Velkommen til Olteruddalen for skogs-fotografering, kjære Cathinka, du med din Pentax og jeg med min a7III.
Men ikke mye fred og ro i Stysjin-skogen min gitt. Her kan man verken nyte nattemørket, stjernehimmelen eller stillheten lenger. Og da særlig ikke etter filosofi-stien til oldefar fra kjørbrua i Grythengen til filosofi-bjørka hans ved Strevets elv, som Even Helmer fredet for etterslekten.
Ja, og danse- og festplassen vår øverst i Stysjin da, her hvor man møttes til lystig lag i lyse sommerkvelder fra Ur-Grothir og Ur-Holmrstadir, og etter hvert flere andre småplasser, med mindre det var stor fest på moder-gården og selveste høvdingegården i Øverskreien, Grotholmr.
Tenk at man har ødelagt alt dette! Hvilket sykt samfunn vi lever i! Hvorfor kunne ikke jentene mine få lov til å fortsette å danse på danseplassen i Grythengen til evig tid? Slik man har gjort det i de 1500 foregående år!
Og Stysjin-bekken, den er også borte, hvor barna i langhuset i Grythengen lekte under folkevandringstiden. Nå knusk tørr. Sammen med den magiske brønnen, som ikke engang gikk tørr under tørrsommeren 1947.
Så man har rett og slett gravd og bygd i filler alle sanne verdier i Grythengen, slik at disse malplasserte menneskene kan få leve her i en enorm, anti-pietistisk komfort, hvor de koper på Netflix på gigantiske flatskjermer over stueveggene, der hvor det før brukte å henge vers fra Skriften malt på silke med den skjønneste Toten-kalligrafi, av gravør Marthe Opsahl fra Lensbygda.
"Cathinka: Ja, men da likner du på meg, for vi flyttet fra Gjøvik rett før de tok Hovdetoppen, og tenkte å flytte tilbake. Men så tok de Hovdetoppen da, og etterpå fortsatte de rundt omkring. Vi bor nå på et småbruk vi også, i 2025 har vi vært her i 150 år, og jeg håpet å kunne feire jubileet med en viss verdighet. Men folk omkring her er rett og slett forferdelige, og det har slekta blitt også, så fatter ikke hva som skjedde? Rundt her hogg de all den vernende skogen etter jordene, og de setter kjempe-hjemmekinoer i vinduene som dundrer innover Stabburstunet vårt og nedover Stysjin, som vi kaller skogen nedover langs elva. Og de omkring her har med bikkjer, hvor harebikkjegnålet virkelig går en på nervene. Og stadig flyr folk uti enga vår for å skjelle oss ut. Så vi bor enkelt og greit i Helvetet på jord! Men vi har Olteruddalen, så stikker ofte nedi der. Samt at jeg har tre herlige jenter, som dessverre må vokse opp i disse anomiske, oikofobe og psykopatiske omgivelsene. Videre er det hyggelig inne i våningshuset, så sant man ikke ser ut. Min a7III fikk jeg i 2018, kjøpte den i 50-års gave til meg selv. Ta gjerne med din Pentax, vet Pentax-brukere ofte har et spesielt kjærlighetsforhold til sine kameraer, og kom hit en tur, så stikker vi nedi Olteruddalen på skogsfotografering:-) Kan hente deg på Lena, hvis du har lyst til å komme på besøk." - PermaLiv
Straks jeg forlater våningshuset og går ut i de engang så grønne enger, hvor man for lenge siden kunne finne kvile og få ny kraft, flyr nå folk uti denne eldgamle himmelenga vår fra alle kanter, for å gaslighte meg. Heldigvis gir professor Sam Vaknin i denne videoen noen gode råd for å kontre dette. Dessuten tar vi oss en tur på påskeleir på Livoll hvert år, for å få en realitets-sjekk, samt at de stakkars jentene mine kan få en forståelse av hva et normalt samfunn er, samt hva kultur-mennesker er, slik her var tidligere under den nordiske pietismen.
