Tre lommelandsbyer på Østlandet?

Det er frustrerende å se at de som bygger landet fremdeles befinner seg på amatørstadiet innen økososial design, eller integrativ økososial design, som er enda bedre for å beskrive en prosess som aldri tar slutt. For slik er god design, i konstant endring, lik naturen selv. Denne mangelen på kunnskap finner vi i alle ledd, hos arkitektene, byråkratene, politikerne, utbyggerne og ingeniørene. Ikke bare at de mangler kunnskap, den kunnskapen de har er biofob, og ødelegger slik både relasjonene mellom mennesker og mellom mennesket og naturen.

Ross Chapin er den arkitekten som klarest har forstått hvordan å hente fram de beste kreftene i mennesket gjennom å aktivt designe for inngruppa.

Her står han tilfreds foran et av sine lommenabolag, og han har virkelig all grunn til å være stolt!

Klikk i bildet for en forstørrelse.

Det Norge vi har bygget etter krigen er ikke verdt å elske, men også hva som var verdt å elske har vi ødelagt. I sin bok ”Skønhedens befrielse” maler Morten Skriver ut for oss hvordan denne ødeleggelsen har herjet hans hjemland Danmark, hvor hans barndoms kulturlandskap og byer gjennomgikk en altomseggripende heslighetsprosess. Utvilsomt har denne prosessen medvirket til å fylle det moderne mennesket med en biofob angst, for alternativet er å innse at vi i vår forvirring har ødelagt våre omgivelser. Vi lever med en uoverkommelig kognitiv dissonans.

I boka ”After Progress” (2015) av John Michael Greer definerer han biofobia på følgende vis: ”En gjennomtrengende terror og et hat mot biologisk eksistens som former det vanligvis unevnte fundamentet for så mye av samtidskulturen”.

Det finnes imidlertid mennesker som ikke har latt seg oppsluke av en biofob samtidskultur, og noen av disse har skrevet viktige bøker som igjen kan fylle våre hjerter og sinn med biofilia, eller kjærlighet til livet. Jeg vil her kort presentere tre bøker av særlig betydning.

Menneskeforståelse bør
være fundamentet
for god design.

”Det biologiske mennesket – individer og samfunn i lys av evolusjon”, av atferdsøkolog Terje Bongard, er kort og godt den beste og mest helhetlige boka om menneskeatferd som noensinne er skrevet. Den er pensum på legestudiet, men burde absolutt også vært pensum for arkitekter. Jeg vil si det så sterkt at ingen arkitekt burde fått lov til å tegne så mye som en strek uten å ha lest ”Det biologiske mennesket”, for hvordan kan de designe for mennesker uten å vite hva et menneske er, og hvorfor vi er som vi er?

”Pocket Neighborhoods – Creating Small Scale Community in a Large Scale World”, av den amerikanske arkitekten Ross Chapin, bygger på et av de viktigste trekk ved det biologiske mennesket, nemlig inngruppa. Idealet hos de som bygger landet er utgruppa, materialisert gjennom bilindustriens eneboliger og Le Corbusiers tårnet i parken. Utviklingslinja går fra den engelske hærskapsboligen til den suburbane eneboligen som til slutt ble stablet på høykant for å gjøre den mer tilgjengelig for arbeiderklassen. Parken, som var ment å omslutte tårnet i parken på samme vis som for den engelske hærskapsboligen, er det i dag lite igjen av. Begge typologiene ble skapt ut fra ideen om å forlate den kaotiske, tradisjonelle byen, og leve rene liv borte fra byens larm. Bolig, arbeid og fritid er her separate enheter, som ikke under noen omstendighet må blandes, for da kan kaoskreftene tilsmusse det rene suburbane paradiset.

Tårnet i parken - den ultimate demokratisering av den engelske hærskapsboligen.

For det suburbane mennesket er det private det helligste i livet. Man lever atomiserte liv hvor man realiserer seg selv, hvor allmenningene er døde og konkurranseinstinktet råder. Vi kan tydelig se hvordan dette gir seg utslag i stadig større eneboliger, som man kan fylle med stadig flere ting, og som spiser opp alle forsøk på energieffektivisering. Denne utgruppekonkurransen er etter økonomen Torstein Veblen selve fundamentet for den økonomiske veksten. Nate Hagens kommer inn på det samme i slutten av sin forelesning ved Hawaiis universitet, et mesterlig foredrag anbefalt av Terje Bongard.

