikk en tur etter Nygardseterstien, som jeg ikke har gått før. I denne anledning kom far under middagen inn på at bestefar brukte å kjøre sauene i Grythengen til Fostadvollen i sin A-Ford. Bestefar Bjarne plukket da ut setene i Forden og fylte den med sauer, hvor mange det kunne være plass til husket ikke far, men det var nok maks 10 stk. Fostadvollen skal ha vært en sætervoll litt nedenfor parkeringsplassen ved Oksbakken, noe på oversida av vegen. Kan ikke huske at det er noen voll der nå, men skal undersøke nærmere ved anledning. Fostadvollen står det ikke noe om på nettet, men tipper at Fostadsætra kan ha ligget der en gang i tiden? Legger ved et fotografi fra turen, av sauene i Øverby, som ikke ser ut til å trenge noen A-Ford for å komme seg utpå åsen;-)

Noen minner fra den store årlige klesvasken og den magiske brønnen i Grythengen

Istedenfor å vaske klær en gang i året, vasker vi nå minst en gang i uka, men vi tørker fremdeles klærne i sola.

Bestill fadografiet her.

Far var her i går (tirsdag 20. juli 2023), og da fikk jeg vite litt mer om hvordan de vasket klærne her i hans barndom.

Klær vasket man stort sett en gang i året om våren, undertøyet kunne nok få en omgang til for jula, men bukser, gensere, sengetøy etc., ble kun vasket en gang per år. Allikevel var det ingen som klaget på at noen luktet, og han sa at egentlig luktet det bare fjøs av folk, slik at fjøslukta kan vi vel da si at var datidas deodrant, hvor denne overdøyvet lukten av svette og andre kroppssekreter. Dessuten er jo ull selvrensende, for det var ullklær man hadde da, og henger man en ullgenser ute i litt fuktig vær, er den etter ei natt som om den skulle kommet rett fra renseriet.

Under den store klesvasken om våren, ble klærne først kokt i en stor kjele på vedkomfyren. Deretter tok de klærne ut på trappa, hvor de skurte dem mot et vaskebrett. Dette var tungt arbeide! Til slutt tok de klærne med ned til den store balja nedenfor låven, hvor de skyllet dem, før de ble hengt til tørk i sola.

Dette må vel være på trappa i Grythengen, så da var det her de skurte vårvasken på vaskebrett, etter at de hadde gitt den et oppkok på vedkomfyren, og før de tok den med til skylling i dammen ved kjørbrua.

Vedkomfyren vil jeg tro var fra Gjøvik støperi, i likhet med takka i størhuset. Denne stod i hjørnet rett til høyre for inngangsdøra til kjøkkenet fra gangen, hvor den hadde ei stor kappe over seg, i likhet med i Holmstadengen.

Dette for å få avtrekk fra komfyren. Pipa gikk altså ikke ned til grunnen.

Bakre rekke fra venstre: Ole Kristian Karlsen Rødningsby, Signe Solhaug, Othilie Røyse.

Midtre rekke fra venstre: Inga Nathalie Nilsdatter Rødningsby (Linstad), Berthe Engesæter (husholderske i Kloppen), Nelly og Bjarne Holmstad.
 
Fremre rekke fra venstre: Johannes Lindstad, Even Helmer Holmstad, ukjent jente.

-Wikimedia.

Denne balja fikk vann fra et rør fra den magiske brønnen nedenfor kjørbrua, dette røret tror jeg han sa var en 5-6 meter langt, men skal spørre opp igjen. Skal også spørre hva slags materiale det var av, og om det var gravd ned, men vil tro det var gravd ned, ellers måtte man vel skreve over det hver gang man gikk under kjørbrua. Man kunne drikke av denne balja, og det var vel da også her man hentet vann til dyrene. Grisene gikk jo under låven, og for kyrne og hesten kan det jo hende man heller leide disse ned hit for å drikke, enn å bære opp vann til dem? Men dette også får jeg spørre om ved neste anledning.

Oppdatering! Jeg var ute en tur nå, og stemmer det at røret var 5-6 meter, ser det ut til at denne balja eller hva det var har stått omtrent jevnt med nedkanten av den delen av kjørbrua som er i stein. Trolig gikk dette røret i lufta, hvor det tidligere gikk i ei trerenne, og i oldtiden muligens i en uthulet stokk. Brønnen er nok da bygget opp passe høyt til å lede vannet i ei renne i lufta, slik at man kunne hogge denne fri for is om vinteren. På dette viset kunne dyra gå hit å drikke ved egen hjelp. I oldtiden var det jo bare Grythengen her, slik at da slapp de nok bare dyra ut av langhuset om morgenen, hvor de gikk omkring her og beitet, og da drakk av denne lille dammen. Husker far tidligere kalte den en dam, så trolig er dette en eldgammel dam, hvor man seinere kan ha plassert ei slags balje, kanskje trebalje, oppe i denne.

Røret hadde en så stor diameter som far kunne vise i en sirkel med to hender, og han har større hender enn meg. Her rant det fullt av vann hele tiden, forklarte han, det silderet ikke, det rant skikkelig. Så det var ikke en vanlig brønn man fant nedenfor kjørbrua, dette var et ordentlig oppkomme, helt på høyde med oppkommet i Øvre Nygardsætra, hvor de fremdeles har drikkevannet sitt fra!

Tenk hvor herlig det ville vært å hatt søndagsskole her med den magiske brønnen, hvor vi kunne tatt med barna ned til denne og fortalt dem at slik som denne brønnen, slik er Jesus, et oppkomme som bare flommer opp av livets vann, og som aldri går tørt, ikke engang under den beryktede tørrsommeren 1947! Hvor gardene her omkring måtte komme hit for å hente vann fra den magiske brønnen.

