Å skape byggverk som er på parti med livet

På podcast-showet Levevei.no har den gresk-australske matematikeren Nikos A. Salingaros (f. 1952) en samtale med J.A. Arnfinsen om økologisk bærekraftige strukturer som resonnerer med menneskets grunnleggende behov. Salingaros er en verdensledende arkitekturteoretiker og pioner innen biofilisk design.

Intervjuet starter med en redegjørelse av hvordan Salingaros fattet interesse for arbeidene til Christopher Alexander, hvordan disse to gigantene møttes og hvordan samarbeidet med Alexander etter hvert førte til at Salingaros begynte å utvikle sine egne ideer om arkitektur. Hvilket i dag har gjort ham til en av verdens fremste arkitekturteoretikere.

Noe jeg selv ikke hadde reflektert over er hvordan modernismen ville vært en umulighet innenfor tidligere sivilisasjoner, simpelthen fordi den bygges opp av elementer som er for tunge til å settes på plass med muskelkraft, samt bruk av materialer som krever mye energi å framstille. Dette er noe av grunnen til at modernismen er hva man kan kalle objektorientert, mens tradisjonell, historisk og klassisk arkitektur er elementorientert (se diskusjonstråden til denne artikkelen).

Modernismen er objektorientert til en sånn grad at den må karakteriseres som fundamentalistisk. Hvilket har gitt oss en sivilisasjon preget av geometrisk fundamentalisme (se “Geometric Fundamentalism”, kapittel fra boka A Theory of Architecture, 2006). I samtalen slår Salingaros fast følgende: ”Our society is drunk, it is intoxicated on pursuing novelty, it is pursuing novelty at all costs, even at the cost of civilization itself.”

Nikos Salingaros

Fordi modernistiske typologier aldri tidligere har vært mulig å framstille, og da naturen selv også utfolder seg gjennom en elementstruktur, framstår objektorientert arkitektur som noe nytt, hvilket det også er. Moderne strukturer har aldri tidligere vært sett i jordens historie, hverken før eller etter mennesket entret banen. Men nettopp derfor er disse strukturene totalt løsrevet fra naturen og historien, og hverken en del av oss eller verden. De er rett og slett anti-natur, hverken mer eller mindre.

Arnfinsen kommer i samtalen bl.a. inn på Alexanders “mirror of the self”-test, hvor man sammenligner to objekter av samme slag og størrelse, for å kjenne etter hvilket som sammenfaller best med indre følelser. Alexander har vist at personer som trenes i denne testen, slik at de blir fridd fra forutinntattheter, i 80-90 prosent av tilfellene kommer til samme konklusjon om hvilket av disse to sammenlignbare objektene som har mest liv. Denne testen beviser således empirisk at liv i materien ikke er en subjektiv men en objektiv størrelse.

Arnfinsen og Alexander har en felles attraktor gjennom den japanske kampsporten aikido, hvor man på samme vis vurderer to bevegelser for å bedømme hvilken som responderer best med utøverens indre selv.

Salingaros har videreutviklet Alexanders metode til å kunne bestemme en bygnings suksess prosentvis ut fra i hvor sterk grad den er bærer av de 15 transformasjonene for helhet, som ligger bak skapelsen av universet og evolusjonen.

Et annet tema er menneskesinnets fraktale dimensjon, som må finne sitt motstykke i omgivelsene. Kafédesignere er eksperter i å utforme fraktale miljøer, noe som gjør dette tredje rommet til et sted mange søker for å få en vitamininnsprøyting, vekk fra sterile kontorlandskap.

Intervjuet dreier inn på mange tema, jeg vil på det sterkeste oppfordre til å lytte til denne samtalen, hvor vi treffer en meget engasjert Salingaros i toppform!

Lytt til intervjuet i sin helhet her.

Les også relevant utveksling mellom Slavoj Žižek og Nikos Salingaros her.

Artikkelen er publisert hos Kulturverk søndag 2. februar 2013.