Grythengen - Helvetet på jord

Velkommen til Olteruddalen for skogs-fotografering, kjære Cathinka, du med din Pentax og jeg med min a7III.

Men ikke mye fred og ro i Stysjin-skogen min gitt. Her kan man verken nyte nattemørket, stjernehimmelen eller stillheten lenger. Og da særlig ikke etter filosofi-stien til oldefar fra kjørbrua i Grythengen til filosofi-bjørka hans ved Strevets elv, som Even Helmer fredet for etterslekten.

Ja, og danse- og festplassen vår øverst i Stysjin da, her hvor man møttes til lystig lag i lyse sommerkvelder fra Ur-Grothir og Ur-Holmrstadir, og etter hvert flere andre småplasser, med mindre det var stor fest på moder-gården og selveste høvdingegården i Øverskreien, Grotholmr.

Tenk at man har ødelagt alt dette! Hvilket sykt samfunn vi lever i! Hvorfor kunne ikke jentene mine få lov til å fortsette å danse på danseplassen i Grythengen til evig tid? Slik man har gjort det i de 1500 foregående år!

Og Stysjin-bekken, den er også borte, hvor barna i langhuset i Grythengen lekte under folkevandringstiden. Nå knusk tørr. Sammen med den magiske brønnen, som ikke engang gikk tørr under tørrsommeren 1947.

Så man har rett og slett gravd og bygd i filler alle sanne verdier i Grythengen, slik at disse malplasserte menneskene kan få leve her i en enorm, anti-pietistisk komfort, hvor de koper på Netflix på gigantiske flatskjermer over stueveggene, der hvor det før brukte å henge vers fra Skriften malt på silke med den skjønneste Toten-kalligrafi, av gravør Marthe Opsahl fra Lensbygda.

https://permaliv.myportfolio.com/

https://stock.adobe.com/no/contributor/210096309/%C3%98yvind

"Cathinka: Ja, men da likner du på meg, for vi flyttet fra Gjøvik rett før de tok Hovdetoppen, og tenkte å flytte tilbake. Men så tok de Hovdetoppen da, og etterpå fortsatte de rundt omkring. Vi bor nå på et småbruk vi også, i 2025 har vi vært her i 150 år, og jeg håpet å kunne feire jubileet med en viss verdighet. Men folk omkring her er rett og slett forferdelige, og det har slekta blitt også, så fatter ikke hva som skjedde? Rundt her hogg de all den vernende skogen etter jordene, og de setter kjempe-hjemmekinoer i vinduene som dundrer innover Stabburstunet vårt og nedover Stysjin, som vi kaller skogen nedover langs elva. Og de omkring her har med bikkjer, hvor harebikkjegnålet virkelig går en på nervene. Og stadig flyr folk uti enga vår for å skjelle oss ut. Så vi bor enkelt og greit i Helvetet på jord! Men vi har Olteruddalen, så stikker ofte nedi der. Samt at jeg har tre herlige jenter, som dessverre må vokse opp i disse anomiske, oikofobe og psykopatiske omgivelsene. Videre er det hyggelig inne i våningshuset, så sant man ikke ser ut. Min a7III fikk jeg i 2018, kjøpte den i 50-års gave til meg selv. Ta gjerne med din Pentax, vet Pentax-brukere ofte har et spesielt kjærlighetsforhold til sine kameraer, og kom hit en tur, så stikker vi nedi Olteruddalen på skogsfotografering:-) Kan hente deg på Lena, hvis du har lyst til å komme på besøk." - PermaLiv

Straks jeg forlater våningshuset og går ut i de engang så grønne enger, hvor man for lenge siden kunne finne kvile og få ny kraft, flyr nå folk uti denne eldgamle himmelenga vår fra alle kanter, for å gaslighte meg. Heldigvis gir professor Sam Vaknin i denne videoen noen gode råd for å kontre dette. Dessuten tar vi oss en tur på påskeleir på Livoll hvert år, for å få en realitets-sjekk, samt at de stakkars jentene mine kan få en forståelse av hva et normalt samfunn er, samt hva kultur-mennesker er, slik her var tidligere under den nordiske pietismen.