Samtidig så uendelig trist å måtte plante til denne gudsforlatte kværnenga vår med skog, fordi dette har jo vært ei levende eng i 1500 år nå, men nå et subeksurbant ødeland fullt av anomiske mennesker og meningsløse Toten-bunkre, som ikke hører til her eller bygger opp om Grythengens mening på noe som helst slags vis.
"It means that the new should always grow out of respect for what is there now, and what was there before." - Christopher Alexander
Og samtidig like trist at man ikke plantet til med tett granskog allerede for 50 år siden, slik at jeg kunne fått avsluttet min slekts tid her i enga vår i fred.
Hvor det ikke minst er nitrist å være den som må avslutte det hele, særlig når man tenker på hvordan Marie nå for 150 år siden satt ved vevstolen sin i Holmstad og ni-vevde, mens hennes Herman jobbet vettet av seg nede i Fossemøllen, for å opparbeide midler til å få kjøpt Grythengen.
Var de enda blitt med Ovren Mikkelson til Wisconsin!
Berte var Marie Andersdatter Holmstad og Herman Evensen Fossemøllens første barn sammen, hvor de tilbrakte første år i sitt ekteskap i Overnengen, før de flyttet til husmannsplassen Vestby, som ikke er identisk med dagens Vestby, i 1865. Husmannsplassen Vestby, som var under Holmstad, har jeg dessverre ikke klart å lokalisere.
I 1871, samme år som Ovren Mikkelson sammen med to barn emigrerer til Wisconsin, flytter Herman og Marie ned i Holmstad. Dette var nok da fordi de hadde fått lovnad om Grythengen av Halvor Grythe, da fossemøllingen Herman var interessert i vannvegen her, og jeg tror det var Herman som tok initiativ til Olterud sag i 1885, da Grythengen med Grythenghågån på denne tiden strakk seg helt ned til Linna.
I de årene de var i Holmstad, arbeidet de opp midler til å kjøpe Grythengen, frie fra pliktarbeidet i Vestby. Marie satt nok da og vevde dag og natt, mens Herman vil jeg tro hadde fått seg godt betalt arbeide nede i Fossemøllen. Tross alt bar han jo navnet til Marthe Overnengens første mann, som døde i Fossemøllen i romjula 1836, trolig under en arbeidsulykke.
I 1875 hadde Herman og Marie opparbeidet seg det beløpet Halvor Grythe hadde satt for Grythengen, hvor de flyttet ned i Grythengen samme år. I 2025 er det derfor 150 år siden Herman og Marie kom hit ned i Grythengen, sammen med Even Helmer Hermansen Holmstad, som ble født under deres tid i Holmstad, kanskje i samme stua som seinere ble til Skreiens bedehus.
Så dette er noe å tenke på fram mot 150-års jubileet, at Herman og Mina heller ville satse på Grythengen enn å bli med over til Wisconsin og det lovede land, og at de heller ville leve her enn i Vestby, med den utrolige utsikta til Mjøsa som er der oppe.
Samt at vi bør minnes de fire årene Herman og Mina jobbet dag og natt under tiden i Holmstad, for å spare opp midler til å få kjøpt Grythengen.
Herman Olsen Nettum & Berte Helene Hermansdatter Ovrenengen.
“Pris Herren” har sterke innslag av den musikalske arven etter Nordens store åndelige trubadur Oscar Ahnfelt, med sitt utvalg av sanger samlet av Totenåsens trubadur eller Ahnfelt-kopien M.J. Dahl, som begge var kjent for sine harpegitarer og bærende stemmer.
Bildet er fra stabburstrappa i Grythengen, og her på trappa satt nokså sikkert Totenåsens store trubadur sammen med min oldefar, begge husmannssønner og begge med det lutherske standssamfunnet liggende knust under sine føtter, takket være pietismens ikkevolds-strategi, hvor enga og grenda vår var velsignet under den kongelige nordiske pietisme, hvor Ahnfelt i sin tid sang svenske-kongen til tårer, og oppnådde kongens velsignelse.