Oppdatering II!!

"Hei! Røret fra brønnen var et vanlig vannrør i jern (far kalte dette et foil-rør). Ca. 6 meter tenker jeg. Det gikk i friluft." - Jon Helmer Holmstad

Ja, da er det bekreftet, siden røret gikk i friluft, må dammen ha ligget jevnt med den delen at kjørbrua som er i stein, fordi ellers måtte man ha skrevet over dette røret hver gang man skulle under kjørbrua og matet grisene, og det gadd man nok ikke. (Bekreftet! Far var her i dag, han kastet en pinne ned dit dammen lå, og dette var jevnt ut ca 2 meter mot elva fra nedkanten av den delen av kjørbrua som er i stein.)

Personlig er jeg overbevist om at kjørbrua ble tilpasset den magiske brønnen og vaske-/drikkedammen, og at det har vært et langhus og kværn her også under folkevandringstiden eller yngre jernalder, som perioden gjerne kalles.

Fjordingen til venstre vil jeg tro er en kvartershest, men hesten til høyre er gode, gamle Blissa, som erstattet dølagampen Rauen i Nedre Nygardsætra i 1941.

Stallen var under kjørbrua, vi ser at døra inn til stallen står åpen til høyre i bildet. Da her var to hester, må stallen ha hatt et dobbelt spilltau.

Låven ble revet i 1966. Om det var herr Fossemøllen som bygget låven, eller om denne stod her i 1875, har jeg ikke klart å finne ut av inntil videre.

Merk også kjerra, som nå har fått bilhjul, og står og synger på siste verset i Stabbursjordet.

Bestill fadografier av kjerra her.

Men så er det store spørsmålet, ble kjørbrua tilpasset dammen, eller ble dammen tilpasset kjørbrua? Selv tror jeg det første, at dammen var her før man bygget låve, fordi i oldtiden bodde man jo i langhus, med dyra i den ene halvdelen av huset. Dammen ble lagt såpass langt nedenfor brønnen som seks meter, for å hindre forurensning av brønnen fra husdyrene.

Dølagampen Rauen stod i stallen under den delen av kjørbrua som var inne i låven. Det første oldefar Even Helmer, født i Holmstadeie Vestby på oversida av Nygardsæterbruvegen i 1874, muligens i ei jordhytte, gjorde om morgenen, var nok å leie Rauen under kjørbrua, for å la ham drikke av denne dammen.

Tenk om jeg kunne fått oppleve det samme med Rauen II i dag 😂

Stysjinbekken hadde to oppkommer, et fra den magiske brønnen, samt et fra et oppkomme øverst i Stysjin. Her fikk barna til Nils og Eli Grythestuen leke på 1700-tallet, og her fikk jeg leke som barn. Og det var oppkommet nedenfor kjørbrua, som gjorde at Grythengen ble anlagt her. Personlig er jeg overbevist om at det har ligget et lite langhus her i sin tid, med dyrene på sida mot den magiske brønnen, og folka på sida mot Stabbursjordet, hvor de hadde soloppgangen, samt hvor de dyrket grønnsaker i draget nedover jordet, vannet av ila øverst i jordet, slik bestefar gjorde. Og jeg tror det var kværn her da også, som en del av Grjótholmr-konglomeratet. Dette på tross av at det ikke er gjort oldtidsfunn i Øverskreien, men det er for mye som stemmer.

"I de nordiske landene regner man gjerne oldtiden fram til begynnelsen av vikingtiden rundt år 800, men betegnelsen har også mer ubestemt vært brukt om sagatiden." - SNL

På denne tiden, hvor geitramsen står i blomst, stod bestefar og kokte geitramsgrøt til grisene i grisebingen innunder låven. Dette ble gjort i ei jerngryte hengende i et stativ der pumpehuset nå står, her kokte de også såpe. Geitramsgrøten var iblandet byggmjøl, og far sa at dette var det beste grisene visste!

I hønseburet bak låven var det snaut hundre høner og en hane, far syntes det var hyggelig å høre hanekyllingen gale igjen i Grythengen, da dette minte ham om hans barndom. Eggene benyttet bestemor til kringlebaksten, da hun var stor på å bake kringler til salgs, samt at hun byttet egg med smør på landhandleriet til hennes svoger Harald Holmstad. Dette smøret gikk også stort sett med til kringlebakst.

Appendiks


Hvorfor ble ikke herregården Grythe etablert i Grythengen, med det fantastiske oppkommet man fant her? Personlig tror jeg dette var fordi de visste at det var kværn her før Svartedauden, hvor de ønsket at kværna i Grythengen skulle være en del av driften på gården, hvor da kværnfolket skulle bo her, for å drifte kværna. Derfor bygget de en ny hovedgård borte på Grythe, hvor Grythengen egentlig er Ur-Grythe.

Jeg tenker også på Grythenholms-varden, denne har jo ikke form av en varde, slik som f.eks. Olsbyvarden. Grythenholms-varden må derfor ha fått sitt navn fra funksjon og ikke fra form, slik at det må ha vært en etablert vardeild der.

Når man ser landskapet nede fra bygda, ser man at det aldeles går en rygg fra Grjótholmr opp til Grythenholms-varden, slik at det er naturlig å tenke seg at det har vært en vakt nede på Grjótholmr, hvor denne vakten har løpt etter denne ryggen for å tenne vardeilden oppe på Grythenholms-varden, i ufred.

