Monday, 26 September 2016

Grythengen - et fremmedgjort sted


Hos PermaLiv.

Det er vel intet nettsted som tar fremmedgjortheten i vår tid slik på alvor som Kulturverk, og fremst av bidragsyterne er Alexander Viken. Med flid leste jeg ferdig hans mastadont av en tekst om temaet, og ble glad over å finne hans kommentar til meg, vedlagt ovenstående video av Lillebjørn Nilsen. Og for ei vise! Den beskriver en forgangen tid for vårt land og mitt sted Grythengen, slik det var for min oldefar, og slik Kunstler formulerer det:
There must have been a time when the people looked forward to the erection of a new house in town, or even at the edge of town. By town I mean something akin to a living organism composed of different parts that work together to make the whole greater than the sum of its parts - that is, a community. A new building would be expected to add value and richness to this community, as a new child is eagerly awaited by members of a family. – James Howard Kunstler, "The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America's Man-Made Landscape", page 147
På denne tiden stod alt i en meningsfull relasjon til hverandre. De suburbane bunkerne eller totenbunkerne som jeg har kalt dem, de som ligger lik tanks over Grythengen, står ikke i relasjon til noe som helst, annet enn den eksterne infrastrukturen de avhenger av for sin eksistens.
The places they stand are just different versions of nowhere, because these houses exist in no specific relation to anything except the road and the power cable. Electric lighting has reduced the windows to lame gestures. Tradition comes prepackaged as screw-on aluminium shutters, vinyl clapboards, perhaps a phony cupola on the roof ridge, or a plastic pediment over the door – tribute, in sad vestiges, to a lost past from which nearly all connections have been severed. There they sit on their one- or two- or half-acre parcels of land – the scruffy lawns littered with the jetsam of a consumerist religion (broken tricycles, junk cars, torn plastic wading pools) – these dwellings of a proud and sovereign people. If the ordinary house of our time seems like a joke, remember that it expresses the spirit of our age. The question, then, is: what kind of joke represents the spirit of our age? And the answer is: a joke on ourselves. – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 166
Disse bunkerne ble selvsagt ikke bygget av ondskap, nei, de ble bygget av mennesker som var i ferd med å miste sin kultur, og derfor manipulerbare og søkende etter tilhørighet.
Nå må man nærmest velge sin fortid og fremtid ut fra trender man ikke kjenner historien til og idéer man egentlig ikke forstår og dermed virrer selv oppegående mennesker hit og dit på jakt etter noe de ikke vet hva er. – Alexander Viken
Naturligvis synes jeg oppriktig synd på min far, onkel og denne herr Frodahl, som lot seg forlede av idealene til General Motors, som ubevisst lot seg memetisifere av bildene Edvard Bernays mante fram i deres bevissthet, ideer de ikke forsto opphavet til, som de ikke visste hva var, som de ikke ante at ville kutte røttene til deres etterkommere og spre dem for alle vinder, fordi de mistet forankringen til herr Fossemøllens øyensten.

De trodde de gjorde hva som var forventet av dem, viljesløse barn av tiden, hver en topp i kulturlandskapet stod der og liksom ventet på å bli kronet av en villa fra Amerika, drømmenes hjemland. Stakkars etterkrigsgenerasjon!

Nå er tiden overmoden for en retrovasjon. De subeksurbane bør vende hjem til hvor de hører hjemme, i det urbane. Grythengen bør frigjøres fra sine lenker og gjenoppstå som hva hun var, hva hun var ment å bli, elvestedet, grendeportalen til Kronborgsætergrenda. Denne grenda som var vert for en av landets fremste grendekulturer under den vestlige sivilisasjons storhetstid.
Not so. The word I’ve coined for the strategy under discussion, retrovation, is obviously backformed from “retro” + “innovation,” but it’s also “re-trove-ation,” re-finding, rediscovery: an active process of searching through the many options the past provides, not a passive acceptance of some bygone time as a package deal. That’s the strategy the Lakeland Republic puts to use in my narrative, and those of my readers who know their way around the backwaters and odd corners of history may find it entertaining to figure out the sources from which I lifted this or that detail of Retrotopian daily life. The rhetoric of progress, by contrast, rejects that possibility, relies on a very dubious logic that lumps “the past” together as a single thing, and insists that wanting any of it amounts to wanting all of it, with the worst features inevitably highlighted.
John Michael Greer
Politikere og teknokrater, hva dere nå gjør er feil, istedenfor å forsyne disse bunkerne med infrastruktur for at de skal kunne få fortsette å parasittere på kulturlandskapet, som for disse ikke er annet enn en kulisse, bør de resirkuleres i en lommelandsby nede ved Skreia. Slik vil både de og Grythengen gjenvinne sin identitet og verdighet, sammen med mennesker som hører hjemme i stedet de er del av.

Noen av dere har oppkalt deres sønner etter herr Fossemøllen, noen av dere har ham som sin tippoldefar og er i genene like mye fossemølling som meg, selv om dere ikke er det av ånden. Noen av dere har barn som kjenner på en sterk tilhørighet til Grythengen. Hvorfor ser dere ikke at hva dere nå gjør er feil?

Gir dere meg og mine etterkommere tilbake rollen som kulturbærere og identitetsvoktere vil jeg igjen integrere Grythengen med elva, jeg vil gjøre henne til en grendeportal som løfter det totscanske kulturlandskap til uante høyder, jeg vil invitere alle fossemøllinger til slektsstevne hvor vi minner vår store forfar Herman Evensen Fossemøllen hvert tiende år, jeg vil arrangere fellessang fra Pris Herren på tunet foran stabburet hver sommer, med påfølgende "bæssmorkringler". Der hvor min oldefar og totenåsens apostel satt på stabburstrappa og priste Herren mens de nøt den skjønne solnedgangen over Øverskreien. Alle som vil skal få låne filosofihytta mi ved dalkanten, slik at de kan vokse inn i sine røtter og nynne sammen med elvas melodi. Kanskje engasjerer jeg til og med min fetter hos fylkesmannen for å bringe tilbake ørreten i Olterudelva!


En retrovasjon av Grythengen kan bety starten på en ny retrovativ sivilisasjon, hvor vi møter fremtiden med det beste fra fortiden! Det er nå eller aldri! Det er leve eller dø!

Relatert:

- Herr Fossemøllens øyensten

- Stabburet til tippoldefaren min

- Dahlsleden – I fotsporene til Totenåsens apostel

- Village Towns for Norwegian Countryside

- Grendepolitikkens arnested

- Vår rurale arv

- Småbrukernasjonen Norge

- Fra låve til pumpehus

- Vinduet til Magnus J. Dahl

- Grendeportalen som visnet (kommer)

- Ingen elvetid for Grythengen

- Rekonstruer grenda mi!

- Totenbunkerne

- Wendell Berry And The New Urbanism: Agrarian Remedies, Urban Prospects

- Hvorfor Toten aldri kan bli "Totscana"

- Takk til KVs redaksjon for Herr Fossemøllens øyensten

- Suburbiapati på Toten

- A Time for Retrovation (en tid for retrovasjon)

- Bygg en retrovasjons-sivilisasjon!

-

Den adaptive morfogenesens tid er forbi ved elvestedet Grythengen

Pris Herren - samlet av M.J. Dahl - 1921

Holmstadengen og Magnus J. Dahl

Elvebruket Grythengen skulle vært en grendeportal av verdensklasse!

No comments:

Post a Comment

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...