Personlig tror jeg det er Oscar Ahnfelt vi skal takke for at det ikke brøt ut krig mellom Norge og Sverige i 1905, da denne ble forhindret grunnet stor folkelig motstand i Sverige, etter PermaLivs mening en følge av den nordiske forbrødringen som fulgte i kjølvannet av Ahnfelts omfattende trubadur-virksomhet.
Det tyske bondeopprøret kan ses som en forløper til pietismen, hvor pietistene valgte en ikkevolds-filosofi for å nedkjempe standssamfunnet.
To fine artikler om middelalderen, hvor det viser seg at Luther opprinnelig var forståelsesfull til det tyske bondeopprøret, men hvor han etter slaget ved Weinsberg vendte seg mot bøndene, hvor han i kjølvannet av dette ble en varm forsvarer av standssamfunnet, eller hva vi kanskje kan kalle “det lutherske standssamfunnet”.
Pietismen kan man si var en videreføring av det tyske bondeopprøret, men hvor man valgte en ikkevolds-strategi, mer likt Gandhis filosofi. Dette opprøret, som vi kan kalle for “bondeopprøret versjon 2.0”, slo til slutt ut i full blomst under hva jeg kaller “den kongelige nordiske pietisme”, anført av trekløveret Ahnfelt, Sandell og Rosenius.
Den kongelige nordiske pietisme, eller den tredje av 1800-tallets pietistiske bølger over Norge, kom til Øverskreien og hit til grenda anført at Totenåsens trubadur M.J. Dahl, som stod i en direkte tradisjon etter Nordens åndelige trubadur Oscar Ahnfelt.
Det var først med pietismen at føydalsamfunnet og det lutherske standssamfunnet, med røtter tilbake til det romerske “coloni”, keiser Diocletian og det tredje århundrets kriser for Romerriket, at standssamfunnet ble endelig nedkjempet.
"The Battle of Leipheim, as it came to be known, was a devastating defeat, but it was not decisive. In retaliation, peasant haufens from Odenwald, Limpurg, Hohenlohe, Neckar and Neckarsulm joined together to form the Heller Haufen (Bright Band) under the leadership of Jack Rohrbach. On 16 April they attacked the town and castle of Weinsberg. There were several nobles in Weinsberg, more than 70, including Ludwig, the Count of Helfenstein, who was the governor of the Würtemberg province. However, most of their retinues were away, fighting with the Imperial forces in Italy. Realizing their defense was futile, after a short amount of fighting they surrendered; despite this, Rohrbach had them all executed. Count Ludwig, thirteen other nobles and their servants, 24 in total, were made to run a gauntlet of peasant soldiers, being stabbed continually as they ran until, finally, the relief of death put an end to their torture." - Kelly DeVries
På samme vis som Inger Faret har en av bedehus-benkene etter Johan og Klaus i stua, tar vi med oss stabbursdøra når vi finner oss et nytt sted, hvor vi kan få leve i fred med tåre-fotografiet.
Flere tåre-fotografier over etterlevningene av vår kultur og enga vår her:
Er det ikke fantastisk, Inger Faret har en av bedehus-benkene Johan Grythengen og Klaus Listuen laget til for Skreiens bedehus i 1898, stående hjemme i stua si! Og på denne benken setter hun barnebarna sine, og belærer dem om Skreiens bedehus og sine minner fra denne tiden 💖Ja, det er heldige barnebarn det, med ei slik bestemor 😂
Men dette forklarer litt mer hvorfor Klaus skreiv brev til Johan i 1898, hvor han dreiv som bygningssnekker i Christiania, med bønn om å komme hit for å hjelpe ham med innredningen til bedehuset. For det å lage til alle disse benkene, det må ha vært litt av en jobb!
Uansett knall morsomt at en av disse bedehus-benkene er bevart, og attpåtil i bruk for å undervise barn og barnebarn i kulturarven vår. Ja, det får man si!
"In an age of commercialism, bureaucracy, propaganda, and multiculturalism, as well as social media that separate us from each other by connecting us equally to everyone everywhere, our tradition as Americans is rapidly disintegrating. What its remnants offer is not a life worth choosing." - James Kalb
Egentlig har Inger Faret her tatt en Albert Camus, denne franske filosofen som påpeker at det eneste man kan gjøre i et absurd samfunn, er å gripe det absurde for slik å tvinge mening utav det, for på denne måten å bevise sin vilje og det at man ikke kun er et produkt av nihilismen.