Før man fikk gode elvebåter under vikingtiden, vil jeg tro det meste av handelsvirksomheten inn mot Viken, gikk gjennom Torsæterskaret. Og mens man enda hadde høvdinge-riker, vil jeg tro Torsæterskaret var et utsatt sted for angrep fra fiende-hærer. Så for meg virker det naturlig om man hadde plassert en liten krigergård, som et førstelinjeforsvar, som muligens også skattet handelskaravaner, oppe på Grjótholmr.

Disse kan også ha hatt ansvaret for bygdeborgen Borgen, selv om jeg ser at en lokal arkeolog mener at dette bare var et kultsted. Men jeg ser også at arkeologer har et bias for å forklare noe som kultisk, hvis det er noe de ikke forstår.

"Arkeologer har en tendens til å bortforklare det vi ikke forstår ved å si at ting er seremonielle, forklarer han." - Arkeolog Rolf Fabricius Warming


Selv tror jeg at bygdeborgen Borgen kan ha vært både et kultsted og et sted hvor man søkte tilflukt, da det både er magisk og bortgjemt der oppe. Hvor jeg tror at kværna i Grythengen ble etablert som en del av forsyningssikkerheten, og at Holmstad eller Holmrstadir ble etablert på holmiren oppe på Holmstadjordet, for å dyrke opp den fruktbare og godt drenerte jorda nedover mot kværnenga Grythengen. Da altså som en del av Grjótholmr-konglomeratet.


Stysjinbekken er i dag knusk tørr, dan magiske brønnen ser man ikke spor av lenger, ei heller dammen hvor  dølagampen Rauen og de andre dyra fikk slukke tørsten, og hvor man skyllet tøyet under den store klesvasken om våren.

Etter at man fikk badstua på Sagen, ble folk mye rensligere, forklarte far. Han husket ikke helt om karer badet på fredag og damer på lørdag, eller motsatt, men selv tror jeg karene foretrakk å samles i badstua på lørdagskvelden, slik at de kunne kose seg med en liten lørdagsdram, mens damene forberedte søndagsmiddagen.

Men kunne man ikke ha stoppet der? Hvorfor skulle man på død og liv grave i filler og bygge ned alt i kværnenga til herr Fossemøllen og pietistenga til oldefar, for at folk skal leve i store Toten-bunkre med kanskje to bad, hvor man dusjer flere ganger om dagen, har store boblebad og vasker klær flere ganger i uka?

Hva er vitsen med at alle skal leve i kulturlandskapet på Toten, hvor nå hele kulturlandskapet og hele vår kulturarv er utradert, fordi alle absolutt skal leve slike overdimensjonerte liv i kulturlandskapet. Og hva gjør de her? Enten er de inne og glaner, ellers er de ute og durer, hvor de fyller opp gårdsplassene og garasjene sine med juggel og skrot, for å kompensere for de meningsløse og atomiserte livene de lever.

Ville det ikke vært bedre om de levde litt enklere liv i en komplisert urban struktur nede på Skreia, i en god, gammeldags markedsby?


Så kunne de heller kommet hit til kværnenga vår ved stenelven Grýta, for å oppleve levende kulturlandskap og en levende kulturarv, med den magiske brønnen i sin midte.

Dama i videoen ovenfor gir en fantastisk introduksjon til de ideologiske røttene for den subeksurbanistiske tragedien kværnenga vår endte opp som. Hva hun så treffende kaller for et "ugly hellscape".

"What’s really sad is that this is all true and there are so few efforts to actually do anything about it. In fact, if you even suggest an alternative, you’ll be mercilessly attacked." - toddinde

Noen minner fra livet etter stenelven Grýta

“205. Gryte. Udt. grý:`te. ― Grytte 1669 (Rydningsplads). Gryte 1723.1/8. *Grýta f., Stenelven, Elvenavn dannet af grjót n. (Indl. S. 52). Ligger efter Kartet ved en Tverbæk til Leina. Navnet er ikke anført i Saml. af Elv. Jfr. GN. 206.”

Nelly Gustava Lindstad Holmstad steller kuer i Nedre Nygardsætra, Øverskreien, Toten.

-Wikimedia.

Dette bildet er av Nelly Gustava Lindstad Holmstad, som steller kuer i Nedre Nygardsætra, Øverskreien, Toten. Hun og Bjarne Holmstad med familie bodde her i tidsrommet 1940-1944. Far fortalte at en gang falt ei ku gjennom Nygardsæterbrua, muligens en av de kuene vi ser i bildet, men han husket ikke hvordan det gikk med denne. Kanskje var dette en gang de skulle lede kyrne fra Nedre Nygardsætra til Grythengen? Vet noen noe mer om hvordan det gikk med kua som falt gjennom Nygardsæterbrua, er jeg takknemlig for å få vite om dette!

Videre er det klart at jeg ikke har noe falskt minne om at Nygardsæterdammen var uutgrunnelig dyp i min barndom, med den største ørreten i Olterudelva, fordi far var klar på at Nygardsæterdammen var den største dammen i elva også i hans barndom. Han fortalte at dammen her var så dyp, at det var umulig å fange ørret i denne med bare hendene, slik han gjorde det ellers i elva. Og Jon Helmer Holmstad var en kløpper til å fange fisk med hendene, i min barndom gikk vi flere turer etter elva og fanget fisk, og da hadde far et stort Y-spyd fullt av fisk på ei lita stund! Dette var da på 1970-tallet, hvor det fremdeles yrte av fisk i stenelven Grýta.

Den eneste dammen som kunne måle seg med Nygardsæterdammen, var Olteruddammen, ja jeg vet ikke om de kalte den dette, det skal jeg spørre om, men uansett var dette dammen som lå nedenfor demningen til Olterud sag.