Terje Bongard: Veldig bra. Jeg forsøker jo å holde slike foredrag, men det er svært krevende å holde hodet kaldt hele tiden. Se særlig 40.20 og 45.50. Det eneste han mangler er en politisk løsning ala RID-modellen. Vi har nå startet oversettelsen av boka vår, og håper å få den ferdig i år. Vi må ha noe mer å gå for, noe som kan erstatte vekstøkonomien.

I lommenabolaget kveler vi de mørke kreftene i handikapprinsippet, grunnlaget for all menneskeatferd, gjennom aktiv bruk av inngruppa og de gode inngruppekreftene. Mennesker trives best i inngrupper, i stammefellesskapet, og det at vi har utradert inngruppa i våre fysiske omgivelser er av de viktigste årsakene til den fremmedgjøringen det moderne mennesket kjenner på. I inngruppa søker man ikke sosioøkonomisk status gjennom prangende atferd, slik dette kommer til uttrykk i en suburban setting gjennom store McMansions, BMW i garasjen, privat hjemmekino og hytte med boblebad på fjellet. Nei, i inngruppa er det generøsitetsprinsippet som gjelder, de som bryr seg mest om fellesskapet, om allmenningen, oppnår her høyest sosial status. Det er disse kreftene som må dyrkes fram i et samfunn som har bærekraft som mål!

Inngruppedesign!

Her er det ikke McMansions og biler som gir status, men det å ha omsorg for allmenningen, å være generøs.

Klikk i bildet for en forstørrelse.

Ross Chapin er verdens fremste økososiale arkitekt, den som best forstår hvordan å sy sammen sterke småskala samfunn med identitet og trivsel. Til formålet har han utviklet et sett designnøkler som må følges, er disse svakt til stede blir inngruppefellesskapet svakere, og i verste fall kan det oppstå et lommehull hvor man utdefineres som et utgruppemonster. Da er lommehelvetet løs, en skjebne jeg ikke unner min verste fiende. Pushwagners Klaxton blir barnemat til sammenlikning.

I foredraget fra Tankeranglingsfestivalen forklarer Bongard hvordan inngruppa fungerer.

”A Pattern Language” av Christopher Alexander er en av verdens mest solgte bøker om arkitektur, hvis ikke den mest solgte, og i 2017 har den 40-års jubileum. I denne anledning har jeg foreslått en ”Pattern Language”-konferanse i Hurdal. Boka beskriver hvordan alt henger sammen med alt i et nettverk av mønstre, hvor disse til sammen danner sterke og sammenvevde menneskelige økosamfunn.

Terje Bongard er en beundrer av lommenabolagene til Ross Chapin, og Chapin gjør det klart at han ikke kan uttrykke sin gjeld til Christopher Alexander.

Mens lommenabolagene popper opp i USA og småhusbevegelsen applauderes av celebriteter som Oprah Winfrey, har ikke Norge et eneste velfungerende lommenabolag å vise til. Vi er fullstendig akterutseilt, vi har forspilt oljeformuen på modernistisk ikonarkitektur og nordmenn har blitt et folkeslag av selvopptatte utgruppe-egoister. Dette kan vi nå gjøre noe med!

For øyeblikket ligger det til rette for å bygge tre lommelandsbyer på Østlandet, i kommunene Gjøvik, Østre Toten og Hurdal, som er nabokommuner i en nord-sør-akse. Realiseres disse lommelandsbyene blir de liggende som perler på ei snor, men i tre veldig ulike kommuner. Hurdal ligger i de dype skoger, Østre Toten befinner seg på landets mest fruktbare matjord, mens Gjøvik er mjøsregionens største bykommune. Dette kan bli et unikt perlekjede med tre særegne lommeperler, som vil gjøre verden stum av beundring.

Mjøspromenaden strekker seg ca tre km hver veg nord og sør for Hunnselva, men nordover ligger den stort sett på baksida av RV. 4. Sørover derimot får man god kontakt med Mjøsa, hvor den ble etablert på fyllmasser fra Fjellhallen for å komme på utsiden av flishoggeriet på Huntonstranda.

Wikimedia.

