Sunday, 17 July 2016

Herr Fossemøllens øyensten

Publisert hos Kulturverk 31. januar 2016.
Maskinen er komplisert. Det er ikke naturen og heller ikke menneskesamfunnet. La oss kalle det som aksepterer og bygger på tid for det komplekse. Det kompliserte er stivt; det komplekse er mjukt og bøyelig og gir etter litt når det trengs, og derfor er det varig. Det alvorlige med vår samfunnsutvikling er at den utgjør et forsøk på å styre det komplekse som om det var komplisert. Når de styrende er væpnet med et teknogrep om jorden kan dette forsøket gå langt. Så langt at ødeleggelsen blir total når demningene er overfylte, når tida tar sitt igjen. – Sigmund K. Setreng, Elvetid, s. 102

Historien

I løpet av det siste året har jeg blitt bevisst at jeg er en Fossemølling, etter min forfar Even Michelsen Fossemøllen, født 1798. Han utvandret til Amerika i 1871, 73 år gammel. Ingen dårlig bragd for en så gammel mann på den tiden. Mye har jeg undret over hvorfor han tok dette navnet? Var han en møllermester nede ved Kvernumsstrykene på Skreia? Disse betydde mye for den lokale økonomien, jeg mener å ha lest at de som satt på fallrettighetene i sin tid måtte skatte tilsvarende fem storgarder på Toten. Men så viktige var de neppe på slutten av 1800-tallet, med dampmaskinen og den industrielle sivilisasjons inntog. Kanskje ble Fossemøllens mølle utkonkurrert og han forlot sitt livsverk for å søke lykken over havet på sine gamle dager?

Var den første Fossemøllen møllermester nede ved Kvernumsstrykene på Skreia?

Hans sønn Herman Evensen Fossemøllen (1839-1919) ble ikke møllermester, men husmann under gården Gryte i Øvre Skreien, bygda oppunder Totenåsen. Husmannsplassen fikk han kjøpt på slutten av 1800-tallet, og jeg kan føle på den gleden han måtte oppleve over å være fri bonde på dette vakre stedet. Han kalte stedet Gryteengen, hvilket tyder på at han slett ikke hadde hatt det så verst under modergården. Gryteengen var en skjønnhet, en vever liten skjønnhet, og man kan enda være hennes grasiøsitet fra tiden før hun ble berørt av AKIS. AKIS er et akronym skapt av den tidligere øverskreiingen Sigmund Kvaløy Setreng, en av verdens største filosofer, og står for ”avanserte konkurranse-industrielle system”. På engelsk ACID, ”Advanced Competitive Industrial Dominion”, eller syre på norsk. Gryteengen var herr Fossemøllens øyensten.

Dessverre måtte herr Fossemøllen oppgi sitt stolte navn for å få sin utkåredes hånd, Marie Andersdatter Holmstad fra storgarden Holmstad litt lenger oppe i grenda. Dette fordi hun syntes hun fikk så lite i medgift at hun i alle fall ville beholde navnet. Utrolig synd! Jeg er ingen Holmstading, av hjertet er jeg en Fossemølling, et elvemenneske.

Et eple fra treet ute på tunet, et søteple, uvisst hvilken sort. Epletreet kan være over 100 år gammelt, jeg kaller det derfor et fossemøllingseple, da det ikke er usannsynlig at herr Fossemøllen selv spiste av treets frukter. Sødmen er utrolig, likesom den sødmen som hvilte over Fossemøllens øyensten på denne tiden.

Dette eplet er en lenke mellom meg og herr Fossemøllen, jeg spiser det med stor respekt, fordi jeg deler smaksopplevelsen med ham.