Far husket bedre nå enn sist vi skreiv om dette stedet, hvor jeg trodde badeplassen her var i demningen, men det er nå helt klart at dette var den ikke. Far husket nå at det lå noen tømmerstokker og slikt oppe i selve demningen, slik at demningen til Olterud sag var fremdeles intakt da far var barn, men den store dammen hvor de badet, denne lå rett nedenfor demningen. Her var det ei lita strand, ikke ei sandstrand, men ei strand med små elvesteiner.

Det var da i denne dammen nedenfor demningen til Olterud sag, at onkel var døden nær for andre gang (av fire), hvor han skulle lære å svømme mens han holdt seg fast i en pinne, som noen store gutter holdt. Disse store og tøffe gutta hadde da rykket til seg denne pinnen, slik at onkel var nær ved å drukne, det var bare så vidt han klarte å karre seg i land.

Stien ned til denne dammen gikk på skrå ovenfra. Barna brukte å ligge på stranda her og spise hvetepuff, som et surrogat til popcorn, som de bare hadde hørt om. En pose hvetepuff kostet 25 øre på landhandleriet til Harald Holmstad like ved.

Men det er da klart at Nygardsæterdammen var intakt både i min og min fars oppvekst, hvor min far ikke kunne forstå at denne svære dammen nå har blitt helt borte. Selv tror jeg denne dammen ble opparbeidet av husmannsfolket under Holmstad, og jeg ser derfor ikke bort fra at den kan ha vært intakt i 250 år, hvor den nå har forsvunnet i løpet av et par-tre tiår. I samme tidsrommet har bekkeørreten i Olterudelva forsvunnet.

Selv kan jeg ikke forstå annet enn at dette må ha å gjøre med en endret vannføring i elva, som kan ha sin årsak i flatehogst, drenering og klimaendringer.

Stenelven Grýta fotografert like nedenfor Nygardsæterdammen, men som nå knapt nok er en liten sølepytt. Var det ikke for PermaLivs nedtegnelser og fars minne, ville minnet om den uutgrunnelig dype Nygardsæterdammen, hvor det muligens druknet ei ku som hadde falt gjennom Nygardsæterbrua, blitt borte for alltid.

Far husker de kjørte med sluffe over Nygardsæterbrua om vintrene, så godt brua tålte hestene. Dette var vel da først dølagampen Rauen, som ble erstattet av Blissa i 1941, etter at Rauen døde av aldersbetinget sykdom under tømmerkjøring på Bjørnåsstua sør på Totenåsen.

Blissa fulgte familien fra Nedre Nygardsætra til Nordre Gardlaus og tilbake hit til Grythengen.

Bestill fadografiet her.

Ellers fortalte far at det var etter Nygardsæterbruvegen de hentet blåleire i hans barndom, hvor jeg husker at jeg også var her og hentet leire som barn, trolig etter at far hadde fortalt meg om disse leirforekomstene.

Jeg vil tro de også hentet leire her til husmannsstua i Holmstadeie Vestby på oversida av Nygardsæterbruvegen, som man fremdeles kan se ruinene av. Herman og Mina holdt til her i tidsrommet 1865-1875, og Even Helmer ble født her i 1874. Om dette var ei jordhytte eller ei tømmerstue, har jeg ikke klart å fastslå. Var det ei jordhytte ble den sikkert rappet innvendig med lokal leire, og var det ei tømmerstue, vil jeg tro de benyttet blåleira til å pusse denne utvendig, som værtetting.

Husmannsstuene i Holmstadjordet og i Grythenghågån tror jeg bestemt at må ha vært jordhytter, slik det var vanlig for husmannsplasser under 1800-tallet, da begge disse lå i skråningen ned mot elva, i solhellinga. Disse har nok da vært pusset innvendig med leire fra forekomstene ved Nygardsæterdammen.

Minnene fra livet etter stenelven Grýta, er som rosene på Hurdalsrosa Bjarne og Nelly Holmstad tok med tilbake til Grythengen fra Viken i Hurdal.

Dess flere minner vi klarer å samle, dess vakrere blir rosebusken. Men det haster nå, da de gamle mister synet og snart vandrer fra oss! Dessuten har jeg en følelse av at Djevelen og hans demoner helst ønsker at disse minnene skal glemmes, visne og dø.

Bestill fadografiet her.

Monday, 29 July 2024

Litt om den magiske brønnen nedenfor kjørbrua

Kjørbrua, baljedammen lå to meter ut fra nedre hjørnet av denne. Brønnen lå seks meter ovenfor denne balja.

Bestill fadografiet her.

Var ute en tur, og stemmer det at røret var 5-6 meter, ser det ut til at denne balja eller hva det var har stått omtrent jevnt med nedkanten av den delen av kjørbrua som er i stein. Trolig gikk dette røret i lufta, hvor det tidligere muligens gikk i ei trerenne? Husker far tidligere kalte den en dam, så trolig er dette en gammel dam, hvor man seinere kan ha plassert ei slags balje, kanskje trebalje, oppe i denne.

Røret hadde en så stor diameter som far kunne vise i en sirkel med to hender, og han har større hender enn meg. Her rant det fullt av vann hele tiden, forklarte han, det silderet ikke, det rant skikkelig. Så det var ikke en vanlig brønn man fant nedenfor kjørbrua i Grythengen, dette var et ordentlig oppkomme, helt på høyde med oppkommet i Øvre Nygardsætra, hvor de fremdeles har drikkevannet sitt fra!

Under tørrsommeren 1947 tørket flere brønner ut, hvor de måtte til brønnen i Grythengen, for å hente vann, sa far.

Oppdatering!

"Hei! Røret fra brønnen var et vanlig vannrør i jern (far kalte dette et foil-rør). Ca. 6 meter tenker jeg. Det gikk i friluft." - Jon Helmer Holmstad

Siden røret gikk i friluft, må dammen ha ligget jevnt med den delen at kjørbrua som er i stein, fordi ellers måtte man ha skrevet over dette røret hver gang man skulle under låven for å mate grisene.

