Design for en levende planet

Publisert hos Kulturverk fredag 27. februar 2015.

Jeg kjenner meg helt igjen i den eksistensielle angsten som du forteller om. Den kommer alltid krypende over meg når jeg ser 99,9 prosent av norsk arkitektur... hehe. Det er interessant at jeg ikke er den eneste som føler det slik. Det er egentlig en veldig intens følelse. Noen ganger tenker jeg at dersom folk kunne sett hvor mye fantastisk som er mulig å skape, så vil de slutte å bygge alt dette stygge og sjelløse... men som du sier må vi vel finne en mening med livet og en tilknytning til noe mer hellig, sjelfullt eller spirituelt... noe som gjør at vi strekker oss lenger enn kun det helt grunnleggende for å få livet til å så vidt gå rundt. - Naviana

Når jeg er rundt i Norges land blir jeg ofte utmattet av den sjelløsheten som brer seg utover, det være seg suburbane eneboliger, kraftgater som skjærer nådeløst gjennom skogene, vulgære hytter som har okkupert de fineste teltplassene ved et tjern, blokkleiligheter i en corbusiansk ånd, stjernearkitektur ved sjøkanten i vår hovedstad, eller kjøpesentre som har tappet bysentrum for liv.

All denne hesligheten er skapt ut fra teknokratiet, profittmotivet og menneskets begjær for å skinne. Som individ står man overfor to muligheter i møte med et slikt gjennomgripende overgrep, et slikt tap av nasjonal integritet og tilhørighet; man kan overgi sin sjel til det mekaniske verdensbildet, eller man kan bli en drømmer, en drømmer om en levende verden.

Vår industrielle sivilisasjon går mot sin solnedgang, vil vi da entre en global mørketid, eller kan vi fylle det post-industrielle samfunn med noe nytt? Tidligere har jeg skrevet om InnGruppe-Demokratiet (IGD) som et reelt alternativ for en bærekraftig framtid, her på Kulturverk. Med IGD kan vi overkomme de tre mekanismene nevnt ovenfor: teknokratiet eller staten oppløses i allmenningheten, profittmotivet opphører og menneskets ego tøyles av inngruppa. Slik ligger vegen åpen for en ny design, hvor vi designer oss inn i naturen.

Her er den nye boka av Nikos A. Salingaros og Michael W. Mehaffy, "Design for a Living Planet", av uvurderlig betydning. I denne boka er det samlet den nyeste vitenskapen om hva som skal til for å gjøre vår skakkjørte verden om til en levende planet. Et formidabelt oppdrag, da vår lille klode nå er så herjet at dette nærmest kan sidestilles med å etablere et økosystem på mars.

Allikevel, tar vi ikke denne oppgaven på alvor, vil Moder Jord snart tippe oss av lasset og gjøre jobben selv. Derfor må vi begynne å samarbeide med henne, istedenfor å slåss mot henne. Vi trenger riktignok en helt ny økonomi og et nytt demokrati, hvor økonomi og demokrati forenes i en enhet, for å lykkes. Dette kan Terje Bongard og IGD gi oss.

Men selv om oppgaven kan virke uoverkommelig, er boka lett tilgjengelig. Hvert kapittel tar for seg en vitenskap, en ny designkunnskap, presentert enkelt og forståelig. De er ment som en introduksjon, en inspirasjon for å gå videre inn i tematikken gjennom egne studier, samt en oversikt over hva som foregår innen organisk design i dag.

Teknologi betyr i sin essens kunnskapen om å gjøre. På dette området er boka til en viss grad mangelfull. Man får god kjennskap til nye funn fra vitenskapen som kan revolusjonere arkitekturen, men noen bruksanvisning om hvordan å applisere denne kunnskapen i praksis, er ikke boka. Dette kan delvis skyldes at disse funnene er nye, og ikke enda har fått mulighet til å utvikles i det virkelige liv.

Boka har lite skarp polemikk, noe tidligere lesere av Salingaros kanskje vil savne? Formålet er først og fremst å vekke nysgjerrigheten, entusiasmen, ikke å provosere. Forhåpentligvis vil mange la seg inspirere av boka til å utvikle ny designteknologi i praksis.

Av temaer kan nevnes designmønstre, fraktaler, biofilia, smidig design og selvorganisering. Hele fem kapitler er viet designpioneren Christopher Alexander, den første som tok fatt i arkitektur som et vitenskapelig begrep.

Kapitlet om kompleksitet ble for meg en vekker. Kompleksitet vil si at noe aldri gjentar seg selv, den er steds- og tidsspesifikk. Naturen er kompleks, fordi den ikke gjentar seg selv. Det motsatte av kompleksitet er hva økosofen Sigmund K. Setreng kaller for komplikasjon. Vår sivilisasjon er derfor ikke kompleks, men komplisert, fordi den stadig gjentar seg selv.

Skal vi designe en levende planet må den derfor formes gjennom adaptiv morfogenese, en stegvis prosess hvor man har oppgitt en rigid hovedplan. Ved organisk design vet man ikke sluttresultatet, men er prosessen eller algoritmen riktig vil man allikevel nå målet, noe man ikke kan gjennom en mekanisk prosess.

Jeg håper mange vil lese denne lettleste boka av Salingaros og Mehaffy. Kanskje har våre etterkommere om 100 år ikke internett, kanskje kan de ikke reise verden rundt, kanskje har de ikke moderne medisin? Kanskje er havene forsuret og polisen smeltet? Kanskje kan de ikke lenger spise fisk for miljøgifter?

Men kanskje er de også i gang med å designe en levende planet!


Boka kan kjøpes fra Sustasis Press HER, fra Amazon HER; Internasjonal utgave (kommer) fra Vajra Books HER.


Les Salingaros & Mehaffy sin egen introduksjon til boka:

- Ten New Findings From the Sciences that Will Revolutionize Architecture