PRI-Hurdal og Grue gård

Hurdal har tatt mål av seg til å bli Norges og Europas Sustainable Valley eller bærekraftens dal, på samme vis som Silicon Valley er høyteknologiens dal. Da Grue gård ligger sentralt i bærekraftsdalen, vil etter mitt syn dette prosjektet bli ufullendt uten at man får med denne gården på en god måte.

Min overbevisning er at bærekraftsdalen må bestå av aksen Hurdal økolandsby, Knai Greenbelt og Hurdal Urbane Landsby. Mitt håp er derfor at man vil innlede et samarbeid for å få til dette, hvor Grue gård er jokeren for suksess.

Målet er at det å entre kulturlandskapet etter Knai fra landsbygata skal oppleves som å gå gjennom klesskapet i Narnia, hvor man kommer inn i en ny og spennende verden. Hvilket er det tradisjonelle norske kulturlandskapet i all sin prakt og livskraft!

Kulturlandskapet etter Knai har nasjonal verdi. Uten at man verner om gårdstunene blir et vern av kulturlandskapet meningsløst. Gårdstunet er kilden til liv for kulturbærerne, hvoretter livskraften sildrer fra tunet ut i landskapet.

-Wikimedia.

Våningshuset på Grue gård er minst fra 1873, noen mener det kan være en god del eldre. Låven er en tradisjonell bindingsverkslåve i godt hold.

Kulturlandskapet etter Knai, et utvalgt kulturlandskap, bør defineres som et Greenbelt etter kanadisk modell. Elementer som er i konflikt med kulturlandskapet og utviklingen av landbruket bør relokaliseres.

- Norske landskap endrer seg fort. Mister vi en bit av vår nasjonale sjel?

Grue gård i sin storhetstid, før den suburbane forurensningen av landskapsbildet gjorde sitt inntog. Slik bør det igjen bli, våre gamle kulturgårder er historie- og identitetsbærere, og MÅ få ligge i fred i kulturlandskapet!

-Flickr.

Norsk senter for bygdeforskning har en artikkel om grønne belter eller Greenbelt:

- Små grønne flekker eller godt vern av matjord?

Noen utdrag fra artikkelen:

Suksessen til det grønne beltet skyldes at det har klart å kombinere både jordbruksverdier og miljøverdier. Sterk politisk vilje på regionnivå har ført til fokus på de positive kvalitetene i det grønne beltet, og ikke som kun en negativ begrensning, slik som jordvern og den grønne streken åpenbart oppfattes i den norske debatten.

Hovedmålet med Greenbelt er å sikre landbruk som viktigste arealbruk ved å hindre arealtap og fragmentering av dyrka mark. Videre skal det beskytte naturressurser og en rekke andre økonomiske og sosiale aktiviteter.

For planleggerne er bærekraft en viktig del av planen – også økonomisk bærekraft for landbruket. Beltet skal bidra til å styrke økonomien til bønder og lokalsamfunn, og får sterk forankring hos lokalbefolkning og besøkende gjennom aktiviteter og turmuligheter i nærmiljøet.

I vår studie, som også omfatter intervjuer med en rekke sentrale aktører innen landbruk og planlegging, ble det understreket viktigheten av beltets rolle som multifunksjonell korridor. Dette betyr at flere grupper ser verdien av det grønne beltet, noe som styrker bevaringen av arealene overfor sterke utbyggingsinteresser og andre samfunnsbehov.

Slik sett minner det om fokuset i Norge på kulturlandskap på 1990-tallet og tidlig 2000-tall, der nettopp å se på de samlede verdiene i landbrukets kulturlandskap var viktig. Det kan være på tide å trekke en slik helhetlig tilnærming til arealbruk og -vern inn igjen.

I bildet skuer man fra tunet på Grue gård innover i kulturlandskapet etter Knai mot sør-vest. Gårdstunet er kulturlandskapets hjerte, og uten et vitalt gårdstun kan heller ikke kulturlandskapet leve. Derfor er det storsamfunnets plikt å beskytte gårdstunene.

-Wikimedia.

