Skreia er tapt i mitt hjerte

Denne artikkelen ble publisert hos Kulturverk tirsdag 16. juni 2015. I Oppland Arbeiderblad mandag 19. oktober, s. 15.

I min barndom var Skreia liksom et “høl”, med gamle slitte bygninger og endestasjonen for nedlagte Skreiabanen. Det var i kommunesenteret Lena det skjedde. Med tida ble bildet snudd på hodet, hvor de slitte bygningene mer og mer framsto som pittoreske og med egenart, mens Lena nå fortoner seg som et sjelløst sted ribbet for historiens spor.

Siste tiltak var at de rev den vakre meierigården i lokal teglstein, for å erstatte den med corbusianske småtårn, som man innbiller seg er like moderne nå som for 50 år sida.

Men i det siste har min kjærlighet til Skreia begynt å falme, ettersom utbyggerne også har kastet sine øyne på denne glemte perlen. Sist ute var at de ønsker å bygge ned Kvernumstomta etter de historiske Kvernumsstryka, hvor Skreia ble født (omtalt i artikkelen «Bevar Kvernum for kvernene»).

Nylig fikk jeg allikevel bakoversveis. Hovedoppslaget i Oppland Arbeiderblad (12. juni 2015) var at de har gjenfunnet et ferdigregulert byggefelt fra midten av 1970-tallet på Hveemsåsen over Fossenfeltet. Politikerne er over seg av begeistring, og ordføreren uttaler at noe slikt hadde de aldri fått lov til i dag. Dette vil dra folk til bygda!

Kjære politikere, dere har ikke gjenfunnet en glemt skatt. Hva dere har funnet er en liten del av hva Nathan Lewis kaller “Suburban Hell”, og som like gjerne kunne befunnet seg utenfor Los Angeles som utenfor Skreia. Arkitekturteoretikeren Nikos A. Salingaros oppsummerer hva “suburbia” virkelig er i følgende punkter:

• People buy into the utopian dream
• But suburban sprawl represents a toxic disconnectedness
• Isolated houses without community
• Great deception: “suburbia celebrates nature” – no, it violates nature
• Replaces nature with dead typologies

Dessverre er det denne typen “bolyst” kommunen gleder seg over å ha funnet, en giftig ikke-tilknytning av isolerte hus uten fellesskap. Er byråkratene og politikerne på Østre Toten komplett økososialt visjonsløse og inkompetente? De trenger ikke løfte hodet høyere enn at de ser over Totenåsen, til Hurdal, så finner de en kommune med en helt annen økososial profil og grønne visjoner. For oss som ønsker å leve ut en økologisk livsstil finnes det ingen ting på Toten.

Etter sterkt engasjement over flere år (vil nevne min artikkel «Økolandsbyen» i Oppland Arbeiderblad i 2009 og «Grendeklynga – en modell for framtida?» i +KOTE i 2014), framstår det hele som et slag under beltestedet. Har virkelig ingenting gått inn? Ikke så mye som et lite sandkorn?

Hva byråkrater, politikere og utbyggere virkelig burde ha gjort var å hoppe i taket av glede over at dette rundt 50 dekar store området på Skreias tak, med utsyn over Mjøsa, Totenåsen og de fagre totenbygder, ikke var gått tapt til det suburbane. De burde tenkt at her har vi en fantastisk mulighet til å skape noe nytt, en økolandsby, hvor man kan bli en del av naturen i et mellommenneskelig fellesskap.

Skreia ble født ved Kvernumsstryka, stedet hvor kvernene lå

Kunne i tillegg Kvernumstomta blitt en del av dette, hvor man kunne utviklet framtidsrettet småindustri basert på direkte vannkraft, ville bildet vært komplett.

Men politikerne har solgt denne juvelen til Østre Toten Eiendomsselskap AS for snaue fem millioner kroner, for å bygge den ned med en velprøvd og veldokumentert fiasko. Forfatteren James Howard Kunstler argumenterer for at suburbia er den tåpeligste sløsingen med ressurser i menneskehetens historie.

Flere og flere unge mennesker hater og avskyr med rette i stadig større grad disse meningstomme suburbane typologiene, og ønsker å leve i fellesskap og i overensstemmelse med naturen. Den suburbane eneboligen er ingenting, kun en ting, et statussymbol uten innhold. Totalt ribbet for alt av grendekvaliteter og hva man kan kalle «det gode liv» på landet.

Hva vi nå gjør er å krone Skreia med et suburbant helvete. Dette er utilgivelig. Skreia er tapt i mitt hjerte.