Samtidig så uendelig trist å måtte plante til denne gudsforlatte kværnenga vår med skog, fordi dette har jo vært ei levende eng i 1500 år nå, men nå et subeksurbant ødeland fullt av anomiske mennesker og meningsløse Toten-bunkre, som ikke hører til her eller bygger opp om Grythengens mening på noe som helst slags vis.

"It means that the new should always grow out of respect for what is there now, and what was there before." - Christopher Alexander

"WHOLENESS: THE FOUNDATION OF A LIVING NEIGHBORHOOD"

Og samtidig like trist at man ikke plantet til med tett granskog allerede for 50 år siden, slik at jeg kunne fått avsluttet min slekts tid her i enga vår i fred.

Hvor det ikke minst er nitrist å være den som må avslutte det hele, særlig når man tenker på hvordan Marie nå for 150 år siden satt ved vevstolen sin i Holmstad og ni-vevde, mens hennes Herman jobbet vettet av seg nede i Fossemøllen, for å opparbeide midler til å få kjøpt Grythengen.

Var de enda blitt med Ovren Mikkelson til Wisconsin!

Relatert

– Vi må revurdere vår relasjon til omgivelsene

Herman Evensen Fossemøllen og Marie Andersdatter Holmstad sin vandring i Øverskreien, fra Overnengen til Vestby, Holmstad og Grythengen

Her er et gammelt fotografi av Berte Helene Hermansdatter Ovrenengen, kona til Herman Olsen Nettum, som vel da kan ha vært bestefar til historikeren og slektsforsker Herman Nettum.

Berte var Marie Andersdatter Holmstad og Herman Evensen Fossemøllens første barn sammen, hvor de tilbrakte første år i sitt ekteskap i Overnengen, før de flyttet til husmannsplassen Vestby, som ikke er identisk med dagens Vestby, i 1865. Husmannsplassen Vestby, som var under Holmstad, har jeg dessverre ikke klart å lokalisere.

I 1871, samme år som Ovren Mikkelson sammen med to barn emigrerer til Wisconsin, flytter Herman og Marie ned i Holmstad. Dette var nok da fordi de hadde fått lovnad om Grythengen av Halvor Grythe, da fossemøllingen Herman var interessert i vannvegen her, og jeg tror det var Herman som tok initiativ til Olterud sag i 1885, da Grythengen med Grythenghågån på denne tiden strakk seg helt ned til Linna.

I de årene de var i Holmstad, arbeidet de opp midler til å kjøpe Grythengen, frie fra pliktarbeidet i Vestby. Marie satt nok da og vevde dag og natt, mens Herman vil jeg tro hadde fått seg godt betalt arbeide nede i Fossemøllen. Tross alt bar han jo navnet til Marthe Overnengens første mann, som døde i Fossemøllen i romjula 1836, trolig under en arbeidsulykke.

I 1875 hadde Herman og Marie opparbeidet seg det beløpet Halvor Grythe hadde satt for Grythengen, hvor de flyttet ned i Grythengen samme år. I 2025 er det derfor 150 år siden Herman og Marie kom hit ned i Grythengen, sammen med Even Helmer Hermansen Holmstad, som ble født under deres tid i Holmstad, kanskje i samme stua som seinere ble til Skreiens bedehus.

Så dette er noe å tenke på fram mot 150-års jubileet, at Herman og Mina heller ville satse på Grythengen enn å bli med over til Wisconsin og det lovede land, og at de heller ville leve her enn i Vestby, med den utrolige utsikta til Mjøsa som er der oppe.

Samt at vi bør minnes de fire årene Herman og Mina jobbet dag og natt under tiden i Holmstad, for å spare opp midler til å få kjøpt Grythengen.

Herman Olsen Nettum & Berte Helene Hermansdatter Ovrenengen.

-Wikimedia.