Begrensninger for Grue gård:

A) Oppstykkingen av gården etter min bestefars bror har sterkt redusert kvaliteten av tunet. Den rurale karakteren og usjenertheten er svekket, sammen med den gode tunfølelsen. Videre har dette lagt begrensninger på utviklingen av gården, særlig ifht. driftsbygninger.

B) Våningshuset på gården er kanskje det mest støyutsatte i hele Hurdal. Her farer biler ut og inn døgnet rundt fra COOP, Knai, eldresenteret, og ellers gjennomgangstrafikk. Om sommeren tar gjerne motorsyklistene turen rundt Hurdalssjøen. I tillegg har man glassknusingen i containerne rett utenfor barnesoverommene.

C) Lysforurensning. Gatelyktene kaster lys flere titalls meter innover jordene.

Muligheter for Grue gård:

A) Gården kan bli senter for kulturlandskapet etter Knai og Europas første Greenbelt. Flyttes krysset til Knaimoen nordover kan det settes opp et informasjonssenter der glasskonteinerne står, med informasjon om Knai Greenbelt, særtrekk ved kulturlandskapet og dets historie, samt kart over vandringsleder.

B) Gården kan danne utgangspunkt for "The Permaculture Research Institute of Norway", da den trolig har landets beste beliggenhet for en slik satsning, i sentrum av bærekraftsdalen.

C) Gården kan bli en viktig leverandør av lokalprodusert, økologisk mat.

Tunet er gårdens hjerte. Ødelegger man gårdstunene ødelegger man kulturlandskapet. Nøkkelen til kulturlandskapet ligger i at man gjør gårdstunene til en kilde for inspirasjon og livsglede til de som bor der. Da kan ikke gården overskygges av støy, lys og det suburbane.

Den tradisjonelle bindingsverkslåven er i godt hold og ligger rett imot våningshuset, og danner slik et definert tun.

-Wikimedia.

Flyttingen av COOP en mulighet

Flyttingen av Samvirkelaget er en god mulighet for å integrere Grue gård i Bærekraftsdalen. Denne eiendommen må ikke romme virksomheter som kan forstyrre gården, samt at krysset mot Knaimoen må flyttes nordover og søndre innkjøring til COOP-tomta avstenges.

Etableringen av PRI-Norway

Min visjon er at Grue gård kan bli en del av The Permaculture Research Institute of Norway, eller PRI-Norway. I et tredelt samarbeide mellom Bærekraftsinstituttet, Grue gård og Hurdals økolandsby. Hvis mulig bør gården få del i noe mer jord, helst mot vann. Gården blir porten fra landsbygata inn mot kulturlandskapet.

Det er viktig at miljøgata bak gården prioriteres, i kombinasjon med gode støyskjerminger i solide, varige naturmaterialer.

Bærekraftsinstituttet og den urbane landsbyen kan ikke bygges i en modernistisk design, dette er ikke forenelig med bærekraft. Bærekraftsdalen bør i stedet designes ved bruk av bærekraftige algoritmer, hvor min venn Bin Jiang nettopp skal til med et forskningsprosjekt for utviklingen av disse typer design-algoritmer. Dette prosjektet bør Bærekraftsdalen knyttes opp mot!

Mottok i desember 2017 følgende beskjed fra professor Bin Jiang:

Hi, I just came across this site: http://meandering-through-mathematics.blogspot.com/2011/09/why-monotonous-repetition-is.html

which reminds me of our earlier conversations on the mathematical model of beauty. To keep you updated, we will soon start a new project namely ALEXANDER, for creating living structure using computer algorithms:

https://www.researchgate.net/project/ALEXANDER-Automated-generation-of-living-structure-for-biophilic-urban-design

herewith also media coverage:

http://fastighetstidningen.se/digitala-algoritmer-skapar-stader-med-skonhet/

http://www.byggnorden.se/projekt/bin-jiang-har-skapat-en-algoritm-fa-r-sta-ders-ska-nhet

Thanks and cheers.

Bin

Cafebygget ved Ramme Gaard på Hvitsten i Vestfolt er et godt forbilde for Bærekraftsinstituttet.

Arkitekt: Gaia v/Frederica Miller, 2003-2004.

-Flickr.

Mitt ønske er at Norsk permakulturforening, Hurdals økolandsby, Gaia arkitekter og Hurdal kommune kan stå sammen med meg for en realisering av disse planene.

