Ugly by Accident or Design?

By David Brussat.

"I would argue even more strenuously that yes, modernists consciously strive to produce ugly buildings. Modernism, in rejecting traditional concepts of beauty, by definition exalts traditional concepts of ugly. And ugly is as ugly does. So, yes, modernist architects purposely design ugly buildings. If they occasionally fail to carry out the principles of modern architecture and create an insufficiently unattractive building, it is accidental."

New and old at the Steiner School in the town of Gjøvik. -Wikimedia.

Christopher Woodward, the director of London’s Garden Museum, wrote “Why Are So Many New Buildings Ugly?” for its website. He had read British critic Stephen Bayley’s 2013 book Ugly: The Aesthetics of Everything, and describes an exchange Bayley had with architect Robert A.M. Stern:

At one dinner party Bayley asks a visiting American architect ‘Could you set out to design an ugly building?’ Robert Stern, a star of debonair neo-classicism, laughs. ‘Of course. Architects do it the whole time!’ And laughter moves the conversation on. But Stern misses the point, notes Bayley. You can sketch a parody of what you think an ugly building looks like. But no one consciously sets out to design an ugly building.

Is ugliness a consequence of aesthetic intentions, or of the process of design and construction? More and more I think it’s the latter.

Yesterday, a commenter, Bruce MacGunnigle, alerted me to Woodward’s essay, and I went to Stern’s defense, arguing:

Bruce, I have begun to read the essay from the Garden Museum site, and I must say I have to agree with Stern. Perhaps architects don’t literally start out intending to design ugly buildings, but by dint of aesthetic principles they embrace which seek to contradict and contrast traditional ideas of beauty, they are coming about as close as you can to purposely designing ugly buildings. I will read the rest of the essay and possibly post on it, and will let you know if my opinion of what the author is saying changes.

Well, I’ve finished Woodward’s essay, and I see a sort of a flaw in my defense of Stern’s reply to Bayley. I was not tough enough on the bastards. I would argue even more strenuously that yes, modernists consciously strive to produce ugly buildings. Modernism, in rejecting traditional concepts of beauty, by definition exalts traditional concepts of ugly. And ugly is as ugly does. So, yes, modernist architects purposely design ugly buildings. If they occasionally fail to carry out the principles of modern architecture and create an insufficiently unattractive building, it is accidental.

Perhaps this seems tendentious, circular reasoning, but modernists have got to sleep in the bed they have made. They have tried to dethrone traditional aesthetics, and to a great extent they have succeeded, in that hundreds of thousands of ugly buildings have been built to the applause, over the years, of hundreds of mod-symp architecture critics (the only kind that can get jobs writing about architecture). Ugly design is almost all that is taught in schools of architecture. The very, very rich spend millions to build ugly houses, and more millions to put up ugly art on the walls. The development processes in cities and town throughout this nation and the world are rigged to give commissions to developers who will build ugly buildings. And yet while aesthetic modernists in every field of art, including architecture, have, to this very remarkable extent, succeeded in turning the world upside down, they have not changed the minds of most people. So, yes: they have failed. My defense is not circular but a reflection of basic common sense.

Regarding architecture, the people are literally smarter than the experts. To this extent, expertise, as Tom Nichols’s new book The Death of Expertise argues, is indeed dead. Nichols argues that it is being killed not by its own fatuity but by the internet, which gives people more access than ever to challenges to expertise. In the case of architecture, however, Nichols is dead wrong. The public is correct. I have argued for years that people, who all experience architecture constantly from near birth, have an innate solidity of judgment on architecture that they do not have in most other arts. The high percentage of the public that does not like modern architecture is a result of the survival – in the face of powerful cultural authority – of the individual’s intuitive (and highly intelligent) respect for beauty.

New World street in Prague. The image illustrates a Czech podcast here.

The museum director Woodward contends that ugly is not the result of intent but of “the process of design and construction.” Since he has almost finished renovating the Garden Museum, that is understandable. But he has put the cart before the horse. The process of design and construction is difficult at least in part because design and construction are nowadays often directed at the achievement of projects that make no aesthetic sense.

In the same way, the design and development process in cities is difficult because a developer and his architectural team must gain permits from committees whose members are generally sympathetic to modernist design but who are appointed by politicians who depend on the votes of a public that dislikes modern architecture. Thus, these panel members must dissemble – as I have heard them do time and again – in their recommendations to developers, pushing modernist design changes without making it too obvious that they are doing so. That causes confusion, misinterpretation of such recommendations, and more time spent at the drawing board and returning to the panel to seek approval of revised plans, again and again.

Woodward may understand this now that he has led his museum through a year’s closure for renovations. The difficulties caused by design and construction are not the cause of ugliness but the result of what happens when the system’s preference for ugliness grinds up against the public’s preference for beauty.

If developers would embrace the public’s idea of beauty – and accept its preference for traditional architecture – there would be more simplicity in the process of development, fewer cost overruns, less frustration, and more beauty in the urban environment.

I’ve gotten off track, but the pursuit of ugliness, whether intentional or not, causes disruption in the function of the economy all the way down the line. I’m not sure that Woodward, Bayley, Nichols or even Stern would agree – though I’d hope that Stern would see the logic of the proposition. Anyhow, that’s why so many new buildings are ugly.

Min kones dusj-radio

Min kones dusj-radio. Hun har byttet batteripakke en gang siden hun kjøpte den i 2010. Var dette en DAB-radio ville batteri-budsjettet forlengst ha overskredet hva radioen kostet! -Wikimedia.

