Åtte praksiser som undergraver skapelsen av levende nabolag

Naturen planlegger intet, den folder seg ut, den utfolder seg. Det er derfor jeg tar avstand fra kreasjonistene, fordi de reduserer skaperverket til en plan og Gud til den store planleggeren, som om Gud var en kopi av Le Corbusier.

Selvorganisering følger livets kode, DNAets kode, hvilket vil si en utfoldelse av skapelsen gjennom sekvenser. For å skape helhet er det avgjørende at disse sekvensene utfolder seg i riktig rekkefølge, Christopher Alexander kaller dette for generative koder. Derfor er selvorganisering det motsatte av kaos, men naturens orden.

I artikkelen "GENERATIVE CODES HAVE EVOLVED FROM PATTERN LANGUAGES, BUT ARE MUCH MORE SOPHISTICATED GENERATING SYSTEMS", identifiserer Alexander åtte ødeleggende arbeidsmetoder. Siden jeg leste disse første gang har det tynget meg at vi bygger samfunnet vårt gjennom degenerative sekvenser, og på dette viset kveler utfoldelsen av livet.

De følgende eksemplene er alle skadelige:

• Konvensjonelt: Veier bygges før bygningene de skal betjene.
• Konvensjonelt: I byggefelt graves ned vann- og avløpsrør lenge før husene oppføres.
• Konvensjonelt: Husene plasseres, og hagen, som er det som blir igjen av tomta, er andreprioritet.
• Konvensjonelt: Vinduenes design og posisjon bestemmes på det tidspunktet byggeplanene godkjennes.
• Konvensjonelt: Tegningene fullføres før konstruksjonsarbeidet tar til.
• Konvensjonelt: Planene for nabolaget fullføres før konstruksjonsarbeidet tar til.
• Konvensjonelt: Offentlige plasser designes i etterkant av individuelle bygninger.
• Konvensjonelt: Endringer gjøres gjennom endringsordrer, og blir derfor svært kostbare.

Disse praksisene støtter ikke opp under skapelsen av levende nabolag!

Hvorfor fortsetter vi med disse statiske, rigide og degenererende kodene ti år etter utgivelsen av The Nature of Order? Jeg har ikke selv lest bind to i dette bokverket, The Process of Creating Life, som omhandler generative koder, og vil derfor på ingen måte utpeke meg til noen autoritet på feltet. Allikevel, vi må som samfunn skifte fokus, fra å være planfokuserte til å bli sekvensfokuserte.

Våre dagers planleggingsregime bygger på modernistisk ideologi, og ble utviklet før kunnskapen om DNAet ble funnet. Skal vi kunne skape en sivilisasjon som er en del av naturen, må vi følge livets kode.

I boka Twelve Lectures on Architecture; Algorithmic Sustainable Design, sammenligner matematikeren Nikos A. Salingaros denne designmetoden med algoritmer, en stegvis prosess hvor det er algoritmen, ikke den overordnede planen, som leder oss til målet. Det endelige designet er således ukjent helt til siste slutt, men den algoritmiske prosessen vil lede oss til svaret. Eller rettere sagt, ett av flere mulige positive utfall. På samme vis som intet menneskebarn utvikler seg likt, men hvert individ får sin egen karakter. Slik må det også være for våre nabolag.

De åtte arbeidsmetodene som er listet ovenfor har ingenting med en stegvis algoritmisk prosess å gjøre, hvor man på forhånd bestemmer svaret uten å gjennomføre algoritmen.

Generative koder virker gjennom morfogenese eller lokal adapsjon. Levende nabolag er derfor først og fremst kjennetegnet av stor variasjon, som en respons på stedets særtrekk og egenart. Denne variasjonen reflekterer de 15 transformasjonene for helhet, den er egofri, og slik den diametrale motsetningen til dagens stjernearkitektur.

Min inderlige bønn er at alle med påvirkningskraft, det være seg som håndverker, entreprenør, arkitekt, ingeniør eller byråkrat i stat og kommune, tar disse punktene Alexander har listet opp på alvor, og at dere gjør alt i deres makt for å få en slutt på disse praksisene. Gammel vane er riktignok vond å vende, men det er våre nabolag og med dette vår og våre barns fremtid som står på spill. Vi kan holde så mange konferanser vi vil, holde tusenvis av vakre og velmente taler, men uten at vi eliminerer disse åtte degenerative sekvensene vil alle velmente initiativ og intensjoner være fåfengt. Ugresset må rives opp med rota skal vi få bukt med det, skal vi kunne bygge genuint levende nabolag fulle av lokal identitet og tilhørighet.