Nylig har indrefileten i Gjøvik sentrum, Huntonstranda, blitt frigjort. Her har Hunton Fiber hatt flishuggeriet sitt, og stedet har vært dominert av store flishauger. Dette skal nå flyttes i sammenheng med ny fabrikketablering. I noen år har Hunton produsert trefiberisolasjonen sin av polsk furu, men denne produksjonen flagges nå hjem til Gjøvik, hvor man skal benytte norsk gran. De lange fibrene i grana vil gi et unikt isolasjonsprodukt, hvor naturfiberens isolerende egenskaper kombineres med god varmelagringskapasitet, meget gode fuktbuffrende egenskaper, god støydemping, lagring av CO2 samt null avfallsproblemer. Det bygningsbiologiske Norge har grunn til å glede seg!

Huntonstranda er en glimrende mulighet til å etablere verdens første og største bylommelandsby, bygget opp av chapinske lommenabolag. Ross Chapin er klar på at dess mer sentralt et lommenabolag ligger, dess mindre kan lommehusene bygges uten at hyttefølelsen setter inn. Dette grunnet tilgangen til offentlige friområder, det tredje rom og andre kulturtilbud. Beliggende midt i byen med fem minutters gange til den nye skysstasjonen er det en selvfølge at bilen bannlyses fra lommelandsbyen. De som ønsker tilgang til bil får heller inngå i bilringer, som har potensial til å redusere biltettheten til en trettendedel.

Utsyn mot Hveemsåsen fra Balke kirke, hvor friluftslegenden Nils Faarlund igjen vandrer etter å ha vendt hjem fra Hemsedal til slektsgården på Toten. Min største opplevelse sommeren 2016 var å vandre en runde sammen med Faarlund etter Hveemsåsens stier.

Faarlunds klatre- og filosofivenn Arne Næss var en sterk talsmann for lommelandsbyen, og var i sine vyer overbevist om at vi i framtida ville bo i små hus rundt felles tun.

Wikimedia.

For noen år siden var det et initiativ for å etablere mindre økosamfunn på Østre Toten, men jeg fikk en følelse av at politikerne helst så at dette var noe som skulle stues vekk i bortgjemte gutuer. Det var ingen virkelig entusiasme, men fantes det noen særlinger som ønsket å bo slik var det greit så lenge de holdt seg i utkantene. Derimot var det en enorm entusiasme å spore da de i en skuff gjenfant et 1970-talls ferdigregulert exurbant "eden" på Hveemsåsen over Skreia, hvorpå ordføreren entusiastisk proklamerte at noe slikt ville de aldri fått lov til i dag.

Hadde disse menneskene lest Ross Chapins bok ville de grått av glede over at dette vidunderlige området på Skreias tak, ved de flotte turstiene på Hveemsåsen, ikke langt fra Lenaelva hvor storørreten igjen vandrer, med utsyn mot Totenåsen, Mjøsa og de fagre totenbygder, ikke var gått tapt til det suburbane. Lommelandsbyen er det som best tjener mennesket, inngruppa bærer i seg løsningen på alle de problemer menneskeheten står overfor, det er her de beste egenskapene i menneskenaturen kommer til sin rett. Alt dette er klart og tydelig beskrevet i "Det biologiske mennesket".

Å ofre dette området til destruktive og utdaterte suburbane modeller vil være en forbrytelse, men fremfor alt vil det være en tapt mulighet. Lommelandsbyen tilbyr det moderne mennesket stammesamfunnets fortrinn i fornyet form. Inngruppa er det viktigste verktøyet vi har for å rette opp igjen en skakkjørt verden, Terje Bongard har vist oss hvorfor, Ross Chapin hvordan. De som er fiender av lommelandsbyen er fiender av sivilisasjonen og våre barns framtid. Hvis du ikke tror meg, les Bongards bok!

Den gamle delen av Hurdal økolandsby har en god morfogenesisk karakter, men mangler gode tun. Den nye delen av landsbyen har et kaldt, mekanisk uttrykk, men vi får håpe tunene vil bli bedre definert, selv om det er langt igjen til kvalitetene vi finner i de chapinske lommetunene.

Skal økolandsbyen bli en suksess bør byggetrinn to og tre utformes i samsvar med designnøklene for lommenabolaget.

Wikimedia.

Heller ikke i Hurdals økolandsby ser de ut til å ha lest boka til Chapin. De er nå inne i en hektisk byggeperiode, men de tunene de har designet mangler flere av designnøklene, og de har ikke forstått verandaenes rolle som bindemiddel mellom det private og fellesrommet i hjertet. Dette er utrolig synd, og jeg anbefaler at landsbybeboerne nå kaster seg over den store lommenabolagsboka og setter den videre utbyggingen i ro til etter ”Pattern Language”-konferansen. I det minste bør tredje og siste byggetrinn av økolandsbyen bygges opp som en lommelandsby!