Les hos Debatt1.

Hatet mot det analoge er voldsomt i vårt moderne samfunn. Vi ser dette hatet i kampen for å avskaffe kontanter og i skolen for å avskaffe lærebøker. Først ut er imidlertid utfasingen av FM-nettet, og med dette FM-radioen.

Bak utfasingen av FM-radioen ligger også hatet til det tradisjonelle norske friluftslivet. Vi som foretrekker det enkle hytteliv uten innlagt vann og strøm, må nå ha med ny batteripakke hver gang vi skal til hytta, til glede for batteriindustrien og sorg for miljøet. Norsk natur kommer til å bli oversvømt av brukte batterier!

Mens den analoge FM-radioen i sin enkleste form kunne glede lytterne i 2-3 år på ei eneste batteripakke, slokner DAB-radioen etter en måneds tid, selv om radioen er avslått! Det digitale bruker simpelthen langt mere strøm en det analoge, i tillegg til at en DAB-radio mottar en rekke digitale signaler selv i "avslått" modus.

Digitaliseringen av radionettet ser ut til å være ei bilgreie. DAB og det langsomme friluftsliv hører liksom ikke sammen. I tillegg til batteribruken er jeg usikker på hvor godt DAB-radioene tåler kulde? Enkelte digitalkameraer blir jo dysfunksjonelle allerede ved 10 kuldegrader.

Også den enkle, lille dusj-radioen, som min kones, vil være en saga blott, og må kobles til elektrisitetsnettet. Selvsagt vil man da stadig dra med seg radioen i ledningen slik at den faller fra baderomshylla ned i de harde flisene, hvor den knuses. Så også radio-industrien kan glede seg, da DAB-baderadioen vil måtte byttes ut omtrent like frekvent som batteripakkene.

Heldigvis ser ut til at det analoge om ikke så altfor lenge kan oppleve en ny gullalder!

«Astronomenes skrekkscenario er det såkalte Kessler-syndromet hvor tettheten av søppel blir så stor at hver kollisjon skaper mer søppel som igjen øker sjansen for flere kollisjoner.

Om så skjer, vil det bli umulig å sende satellitter opp i bane rundt jorden.

– Uten satellitter vil du ikke får værmelding, direktesendinger fra andre siden av jorden, aksjehandel, netthandel eller navigasjon i bilen, sier operativ leder i ESA Rolf Densing.

– Du kan vel så godt flytte inn på museum dersom satellittene blir slått av.» - NRK

Rock Carvings of Moose by the Etna River

Etna River by Møllerstuefossen Waterfalls, Nordre Land, Oppland, Norway. -Wikimedia.

Read about these rock carvings by Møllerstuefossen in the Etna River here or here. -Wikimedia.

-Wikimedia.

 6000 years old close to the riverbank and still intact. This must be really solid rock!

-Wikimedia.

Påske på Livoll

En velfortjent rast etter en laaaaang skitur i høgfjellet :-)

Vi fikk to runder i hundeløypa, noe som ble satt stor pris på ;-)

Innhule påskemorgenboller som symbol på den tomme graven. Ny slankekost?

Takketre.

Bedre med "takk og be" enn "akk og ve".

Påskefrokost med spansk kokk.

Den kvite by ved Mjøsa før og nå

Gjøvik fikk sitt kallenavn Den kvite by ved Mjøsa grunnet den kvite trehusbebyggelsen. Noe er fremdeles tilbake fra byens storhetstid, her følger noen eksempler:

Øvre Torvgate, med et smalt smug mellom. Gjøviks svar på Mårten Trotzigs Gränd?

Gamletorvet sport har bevart sin gamle sjarm, innvendig såvel som utvendig. Flott å ha fått litt ornament på Adolf Loos - bygningen i bakgrunnen!

Sommerfeldtsgate, hvor den jødiske familien Jaffe drev Londonbasaren.

Nok en perle fra Øvre Torvgate, hvor Gjøvik arbeidersamfund og Gamletorvet spiseri har sine lokaler.

Så tar vi et kvantesprang fram til 1970-tallet og DnB-bygget i Storgata. Fremskrittet har innhentet Gjøvik, for historien er selvsagt rettlinjet og alt nytt er overlegent det gamle. Men man holder seg fremdeles i kvitt!

I disse dager omformes byen Gjøvik raskere enn noensinne. Leilighetsmarkedet synes umettelig, og flere hundre nye leiligheter i kvasibauhauske angstskrik av noen kvite kassebygg er på trappene. Selv kaller jeg dem for kjøleskapsarkitektur, da de kun er for oppbevaring av mennesker, og kan byttes ut like enkelt som kjøleskapet i karrierens vandring mot toppen. Uten at man behøver å knytte seg til dem, slik at man slipper sjelskvaler ved flytting. Gjøvik er i sannhet i ferd med å bli Den ansiktsløse og kvitbleike kasseby ved Mjøsa!

- När staden blir ansiktslös

Avisene tør ikke skrive et kvekk om denne kulturvandalismen til samvittighetsløse utbyggere. Dette er heller ikke rart, pressestøtten minsker stadig, og senest i dagens Oppland Arbeiderblad var det helsides annonser over flere sider for nye leilighetsprosjekter.

