Har Hurdal økolandsby noe å lære av naturen?

Bærekraftsdalen sett fra Rognstadkollen i Hurdal

I serien om økolandsbyen på NRK innrømmer landsbygrunder Simen Torp at de kan ha gjort noen nybegynnerfeil. Mennesket lærer stort sett av sine feil. Å lære av andres feil er svært vanskelig, derfor trenger vi å være del av en tradisjon, for slik å slippe å gjøre alle feil selv. Den gamle bygningskulturen var bygget opp av generasjoners evolverte kunnskap om hva som fungerer, av hva som nærer livet. Av denne grunn oppsøker vi gamle bygningsmiljøer, det være seg i Gamla stan, i Albaicin eller på Knaisetra i Hurdal, for å næres av eldgamle bygningstradisjoner.

Nybegynnerfeil gjør vi alle, derfor er det gjerne både enklere og billigere å få erfarne håndverkere til å gjøre jobben. Men en nybegynnerfeil trenger slett ikke å være en ny feil. Som regel er den samme feilen utført millioner av ganger før av mennesker over hele kloden. Allikevel gjorde menneskeheten en grunnleggende feil ved begynnelsen av forrige århundre, som aldri tidligere var begått. Vi sluttet å lære av naturen. Etter å ha lest kapittel ni i Nikos A. Salingaros nye e-bok ”Biophilia & Healing Environments”, med tittel ”The Importance of Listening to Lessons from Nature”, frykter jeg at Hurdal økolandsby har gjort nettopp dette. De har sluttet å lytte til naturen.

Kanskje var Hurdal økolandsby nødt til å slutte å lytte til naturen for å bli godtatt av storsamfunnet? Med moderniteten vraket sivilisasjonen naturkjærligheten og erstattet denne med biofobia, etter et kjærlighetsforhold som hadde bestått fra tidenes morgen. Vi har nå fått en biofob kultur. For å bli tatt inn i varmen begynte derfor økolandsbyen å pleie omgang med denne kulturen, ikke bevisst, men ut fra et ønske om å bli akseptert.

I boka ”After Progress” (2015) av John Michael Greer definerer han biofobia på følgende vis: ”En gjennomtrengende terror og et hat mot biologisk eksistens som former det vanligvis unevnte fundamentet for så mye av samtidskulturen”. Biofobia er altså ikke en liten sak, men fundamentet for det aller meste av vår kultur. Selv har jeg fått merke dette hatet, som i mitt forsøk på å redde ”Herr Fossemøllens øyensten”, men ikke minst for mitt ønske om å etablere en lommelandsby på Skreia. Økolandsbyen i Hurdal har naturligvis blitt, og blir fremdeles gjenstand for dette gjennomtrengende biofobe hatet som har inntatt menneskehjertene. Så kan man stille spørsmålet: Skal man inngå kompromisser med en samtidskultur som har biofobia som fundament?

Etter å ha lest Salingaros publikasjon om biofilia tror jeg at Hurdal økolandsby har begått to feil:

A) Man har tatt i bruk taylorismen og Henry Fords teorier om samlebåndsproduksjon, som er det motsatte av adaptiv morfogenese.

B) Man har omfavnet maskinestetikken, og dermed avvist tradisjonell innsikt i hvordan menneskenaturen knyttes til sine omgivelser.

Hvordan Rolf Jacobsen, en sentral arkitekt for økolandsbyen, har kunnet godta dette, er vanskelig å forstå. Vi har her å gjøre med en person som tegner tradisjonelle treskjæringsmønstre med største innlevelse, og som har titalls hvis ikke hundretalls dypt biofile halmhus på sin samvittighet. Allikevel er det etter mine observasjoner kun i landsbykafeen og på landsbyscena man finner spor av ornament, som er av de viktigste uttrykk for det biofile mennesket.

Et annet aspekt ved biofilia er det økososiale. Inngruppa er et sentralt element hos flokkdyr, og mennesket er først og fremst et inngruppevesen. De gode inngruppekreftene i handikapprinsippet må dyrkes fram med den største omsorg og ikke minst kunnskap, slik at menneskene kan blomstre og trives i sitt rette element. Dette vil si lommenabolaget, eller ”pocket neighborhoods”, et begrep skapt av den amerikanske arkitekten Ross Chapin. Han er etter mitt syn verdens ledende økososiale arkitekt, og jeg tror Terje Bongard, Norges fremste atferdsøkolog, vil si seg enig i dette. Ross Chapin har skrevet boka ”Pocket Neighborhoods – Creating Small Scale Community in a Large Scale World”, hvor han har utformet et sett designnøkler man trenger for å skape solide lommenabolag. Disse har jeg oversatt til norsk i artikkelen ”Designnøkler for lommenabolaget”. For den videre utviklingen av økolandsbyen, hvilket vil si de to siste av tre landsbyklynger, vil jeg anbefale at disse utvikles som lommelandsbyer i tett samarbeid med Ross Chapin.

Hurdal har valgt å kalle seg bærekraftsdalen. Bærekraft, et utvannet begrep, kan ikke ha biofobia som fundament. Da er man ikke bare inne på feil spor, man har også sporet av. La ikke Hurdal bli et grønnvaskingsprosjekt for samtidskulturen og markedskreftene.

For fornyet entusiasme og banebrytende ny kunnskap har jeg foreslått en ”Pattern Language”-konferanse i Hurdal. Til denne konferansen håper jeg vi kan få med noen av verdens fremste tenkere, ikke minst Bongard, Chapin og Salingaros nevnt ovenfor. Les mer om hva innholdet til en slik konferanse kan være hos P2P-Foundation i artikkelen ”A Pattern Language Conference in the Sustainable Valley of Hurdal in 2017?”.

Det er å håpe at økolandsbyen i Hurdal vil støtte opp om en slik konferanse, og at ikke bare de, men hele Norges land igjen kan få naturen til læremester.