Det er trist å se at husene i Hurdal økolandsby ikke har spor av det viktigste designelementet for å skape gode mellommenneskelige fellesskap, hvilket er lommeverandaen.

Lommeverandaen fungerer både som lim og membran. Som lim ved at den er bindemiddelet mellom det private og fellesrommet, som membran ved at den gir en gradvis overgang mellom disse to elementene i livet.

Det er viktig at inngangen plasseres til siden, slik at det private tiltar innover i verandarommet.

Wikimedia.

Lommelandsbyen er ikke noe som skal stues vekk. Den skal være i sentrum av våre steder og vår bevissthet, vår stolthet, vårt framtidshåp. Min anbefaling er at disse tre kommunene nå går sammen og innleder et samarbeid med Ross Chapin og hans prisbelønte arkitektteam. Vi er gitt tre unike muligheter. Vi har kunnskapen vi trenger. Alt vi nå mangler er entusiasme og evnen til å tenke nytt!

Ressurser:

- Pocket Neighborhoods: Building Blocks for Resilient Communities. Pamflett av Ross Chapin som beskriver kjernekonseptene i et lommenabolag. Skriv ut og del!

- Jordreform endret landskapet. Artikkel som viser at før jordskiftereformen av 1859, inspirert av de amerikanske settlerne, var det vanlig i Norge å bo rundt fellestun.

Hos VD.

Forslag til utbedring av pumpehus

Pumpehuset nedenfor Grythengen ble svært ødeleggende for grenda og tunets karakter, hva Christopher Alexander ville kalt for en strukturødeleggelse. Dette fordi de som plasserte pumpehuset ikke var tilstrekkelig bevisste på helheten pumpehuset er del av, eller hva vi etter romerne kaller stedets genius loci.

Inntil pumpehuset utbedres må jeg legge på vent prosjektet om en permanent kulturvandring etter grenda. Grendevandringen våren 2017 ble en stor suksess. Det er synd hvis vi ikke kan integrere grenda etter Totenåsens apostel, Magnus Johansen Dahl, i det fireårige vandringsleds-prosjektet kulturkontoret innleder i 2018.

Egentlig skulle jeg vært godt igang med å lage til en kulturvandring for grenda mi nå, med informasjonstavler, nettsted og brosjyre. Men jeg kan ikke lede grendevandrere forbi dette ondskapens hus, der det står som et gravmonument over en tapt grendekultur, opphøyet på en pidestall, hvor det håner tunet på Grythengen, grendas velkomstsportal.

Jeg vil derfor forsøke å komme med forslag til utbedringer.

Alternativ 1

Mitt opprinnelige ønske var at pumpehuset ble plassert nedenfor krysset mot Grythe.

Opprinnelig foreslo jeg at pumpehuset burde plasseres nedenfor krysset mot Grythe. Dette ble imidlertid avvist grunnet frykt for ustabilt vanntrykk for de øverst oppe i grenda. Personlig er jeg overbevist om at dette langt ville vært å foretrekke framfor så stygt pumpehuset ble stående nå, og uansett ville nok pumpetrykket blitt bedre enn hva det var.

Derfor bør kommunen innrømme at de tok et feil valg og flytte pumbehuset nedenfor krysset, slik at prosjektet får en fullkommen utgang. Man bør da grave seg inn i den høye kanten ut mot vegen, støype et betonghus over pumpebrønnen istedenfor det nåværende av tre, for til slutt å dekke over alt sammen med jord og torv. Da vil pumpehuset nærmest fullstendig forsvinne ut av landskapet og bevisstheten.

Som en bonus vil denne løsningen øke trafikksikkerheten markant.

Trafikkfarlig er det også. Var pumpehuset plassert på nedsida av krysset, slik jeg ønsket, ville man ikke stengt for sikten. Biler kan komme raskt ovenfra og er det glatt er det ikke lett å stoppe.

Alternativ 2

Som det framgår av bildet ligger pumpehuset unødvendig høyt, å fjerne den øverste ringen av pumpebrønnen for å legge det lavere i terrenget vil være en fordel på alle måter. Samtidig må man rette opp pumpehuset slik at det synkroniserer med det gamle tunet det er en del av.