Løsninger for pumpehuset ved Grythengen

VA-anlegget etter Kronborgsætergrenda strandet på at pumpehuset ble satt på en pidestall og plassert asymmetrisk ifht. tunet ved Grythengen. Dette er synd, da skjermingshaugene ovenfor skogen min ble en stor suksess, i tillegg til at kilden til bekken gjennom skogen har blitt tilbakeført. Var pumpehuset blitt godt plassert ville jeg vært godt i gang med å lage til kulturvandringer etter grenda nå, da man her finner kjernen i en av landets mest spennende bedehuskulturer. Bedehuskulturen representerte et høydepunkt i vårt lands historie, uvurderlig, men undervurdert.

Tidligere har jeg foreslått å gjøre om igjen pumpehuset riktig. Plasseringen var så viktig at dere burde tatt en telefon til meg for å forsikre dere om at alt var såre vel. Tross alt opererer man her i et sårbart historisk miljø. Dette er fremdeles et alternativ.

Alternativ A) Senke pumpehuset en brønnring og rette det opp, slik at det harmonerer med og underordner seg tunet på Grythengen.

Alternativ B) Kamuflere pumpehuset som noe annet enn hva det er. Her ser jeg for meg at man bygger et skall utenpå pumpehuset, som retter opp pumpehuset ifht. tunet, slik at det harmonerer med tunet.

I tillegg bør man forsøke å i størst mulig grad reflektere stabburet oppe på tunet. Foran bygger man en svalgang, slik at bygget får en tydelig rektangulær form, samtidig som man her lager til benker som grendevandrere kan sitte på.

Utenfor setter man opp ei informasjonstavle om grenda, sammen med kart over vandringsleder. Man kan også sette opp en rastebenk.

Antenna kamufleres i et klokketårn.

Alternativ C) Mitt foretrukne ønske er at pumpehuset legges ned i bakken og man bygger et museum over grenda der pumpehuset står. Selv om jeg ikke kan utføre min livsgjerning som kulturbærer av Grythengen, ønsker jeg å være en kulturformidler. Plassen er ideell for et lite museum, i krysset hvor vegen til Smedshammer møter vegen fra Sagplassen. Det var dessuten Grythengen som var grendas velkomstsportal, i tillegg til at jeg har hytta mi like ved.

Pumpebrønnen er stor og dyp, det er god plass til å legge teknologien ned under bakken. Det kan allikevel gå ei luke fra inne i museet ned i pumpebrønnen.

Andre forslag er også velkomne, så sant de kan gjøre plassen til et vakkert og interessant sted, med respekt for sine omgivelser og den historiske arv som her ligger.

Slik pumpehuset framstår i dag representerer det tre typer forurensning:

A) Visuell forurensning, ved at det er strukturnedbrytende og ikke underordner seg/respekterer sine omgivelser.

B) Lysforurensning. Lampa er et sterkt blendingspunkt og kaster lys innover i og nedover skogen. Dette ødelegger skogens mystikk når man ser mot skogen fra tunet i vinternatta, og skogsfølelsen når man oppholder seg inne i skogen.

C) Kulturforurensning, ved at pumpehuset representerer antitesen til den rurale bedehuskulturen, som nådde et høydepunkt etter denne grenda. Som kulturbærer må man praktisere retrovasjon.

Kulturkontoret har mottatt midler for et 4-årig kulturstiprogram i perioden 2018-2022. Det var i perioden 1918-1922 bedehuskulturen etter Kronborgsætergrenda sto i full blomst. Stabburet oppe på Grythengen har 100-års jubileum i 1920. Det er intet sted på Toten som i større grad fortjener å være med i dette kultursti-programmet enn nettopp denne grenda!

Selv søker jeg samarbeidspartnere for å dokumentere arven etter Totenåsens apostel, aller helst ønsker jeg å få med forfatter Øystein Morten og fotograf Pål Hermansen, som nylig har utgitt boka "Norske ødegårder". Ei fantastisk bok! Holmstadengen, hvom M.J. Dahl hadde sin base, bør dokumenteres på samme vis, som "Kapittel 10", før det faller ned. Det samme med de siste rester av bedehuskulturen som vokste fram i Dahls fotefar. Bedehuskulturen som blomstret i grendene rundt Totenåsen, og som hadde sin kjerne i denne grenda, var unik!