I vest avgrenses Gryteengen av Olterudelva, min barndoms elv, hvor jeg ble formet som elvemenneske. Dette var den gangen elva var rik på bekkeørret, min far var ekspert på å fange disse med hendene, noe han lærte i sin barndom. Jeg husker vi kom hjem med y-kvister fulle av ørret, de største kunne være oppunder halvkiloen. Selv lærte jeg aldri teknikken, men har seinere lest at man må nærme seg dem langsomt og stryke dem varsomt. Trolig aktiverer man da paringsinstinktene, slik at de blir som paralyserte. På 80-tallet kollapset imidlertid bekkeørreten i Olterudelva, min teori er at all grøftingen oppe på Totenåsen gav for ustabil vannføring, kanskje tørket de rett og slett ut?

Kronborgsetergrenda ligger høyt, 4-500 moh. Totenåsen tvinger snøen ned om vinteren, og når det er en halvmeter med snø nede ved Mjøsa kan det være halvannen meter her oppe. Under siste istid ble også all steinen skjøvet opp fra flatbygdene og etterlatt her oppe. Men det var ikke bare steinen isbrea skjøv med seg oppunder Totenåsen, men også den rike jorda, som er gammel havbunn. Å finne fossiliserte blekkspruter og trilobitter er ikke uvanlig, også langt oppe i Olterudelva kan man komme over flotte trilobitter. Så selv om det er mye stein, vokser det som om jorda var magisk. Etter en av Totens bygdebøker er det kun i lommer i Skåne og i svartjordsbeltet i Ukraina man finner tilsvarende jordsmonn.

Fra denne lille vollen ved Olteruddalen kjørte herr Fossemøllen og hans sønner ved nydyrkingen vekk intet mindre enn 1400 hestelass med stein. Nå gror den igjen. Legg merke til den frodige vegetasjonen.

Der elva renner forbi Gryteengen vitner mange spor om en rik aktivitet. Flere kjørveger for hest går på skrå opp dalsida. Det ble også konstruert en demning over elva med fallkanal og vannhjul, om denne først drev ei mølle vites ikke? Uansett er det sikkert at Fossemøllens sønn Johan Solhaug etablerte sin første trevarebedrift på stedet.

Demningen som herr Fossemøllen og hans sønner etablerte over Olterudelva. Trolig hadde han lært vannkraftsfaget av sin far, møllermesteren.

Her satt skovlhjulet. Stod det ei mølle her før Solhaugs første trevarebedrift ble etablert?

Vannkraftskanalen synes ennå nedstrøms.

Sønne-sønne-sønne-sønns-datter av herr Fossemøllen tar her et bad i Olterudelva, mellom demningen og trevarebedriften. Nettopp her hvor herr Fossemøllen også vandret, og sikkert tok seg en forfriskende dykkert etter dagens slit. Hans kone Marie Andersdatter var en av de mange veverskene etter vevegrenda, og kanskje satt hun nettopp her og vasket tøyet?

At herr Fossemøllens sønne-sønne-sønne-sønns-datter bærer hans gener er det ingen tvil om. Hun har den samme dragningen mot elver som herr Fossemøllen, og allerede som toåring kastet hun seg i Hunnselva ved Gjøvik, så hennes far måtte løpe ut i vannet for å berge henne.

Hun er et elvemenneske, lik herr Fossemøllen selv. Samme hvor kaldt det er i vannet eller luften, det er uten betydning. Elva lokker på henne. Hun burde hett Fossemøllen.

Da herr Fossemøllen byttet bort sitt slektsnavn for sin fagre brud, ble hans eldste sønn hetende Helmer Holmstad. Han var småbruker på Gryteengen, landhandler på Olterud og satt i styret til A/S Handelslaget for Skreia. Aller mest kom han til å bety for arbeidet i Fellesmisjonen, hvor han var i styret for Skreiens misjonsforening, var aktiv i etableringen av Skreiens bedehus og var søndagsskolelærer i Lensbygda.

Fellesmisjonen var et barn av husmannssønnen, skomakeren og lekpredikanten Magnus J. Dahl fra Spydeberg, hans følgere ble lenge kalt "dahlitterne". Særlig sterkt stod fellesmisjonen nord i Hurdal og sør på Toten, derav de mange giftermålene som ble inngått over Totenåsen. Helmer var av de første som ble omvendt ved et vekkelsesmøte på gården Holmstad i 1893.