Bekreftet! Far var her i dag, han kastet en pinne ned dit dammen lå, og dette var jevnt ut ca 2 meter mot elva fra nedkanten av den delen av kjørbrua som er i stein.

Jeg tror ikke far helt husket hva denne balja utenfor kjørbrua, hvor man også skyllet tøyet etter at det var kokt på vedkomfyren og skuret på trappa under den store årlige klesvasken om våren, var laget av. Så er det noen som husker denne, er jeg takknemlig for flere opplysninger. Skal også spørre far igjen ved anledning, fordi etter en tid husker han ofte litt mer.

Kom også på at jeg har glemt å spørre om det var tak og sveiv for bøtte over brønnen, skal også se om jeg husker på å spørre om dette.

Nye oppdateringer!

Ringte far nå, hvor han fortalte de hadde ei håndpumpe over vasken på kjøkkenet for å pumpe opp vann fra brønnen, på veggen mot finstua mot døra. Pumpestaget svingte de da fram og tilbake, men det var viktig at pumpa var tett. Noen ganger fungerte den ikke, så da tok de bare og hentet vann i ei bøtte. Over brønnen var et enkelt trelokk. Brønnen var alltid full av vann, slik at det var bare å senke bøtta ned i brønnen.

Om sommeren fortalte han at barna gjerne tok med seg en kopp ut, hvor de satt rundt brønnen og drakk vann, mens de så på de to bekkeørretene, som svømte rundt der nede.

Disse var hentet i Olterudelva og sluppet ned i brønnen av Gunnar Opsahl, hvor de fikk svømme rundt i brønnen i 12 år, før de plutselig en dag ble spiddet på høygaffel, mens familien bodde på Lauti på Kløfta.

Far husket enda ikke om balja ut fra kjørbrua var av tre eller blekk, men han helte mest mot at den var laget av tre.

"Kanskje 1,5 m og ca en m. vann (dybde)." - Jon Helmer Holmstad

Brønnen var 1,5 meter dyp, med 1 meter vann.

"Omtrent som på Olavskilden. (lokket)" - Jon Helmer Holmstad

"Tja... 1,5 m. kanskje (diameter på brønnen)." - Jon Helmer Holmstad

Brønnen var faktisk også omkring 150 cm i diameter. Far fortalte den hadde et lignende lokk som på Olavskilden ved Skjeppsjøen, men jeg husker ikke helt dette, så kommer med oppdatering fra lokket ved Olavskilden seinere i sommer.

Som vi ser nedenfor var lokket til brønnen firkantet, og da var nok også brønnen dette. Snakket med far i dag, og det var da ei luke i midten av en trelem. Barna satt da på denne trelemmen og drakk kildevann fra koppene sine, mens de så ned på de to ørretene i brønnen gjennom luka. De holdt da gjerne hendene over øynene for sola, slik at de kunne se godt.

Så dette var hverdagen for barna i Grythengen, man satt rundt brønnen, lekte i Stysjinbekken, og fanget ørret i Olterudelva. I dag alt umulig, kun dataspill er tilbake for barna i Grythengen nå, da all kulturarv er utslettet. Så her kan ikke lenger noen barn få oppleve en verdig barndom, slik som barna til Nils og Eli Grythestuen på 1700-tallet!

Ringte far nå etter at vi var der med høna og hanen i går, for å høre om brønnlokket var rektangulært eller kvadratisk, hvor det viste seg å ha vært kvadratisk. Mener å huske at brønnlokket over Olavskilden er rektangulært, men dette skal jeg sjekke seinere i sommer, og i alle fall før vi flytter til Frankrike!

I morgen er det St. Hans - aften, da skulle vi egentlig holdt det store Grytheng-spelet og drukket Grýta-øl på festsletta øverst i Stysjin. Men her er alle biokulturelle forbindelser avrevet, slik at det å opprettholde noen som helst slags form for levende kulturarv, har blitt umuliggjort😕

Hanen for forresten ut av asken sin og innunder låven på Grue gård, så det var et svare styr å få den fram igjen og inn i det nye buret sitt, hvor den ble liggende helt utmattet. Men nå skal den være i fin form igjen, hvor de to gjenværende hønsene våre ser ut til å stortrives i Hurdal. Trampe skulle selvsagt også vært i pensjon i Hurdal, men han forsvant natt til 16. mai 2024, og har fremdeles ikke dukket opp igjen.

Den siste tiden spiste han visst kun druer og bananer, så kanskje er Trampe på veg til Spania?

Er den magiske brønnen i Grythengen fra Olav den hellige?


Men er ikke Olavskilden firkantet? Var brønnen firkantet? Skal spørre om dette før vi reiser på avskjedsturneen vår for Norge!

"Ja. Lokket var i hvert fall det (firkantet)." - Jon Helmer Holmstad

Brønnen i Grythengen var da altså akkurat slik som Olavskilden ved Kongevegen over Totenåsen, denne ble til ved at Olav den hellige slo på berget, for at hestene og hans følge skulle få drikke. Kan dette bety at Olav med sine menn har vært i Grythengen og slått på berget med staven sin også, og i tilfelle hvorfor?

Hva jeg tror er at Olav har tatt turen oppom krigergården Grjótholmr (Gryttenholm) etter at han kom over Torsæterskaret i år 1021, hvor han fikk så godt Grýta-øl, at han måtte hit ned i kværnenga vår, for å se hvordan dette ølet ble laget.