Dessverre har det blitt umulig for meg å arbeide videre med dette kultursti-prosjektet før fadesen med pumpehuset er rettet opp. Dette da det for meg står som et gravmonument over en storslagen grendekultur.

Inntil videre ber jeg om at jeg får skille ut et område rundt pumpehuset, da jeg, når saken finner sin løsning, ønsker å lage et informasjonssenter og hvileområde for grendevandrerne her. Aller helst med et lite grendemuseum.

Ber også om at dere slukker lyset på pumpehuset, slik at man blir kvitt denne plagsomme lysforurensningen.

Videre ber jeg om at de siste store steinene nede på vollen fjernes, dette kan jeg betale litt for. Finner ikke saken en løsning innen rimelig tid, trenger jeg denne plassen til demontering av hytta mi, for å flytte den til Oksbakken. Da jeg med dette pumpehuset ikke finner roen til å meditere over mine røtter.

Takk uansett for tynningen på Oksbaksvollen. En hel del einer og noen furuer har vokst opp på vollen de seinere årene, disse er trivselselementer. Man kan gjerne tynne enda litt mer i granskogen, og man bør kjøre over med en tung sladd for å jevne ut etter pløyingen tidlig på 1990-tallet.

Også ved Oksbakken bør settes opp ei informasjonstavle over de som levde her. Barna der hadde skolevegen sin over tunet på Holmstadengen og ned til Stange skole. Kulturvandringen etter Kronborgsætergrenda bør lede videre opp til Hongsætra og Oksbakken, med en deling ved Hongsætra over til Skjeppsjøen og den gamle kongevegen. Det bør videre lages en avstikker opp til Grythenholmsvarden, hvor der er ei fantastisk utsikt. Trolig bør det også her tynnes noe, for å få tilbake et tilsvarende utsyn som i min barndom.

Relevante fotografier for pumpehuset og området finnes hos Wikimedia Commons under kategoriene "Water supply and sanitation in Norway", "Kronborgsæterlinna", "Fellesmisjonen" og "Abandoned houses in Norway".

Mvh,
Øyvind Holmstad,
Gjøvik.

-Flickr.

Jeg, en stolt fossemølling

"Nå må man ha fulgt dårlig med hvis man tror at brutale maktkamper og rå utstøting er noe nytt i Ap."

Ja, det er trist når slikt skjer, og nå har fossemøllingsslekta fulgt opp og utstøtt meg, hvor de alle med unntak av Israel støtter opp under Fyrsten. Men nok om det, hva som er poenget er at jeg ble kastet ned fra borgerklassen til arbeiderklassen etter en skitur sist vinter, slik at jeg nå helt og fullt identifiserer meg med denne. Fossemøllingsslekta kan få ha fyrsteparet sitt i fred for meg!!!

Men selv om fossemøllingsslekta har sviktet meg, skal ikke jeg svikte min nye klasse. For jeg er, på tross av at jeg er erklært som trumpist, hatist og kvitt arbeiderklassesøppel fra industribyen Gjøvik, en stolt fossemølling. Min ånd skal ingen klare å knekke, med mine industrigener som går tilbake til middelalderen ved Kvernumsstrykene på Skreia. Det var tross alt jeg som skulle vært slektas kulturbærer!

Mine industrigener går tilbake til middelalderen her ved Kvernumsstrykene på Skreia. Tro hva denne en gang så stolte industrislekta ville tenkt om sine etterkommere?

I løpet av disse 1000 år med industrihistorie er jeg av de fossemøllinger som har slitt hardest. For den siste delen av mitt liv er imidlertid mitt lodd å dokumentere vår historie, både etter Lenaelva og Olterudelva. Hvorfor i all verden ble ikke dette verdsatt?

Uansett bærer nok turen til Kvernumsstrykene igjen til sommeren, forhåpentligvis med nytt kamera, for å forsøke å fange mer av mine forfedres ånd her ved det som var gården Fossemøllen1. Hvor bl.a. Fossum mølle lå.