Av arven etter Helmer Holmstad er denne store bjørka han fredet ved den tidligere hoppbakken Valbydalen. Dette ble respektert ved etableringen av hoppbakken, selv om flere nok stod i fare for å skli inn i den ved fall.

Kunne enda denne bjørka snakke! Av hva den har sett er den tidligste karrieren til skihopperen Roger Ruud, hvis barndomshjem lå fem minutters aketur unna hoppbakken. Selv vant jeg min klasse som seksåring, riktignok som den eneste i klassa, men jeg var ikke mindre stolt av den grunn da jeg på våren mottok en stor blå pokal på Solgløtt grendehus. Imidlertid avsluttet jeg karrieren som åtteåring og la hoppskiene på hylla. Det gjelder å gi seg mens man er på topp.

Herr Fossemøllens sønner, Helmer Holmstad og Johan Solhaug, levde i tett symbiose. De var gift med hver sine søstre fra gården Røyse, de var begge svært engasjerte i Fellesmisjonen og de levde side om side.

Gryteengen ligger øverst i landskapet.

Mastene

Min bestefar forpaktet storgårder rundt omkring på Østlandet, men i motsetning til sin bror Markus, som ble storbonde på Hammastad i Vestbygda, ble han aldri sittende på noen av dem. En gang mens han forpaktet en gård ved Kløfta og skulle hjem på sommeren for å se om småbruket Gryteengen på Toten, stod høgspentmastene der. Han hadde ikke hørt noe om dette på forhånd og ble nok litt forbannet, men fikk forhandlet seg fram til en liten erstatning i ettertid.

Høgspentmastene står etter det meste av dalkanten, de krysser dalen over Gryteengen to steder og passerer rett foran våningshuset. Også lavspenttraseene gjør små innhogg. I våres kom noen og hogg ned en stor hegg som hadde lent seg over bekken fra jeg var barn. Uheldigvis lente den seg også over strømkabelen. For meg ble det så tomt etter den. For AKIS håndhevere var den kun et hinder. For meg var den et barndomsminne.

I forhold til sin størrelse er herr Fossemøllens øyensten meget preget av ledningstraseer, de går som kloremerker gjennom skogen, der denne avsluttes brått, som om det var benyttet linjal, åtte meter til hver side av mastene.

Plastrørene

Fram til siste halvdel av forrige århundre var Gryteengen som en oase av reint vann. Brønnen kom fra ei sikker ile, selv under tørkesommeren i 1947 kunne man lite på denne. I brønnen var det sluppet en bekkeørretter som levde i rundt 20 år, fram til den ble spiddet på høygaffelen av en ubarmhjertig sjel. Øverst i jordene skal det være ei vannåre en halvmeter under bakken, hvorfra min bestefar anla vanningsanlegg med selvfall. I skogen springer det fram to små bekkeløp fra grunnen, og nede i dalen går Olterudelva med vann fra Tjuvåsen. Stedet ville fortont seg som et fata morgana for størstedelen av jordens folk.

Etter hvert som Gryteengen ble innhyllet av det suburbane og industrijordbruket ble grunnen forurenset, og stedet koblet til Lensbygda vannverk. Men for å sikre kommunens innbyggere beste vannkvalitet ble det til slutt bestemt å hente råvann fra Mjøsas dyp, som er et sjikt som er helt upåvirket av overflatevann og begynner ved omkring 200 meters dybde.

Nå skal også Kronborgsetergrenda tilknyttes Skreia renseanlegg, og sirkelen sluttes. Man pumper vann fra 100 meter under havets overflate til 500 moh., en høydeforskjell på 600 meter, for så å føre kloakken ned igjen til Skreia og slippe renset vann ut i Mjøsa. Den godeste herr Fossemøllen ville ristet på hodet og tenkt at vi er fullstendig gale.
Når behovene til et system ikke kan oppfylles innenfra, betaler vi prisen i energi og forurensning. – Bill Mollison
Når AKIS faller om noen år og vår fossilbaserte sivilisasjon er forbi, blir det liggende igjen mengder av plastrør i jorda på Gryteengen, som sakte oppløses for så å opptas av planter, dyr og overlevende menneskebarn.