Vi har lokalaviser i Norge som er livredde for å åpne spaltene for kritik av kassebyggerne, fordi de kan miste annonseinntekter fra de samme fornærmede utbyggerne når leilighetene legges ut for salg. - Audun Engh

Moderne kjøleskapsarkitektur ved Vikenstranda. Blokka er en god representant for byen uten ansikt!

Petter Stordalens nye kombinerte hotell og kulturbygg ved Hunnselva. Visstnok en "gave" fra hotellkongen til byen. Kvitt er det i alle fall, det skjærer i øynene på flere kilometers avstand når man ankommer byen sørfra.

Stordalen er en mann med høy sosioøkonomisk status, derfor følger byens borgere hans eksempel, som den saueflokken vi mennesker er.

Dessverre er Stordalen en dårlig hyrde, og jeg er redd for at han er i ferd med å lede byen utfor stupet!

Når alt kommer til alt er selvsagt heller ikke Petter Stordalen annet enn en sau, som i likhet med så mange andre sauer følger hyrden over alle hyrder, kulturetablissementets kristus og designpolitiets sjef, ingen ringere enn Le Corbusier.

Tegning: Nikos A. Salingaros

Er du utmattet, forbannet og fortvilet? Ta en tur til Tsjekkia og byen Karlovy Vary/Karlsbad. Her finner man fremdeles utbyggere som bryr seg om mer enn bunnlinja, som føler et ansvar for sine medmennesker og ikke minst, som er stolte over sitt håndverk!

- Vacker nybyggnation i Tjeckien (Karlovy Vary/Karlsbad)

Tegning: Albert Svensson

Eight city types and their interactions

Sverre Pedersen (pioner i norsk byplanlegging), av Helga Stave Tvinnereim

Fjesboka

Rekviem for den kvite by ved Mjøsa

Var nettopp på biblioteket og bladde gjennom Oppland Arbeiderblad. Å åpne denne avisa har blitt en prøvelse, for de dårlige nyhetene kommer på løpende bånd. For ikke lenge siden ble Gjøviks første forsøk på en skyskraper lansert. Rett før påske kunne rådmannen fortelle at planene for Farverikvartalet snart er klare, et modernistisk Helvete som skal "åpne opp byen" mot Hunnselva, hvor den ble født. Parkmonsteret ved Gjøvik gård kommer her i godt selskap, og denne perlen midt i byen blir innhyllet i styggskap. Det eneste stedet man enn så lenge kan finne fred er ved Eiktunet friluftsmuseum over byen. Men før eller siden vil også denne idyllen legges øde med en av modernistenes kontrasterende presisjons-atombomber.

Men tilbake til dagens oppslag i OA, som gjelder Huntonstranda. For utviklingen her nede trekkes fram Aarhus, Europeisk kulturby 2017. Huttemegtu, det er ikke rart nordmenn tror operaen i Oslo er vakker når man ser dette her. Det beste ville vært om flishaugene til Hunton Fiber hadde fått ligge i fred!

Snart må flishaugene på Huntonstranda vike for modernismens kaoskrefter. Er du et følende menneske kommer du til å savne dem!

Det verste er at Huntonstranda skal utvikles gjennom en idekonkurranse, hvor vinneren får en million kroner i premie. Noe så motbydelig! Vi lever i sannhet i en avstumpet tidsalder. God arkitektur er poesi skrevet av byens borgere i fellesskap, gjennom språket til "A Pattern Language".

En stund trodde jeg det kunne være håp for min by og mitt land, gjennom etableringen av Arkitekturopprøret Norge. Men det varte ikke lenge før administrator satte det onde øyet i meg. Derfor er alt håp nå ute. Gjøvik kommer til å forgå i en orgie av modernistiske perversiteter!

Those who are running Gjøvik these days should realize that a beautiful town can become an ugly town. It will not happen at once, but it is likely to happen before most people notice it, and too late to be stopped. Gjøvik seems hell-bent on ugly. - David Brussat

Gjøvik bør gjøre Providence til sin vennskapsby. Slik at disse to kan vandre hånd i hånd inn i modernismens solnedgang. Hvor det ikke venter noe nytt morgengry.

Kulturhistorisk vandring etter grenda til Totenåsens apostel onsdag 31. mai kl. 18:00

Bli med på en kulturhistorisk vandring etter grenda til Totenåsens apostel onsdag 31.mai kl. 18:00.

Turledere blir Ragnar Holmstad og Inger-Marit Østby. Sistnevnte har skrevet flere fine artikler om grenda, som du bør studere før vandringen, disse er lenket til lenger ned.

Grendevandringen begynner nede ved Sagplassen, vis a vis Hawgs MC, og avsluttes i Holmstadengen, hvor lekpredikant Magnus J. Dahl holdt til.

Holmstadengen en "sammarskvæil", hjemmet til M.J. Dahl, hvor han fikk Landbruksselskapets diplom for sitt jordbruk. Her virket han som bonde, skomaker og predikant.

Kjøkkenvinduet, hvor totenåsens apostel skuet utover bygda og nedover grenda, er nederst på gavlveggen. Til venstre nederst på langveggen hadde Dahl kontoret, hvor han skrev til Evangeliets kraft og samlet Pris Herren. Øverst på langveggen er finstua, og over her soverommet, som han delte med sin far og søster.

Hovedvegen over til Ytre Kolbu og Totenåsen med Hurdal gikk over tunet.

Klikk i bildet for en forstørrelse eller se det hos Flickr.