Mitt poeng er at det nytter ikke å vende tilbake til APs velferdskapitalisme fra etterkrigstida. Vi trenger en helt ny form for velferdsmodell ribbet for kapitalisme:

************

Den nordiske velferdsmodellen er det beste vår sivilisasjon har kommet opp med, men den forfaller. Byråkratiet har antatt sovjetiske dimensjoner og er i stadig større grad til for seg selv, og fungerer mer og mer som ryggdekning og skjold for maktmennesker og særinteresser. Kontroll over nasjonens ressurser og interesser utflagges til overnasjonale interesser og instanser i et akselererende tempo. Medbestemmelse over egen arbeidsplass skrumper inn. Det mest frustrerende er allikevel at hele nasjonen er giret mot profittmotivet, en absurditet i en verden hvor miljøkrisene tårner seg opp.

"En arbeidsplass i dag innebærer i praksis en fare for etterkommerne, i stedet for å bygge trygghet for framtida." – Terje Bongard

At stadig flere ikke orker å jobbe er høyst forståelig. Når man samtidig ser at det er hybrismonstre og sløsere som stikker av med eierskapet over produksjonsmidlene, slik at de kan velte seg i forbruk og miljøødeleggelse, for slik gi fingeren til oss asketer, samtidig som flertallet drømmer om å bli som dem, kjenner man at motløsheten tar overhånd.

Det er på høy tid med en velferdsstat 2.0, eller heller hva man kan kalle en velferdsallmenning 2.0, basert på kommunisme 5.0. Den nordiske velferdsmodellen har allerede løpt ut i sanden, i tillegg ble den konstruert før miljøkrisenes tid. Skal vi kunne ta fatt på miljøkrisene og føle mening med vårt arbeide, må vi få på plass InnGruppe-Demokratiet (IGD).

Samtidig må tabuet om «mistankens hermeneutikk» knuses!

"Vi er stinne av vikarierende motiver, og de er i virksomhet hele tida. Mange av dem er vi ikke klar over sjøl, fortrengning er en del av vår mentale bagasje. Og vi har diverse strategier for å hindre at de blir avdekka. En viktig strategi å er å bli blodig fornærma. En annen er å bli «djupt såra». Og det finnes mange flere." – Trond Andresen

Det er 100 år siden revolusjonen, men vi kan i ettertid slå fast at den nordiske velferdsmodellen var en større suksess. Formelen den bygget på er imidlertid ikke lenger gyldig: kapitalisme+vekst=demokrati

Allikevel har vi i Norden et spesielt ansvar for verden for å ta velferdsmodellen opp til neste nivå.

- Vårt ansvar for å ta velferdsmodellen opp til neste nivå

************

- Det sosiale grunnlaget for høyre- og venstreglobalismen

Takk, takk og tusen takk fordi du republiserte denne artikkelen! I løpet av tiden som har gått har jeg blitt erklært trumpist, hatist og kvitt arbeiderklassesøppel fra industribyen Gjøvik. Jeg har videre blitt kastet ned fra borgerklassen til arbeiderklassen, da jeg ble frarøvet min bedrift etter en skitur sist vinter. Ja, jeg fikk med egenkapitalen min, men mistet min sosioøkonomiske plattform, noe jeg absolutt ikke ønsket!

Ser i ettertid at både de andre aksjonærene og slekta, revisjonsselskapet BedeHo og banksjefen hos Nordeania, nok mente jeg begynte å få litt vel mange farger i min josefianske kappe, og at dette var farger som ikke ble satt like stor pris på av alle. Med mitt hat til globalismen, konsumerismen, kapitalismen, og ikke minst det suburbane og kjøpesenterlandet Norge. Jeg begynte å påpeke at bedehuslandet til mine forfedre faktisk var langt overlegent vårt nye kjøpesenterland. På toppen av det hele støttet jeg Steigan.no.

Vel, det koster å svømme motstrøms. Denne artikkelen har minnet meg om hvor viktig min gjerning er, og gitt meg fornyet selvtillit og energi. Ikke la oss stoppe, globalismen må dø og erstattes med det bongardske InnGruppe-Demokrati!

Som fossemølling er jeg, lik fossekallen, ikke redd for å svømme motstrøms. Ekte fossemøllinger trives best vendt mot strømmen!