Mye av grunnen til det gode ølet var det høykvalitets kornet de oppe på Holmrstadir dyrket nedover det næringsrike og godt drenerte Holmstadjordet, hvor de her i Grythengen benyttet vann fra Holmstadbekken, som den gang rant nedover draget i Stabbursjordet. Graver man seg litt ned under stabburet til Even Helmer, finner man skikkelig elvegrus.

Olav den hellige mente nok da at et slikt godt øl, måtte ha skikkelig kildevann, hvor han slo på berget nedenfor kjørbrua, slik at vannet bare sprutet opp!

Hvor da dette livets vann, som gav Mjøslandets beste øl, og som aldri gikk tørt, ikke engang under tørrsommeren 1947, nå har slått følge med overflatevannet og renner i plastrør, hvor den magiske brønnen til Olav den hellige er erstattet med et stort og dystert pumpehus, som durer og går, i tjeneste for SERVOGLOBUS!

Er det noe rart at himmelens krefter nå ser ut til å skulle gjøre ende på landet vårt, slik vi har stelt oss?!?

Reportasje fra Olavskilden ved Kongevegen følger, så følg med!

Wednesday, 17 April 2024

Ovren Mikkelson - den villeste ville i det Ville Vesten

Ikke kun det ville vesten, men også USA som nasjon, har forvitret og opphørt å eksistere, sammen med Grythengen.

Cowboyene i dette fotografiet fra det ville vesten, kan synes nokså ville, allikevel var de ingenting, mot Ovren Mikkelson fra Overnengen på Toten!

Trist at ingen ser verdien av å ta vare på alt dette her, hvor man bare lar USA, den vestlige sivilisasjon og Grythengen gå til grunne, uten å lette et øyenbryn.

Her var det en god samling fotografier fra det Ville Vesten:


Allikevel, samme hvor ville alle disse menneskene var, har det aldri vært et villere menneske i det villeste ville vesten, enn Ovren Mikkelson!

Ovren Mikkelson reiste til Cambridge, Wisconsin, sammen med sine barn fredag den 26. mai 1871, med dampbåten Hero, 73 år gammel. Kun hans eldste sønn sammen med Marthe Tandberg fra Bilitt, Herman Evensen Fossemøllen, ble tilbake for å bygge Fossemøllen II, samt å være bindeleddet mellom USA og gamlelandet.

Ideen om Fossemøllen II ble utklekt på festsletta øverst i Stysjin ei lys sommernatt i 1866, hvor da Ovren Mikkelson, Halvor Grythe, Auline Grythe, Marthe Overnengen (Tandberg), Marie Andersdatter Holmstad (Mina) og Herman Evensen Fossemøllen var samlet.

Fossemøllen II ble uttenkt og designet av Ovren Mikkelson, på grunnlag av sin erfaring som driver av Fossemøllen I  ved Kværnumsstrykene, i perioden 1838-1844.


Vår Herman Evensen Fossemøllen ble oppkalt etter Marthes første mann, Herman Evensen Fossemøllen, da begges fedre het Even, og som døde av den kinesiske kolera 29. desember 1836. Han ble smittet av denne sykdommen enten i Balke kirke eller i festlighetene etterpå i Fossemøllen, under julefeiringen. Kolera-epidemiene herjet landet på denne tiden.

Fossemøllen II var for å gjøre godt igjen den uretten som ble Even og Marthe til del i Fossemøllen I, hvor de ble fordrevet herfra i 1844, på tross av sjarmoffensiven med å oppkalle herr Fossemøllen etter herr Fossemøllen, hvor de vandret omkring på Toten-bygdene i tre år, som lutfattige omstreifere, før de omsider fikk husrom i Overnengen i 1847, hvor Even tok til som smed. Både Herman og Augustinus ble her opplært i smedyrket av sin far.

Augustinus Overnengen bygde selveste norskebyen i USA, Stoughton i Wisconsin, som en av byens fremste entreprenører, samt at han satt i formannskapet i mange år. Alle fra Overnengen ble nidkjære metodister i USA, selv villmannen Ovren Mikkelson.

Selv har jeg tenkt på å reise til Wisconsin, for å vandre i fotsporene til Ovren Mikkelson, samt å dokumentere den arkitektoniske arven etter August Ovren, som Augustinus kalte seg der.

Men hva er vitsen, da USA ikke lenger eksisterer, da USAs hjørnestein, Grythengen, har forvitret? Den biokulturelle koblingen mellom Grythengen og Wisconsin, var den aller viktigste biokulturelle koblingen over Atlanterhavet, nå brutt!

Hvorfor skal man besøke et land som IKKE eksisterer? Fordi uten levende røtter, kan ingen eksistere, da er man levende død, uttørket, lik ei tørrfuru ved Myrsjøen!

USA råtner nå på rot og faller fra hverandre, dette er noe alle kan se. Heller ikke Trump kan gjøre USA stort igjen. Nei, USA kan kun bli stort igjen med Grythengen ved sin side, som et levende elvebruk ved stenelven Grýta.

Hvor vi arrangerer det store Grytheng-spelet hver sommer, på festsletta øverst i Stysjin, hvor vi levendegjør hvordan Fossemøllen II ble til, ei varm sommernatt i 1866. Hvor gjestene, en stor flokk Wisconsinites, får servert iskaldt Grýta-øl, brygget på bygg fra Holmstadjordet og kildevann fra den magiske brønnen nedenfor kjørbrua.

Til slutt vil vi minnes den gråspraglete høna vår, som la et par-tre små vaktelegg i løpet av sine to år i Grythengen. Denne fant lillesøster i det flotte hønsehuset til gamlefar under grana i det sør-østre hjørnet i hagen vår, den lå stein død i flisa, uten tegn på ytre skader. Dette var lørdag morgen 13. april 2024.