Totenåsens apostel M.J. Dahl i yngre år

Det blir ikke vandring etter Olterudelva i år, men kulturkontoret innleder et 4-årig kulturstiprosjekt i 2018, og slik jeg forstår det er de interessert i å ta med strekket fra jordet til Per Post opp til Nygardseterdammen og Holmstadengen i dette prosjektet. Det er ønskelig å knytte denne vandringen opp til en folkehelsesti Toppen idrettsforening opparbeider mellom Stange skole og Toppenplassen. Jeg kan garantere at vandringen etter elva blir en topp avstikker for vandringen til Toppen!

Fra Nygardseterdammen er det også en mulighet å følge gamlevegen over til Ytre Kolbu mot Røise, og herfra gå Faraas-grenda ned igjen til Toppenplassen. Bare fantasien setter grenser for mulighetene som her ligger og venter på oss!

I tillegg har jeg fått ei skjermingsfylling ovenfor restene av herr Fossemøllens kulturskog, slik at dette kan bli et verdig sted etter kulturstien langs Olterudelva, eller Fossemøllen II.

Vandringen videre:

- Kulturhistorisk vandring etter grenda til Totenåsens apostel

Østby har skrevet mange fine artikler om Dahl og grenda på lokalhistorie-wikien:

• Magnus J. Dahl
• Holmstadenga
• August Holmstad
• Fellesmisjonen
• Skreiens misjonsforening
• Holmstad (Østre Toten)
• Helmer Holmstad
• Johan Solhaug
• Solhaug Trevarefabrikk
• Vevegrenda

Mine fem utvalgte artikler kan også være verdt å få med seg:

- Fem knallartikler fra Toten

Søndagsskole ved Skreiens bedehus på 1950-tallet, med Bjarne Holmstad som søndagsskolelærer. Helmer Holmstad den yngre er nr. 3 i bakre rekke sett fra venstre, med "caps".

Legg merke til de flotte rutevinduene og geriktene!

Familien til Arne Haug, som seinere ble prest i Avaldsnes, vokste opp i vaktmesterboligen i underetasjen. Arne og Helmer pleier fremdeles sin barndoms vennskap, og Arne må tilbake og se Totenåsen hver sommer.

Nå er bedehuset til Totenåsens apostel i en trist forfatning, og bekken bak bedehuset, som markerte skillet mellom Hoff og Balke kirkesogn, er fylt igjen med stein.

Vandringen avsluttes ved Holmstadengen, hvor Totenåsens apostel Magnus Johansen Dahl levde. Herfra er en enestående utsikt over de fagre totenbygder, Mjøsa, de dype skoger mot Sverige og den norske fjellheimen. Utsikta i seg selv er verdt hele vandringen, i tillegg får vi en masse kulturhistorisk krydder med på turen!

Vandringen tar til nederst i Kronborgsæterlinna ved tidligere Solhaug Trevare. Her hadde Harald Holmstad landhandleri i første etasje, hvor hans svigerinne Nelly Holmstad byttet til seg smør fra egg for å bake totenkringler. Harald flyttet seinere butikken ned til Skreia, hvor virksomheten med tiden ble overtatt av Mistereggen. Fram til siste malingsstrøk kunne man tydelig se Harald Holmstad der bokstavene hang.

Hans bror Kolbjørn Holmstad fulgte også i sin fars fotspor og etablerte seg med jernvare på Bøverbru.

Her ved Olterud nederst i Kronborgsætergrenda var tidligere tre landhandlerier: Olterud Handel hvor Helmer Holmstad den eldre en tid var kjøpmann, hans sønn Haralds landhandleri samt Fossum Handel under COOP.

Fossum  satset stort på totenkringler, som han solgte innover mot Oslo og ellers på Østlandet. Man kan si at Skreien gikk fra å være vevegrenda til å bli bakegrenda, da mange kvinner ble engasjert til å bake totenkringler, disse bakte hver for seg hjemme.

Min bestemor fortsatte å bake totenkringler til hun var flereogåtti, selv etter at Fossum ga seg kom folk fra hele Toten for å kjøpe kringlene hennes. I dag er det kun mine tanter og et søskenbarn som kjenner oppskrifta hennes.

Oppe på Holmstad Hjemmebakeri høyere oppe i grenda går produksjonen av totenkringler for fullt den dag i dag, og man kan si de har overtatt virksomheten etter Fossum landhandleri. Det virker imidlertid som om alle kvinnene som bakte totenkringler var frie til å utvikle sine egne oppskrifter.

For egen del håper jeg å lære opp jentene mine i oppskrifta til bestemor, og kanskje starter vi en dag en kafè med totenkringler ala bestemor?

Telthuset til Fellesmisjonen er bygget på grunnmuren til den første Solhaugs trevarefabrikk, hvor Kolbjørn Holmstad blant annet dreide rivetinner som ung. Lenger ned var sagverk.

Min far ser ikke bort fra at det var mølle her før trevaren ble etablert, og trolig ble min tippoldefar Herman Evensen Fossemøllen (1839-1919) hentet fra gården Fossemøllen ved Kvernumsstrykene på Skreia, for å drive vannkraftsindustri som husmann under storgarden Grythe ved Olterudelva.

Kanskje etablerte herr Fossemøllen både mølle og sagverket Skreien sagbruk, og seinere hjalp sin sønn med oppstarten av Solhaug trevarefabrikk?

Her er så mye jeg håper å få større klarhet i under denne grendevandringen. Håper du også blir med!