Pietismen - det tyske bondeopprøret versjon 2.0

“Pris Herren” har sterke innslag av den musikalske arven etter Nordens store åndelige trubadur Oscar Ahnfelt, med sitt utvalg av sanger samlet av Totenåsens trubadur eller Ahnfelt-kopien M.J. Dahl, som begge var kjent for sine harpegitarer og bærende stemmer.

Bildet er fra stabburstrappa i Grythengen, og her på trappa satt nokså sikkert Totenåsens store trubadur sammen med min oldefar, begge husmannssønner og begge med det lutherske standssamfunnet liggende knust under sine føtter, takket være pietismens ikkevolds-strategi, hvor enga og grenda vår var velsignet under den kongelige nordiske pietisme, hvor Ahnfelt i sin tid sang svenske-kongen til tårer, og oppnådde kongens velsignelse.

Personlig tror jeg det er Oscar Ahnfelt vi skal takke for at det ikke brøt ut krig mellom Norge og Sverige i 1905, da denne ble forhindret grunnet stor folkelig motstand i Sverige, etter PermaLivs mening en følge av den nordiske forbrødringen som fulgte i kjølvannet av Ahnfelts omfattende trubadur-virksomhet.

God påske!

https://permaliv.myportfolio.com/

https://stock.adobe.com/no/contributor/210096309/%C3%98yvind

Pietismen - det tyske bondeopprøret versjon 2.0

Det tyske bondeopprøret kan ses som en forløper til pietismen, hvor pietistene valgte en ikkevolds-filosofi for å nedkjempe standssamfunnet.

To fine artikler om middelalderen, hvor det viser seg at Luther opprinnelig var forståelsesfull til det tyske bondeopprøret, men hvor han etter slaget ved Weinsberg vendte seg mot bøndene, hvor han i kjølvannet av dette ble en varm forsvarer av standssamfunnet, eller hva vi kanskje kan kalle “det lutherske standssamfunnet”.

Pietismen kan man si var en videreføring av det tyske bondeopprøret, men hvor man valgte en ikkevolds-strategi, mer likt Gandhis filosofi. Dette opprøret, som vi kan kalle for “bondeopprøret versjon 2.0”, slo til slutt ut i full blomst under hva jeg kaller “den kongelige nordiske pietisme”, anført av trekløveret Ahnfelt, Sandell og Rosenius.

Den kongelige nordiske pietisme, eller den tredje av 1800-tallets pietistiske bølger over Norge, kom til Øverskreien og hit til grenda anført at Totenåsens trubadur M.J. Dahl, som stod i en direkte tradisjon etter Nordens åndelige trubadur Oscar Ahnfelt.

- A Military History of the German Peasants’ Revolt

Føydalsamfunnet ble styrket i kjølvannet av vikingenes herjings-tokter på det Europeiske kontinentet.

- The Viking Sieges of Paris

Det var først med pietismen at føydalsamfunnet og det lutherske standssamfunnet, med røtter tilbake til det romerske “coloni”, keiser Diocletian og det tredje århundrets kriser for Romerriket, at standssamfunnet ble endelig nedkjempet.

"The Battle of Leipheim, as it came to be known, was a devastating defeat, but it was not decisive. In retaliation, peasant haufens from Odenwald, Limpurg, Hohenlohe, Neckar and Neckarsulm joined together to form the Heller Haufen (Bright Band) under the leadership of Jack Rohrbach. On 16 April they attacked the town and castle of Weinsberg. There were several nobles in Weinsberg, more than 70, including Ludwig, the Count of Helfenstein, who was the governor of the Würtemberg province. However, most of their retinues were away, fighting with the Imperial forces in Italy. Realizing their defense was futile, after a short amount of fighting they surrendered; despite this, Rohrbach had them all executed. Count Ludwig, thirteen other nobles and their servants, 24 in total, were made to run a gauntlet of peasant soldiers, being stabbed continually as they ran until, finally, the relief of death put an end to their torture." - Kelly DeVries

- Oscar Ahnfelt (1813 – 1882) – heile Norden sin åndelege trubadur