Nå hviler hun sammen med de belgiske kjempekanine Fredrik og Petter ved nedkanten av låvegrava, like ved der hønsegarden var, hvor bestemor Nelly hadde omkring 100 høner.

Hadde vi fått leve i fred her med kulturarven vår, da ville hun nok fremdeles vært i live i den gamle hønsegarden, sammen med en stor og livskraftig flokk høner, og en hane.

Men la oss heller i denne sorgens stund glede oss over Even Michelsen Karsrud alas Ovren Mikkelson, sønn av smeden på Karsrud ved Raufoss, som fikk 16 gode år i det engang så forjettede land, sammen med en stadig voksende flokk barnebarn.

Tuesday, 2 August 2022

Bedehusbenken Grythengen

En enkel telthusbenk i hagen, og var det kun slike krakker Klaus Listuen skulle laget til, ville han nok neppe tatt seg bryet med å hente opp Johan Grythengen fra Kristiania i 1898, for å hjelpe ham med å lage til benkene for Skreiens bedehus.

Jeg tenker det også var under dette arbeidet Johan ble inspirert til å starte opp den lille trevaren sin noen år seinere.

Klaus og Johan elsket selvsagt Grythengen, og forstod at dette er ei himmeleng. Men slik er det ikke i dag, nå ser alle ut til å mene at enga vår er ei filleeng, og at den bør forbli det.

Hadde de forstått hva de har med å gjøre, ville de selvsagt alle bøyd seg ydmykt for denne bitte lille enga vår, lik nekene i Josefs drøm. Men det gjør de nok ikke, selv om de er noen nek.

Så da har vi ikke annet å gjøre enn å feire 150-års jubileet vårt, samle sammen så mye vi klarer av vår historie, for så å ta med stabburet etter oldefar, for å forsøke å gjemme oss vekk som best vi kan, hvor vi vier resten av vår tid her på jorden til tåre-fotografiet.

Så får fotografiet være vår medisin mot vår økosorg.

Gamlefar ligger forresten med korona, og jeg vil oppfordre ham til å holde senga, til han har notert ned og sendt over all informasjon om de gamle bildene storesøster fant igjen forrige helg.

Godt han overlevde fallet fra stigen, og vi får tro han overlever koronaen også, slik at han kan bidra til å hente fram igjen mer av vår historie, samt å feire 150-års jubileet vårt.

Fru Faret er også meget velkommen hit med benken sin i 2025, og holder hun en forelesning for oss på bedehusbenken her ute på Stabburstunet, skal jentene mine spille noen toner for henne fra "Pris Herren" etterpå.

Grythengen var falt ned i et orwellsk minnehull da vi kom tilbake hit i 2018, og det var bare så vidt vi klarte å berge enga vår opp derfra, før vår historie ble glemt for godt.

For dere 3-400 grythengere der ute, nå må dere skjerpe dere, nå må vi samle så mange minner og grave fram igjen så mye glemt historie til jubileet vårt, at himmelenga vår aldri risikerer å falle ned i det orwellske minnehullet igjen!

Var alt som det skulle, ville himmelenga vår vært som bedehusbenken til fru Faret.

I år (2022) er det 100 år siden Klaus Sundby flyttet fra Sundby og de tre musketerer (Klaus, Even Helmer og Johan Albert) ble oppløst. Hvorfor han flyttet fra Sundby kun 20 år etter at han opparbeidet gården sin, har jeg ikke funnet noe om? Det er ikke opplyst om at det har vært tvangssalg, så det er neppe økonomiske problemer, dessuten ville det jo vært underlig at storbonde August Holmstad skulle la søstra si Amalie, kona til Klaus og vel niesa til Mina her i Grythengen, gå på tvangsauksjon.

Videre er det en gåte hvorfor han kalte plassen sin Sundby, da dette betyr en plass mellom to sund, hvor et sund er et stykke vann som er så smalt at man kan svømme over. Men er det noe det er lite av i Øverskreien, så er det sund. Kanskje er det bare et motenavn, vi har jo Stora Sundby gods i Sverige, hvor de muligens var glødende rosenianere, i likhet med Klaus?

Klaus kom fra Listuen, dette skulle jeg gjerne visst hvor var, og i fellesmisjonsboka s. 10 er han oppført som en av stifterne av Fællesmissionen på Romedals bedehus i 1899. Dette var for øvrig et nydelig bedehus i sveitserstil, i likhet med våningshuset i Grythengen, men er nå revet. 

Utsendingene til stiftelsesmøtet i 1899 fra Toten østre var:

Helmer Holmstad, August Holmstad, M.J. Dahl, Klaus Listuen, Johan Grythengen.

Som dere kan se kalte Johan seg på denne tiden for Johan Grythengen, derfor stemmer det ikke at vi alle skulle hett Holmstad var det ikke for Solhaug. Nei, hadde det ikke vært for brevet fra Klaus til Johan i 1898, ville det i dag vært en flokk med grythengere i hovedstaden istedenfor.

Marie Andersdatter Holmstad skal ha sagt at hun fikk så lite i medgift, at hun ville beholde etternavnet, men dette var kun for egen del. Herr Opsahl har fortalt min far at Herman kalte seg Fossemøllen hele livet. Så her i husmannsstua i Grythengen, her ser det faktisk ut til at Marie Holmstad, Herman Fossemøllen, Helmer Holmstad og Johan Grythengen, holdt hus.

Det var nok først og fremst grunnet alle bedehusbenkene at Klaus sendte bud etter Johan, som på denne tiden virket som bygningssnekker i Kristiania. I boka "Bedehusland" kan man se disse benkene i de eldste, bevarte bedehusinteriørene, og disse var like flotte som kirkebenker, så det er ingen grunn til å tro at ikke Klaus tenkte å gjøre en like god jobb.