Alternativ to er å plassere pumpehuset slik det skulle vært gjort hvis man hadde gjort jobben riktig. Dette vil si at det senkes en pumpering og rettes opp til å harmonere med tunet. Når man arbeider med et sårbart historisk miljø plikter man å vise den største varsomhet. Det har man ikke gjort her. De gamle gårdstunene er Norges sjel!

Alternativ 3

Pumpehuset dominerer veldig oppe fra kjørbrua, samt at det tydelig høres, særlig vifta i ventilen. Avtalen var at denne skulle plasseres på framsida over døra. Antenna er også stygg.

Vil man ikke senke pumpehuset må det som et minimum rettes og pyntes opp. Det må males rødt, legges på rød, levende teglstein (ikke betongstein), lages flotte utskjærte vindskier samt bygges et klokketårn man setter den stygge antenna i. Den nitriste ståldøra må males og påmonteres vakre jernbeslag med tradisjonelle former.

Alternativ 4

Stabburet etter Even Helmer Holmstad har hundreårsjubileum i 1920. La oss gjøre pumpehuset til en refleksjon av stabburet innen feiringen tar til!

"Try your best to make a new thing which, as far as possible, reflects, respects, and honors what is there already." – Christopher Alexander

"It means that we should honor and respect the structure that exists, and try to preserve this deep physical configuration in whatever new things we do. The new should always grow out of respect for what is there now, and what was there before." – Christopher Alexander

"For life to occur, EVERYTHING is governed by the wholeness from which it came." – Christopher Alexander

Kommunen ved teknisk etat har ikke respekt den eksisterende strukturen i pumpehusets omgivelser, samt plassens historie. Pumpehuset er plassert like ved den gamle brønnen, mens man nå pumper opp vann fra Mjøsas dyp. Istedenfor å underordne seg er pumpehuset satt på en pidestall, lik et seiersmonument. Istedenfor å harmonere med tunet, skaper det disharmoni ved å stå skakt på tunet. I motsetning til stabburet, som er skjønnhet ned i minste detalj, er pumpehuset stygt og heslig ned til minste detalj. Derfor må pumpehuset opp på stabburets nivå og bli et ekko av dette, der de står rett imot hverandre. Ekkoer er en av de 15 transformasjonene for helhet, hvor ekkoet er likt sitt utgangspunkt, men av en svakere styrke.

Vil man ikke på noen måte flytte på pumpehuset, må dette tildekkes av et skall som er et ekko av stabburet. Dette skallet bygges så lite som mulig utenpå pumpehuset, samtidig som man foretar en avretting, slik at pumpehuset harmonerer med tunet. Proporsjonene på skallet må være likt stabburet, ellers vil det hele bli som en boks, mens en vakker bygning har form av et klart rektangel.

I forkant bør bygges en vakker svalgang med tak over, med en benk på hver side hvor grendevandrerne kan søke ly for regnet eller den stekende solen. Ned fra svalgangen har man ei trapp, ikke en pukket veg.

Ved siden av pumpehuset, kamuflert som et stabbur, setter man en rastebenk, hvor grendevandrerne kan spise sin niste. Her setter man også opp grendas informasjonssenter, med informasjonstavler om forskjellige ruter og hva som er å se etter de forskjellige vandringsledene, informasjon om vanskelighetsgrad med mer. Stabburet står i krysset hvor tre veger møtes, nyvegen nede fra sagplassen, gamlevegen ned til Smedshammer og vegen ned til nye Solhaugverkstedet. Derfor er dette en ideell plass for grendas informasjonssenter!

Vil man ikke på noe vis flytte på pumpehuset, finnes det ikke annen råd enn å kamuflere det bak et ytre skall, som en refleksjon av stabburet. I forkant har man en liten svalgang med en benk på hver side, hvor grendevandrere kan søke ly. Ned fra denne fører ei lita trapp.

Ved siden av, der hvor kvilebrakka står, setter man en rastebenk. Her plasseres også informasjonstavler over grenda og de forskjellige grendevandringene, om man ønsker vanskelig terreng etter elva, eller enklere ruter etter gamle stier. Et naturlig endepunkt for grendevandringen kan være Hongsætra.

Rundt pumpehuset, som nå har skikkelse av et stabbur, opparbeides det med blomstereng og prydtrær.

Helmer den yngre har sommeren 2017 gjort en fenomenal jobb med å gjenvinne verdigheten til det gamle våningshuset på Grythengen. Nå plikter Østre Toten kommune å gjøre en like bra jobb med pumpehuset, for slik å gjenvinne verdigheten til tunet og grenda.