Fordi etterlevningene etter den kongelige nordiske pietisme, som jeg nå har begynt å kalle den tredje pietistiske bølge, er ikke lenger verdt å leve for. På samme vis som etterlevningene etter hva som var Grythengen, heller ikke er verdt å leve for.
Derfor tar vi med stabbursdøra når vi reiser herfra, så kan vi ha denne i stua, hvor barnebarn og oldebarn kan få gå gjennom denne, om lag som i det magiske klesskapet i Narnia, for slik å vende tilbake til det magiske Grythengen og den magiske grenda til Totenåsens trubadur.
For det var trubadur M.J. Dahl var, en evangelisk trubadur i tradisjonen etter Oscar Ahnfelt.
Da jeg tok dette fotografiet ante jeg ikke at her oppe på Grythenholm eller Grotholmr, som betyr ei slette med mye groth-stein, om lag som i kaffe-groth, eller kaffegrut som vi sier det i våre dager, lå en mektig høvdingegård under folkevandringstiden, og at Grothengi sammen med Holmrstadir og bygdeborgen Borgen, var en del av Grotholmr-konglomeratet.
Det var først under 10-års markeringen for seieren over Skreiafjella vindkraftverk 4. januar 2022, med tenningen av en vardeild, jeg fikk se hvor strategisk dette stedet ligger til, samt at vertskapet begynte å snakke om geologien der oppe, sammen med de islandske betydningene av Grythenholm, som slik også forklarer betydningen av Grythe og Holmstad, at alt falt på plass.
Vertskapet på Grythenholm, som vokste opp i Vestbygda som naboer av Markus Holmstad, som det virket som de kjente godt fra oppveksten, kjente derimot ikke til Grythenholmsvarden, og neppe Holmstadjordet eller kværna i Grythengen heller, men det gjorde PermaLiv, slik at vi raskt kunne knytte disse løse trådene sammen, for slik å danne oss et helhetlig bilde av Grotholmr-konglomeratet, som alt lå under høvdingegården eller krigergården Grotholmr i folkevandringstiden.
Sammen med bygdeborgen Borgen, utgjør Grotholmr-komplekset en meget spennende historie, som til nå har ligget i det dulgte, fram til alle løse tråder ble knyttet sammen som ved et trylleslag, tirsdag 4. januar 2022.
Nå, med all denne historien, er det rett og slett en magisk opplevelse å vandre etter Strevets elv eller Grotholmrelvi mellom Grotholmrkverni og vedvegen opp fra dammen ved Holmrstadjordi, det opprinnelige Holmrstadir, hvorfra jeg har mitt etternavn, til holmiren eller den lille sletta oppe ved Holmrstadir, og å se rett over til der høvdingegården Grotholmr lå.
Hvor stor en såkalt holmir kan være, vet jeg ikke, jeg innbiller meg dette er ei mindre slette i en skråning, men kanskje kan man også snakke om Tibet-holmiren, som ligger på ei slette i skråningen ned fra Himalaya, mellom fjellene og Taklamakanørkenen.
Grythe er en feiltolkning fra dansketiden, da man ikke har groth-jord i Danmark, og de danske embedsmennene slik forvekslet groth eller grothir med grythe.
Samme med Holmrstadir, da man heller ikke har holmirer i Danmark, hvor den lille holmiren øverst i Holmstadjordet av de danske embetsmenn ble feiltolket som en holme, hvor vi slik fikk Holmstad.
Grunnen til at den ble lagt her, var fordi der oppe, på denne sletta eller holmiren full av groth-stein, var det enkelt å forsvare seg mot fiender.
Så Grotholmr ble ikke anlagt for jordvegen, men grunnet sin strategiske beliggenhet, en utløper med skrånende terreng. Nettopp derfor er jorda der oppe dårlig, da Grotholmr ligger som en omvendt plog, hvor den fruktbare jorda som ellers ble skjøvet opp i Øverskreien nede fra bygda under siste istid, ble skjøvet ut til sidene.