Fru Faret har fremdeles en av disse opprinnelige bedehusbenkene stående hjemme hos seg, hvor hun setter barnebarna på denne benken og belærer dem om tiden på Skreiens bedehus, da hun var ung.

Hva jeg tenker er at Grythengen skulle vært som denne bedehusbenken til fru Faret, hvortil alle kunne fått komme og blitt belært om historien vår, og da ikke minst om tiden under Bedehuslandet. Hvor vi skulle holdt toner på Stabburstunet, hvor jentene mine spilte viser fra Nordens store åndelige trubadur Oscar Ahnfeldt på harpegitaren til oldefar, hvor husorglet til Nils var satt opp igjen i stabburet eller Husmannstroens katedral, og hvor vi serverte nystekte vafler med frisk jordbærrøre fra jordbæråkeren til bestemor, for pilegrimsvandrere etter Dahlsleden rundt Totenåsen.

Her skulle også vært store flokker av besøkende fra etterkommerne til Ovren Mikkelson i Wisconsin, hvor de skulle vært proppfulle av stolthet over Grythengen, elvebruket storebroren til mannen som bygde Stoughton, Augustinus Overnengen, satset på. Ja, hele Stoughton og hele Wisconsin skulle gledet seg over suksessen Grythengen, hvor vennskapsbånd ble knyttet over Atlanteren gjennom felles identitet.

Her skulle vært søndagsskole hver søndag i stabburet, hvor fru Faret kunne komme på besøk med benken sin, for å fortelle barna om sin oppvekst på Skreiens bedehus. Deretter skulle vi gått ned til den magiske brønnen nedenfor kjørbrua, som ikke engang gikk tørr under tørrsommeren 1947, for å fortelle dem at slik som denne brønnen, slik er Jesus, en kilde som aldri går tørr.

Etter toner på Stabburstunet skulle vi tatt med de besøkende for omvisning ved Grotholmrkverni, som var hovedgrunnen til at høvdingen på Grotholmr etablerte Ur-Grothir under folkevandringstiden. Her er fint å kværne, sa han, akkurat passe bratt ned til elva, hvor vi dyrker opp den fruktbare jorda på Grothir-platået, samt den godt drenerte jorda nedover Holmrstadjordi, slik at vi kan ha korn å male. Ikke minst for forsyningssikkerheten til bygdeborgen Borgen, men også øl, masse øl, som den gang var tykt som velling, og var datidas frokostblanding. Og her skulle følget fra Stabburstunet fått smake både grythenggraut og grythengøl, stappfullt av antioksidanter!

Her skulle vi dyrket grønnsaker etter draget i Stabbursjordet, slik bestefar gjorde det, vannet av ila øverst i jordet. Vi skulle dyrket samme type grønnsaker som under folkevandringstiden, hvor langhuset lå akkurat der våningshuset nå står, hvor folka bodde mot Stabbursjordet og dyra stod mot brønnen.

Og i Grythenghågån, der skulle Rauen II gått og beitet, slik at han kunne bli sterk og frisk for hogst på åsen til vinteren med bukk og geit.

Om somrene skulle vi hatt dans på dansesletta øverst i Stysjin hver lørdag kveld, hvor grendefolket kunne samles til lystig lag, slik som i århundrene forut.

Samt ikke minst skulle vi gått filosofistien til oldefar fra kjørbrua til filosofibjørka hans ved Olterudelva, eller Strevets elv, hvor pilegrimsvandrerne etter Dahlsleden kunne få sitte og meditere over Strevets tro, til klukkingen fra elva.

Og om vinteren skulle vi stått på kjørbrua og nytt stjernehimmelen over kulturelva vår, slik man gjorde det under nyromantikken, med dragehodene på plass igjen på mønene til våningshuset vårt.

I Stysjinbekken skulle jentene mine lekt, slik barna her i denne eldgamle kværnenga vår, har lekt de foregående 1500 år.

Alt dette kalles for grytheng-retter, kokt i grytha i enga, putrende på varm groth-stein fra groth-jorda vår.

Men så gikk alt til Helvete, folk har blitt dønn psykopater, og fru Faret kan likeså godt kappe opp bedehusbenken sin og fyre den opp på peisen til vinteren, for slik å kunne nyte den siste ild fra en tid som var langt varmere enn vår. For her i Grythengen, her fryser vi i sjelen, og himmelenga vår har gått fortapt.

Hvor alle gleder seg, med unntak av skammingen i engen og fru Faret.

Hvorfor oppgav Klaus sitt Sundby allerede i 1922, for hundre år siden i år?

Uansett, vi skåler for den gylne tiden de tre musketerer fikk sammen her på kanten av Grythe-platået, med et glass rabarbrasaft fra rabarbraen her i Grythengen. Som nok ble plantet av Herman og Mina i sin tid, da det først var med sukkeret man begynte å benytte rabarbra til annet enn som medisinplante.

Det har blitt mange fotografier siden sist, også fra hovedstaden, hvor det i dag nok ville vært en stor flokk grythengere, var det ikke for de flotte bedehusbenkene på Skreiens bedehus. Dette ville vært meget bedre, hvor de stolte kunne kommet på besøk til sitt fedrealter Grythengen om somrene.

Men slik gikk det ikke, nå er Grythengen borte, tæret vekk, hvor alle forbindelser mellom natur og kultur, såkalt biokultur, er brutt.

Og med dette er kulturelva vår død, sammen med vår tro og vår historie.

Dette er meget, meget alvorlig!

https://permaliv.myportfolio.com/all-ii

Relatert




Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...