Våningshuset i Grythengen - fra storslagen sveitservilla til dvask funksjonalisme til avdempet empirie

Så fikk våningshuset i Grythengen nytt tak, min far syntes det var for galt å la det råtne ned, noe han kan ha rett i.

Opprinnelig var dette en staselig sveitservilla med ark i front.

Etter krigen mistet man dessverre all respekt for historien, og skulle på død og liv omgjøre min oldefars mesterverk til en funkisvilla, omtrent som disse masseproduserte Selvaag-husene som stod sentralt i gjenreisningen. Også den flotte arken over inngangspartiet ble ofret for den nye tid. Ugjerningen skjedde i 1951.

Nå er huset restaurert i en enkel empirie-stil. Nokså kjedelig ifht. husets storhetstid, som sammenfalt med grendas storhetstid. Men det har i det minste gjenvunnet en viss verdighet.

Huset ble bygget i fellesskap av brødrene Helmer Holmstad og Johan Solhaug i 1903.

-Wikimedia.

Her ser man døråpningen til den originale inngangsdøra, ei tradisjonell tøfløysdør med et bredt og et smalere felt. Legg merke til den heftige omrammingen som har vært rundt døra!

Over døra kan man se hvordan planketømmeret ble skjøtt.

-Wikimedia.

Originalt var ikke våningshuset i Grythengen bordkledd, noe som gav en ekstra "feel-good"-sveitsereffekt. Legg merke til at lafteplanken nesten ikke har sprekker, i motsetning til laftestokken.

Vi ser her den opprinnelige fargen, noe gråkvit ser det ut til. Hvor vidunderlig var ikke her under Helmer den eldre, med kvit sveitservilla i tømmerfasade, stabburet i okergult og låven i falurødt, alt toppet med taktegl.

I sannhet var Grythengenen en verdig velkomstsportal for grenda til Totenåsens apostel. Jeg tror selveste St. Peter ville blitt misunnelig, vokteren av Perleporten!

Hvordan i all verden kunne noen få seg til å skjære i disse tømmerveggene, skjære sund bettskier og alt som er, for å sette inn dvaske, brede og lave funkisvinduer? Ville de tatt brødkniven og skåret ut øynene på sine barn, for å sette inn nye øyne etter siste mote? Dette var en fullstendig mangel på repekt for husets integritet, likesom det å bytte ut øynene på sitt barn ville vært det.

Man kan tydelig se hvor det høyreiste og stolte sveitservinduet satt over og under det nye empirievinduet.

Veggene består av 2,5-toms lafteplank fra Kloppen Trevare. De leverte veldig mye høvlet lafteplank til husprosjekter på Toten rundt forrige århundreskifte. For hus som skulle bordsys ble det benyttet stående plank. Innvendig var kun et lag panelbord, ingen isolasjon, så veggene ble nok heller kalde vinterstid. Som kompensasjon for manglende isolasjon klumpet familien seg sammen på tre små rom om vinteren.

-Wikimedia.

Skikkelig tykke gulvbord i finstuggun, antar 35 mm. Isolasjonen i bjelkelaget består av kutterflis og høvelspon, da man på denne tiden hadde en vanlig høvel som glattet etter kutteren. Jeg tenkte kanskje de var høvlet ved den første Solhaugs trevare ved Olterudelva, men far mener de er høvlet i Kloppen, da de umulig kunne ha så kraftig utstyr ved lille Olterudelva.

Underlig å tenke på at mine oldeforeldre samarbeidet om dette huset lenge før de visste de skulle bli felles besteforeldre. De var Johannes Lindstad i Kloppen og Helmer i Grythengen.

Flotte sveitsertakksperreutskjæringer! Vindskiene hadde garantert tilsvarende utskjæringer. De visste å prise skaperverket på denne tiden, i sang såvel som i arkitektur.

Røyse - Great Grandmother's Farm

My great grandmother Othilie Røise (1876-1956) grew up at the Røise Farm close to Skreia. Her nickname was Tilla. -Wikimedia.

Lindstad - Great Grandfather's Farm

My great grandfather Johannes Lindstad, born 1883, grew ap at the Lindstad Farm close to Skreia. He was later the owner of Kloppen Trevare, a woodworking plant. He was really skilled, and among other things made this double shafted guitar. -Wikimedia.

Østby - Great Grandmother's Farm

My great grandmother Gunda Østby grew up at Østby Farm close to Skreia. She died in tuberculosis and only got one daughter, Nelly. Gunda married Johannes Lindstad in 1914.

Gunda's daughter Nelly was after her mother's death looked after by her grandparents at Østby, while Johannes worked at his woodworking plant Kloppen Trævarefabrik. He never married again.

 -Wikimedia.

Easter Cress Bunny

Adjø til Arkitekturopprøret i Norge

Administrator av det norske Arkitekturopprøret, i midten bak, satte det onde øyet i meg.

Hei!

Godt å høre fra deg! Selv forlot jeg det norske Arkitekturopprøret i forgårs, da jeg ble fotfulgt av administrator. Kunne jo nesten ikke skrive en setning uten at det ble påpekt at det var på siden av trådemne, altfor metafysisk, eller at jeg måtte bruke mine egne ord heller enn å skyve andre foran meg. Vel, det er ikke første gang jeg blir fotfulgt av en bergenser, som administrator er, tror bergensere ser på totninger som anti-bergensere og det laveste av menneskelig eksistens.