Eneboligene

De eneboligene som i dag sitter på Gryteengens skuldre tynger henne ned, og hun ville framstått med en helt annen grasiøsitet og letthet uten disse. De burde selvsagt ikke vært bygget, noe som er enkelt å se i ettertid, da de er ektefødte barn av moderniteten. Allikevel er det ikke vanskelig å forstå at man tenkte annerledes på denne tiden, med den massive propagandaen som ble satt i gang for den suburbane eneboligen av General Motors, Walt Disney Company og amerikanske myndigheter. Modernismens sjefsideolog Le Corbusier promoterte eneboligen som fremtidssamfunnets fremste velsignelse, og det er påfallende hvordan den første eneboligen ved herr Fossemøllens øyensten er en direkte oppfyllelse av Le Corbusiers profeti.
By og land vil forenes; fra kontoret mitt skal jeg bo 30 kilometer i én retning, under et furutre; sekretæren min vil også bo 30 kilometer unna, i motsatt retning, under en annen furu. Vi skal ha hver vår bil. Vi skal slite ut dekk og tannhjul, slite ned veidekket, forbruke olje og bensin. Alt hvilket vil medføre en mengde arbeid ... nok for alle. – Le Corbusier, 1935

Et steds- og grendetap

Jeg ble født til jorden for å hegne om og videreføre herr Fossemøllens øyensten. Av hjertet er jeg helt og fullt en Fossemølling, et elvemenneske. Min smerte over å ha tapt stedet er omvendt proporsjonal med den glede herr Fossemøllen kjente over å ha vunnet det.
Et grunnleggende behov hos mennesket er altså behovet for å vokse opp i en kulturtradisjon som det kan kalle sin egen, slik at det kan oppnå en identitet – uten identitet, intet helt menneske og ingen menneskelig frihet. En identitetsgivende kultur er en frukt av et nært, egenartet og langvarig samspill med et spesielt sted og med særegne naturvilkår. Identitet er også forutsetningen for sam-funn og for folke-styre, for disse krever individer som tar ordet og som kan bidra med noe eget.  – Sigmund K. Setreng, Elvetid, s. 28
Men det er ikke kun jeg som har mistet identitet, også grenda har lidt et identitetstap. På alle nivåer er Gryteengen vevd sammen med grendas historie. Småbruket ligger som en inngangsportal nederst i Kronborgsetergrenda, og når rotstokken er syk har heller ikke treet det bra.

Skogen nederst i Gryteengen danner en form for inngangsportal til grenda. Den skulle vært mye åpnere og preget av aktiv bruk og beitedyr. Til høyre ligger hva vi barna kalte Blåveissvingen. Mang en bukett ble plukket her på veg hjem fra skolen, som gledet mangt et moderhjerte. Snart kommer gravemaskinene og graver opp Blåveissvingen i ei gate på 15-20 meters bredde.

Til venstre for vegen ned mot elva hadde Per Post som han ble kalt potetåkeren sin, mens Gryteengen ennå var en del av Gryte. Nå har skogen tatt tilbake denne, men steingjerdet han la opp står ennå.

Som Gryteengen er en del av Kronborgsetergrenda, er grenda en del av Toten. Derfor vil også bygda som helhet miste identitet, og det totscanske kulturlandskapet forringes. Mange er de som i dag nedstammer fra den enkle husmannen Fossemøllen, nye slekter har oppstått i hans kjølvann. Kanskje er du en av hans etterkommere? Slekta etter Herman Evensen Fossemøllen ligger her, ned mot venstre hjørne. Slektstavla er satt sammen av Herman Nettum.