La oss brenne alle store planer på bålet og erstatte dem med generative koder, med livets teknologi. La oss skape levende nabolag for framtida!

Publisert hos Kulturverk.com den 15. mars 2014.

Ressurser:

• Generative codes have evolved from pattern languages, but are much more sophisticated generating systems
• Building on Relationship
• Livingneighborhoods.org
• The Meaning of Emergent Urbanism, after A New Kind of Science
• Generative Codes: The Path to Building Welcoming, Beautiful, Sustainable Neighborhoods (pdf)
• With Cellular Automata for a World of Self-Organization
• The Fifteen Geometric Properties of Wholeness
• A Future Without Starchitects
• A New Permatecture Toolbox!
• A Vision for Architecture as More Than the Sum of Its Parts
• Let’s Make Our World Whole!
• The Battle for the Life and Beauty of the Earth: A Struggle Between Two World-Systems
• Leon Krier: Architecture in the Age of Austerity
• Å skape byggverk som er på parti med livet
• Dei tre skapingstilstandane

Det urbane mennesket er det same til evig tid

Ellen de Vibe hevdar 4. mai i svaret sitt til meg at måten menneska brukar og erfarer byrommet på, endrar seg over tid. På overflata kan nok dette vera rett, ein såg ikkje ungdomar koma farande på rullebrett i det antikke Roma. Men når det gjeld den djupare strukturen for rotekte urbanisme, det vi kan kalla den menneskelege skalaen, vil eg hevda at den er grunnleggjande uforanderleg. Dette gjer eg fordi eg har lese klassikaren A Pattern Language av Christopher Alexander, ei av dei viktigaste bøkene i det tjuande hundreåret. Med unnatak av nyurbanistane er dette ei forakta bok mellom planleggjarar og arkitektar, og dei har såleis freista anten å forteia eller latterleggjera dette banebrytande bokverket.

I A Pattern Language har Alexander dokumentert 253 såkalla ”pattern”, eg har inga god omsetjing for denne termen på norsk, kanskje mønster som inngår i ei form for ”vevspråk”. Eg vel å bruka det engelske ordet. Poenget er at desse ”patterna” er arketypiske eller universelle, dei er å finna att i mange kulturar over eit lengre historisk tidsrom. Dette fordi dei tek vare på menneskelege behov og den menneskelege skalaen på ein unik måte, uavhengig av tid og rom, der dei knyter menneskelivet til den urbane livsveven. Det er lov å læra av historia, og framtidige osloborgarar vil vera lite tente med at vi ikkje ville ta lærdom av visdomen hennar.

Menneska vert abstraherte når dei nedarva biofile instinkta deira ikkje vert tekne på alvor. Essayet av Salingaros eg nemnde i det førre innlegget mitt, var henta frå boka Biophilic Design: The Theory, Sciense, and Practise of Bringing Buildings to Life, redigert av Stephen Kellert, Judith Heerwagen & Martin Mador, New York: Wiley, 2008. For vidare innsikt i temaet biofilisk design vil eg visa til denne glimrande boka.

De Vibe skriv: ”Kun historien vil kunne bedømme om det vi bygger, har et fattig formspråk”. Igjen, svara ligg ikkje berre i framtida, vi treng ikkje venta på at historia skal openberre rett og gale for oss, det har ho alt gjort. Det mest frustrerande er likevel at de Vibe so enkelt avfeiar Christopher Alexanders monumentale bokverk, The Nature of Order, med eit enkelt pennestrok. Trass i alt, Alexander er ikkje berre ein smågut ein brydd feiar til sida.

The Nature of Order is not only a summa summarum of what Oxford University Press has called "The World of Christopher Alexander", but it is surely one of the most ambitious books ever published. If its profound argument -- that order in both nature and in what we build are essentially the same -- is ultimately understood and accepted by serious readers, it may prove to be one of the most consequential works Oxford has published in all its 500 years. - William McClung, special project editor for Oxford University Press, former senior editor of the University of California Press

Ikkje mange bøker får ein slik omtale, og eg er viss om at hovudstaden vår ville gått ei betre framtid i møte viss byplanleggjarane lånte Christopher Alexander eit øyra. Dei femten livsverdiane og Alexanders teori om sentra, mellom anna, er ikkje berre tåkeprat henta ut or skoddeheimen. Vi har her å gjera med ein framifrå vitskapsmann og ein stor tenkjar. Historia vil døma oss hardt viss vi ikkje snart tek han på alvor!