Arkitekturopprøret ser videre ut til å bli overtatt av selvhøytidelige superintellektuelle som ser med irritasjon på anti-akademikere fra de lavere utdannede klasser, som truer deres posisjon. Antar de ender opp på samme vis som Norsk Ornitologisk Forening i Oppland, hvor det ble en hard kjerne med stuene fulle av fuglelitteratur, som så på oss midlere opplyste som irriterende påheng.

Uansett, maktkampen for status og posisjon i den harde kjerne av Arkitekturopprøret er i gang, og i den sammenheng har jeg blitt definert ut som kvakksalver og anti-intellektuell uten mastergrad og høytidelige meritter å vise til.

Derfor har jeg valgt å leve videre som ensom ulv, mer enn noen gang før!

Selv om jeg har forlatt det norske Arkitekturopprøret, vil jeg fortsette som arkitekturopprører på egenhånd. På samme vis som jeg har fortsatt som hobby-ornitolog uten å være medlem av Norsk Ornitologisk Forening. Jeg er uansett en fyr som vanligvis ikke innlemmes i det gode selskap, og har etter hvert faktisk begynt å trives godt med dette.

Min gamle venn Achsel Ford kom med følgende glitrende tilsvar:

«Uansett, maktkampen for status og posisjon i den harde kjerne av Arkitekturopprøret er i gang, og i den sammenheng har jeg blitt definert ut som kvakksalver og anti-intellektuell uten mastergrad og høytidelige meritter å vise til.»

Sånn er’e. Nå kjenner ikke jeg arkitekturopprørsbevegelsen særlig godt, men sånn er’e nesten helt sikkert, det kan vi slå fast uten å behøve å sjekke nærmere. For det er sånn støtt, og det er blant de tingene jeg er møkklei. Og det er et dårlig tegn for misantropi-indeksen min å være møkklei det, for det er pinadø Homo sapiens’ adelsmerke, dette slarve- og hierarki-maset som ser ut til å være viktigere enn det meste. Kakle kakle. Elephant Talk. Evolusjonsbiologene og humanetologene har vel forsåvidt snart landet på et konsensus om at språket vårt og hjernen vår først og fremst ble så store og komplekse affærer for nettopp enda bedre å kunne bedrive sosialt drittpreik og alt der tilhørende, merkelig nok inkludert sikring av eget avkom (sikre fremtiden mer av samme ulla, altså) … Så, med hederlige unntak for en håndfull kameler som fremdeles kommer gjennom nåleøyet er jeg tydeligvis m.a.o. møkklei folk per se.

https://afordweb.files.wordpress.com/2017/02/dictatorship-of-the-commentariat1.jpg

Men du vet … Sisyfos må rulle sin stein inntil vi får jaga gravitasjonen fra byen, og sånn går nu dagan. Vi gir oss ikke på tørre møkka så lenge det er puls å finne. Fremad marsj i alle retninger.

https://afordweb.files.wordpress.com/2017/02/freedom-calling.jpg

Jeg er en ensom ulv i fåreklær, og foretrekker frihet framfor kommentariatets diktatur!

Gjøvik bedehus

-Wikimedia.

Achsel Ford lever, prepper og leser Erkedruiden!

Min venn i lang tid hos kommentarproletariatet hos Steigan.no forsvant plutselig på nyåret, og vi begynte å undres om han hadde vandret til de evige jaktmarker? Til min store forundring kan jeg konstatere at han har begynt å lese John Michael Greer, forhenværende erkedruide, at han har blitt en prepper og flyttet ut i de dype skoger.

Achsel Fords siste budskap til den verden og sivilisasjon han har forlatt:

I live og sparker!

Men pause! Møkka lei av å spa eller se folk spa den samme møkkahaugen rundt på samme møkkaplassen! Jeg vet hvordan den lukter nå! Og jeg er da for f**n ikke noe jævla politisk dyr som bare ikke kan la være, heller. Makan.

Men det er vår i lufta! Kom dere ut og lag sommercamp i skauen og flytt ut der i påsken og bli der til oktober og fang fisk og skyt andre sauer. Bra trening for prepping før sammenbruddet er det også. Politikk kommer dere ingen vei med. I den grisebingen er det et halvt skritt i retning fornuften en gang i uka og 120km/t på den motorveien høna sparker firogtjue timer i døgnet resten av tida.

Men ikke føl dere trygge – vi følger med på avstand (kikkert), og satser på å la oss fly inn i sonen når dere minst venter det!

Og til høsten er det valg, så da kan vi la være å stemme igjen! Ellers tror jeg pinadø muligens det blir Piratpartiet hvis de får stabla på beina ei gyldig liste, selv om/ fordi (stryk det som ikke passer Dem) de ikke veit opp og ned på politikk og har et program som får plass på et frimerke. Men den tid, den landesorg.

Arbeidere i alle land: Hold opp! Generalstreik!

Achsel out!

Pussig at Forden har gått fra Steigan til Erkedruiden. Selv har jeg blitt en litt slapp følger av begge i det seinere, og har gått glipp av den essayserien som ser ut til å ha fått Achsel vekk fra tastaturet og ut i skauen. Den må leses!


Viktig kommentar for å forstå Fords valg:

Sitat:

«er at mange i dag holder seg til Darwin’s lære. Likevel forsvarer de «survivial of the weakest link».»
Jeg synes du sier mye interessant, som jeg ikke har hørt noen sagt før. Jeg forstår nok ikke alt dessverre, har for lite kunnskap på området. 