Gryteengen var en del av våre røtter, vi burde vært meget forsiktig med disse. I stedet for å styrke og nære disse røttene gjør vi vårt beste for å rive dem opp og hogge dem av. Fremskrittet helliger all udåd!

Tilknytningen til Servoglobus

Det komplekse er organisk målsøkende, men målet er ikke fast men endres via en overflod av nydannelser (for eksempel mutasjoner), og av forstyrrelser eller samspill fra andre komplekse helheter, det kompliserte manøvreres utenfra mot konstruerte mål. – Sigmund K. Setreng, Elvetid, s. 143
Mitt håp var at det gjennom arbeidet med nytt vann-/avløpssystem kunne startes en prosess for å tippe Gryteengen over mot hva Christopher Alexander betegner for system-A, gjennom adaptiv morfogenese (responderende stegvis omforvandling). Men selvsagt ble jeg ignorert, som om jeg var en stein på bunnen av Olterudelva. De styrendes teknogrep om herr Fossemøllens øyensten skal vris om enda noen hakk. For dem er alt hva som ikke kan veies og måles irrelevant, og mine følelser for Gryteengen betyr like lite for dem som Nils Faarlunds opplevelse av fri natur.

I brevet fra teknisk etat står det at det vil utbetales erstatning for det nettverket av syntetiske plastrør de skal grave ned på kryss og tvers av Gryteengen, og trærne de skal hogge skal jeg generøst nok få beholde. Men hva i all verden skal jeg med disse digitale pengene etter et deflasjonskollaps? I beste fall blir det da små sølvmynter som blir gangbar mynt.

Ingen ting kan kompensere for bortfallet av herr Fossemøllens øyensten. Allikevel ville jeg vært takknemlig hvis man kunne skape en økolandsby på Skreias tak, hvor min og andres familier kunne få leve meningsfylte liv. Nå ønsker de også å ødelegge Skreia, det mest autentiske tettstedet rundt Mjøsa, ved å krone det med hva urbanisten Nathan Levis beskriver som et suburbant helvete. Disse planene har jeg omtalt i artikkelen "Skreia er tapt i mitt hjerte".

Gryteengens skjebne er nært knyttet til tilknytningen til Servoglobus, den industrielle sivilisasjons gudinne, Gaias motstykke. Herr Fossemøllens øyensten har blitt liggende i veien for tilbedelsen av Servoglobus, og har blitt ofret til hennes velbehag.
‘Servoglobus’ betegner en global datamaskin-styring, hvor ’servo’ både står for ’automatisk forsterket’ og for ’servise’ eller ’servering’; ’globus’ angir et kuleformet kart istedenfor en levende prosess. Det er altså snakk om en styring av jordens menneske- og natursystem ut fra en mekanistisk modell, hvor små impulser gir sterke effekter, hvor de viktigste prosessene skjer via sammenhengende robot-operasjoner slik at de produktene menneskene trenger serveres uten menneskelig slit, verken kroppslig eller åndelig, og hvor det platonsk-greske idealet om det kroppsfrigjorte menneske er endelig realisert. Med andre ord en tilstand hvor en ingeniørskapt global serveringsdame har erstattet Gaia, biosfæreorganismen som i 3 ½ milliarder år har improvisert myriader av veier og løsninger uten hensyntagen til den spesielle etterspørselen etter varer og tjenester som kjennetegner det 20. århundres euro-amerikanske menneske. – Sigmund K. Setreng, Elvetid, s. 52

Håpet

Om kveldene leser jeg eventyr for min eldste datter, av hennes favoritter er eventyret om Tornerose. Det slår meg at Gryteengen er som Tornerose, da herr Fossemøllens øyensten er stukket av AKIS og blitt forgiftet. Men kanskje kan forbannelsen en dag brytes? Kanskje vil en dag sønne-sønne-sønne-sønns datter av min datter kunne bøye seg mot jorden på Gryteengen og kysse den, slik at stedet kan vekkes til nytt liv?