Kronborgsætergrenda sett fra Holmstadengen, hvor Totenåsens apostel, Magnus Johansen Dahl, holdt til.

Herr Fossemøllens sønne-sønne-sønnesønns døtre sittende på trappa til stabburet deres tippoldefar satte opp. Måtte det bli like hyggelig å sitte på trappa til pumpehuset!

Bekken som forsvant

Et veldig trist resultat av gravingen av nytt va-anlegg var at bekken gjennom skogen min forsvant, sannsynligvis ble åra kuttet da man grov over vegen sist vinter. Det er en inkonsekvens her, da det ble forlangt at den flotte skjermingshaugen i overkant av skogen min, som ble prosjektets eneste store suksess, skulle konsekvensutredes. Det at bekken kunne forsvinne, og med dette et helt økosystem bli borte, ble aldri konsekvensutredet. Selv etter det kraftige regnværet som har vært i høst kan man ikke se snurten av bekken.

Under denne trebrua over bekken har det alltid stått dammer av vann, selv gjennom de verste tørrsomre. Om vinteren har det dannet seg skøyve i et bredt lag. Om våren vokste her maigull og bekkeblom. Nå vokser istedenfor skogsvafler og brennesle i bekkeleiet.

Da man har gravd dypt og lagt et dreneringslag av pukk nederst i va-grøfta, kan man regne med at det vil ta mange år før vannåra finner tilbake til sitt utløp øverst i bekken. I mellomtiden bør man, for å bevare bekken med tilhørende økosystem, legge en vannslange fra pumpehuset gjennom røret under vegen, hvor det kan risle litt vann i sommerhalvåret.

Til slutt følger en oversiktsvideo som begynner med å følge det gamle bekkeleiet, hvoretter vi tar en titt på skjermingshaugen, for så å avslutte med pumpehuset og tilstøtende områder.

Det er mitt ønske at kommunen tar denne saken inn i det fireårige stiprosjektet 2018-2022, og at hele prosjektet er gjennomført, inklusive informasjonstavler, nettsted for grendevandringer etter Kronborgsætergrenda, samt en pamflett over grenda, innen 100-års jubileet til stabburet etter Even Helmer Holmstad i 2020.

Relatert

Gårdstunets betydning for positivt rom

En forsvunnet bekk og et skakt pumpehus

God estetik gör oss lyckligare och mer sociala

Fellesvandring etter Kronborgsætergrenda

Artikkelen hos Debatt1.

Kulturvandringen etter grenda vår onsdag 31. mai 2017 ble en stor suksess, vi kunne kanskje vært flere, men innholdsmessig var den fenomenal. Så de som ikke stilte opp gikk virkelig glipp av noe.

Et lite utsnitt fra grenda.

-Wikimedia.

Vandringen begynte kl. 17:00, jeg trodde det var 18:00, men vi møtte heldigvis i god tid. Første seksjon var om livet i gamle dager her helt nederst i Kronborgsætergrenda, ved tidligere Solhaug Trevare.

Den store overraskelsen var at her var også et grendemeiere, ett av 15 på Toten, som var i drift fra 1878 til 1905. Dette lå rett på andre sida av elva, ved Olterud gård, og man kan framdeles se hvor det var.

Olterud i Skreien, Østre Toten, ca. 1920. Den lave bygningen med hvit mur midt i bildet er det gamle Skreiens meieri.

Foto: Sigurd Røisli.

Harald Holmstad, bror til min bestefar, fikk jeg vite at først drev landhandleri på Kapp, deretter ved Kvastad, som seinere ble Fossum handel, før han flyttet inn i lokaler i første etasje øverst i Solhaug trevares lokaler. I tillegg var her Olterud landhandleri, hvor min oldefar i sin tid var kjøpmann, så her var en tid tre landhandlerier. Harald ble nok etter hvert utkonkurrert og flyttet lokalene ned til Skreia, hvor Mistereggen seinere overtok disse.

Olaug, Solveig og Harald Holmstad ved landhandleriet Kvastad i Skreien.

Kilde: Hellbjørg Skullerud

Fossum ble visstnok regnet som litt av en Bør Børson i grenda, og det var han som drog i gang den omfattende produksjonen av totenkringler i de tusen hjem i Øverskreien, som han samlet inn og kjørte inn til kjøpmenn i hovedstaden. Min bestemor var en av disse kringlebakerne, og min far trodde hun kunne være oppe i 1000 kringler om dagen.