Publisert som lesarbrev i Dag og Tid. Nr. 19. 11. mai - 17. mai 2012. 51. årgangen. Side 32.

Å skape byggverk som er på parti med livet

På podcast-showet Levevei.no har den gresk-australske matematikeren Nikos A. Salingaros (f. 1952) en samtale med J.A. Arnfinsen om økologisk bærekraftige strukturer som resonnerer med menneskets grunnleggende behov. Salingaros er en verdensledende arkitekturteoretiker og pioner innen biofilisk design.

Intervjuet starter med en redegjørelse av hvordan Salingaros fattet interesse for arbeidene til Christopher Alexander, hvordan disse to gigantene møttes og hvordan samarbeidet med Alexander etter hvert førte til at Salingaros begynte å utvikle sine egne ideer om arkitektur. Hvilket i dag har gjort ham til en av verdens fremste arkitekturteoretikere.

Noe jeg selv ikke hadde reflektert over er hvordan modernismen ville vært en umulighet innenfor tidligere sivilisasjoner, simpelthen fordi den bygges opp av elementer som er for tunge til å settes på plass med muskelkraft, samt bruk av materialer som krever mye energi å framstille. Dette er noe av grunnen til at modernismen er hva man kan kalle objektorientert, mens tradisjonell, historisk og klassisk arkitektur er elementorientert (se diskusjonstråden til denne artikkelen).

Modernismen er objektorientert til en sånn grad at den må karakteriseres som fundamentalistisk. Hvilket har gitt oss en sivilisasjon preget av geometrisk fundamentalisme (se “Geometric Fundamentalism”, kapittel fra boka A Theory of Architecture, 2006). I samtalen slår Salingaros fast følgende: ”Our society is drunk, it is intoxicated on pursuing novelty, it is pursuing novelty at all costs, even at the cost of civilization itself.”

Nikos Salingaros

Fordi modernistiske typologier aldri tidligere har vært mulig å framstille, og da naturen selv også utfolder seg gjennom en elementstruktur, framstår objektorientert arkitektur som noe nytt, hvilket det også er. Moderne strukturer har aldri tidligere vært sett i jordens historie, hverken før eller etter mennesket entret banen. Men nettopp derfor er disse strukturene totalt løsrevet fra naturen og historien, og hverken en del av oss eller verden. De er rett og slett anti-natur, hverken mer eller mindre.

Arnfinsen kommer i samtalen bl.a. inn på Alexanders “mirror of the self”-test, hvor man sammenligner to objekter av samme slag og størrelse, for å kjenne etter hvilket som sammenfaller best med indre følelser. Alexander har vist at personer som trenes i denne testen, slik at de blir fridd fra forutinntattheter, i 80-90 prosent av tilfellene kommer til samme konklusjon om hvilket av disse to sammenlignbare objektene som har mest liv. Denne testen beviser således empirisk at liv i materien ikke er en subjektiv men en objektiv størrelse.

Arnfinsen og Alexander har en felles attraktor gjennom den japanske kampsporten aikido, hvor man på samme vis vurderer to bevegelser for å bedømme hvilken som responderer best med utøverens indre selv.

Salingaros har videreutviklet Alexanders metode til å kunne bestemme en bygnings suksess prosentvis ut fra i hvor sterk grad den er bærer av de 15 transformasjonene for helhet, som ligger bak skapelsen av universet og evolusjonen.

Et annet tema er menneskesinnets fraktale dimensjon, som må finne sitt motstykke i omgivelsene. Kafédesignere er eksperter i å utforme fraktale miljøer, noe som gjør dette tredje rommet til et sted mange søker for å få en vitamininnsprøyting, vekk fra sterile kontorlandskap.

Intervjuet dreier inn på mange tema, jeg vil på det sterkeste oppfordre til å lytte til denne samtalen, hvor vi treffer en meget engasjert Salingaros i toppform!

Lytt til intervjuet i sin helhet her.

Les også relevant utveksling mellom Slavoj Žižek og Nikos Salingaros her.

Artikkelen er publisert hos Kulturverk søndag 2. februar 2013.