Jeg husker da det, at da vi var barn fant vi fossilerte trilobitter i Olterudelva, Strevets elv, utledet fra Ølte eller Olte, i nyere språkform elte, som betyr strev. Olterud betyr derfor Streverud, eller en nyrydnings-gard med mye strev. Men dette ser det heller ikke ut til at noen har tenkt på før, selv om det ligger klart i dagen, like klart som at Grotholmr var en høvdingegård fra folkevandringstiden.
Så det var ikke oppe på Grotholmr høvdingen der ville dyrke opp jorda, nei det var her nede på Groth-platået, hvor groth-jorda er blandet opp med kalkrik gammel havbunn nede fra bygda, fra de gangene havet dekket Mjøslandet. Først en arm oppe fra Trondheim, hvorfra vi har trilobittene, og til slutt som slutten av Oslofjorden, som er grunnen til at storørreten i Mjøsa trives i Oslofjordens brakkvann.
Og langhuset høvdingen på Grotholmr fikk bygget opp nede på Groth-platået, det stod akkurat her som våningshuset i Grythengen står, slik at dette er Ur-Grothir. Herregården her ble seinere flyttet ut på kanten av Grythe-platået av forfengelighetsgrunner, bl.a. for å kunne synes nede fra Balke kirke. Men det var her det var logisk å etablere seg, og Balke kirke var ikke her under folkevandringstiden, hvor man heller ville ha blikk-kontakt med Grotholmr.
Dessuten gikk brønnen i Grythengen aldri tørr, da de borte på Grythe måtte hit for å hente vann under tørrsommeren 1947.
Videre hadde man nedenfor låven til Klaus ila som man brukte til å vanne grønnsaker, min bestefar Bjarne Holmstad benyttet vann herfra for å vanne grønnsakene nedover Stabbursjordet, og det samme gjorde de som slo seg til her i folkevandringstiden. De studerte alt dette før de etablerte seg her, de fant stedet med den sikreste brønnen, hvor det var vann til å dyrke grønnsaker, og hvor det var mest praktisk å bygge opp et kværnanlegg, samt enklest å dyrke opp jorda for korn.
Så langhuset stod dengang der våningshuset nå står, hvor dyrene stod i den halvdelen som var nærmest brønnen, da dyrene trengte mest vann, slik at det skulle bli enklest å bære inn dette om vinteren.
Folka bodde i halvdelen mot Stabbursjordet, hvor man hadde soloppgangen og grønnsakshagene vannet av ila øverst i jordet.
Kværnanlegget i Grythengen må være fra folkevandringstiden, dette ser man av hvor høyt det ligger ifht. elva, hvor elva har gravd seg ned snaut 2 meter siden kværna her ble etablert av høvdingen på Grythenholm. Dette har selvsagt blitt utbedret flere ganger, derfor er det fremdeles i godt hold, men jeg mener også å kunne se at man i lengre perioder kun har hatt små bekkekverner oppe ved demningen.
Det var på grunn av at kværnanlegget her nå ligger så høyt ifht. elva, at Herman Evensen Fossemøllen istedenfor valgte å bygge opp et nytt anlegg for sagdrift nederst i Grythengen, Olterud sag, i 1885. Fordi til det gamle kværnanlegget måtte nå vannet ledes i lange trerenner, slik at det ble vanskelig å få nok kraft til sagdrift, grunnet at elva har slitt seg såpass langt ned siden folkevandringstiden.
Holmstad eller Holmrstadir ble etablert oppe på holmiren øverst i Holmstadjordet, hvor de hadde i oppgave å dyrke opp den fruktbare og godt drenerte jorda nedover Holmstadjordet. Mitt etternavn er således ikke fra en Holmr, et navn som ble populært under nyromantikken, men som aldri har blitt benyttet på Island, fordi de visste at dette ikke var et mannsnavn, men et gammelnorsk ord for slette.
Navnene Grothir og Holmrstadir ble gitt for slik å understreke at dette var bruk under Grotholmr, jeg kaller disse tre gardene for Grotholmr-triangelet.