Vandringen tok til ved tidligere Solhaug trevarefabrikk nederst i Kronborgsætergrenda. Kvastad, hvor Fossum drev sin virksomhet, skimtes i bakgrunnen. Her husker jeg at jeg stjal druer, og til straff gav Fossum meg ei plate melkesjokolade. En straff det gikk an å leve med.

Dette fotografiet er benyttet i Ungarns wikipedia-artikkel for Østre Toten.

- Wikimedia.

Litt lenger opp fikk jeg vite at den mystiske Per Post og potetåkeren hans var ingen ringere enn Peder Holmstad (1843-1911), bror til min tippoldemor Marie Andersdatter Holmstad. Han bodde i en bygning oppe på Holmstad, som han donerte til Skreiens bedehus, mot at han skulle få bo i første-etasje ut livet. Han arbeidet som landpostbud, derav navnet Per Post (trolig utledet fra "sendes per post"), men om det var noe posthus i Øverskreien var det ingen som visste.

Her nederst i Grythengen ved bredden av Olterudelva hadde Per Post potetåkeren sin, å få oppklart at han var bror til min tippoldemor var riktig morsomt. På de tykke granleggene ser man at det begynner å bli noen år siden potetene vokste her. Rådyrene setter i dag stor pris på potetjordet til Peder Holmstad, da de foretrekker å kvile på den myke skogbunnen under de store granene.

-Wikimedia.

Videre fikk jeg oppklart at det er Kløvstadbekken og ikke bedehusbekken, som markerer skillet mellom Hoff og Balke kirkesogn.

I Blåveissvingen møtte oss et trist syn, da et bygdedyr hadde vært på ferde i nattens mulm og mørke og dumpet et søppellass nedover dalsida. Best å ikke vise dette her.

Blåveissvingen i fjor høst.

Fra gammelt av gikk vegen her, hvoretter den seinere ble flyttet på oversida av Blåveissvingen, for deretter å følge sitt opprinnelige løp igjen med nyvegen. Etter svingen svingte imidlertid gamlevegen opp mot Grythengen.

Til venstre i Blåveissvingen var et masseuttak, dette fikk jeg vite var et grustak fra gammelt av. Det var her i dette uttaket jeg mente at grendas nye pumpehus burde vært plassert, men Teknisk Etat vendte det døve øre til. Dette viste seg å være en stor tragedie for grenda.

-Wikimedia.

Ovenfor Blåveissvingen snakket vi litt om den første trevaren til Johan Solhaug, som ble etablert ved Olterudelva i 1907. Om det kunne ha vært ei mølle her tidligere var det ingen som hadde hørt noe om.

Ellers ble det nevnt mange plasser og navn etter vandringen oppover vegen, bl.a. at Skomakerstuggun var en husmannsplass under Kløvstad. Jeg fikk vite at Holmstad brant ned til grunnen i 1728, og at gården ikke har grunn mot elva. Holmstadengen og Grythengen er/var således nabobruk. Trist å tenke på hvordan disse fantastiske engene i dag har blomstret av, et stort tap for grenda og totenbygdene.

Grythengen høsten 2016.

-Wikimedia.

Turleder Ragnar kunne fortelle at de som guttunger hadde dampet opp et brev fra mattilsynet til deres far, som da drev bakeri, og de hadde tilføyd at mattilsynet mente det luktet grisemøkk av kringlene hans. De hadde så overlevert brevet og gjemt seg for å overvære reaksjonen. Han ble meget morsk og utbrøt: "Jeg tenkte det nok!"

Ved Kronborgsætra fortalte Inger-Marit om Borghild, som drev Kronborgsætra pensjonat, hun var den beste og mest fantastiske vertinna prest Karsten Isaksen hadde truffet under sine mange reiser i Norges land. Hun var like kort som hun var bred, og det var hun som i sin tid inviterte fylkeskommunen til Kronborgsætra, hvor hun serverte og oppvartet dem etter alle kunstens regler. De ble så fornøyde at de gav grenda ny fylkesveg.

Kronborgsætra var under Borghild og seinere Seljeflot berømt i hovedstaden for sin bevertning, og grenda var under disse unike personligheter og gourmetkokker Totens fremste turistmål. Det kunne grenda fremdeles vært i dag, hvis man hadde tatt bedre vare på de to engene.

Turleder Inger Marit ledet oss deretter helt opp til Holmstadsveen, hvor man kan se Mjøsa hele sju steder.