Derfor har jeg kommet til at det beste man nå kan gjøre er å la arven etter herr Fossemøllen falle inn i sin tornerosesøvn, og sove giften av seg. Skogen ved dalen vil vandre over vegen og dekke jorda herr Fossemøllen sleit på for å skaffe mat til seg og sine. Hvor småfuglene, sammen med elvas sang, kan få ære herr Fossemøllens minne.

Skogen etter elva.

Etterord

Her ser vi den radikale natur i Berrys visjon. Hele vår økonomi, vår kultur og vårt arbeid, fritid og hjem, er bygget rundt ideen om enkel mobilitet og oppløsningen av ulike aspekter av våre liv. Vi bor ett sted, arbeider en annen plass, handler et annet sted, tilber på et nytt sted igjen, og i fritiden reiser vi vekk. Ifølge Berry er et integrert liv, et liv med integritet, preget av medlemskap i et samfunn der man bor, arbeider, tilber, og gjennomfører de aller fleste andre menneskelige aktiviteter. Valget er klart: "Hvis vi ikke bor der vi arbeider forspiller vi livene våre, og vårt arbeid også." – Wendell Berry and the New Urbanism: Agrarian Remedies, Urban Prospects
Herr Fossemøllen levde i en tid hvor alle aspekter ved livet var integrert i det lokale, teknologiske så vel som sosiale. Den suburbane livsstilen er tredelt, hvor man veksler mellom fritid, arbeid og hjem. Bilen er hva som holder det hele sammen.

Johan Solhaug skrev i sin beretning at det var ei svært mørk tid i Skreien før vekkelsen kom til bygda. Og det virker som om tida etter at predikant Magnus J. Dahl kom til Øverskreien var preget av optimisme og samhold. Vekkelsen startet etter Kronborgsetergrenda, hvor Dahl drev småbruket Holmstadengen, som fikk Landbruksselskapets diplom for sitt jordbruk. Her stod lekkristendommen sterkt lenge. Nå er både nærbutikken og bedehuset i bunnen av grenda borte, og hjemmet til denne karismatiske forkynneren som fikk slik betydning for vårt distrikt neglisjeres.

Bekkeørreten er borte, Gryte, Sundby, Vestby og Holmstadengen har forsvunnet som levende gårdsbruk, og herr Fossemøllens øyensten har sluttet å skinne.

Til slutt en stor takk til Inger-Marit Østby og det fantastiske arbeidet du har gjort for å dokumentere historien etter grenda vår! Du vokste opp øverst i Kronborgsetergrenda, på Østby, jeg i bunnen av grenda. Et par ganger har jeg sett deg etter vegen, men aldri snakket med deg, et symptom på vår atomiserte tidsalder.

Østbys artikler er en uvurderlig kilde til å forstå den rike historien etter Kronborgsetergrenda, som Gryteengen, herr Fossemøllens øyensten, var en levende del av.

Viktige artikler av Inger-Marit Østby


Flere bilder


Brødrene Helmer Holmstad og Johan Solhaug bygget i fellesskap nye våningshus på Gryteengen og Solhaug rundt forrige århundreskifte.

Rabarbraen.

Ei marihøne i brenneslet litt ovenfor stabburet.

Gardstreet med fossemøllingseplene.

Vårblomstring på det siste treet bestemor plantet.

Hva skal jeg gjøre med det vakre stabburet? Skal jeg lage et museum her hvor jeg dokumenterer arven etter herr Fossemøllen og historien etter Kronborgsetergrenda? Eller skal jeg ta det med meg ned til Skreias nye lommelandsby og benytte det som et felleshus?

Kjellerlem.

Slåmaskinhjul.

En av de mange kjørvegene for hest som går på skrå opp dalsida.

Olterudelva.

Øverskreien sett fra Bilitt. Olteruddalen ligger circa to tredjedeler til høyre i bildet, Kronborgsetergrenda ligger til venstre for denne.

No comments:

Post a Comment

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...