Ja, og nedenfor brønnen i Grythengen, der var det en vaskedam, og det var det nok også under folkevandringstiden. Hvor barna her i langhuset lekte i Stysjinbekken, som nå er borte.
Fest- og danseplassen øverst i Stysjin er også borte, kun småsteinen i røysa ved Olterudelva er igjen, hvor man ryddet stein fra dansesletta her. Her samledes man til midtsommerdans og fest i lyse sommerkvelder fra Holmrstadir og Grothir, og etter hvert også andre småplasser.
Bygdeborgen Borgen ovenfor Skjeppsjøen var selvsagt en del av anlegget til høvdingegården Grotholmr det også, hvor man kunne trekke seg tilbake når situasjonen tilspisset seg, eller hvortil man sendte kvinner, barn og gamle i sikkerhet, mens krigerne ble tilbake på krigergården.
Grotholmrvardi eller Grythenholmsvarden var en vardeild under Grythenholm, hvor varden ble tent i ufred.
Grythenholm er det mest strategiske stedet for å anlegge en høvdingegård under folkevandringstiden, enkelt å forsvare, man hadde utsyn over Mjøsa og kunne holde oppsyn med de som kom over Torsæterskaret, man hadde raskt tilgang til Grythenholmsvarden, kort veg til bygdeborgen Borgen, godt egnet for kværning og oppdyrking ved Grythengen, etc.
Så det er ikke tvil, alt henger sammen og ligger i dagen, hvis man bare tar seg tid til å se seg litt omkring og forstyrre de små grå litt. Derfor var alt slik PermaLiv her beskriver, jeg kan ikke forstå annet.
Grotholmrelvi oppe ved holmiren ved Holmrstadir, seinere kalt Olterudelva, som betyr Strevets elv fra olte eller elte, hvor strevets tro seinere fikk blomstre.
Grothir og Grotholmrkverni ble etablert her ved elva av høvdingen på Grotholmr under folkevandringstiden, som del av Grotholmr-triangelet.
Så det er en lang og forunderlig historie Grythengen er del av, men nå er ikke lenger mulig å videreføre vår kulturarv her i denne urgamle kværnenga vår, da hele rammeverket har smuldret vekk.
Og jeg som trodde bygdeborgene var for å forsvare seg mot omstreifende stammer jaget hit av hunerne;-) Tro hvilken funksjon Grotholmr har hatt?
For et år siden trodde jeg hele anlegget til den gamle kværna i Grythengen var laget til av Johan Grythengen, og jeg trodde ikke det var ei kværn engang, men at det bare var til den lille trevaren hans, som han startet opp her i 1907. Jeg syntes nok det var litt underlig at han hadde fått på plass alle disse grove steinene, da han ikke skal ha vært så store karen, men tenkte han hadde fått hjelp av sin gode venn i naboenga, M.J. Dahl, som ser ut til å ha vært voldsomt bredskuldret og kraftig.
Men så, i fjor sommer, hvor jeg bladde litt i bygdeboka, fant jeg at Grythengen var registrert med kværn i 1669 og med flomkværn i 1723. Jeg så videre at etter storflommen i Kværnumsstrykene i 1650 gikk hele den kongelige Fossen mølle med, hvor kongen etter gjenoppbyggingen forlangte så mye i bygselsavgift, at ingen ville drive mølla for ham, med det resultat at det ble bygget en mengde nye, mindre kværnanlegg rundt på Toten. Derfor tenkte jeg da at kværna i Grythengen var et av de mange nye kværnanleggene som ble etablert på Toten i de tiårene Fossen mølle stod uvirksom etter 1650.
Men nå tror jeg kværnanlegget her kan være enda eldre, og kan være helt fra folkevandringstiden. Nå er jeg ikke så bevandret i folkevandringstiden, og er sikkert rammet av et bekreftelses-bias, men dess mer jeg utforsker denne teorien, dess mer synes ting å falle på plass, så får tiden vise om så er tilfelle, eller om alt til slutt faller fra hverandre.