—

Oi. Sier redaktøren av debatt1.no at hun ikke er fortrolig med begrepet og verdisynet/ ideologien «sosialdarwinisme»? Er det mulig å få en handlingsimpuls som innebærer at man starter et slikt nettsted uten på på forhånd på noe tidspunkt å ha hørt om sosialdarwinisme? Den diskusjonen er jo en klassiker nettopp fordi den balanserer på grensen mellom deskriptiv og normativ; «er» og «bør».

Anbefaler for øvrig Erland Kjøsteruds siste i Ny Tid:

https://www.nytid.no/gjenstar-filosofisk-sporsmal/

og J.M. Greer om Arthur Schopenhauer i suverén artikkelserie i fem deler:

1 The World as Representation
2 The World as Will
3 A Muddle of Mind And Matter
4 The Magic Lantern Show
5 How Should We Then Live?

Første artikkel begynner her:

https://thearchdruidreport.blogspot.no/2017/02/the-world-as-representation.html

Kjøsteruds artikkel er en ypperlig avrunding etter Greer’s utlegning av Schopenhauer.

5 knallartikler fra Toten

Artikkelen er publisert som gnistrende hos Debatt1!

Kulturhistorisk vandring etter Fossemøllen II og Olterudelva
Den første artikkelen jeg vil anbefale er fra Fossemøllen II etter Olterudelva, som må være det mest spennende elvestrekket på Toten nest etter Kvernumsstrykene på Skreia, som jo var Fossemøllen I. Det var herfra min tippoldefar Herman Evensen Fossemøllen (1839-1919) kom til Grythengen, for å nyttiggjøre sine nedarvede vannkraftskunnskaper i Olterudelva under storgarden Grythe.

Vandringen begynner nede ved steingjerdet til Per Post, som består av stein fra potetåkeren hans, og avsluttes ved det gamle elveleiet, hvor elva på dramatisk vis endret leie på 50-tallet. Mellom her er ruiner fra vannkraftsindustri, rydningsrøyser, stier, ei fredet bjørk og barndomsbakken til Roger Ruud, for å nevne noe.

Alt avhenger nå av skjermingsvollen. Får jeg ikke denne går lufta ut av meg, og de siste minnene etter den engang så stolte fossemøllingsslekta vil visne hen for alltid.

Dessverre sviktet kommunen sin plikt til å ivareta dette umåtelig viktige elvebruket, slik at jeg ikke kunne leve som retrovativ kulturbærer av stedet. En ufattelig tragedie! Får jeg ikke realisert denne kulturvandringen vil tragedien dobles, minst!

Det er klart at i herr Fossemøllens kulturskog skulle vandret beitedyr, og skovlhjulet skulle gått for full musikk i hans vannkanal. Og jeg skulle sittet under furua over Grythengen og skuet utover dette rurale paradiset. Men det hele gikk tapt til det suburbane, på samme vis som vår fortapte nasjon.

La oss nå allikevel glede oss over vandringen etter Olterudelva, akkompagnert av mine flotte fotografier, og håpe kommunen tar til fornuft og hjelper meg til å etablere Totens flotteste kultursti her.

Min visuelle kulturvandring ligger i WordPress og begynner med et skikkelig lysbilde-show. La deg rive med, og trå forsiktig så du ikke vrikker anklene ;-)

Tre inn i herr Fossemøllens dal her

Det gamle elveleiet hvor Olterudelva rant lystig fram til den på dramatisk vis endret leie på 1950-tallet. De natur- og kulturhistoriske verdiene etter Fossemøllen II må være de rikeste etter noe elvestrekke på Toten nest etter Kvernumsstrykene, hvor garden Fossemøllen lå.

Kulturvandring etter grenda til Totenåsens apostel

Neste artikkel tar deg med videre oppetter Olterudelva, opp til Nygardseterdammen, et mytisk sted i min barndom. Herfra går turen opp til Holmstadengen, hjemmet til Totenåsens apostel, hvor han fikk Landbruksselskapets diplom for sitt jordbruk. Totenåsens apostel må være Totenåsens mest fascinerende personlighet gjennom alle tider, og representerte en unik grendekultur rundt åsen som dessverre har blitt neglisjert til fordel for storgardene nede i bygda. Men det var her i steinrøysa oppunder Totenåsen vi fant hva som kanskje var det det aller ypperste av norsk grendekultur!

Nå har denne unike grendekulturen blitt forvandlet til en meningsløs forstad av Los Angeles. Akk og ve! Totenåsens apostel ville kledd seg i sekk og aske og funnet fram klagesangene var han kommet tilbake til grenda si i dag. Han som sang så lystig fra Pris Herren på stabburstrappa til Grythengen sammen med min oldefar, mens de nøt den vakre solnedgangen over Øverskreien.

Men minnene har vi fremdeles. Så la oss glede oss over hva som var og forbanne hva vi har blitt, og håpe vår komfortkultur snart vil visne hen og dø for alltid på historiens skraphaug. Slik at vi på nytt kan entre en verden formet av menneskehender!

Fortsett vandringen etter grenda til Totenåsens apostel her

Bildet er tatt i krysset ovenfor Holmstadengen, hvor vennefølgene fra Kolbu og Hurdal møttes og forentes med Totenåsens apostel, før de fortsatte sin muntre ferd ned til Skreiens bedehus.