På Holmstadsveen husker jeg vi brukte å ha avslutninger for yngres, et tilbud på Skreiens bedehus for de yngre. Tømmerstua på bildet er nå tatt ned og flyttet som hytte til Trysil. Før denne stod et 2-etasjers våningshus her. Låven står fremdeles.

-Wikimedia.

Mens vi nøt utsikta fra Holmstadsveen berettet Inger-Marit om en gammel rettssak oppe på Hongsætra, som er neste stopp hvis man vandrer videre. Denne finnes på lokalhistorie-wikien:

“I et tingbokutdrag fra tingbok 28 for Toten sorenskriveri kan man lese at det 11. juni 1725 var rettsak på Hongsætra. Sorenskriveren var der sammen med seks domsmenn. Rettssaka dreide seg om at Jens Enge, som ifølge en bykselsseddel fra 1698 hadde sæterretten på Hongsætra, reiste sak mot Jacob Holmstad. Jacob Holmstad ble beskyldt for å ha tatt to-tre bråter og rydninger i sætermarka til Hongsætra. Dessuten skulle Holmstad ha “bortført en del møkk fra slåttvollen”. Jens Enge beskyldte også Ole Klauvstad og Tomas (Tommes) Skinstad for å sætre på Hongsætra uten å betale for seg. I den relativt omfattende vitneførselen kommer det også fram at det var strid om ei sve i grenselandet mellom utmarka til Holmstad og Hongsætra. Da saken ble tatt opp til doms på Narum 24. juli 1725 ble Jacob Holmstad frikjent, ettersom Jens Enge ikke kunne påvise grenser for Hongsætra. I saken mot Thomas Skinstad og Ole Klauvstad gikk det annerledes. Tomas ble dømt til å betale Jens Enge 12 riksdaler i erstatning for møkka han hadde solgt til Jacob Holmstad, for beite og for kostnader med saken.”

Ned igjen etter gamlevegen mot Holmstadengen. Under vandringen fikk jeg full klarhet i hvor de gamle vegene gikk.

Da vi passerte Sønsteby fortalte Helmer den yngre om at Johan Vestby i sin tid var intervjuet av Totens blad, med et stort høylass etter fjordingen sin. Han sa da at han het Johan Vestby og kjørte høy fra Østby til Sønsteby.

Helmer kunne fortelle at Mina, kona til Johan, serverte verdens beste sviskegraut for dem da de som guttunger passerte her på veg ut mot åsen.

Jeg kan selv huske at jeg fikk sitte på med Johan på sleden hans om vinteren hjem fra skolen.

-Wikimedia.

Vandringsfølget ankommer Holmstadengen, turens høydepunkt, i strålende vårvær. Dette blir nesten som dengang folk kom vandrende fra de mange grendene rundt Totenåsen, for å lytte til emissær Magnus Johansen Dahl nede på Skreiens bedehus.

Til venstre går vegen ned til Nygardseterdammen og over Olterudelva. Det var ingen som visste noe om om denne tidligere gikk over til Røise?

-Wikimedia.

Våningshuset til husmannssønnen, skomakeren, jordbrukeren og omvandrende emissær Magnus Johansen Dahl fra Spydeberg, av meg gitt tittelen Totenåsens apostel, hvor han vant Landbruksselskapets diplom for sitt jordbruk. Her samlet han sangskatten Pris Herren, til utsyn over de vide totenbygder. Om ham er så meget skrevet, det er kun å gjøre et lite søk.

Dette blir nok et av de siste bildene av våningshuset i Holmstadengen, da taket har fått stygg medfart i løpet av vinteren. Får vi en snørik vinter kan det falle sammen, og med det så utrolig mye historie og identitet. Men heldigvis stod det og lyste for oss og gav oss en flott avslutning på grendevandringen dette året, før det faller ned og gjenforenes med sin store mester i det hinsidige. Men hvilket herlig vårbilde over et vidunderlig sted!

På tunet var enkel bevertning med totenkringler fra nærliggende Holmstad Hjemmebakeri, som har fortsatt med kringlebakst etter at Fossum gav seg. De bakes fremdeles for hånd av lynraske kvinnehender.

-Wikimedia.

Tusen takk til kulturkontoret som arrangerte denne lille grendevandringen. Og ikke minst tusen, tusen takk til turlederne Ragnar Holmstad og Inger-Marit Østby, som gjorde den til en slik minneverdig opplevelse!