Her kom emissær Dahl hjem etter å ha gjort unna totenåsrunden til alle vennesamfunnene som vokste opp i hans fotefar rundt åsen. Det er som om man kan se ham for seg der han i yr glede løfter armene med bibelen i høyre hånd, og takker sin Gud for dette vidunderlige stedet!

Et kulturhistorisk identitetstap

Etter å ha fullført vandringen etter grenda til Totenåsens apostel M.J. Dahl, håper jeg du nå forstår hvilken uvurderlig grendekultur som her har gått tapt. Min livsgjerning var som kulturbærer av herr Fossemøllens øyensten, velkomstsportalen for grenda til Totenåsens apostel, Fossemøllen II. I sannhet, intet sted ser vi klarere etterkrigsgenerasjonens "Ecocide, Culturecide and Civicide" enn nettopp her i ytterkantene av Toten. Generasjonen som glemte å se seg bakover!

Artikkelen ble løftet fram hos Debatt1.

Les om mitt, vårt og nasjonen Norges identitetstap ved å ha mistet en av sine minste husmannsplasser her

Den minste av edelsteiner, diamanten, er også den mest verdifulle. Husmannsplassen Grythengen var en diamant vi har mistet, og med dette ble vår nasjon vesentlig fattigere.

Hvem bor i bygda?

De som har sett Adam Curtis mesterverk av en dokumentar "The Century of Self" vet at etterkrigsgenerasjonen ble manipulert til hjernedøde konsumenter, hvor den norske landsbygda ble opphøyd til det ultimate konsumentprodukt av General Motors gjennom PR-industriens far Edvard Bernays. Alt for å gjøre oss totalavhengige av bilen! Det var selvsagt kraftige saker som måtte til for å få en hel generasjon til oppriktig å tro at de tjente landet ved å partere og drepe våre mange kulturgårder, for å ofre dem til den suburbane bunkeren fra Amerika. Den suburbane bunkeren, bilen og kjøpesenteret er konsumentkulturens hellige treenighet. Vi har forfalt fra å være en kulturnasjon til å bli Kjøpesenterlandet!

Artikkelen ble fremhevet som en "Hot Spot" hos Debatt1.

Les om hvem som har erstattet de rurale kjempene som holdt til i grenda mi og andre steder i Norge her

Det rurale Norge er ikke lenger like idyllisk som hva der kan synes ved første øyekast. Dette er subeksurbia!

Herr Fossemøllens øyensten

Min første artikkel er fremdeles den beste, en kjærlighetserklæring, et mesterverk. En svanesang hvor jeg forsøker å se for meg min elskede i hennes ungdom. En ulykkelig kjærlighetshistorie. Min sorg over å ha tapt henne er omvendt proporsjonal med den lykke min tippoldefar kjente da han vant hennes hånd.

Essayet er publisert hos Kulturverk, en noe oppdatert utgave kan leses hos PermaLiv.

Les min kjærlighetserklæring til herr Fossemøllens øyensten her

 

Tunepletreet skal være godt over 100 år gammelt. Når jeg spiser av dets frukter er det som å kjenne sødmen av min elskede i hennes ungdoms vår, de samme eplene som herr Fossemøllen selv spiste av i sin alderdom. Et kunnskapens tre.

Paviljongen i Rjukan

Mange gullkorn fra arkitektstudentmunn i denne videoen - Zahid Ali: "Hvorfor bygde dere ikke en vanlig paviljong?" Arkitektstudent: "En sånn rund en? Med en liten trapp opp så det kan sitte en sånn fiolinspiller midt i og spille musikk?" Zahid Ali: "Ja. Så folk ser hva det er for noe og hva det kan brukes til." Arkitektstudent: "Jamen må det være noe? Én bestemt ting? Sånne paviljonger har du jo sett før. Det er ikke noe gøy å bygge. Det har jo noen andre allerede gjort." Zahid Ali: "Så da bygger dere den brødboksen her, og så skal folk forstå at det er en paviljong?" Arkitektstudent: "Må de forstå at det er en paviljong?" Zahid Ali: "Ja, hvis de ikke forstår at det er en paviljong, så kan de ikke bruke den." *klør seg i hodet* Arkitektstudent: "Joo..." - Kristian Hoff-Andersen

Musikkpaviljongen i Busterudparken i Halden fra 1879. Arkitekt Nestor Thomassen. -Flickr.

Hundertwassers visdom

The Perfect Slum

Friedensreich Hundertwasser:

Mennesker flytter inn som høner og kaniner i sine bur... Fattigkvarterenes materielle ubeboelighet er å foretrekke fremfor den moralske ubeboeligheten til de funksjonelle "nyttige" arkitektene. I fattigkvarterene går kroppen til grunne, hos arkitektkvarterene går sjelen til grunne.

Forskjellen mellom Grünerløkka og favelaen

Grünerløkka viser at man i et velferdssamfunn med store ressurser kan konvertere et sent 1800-tallsstrøk, med til dels gufne boligforhold, til moderne og attraktive boliger for hippe folk - "gentrifisering" kalles det ofte, Øyvind. Favelaene er ytterligere noe helt annet, de er jo basert på selvbygging, og til stor del utenfor offentlig kontroll. Grünerløkka var tross alt aldri et slikt strøk, da Norge var en helt annen type samfunn enn Brasil. Vi har også noen eksempler på (nesten) selvbygde strøk, men det var et mye mer marginalt fenomen. - Leif Maliks