Demokratiets arkitektur

Selv er jeg ingen stor tilhenger av den hippodamiske byplan, med sitt rettlinjede gatenettverk og soneinndeling. Den tradisjonelle, blandede, selvorganiserte byen, lik Gamla stan i Stockholm, appellerer langt sterkere til den biofile natur, med sin organiske og impulsive utforming. Men selv om moderne byplanleggere sier seg å være inspirert av Hippodamos fra Milet, er det viktige sider ved hans byplan de har oversett.

Suburbia

Agoraen eller stortorget var som i alle greske byer den sentrale allmenningen også i Hippodamos' byplaner, hvor man foretok sine innkjøp og de frie borgerne utformet byens politikk. I våre dager drømmer mange om å få til noe lignende over internettet. Allikevel blir det noe eget med agoraen, likesom det er noe håndfast og konkret over boken. Fra agoraen ble verbene ἀγοράζω, agorázō, "jeg handler", og ἀγορεύω, agoreúō, "jeg snakker i offentligheten", utledet.

Fram til modernistisk byplanlegging gjorde sitt inntog spilte "det tredje rom" agoraens rolle i europeiske og amerikanske byer. Med den moderne liberalismen og teknokratiets inntog fant man det best å kvitte seg med slike tåpeligheter, og heller innhylle borgernes liv i den avsondrede private sfære. Douglas Rushkoff (DR) beskriver denne politikken på følgende vis i et intervju med Peggy Nelson (PN) fra 2011:

DR: Fra 1920-tallet til 1970-tallet ble en ikonografi utviklet som viste korporasjonene som våre helter. I stedet for å kjøpe noe fra folk jeg kjenner, stoler jeg mer på "Quaker Oat Man" enn deg. Dette er et resultat av PR-kampanjer, og utviklingen av PR som et yrke.

PN: Har økningen av PR bare skjedd, eller gjorde de dette for å hindre ting fra å komme ut av kontroll?

DR: De måtte gjøre det for å hindre ting fra å komme ut av kontroll. De viktigste stegene i utviklingen av PR var alle i krisetider. For eksempel arbeiderbevegelsen; det var ikke bare det at arbeiderne gjorde opprør, men at folk så at de organiserte seg i motstandskamp. Det var et behov for å omskrive det som skjedde slik at folk ville tro at arbeideraktivister var dårlige og skumle mennesker, slik at vanlige folk foretrakk å flytte til forstedene og isolere seg fra dette mylderet av arbeidere, fra "massene". Eller for å gå tilbake til "Quaker Oats"-eksemplet, hvor man var vant til å se på produkter fra fjerntliggende fabrikker med mistro. Her er en vanlig brun boks langt bortefra, hvorfor skal jeg kjøpe dette i stedet for noe fra en person jeg har kjent hele livet? Massemedier er nødvendige for å gjøre deg mistroisk til naboen din, for så å overføre denne tilliten til en abstrakt entitet, et aksjeselskap, og tro at dette vil medføre en bedre morgendag og alt det der.

Det ble som mest utspekulert etter andre verdenskrig, da alle soldatene skulle hjem. Franklin D. Roosevelt rådførte seg med PR-folk. Traumatiserte veteraner var kommet tilbake fra andre verdenskrig, og alle visste at disse gutta var "freaked out and fucked up". Vi hadde tilstrekkelig med psykologi og psykiatri til å forstå at disse gutta var ute å kjøre, de visste hvordan å behandle våpen, og - dette var ille! Hvis veteranene vendte tilbake til den samme arbeiderbevegelsen som før andre verdenskrig, ville det ha vært over og ut. Så ideen var å skaffe et hus for disse gutta, å sørge for at de kjente seg bra, og vi fikk etableringen av Levittown og andre nøye planlagte boområder utformet med hjelp fra psykologer og samfunnsvitere. La oss plassere disse veteranene i et hus, la oss feire kjernefamilien!

PN: Så hjemmet blir en ting, i stedet for en rekke relasjoner?

DR: Definisjonen av hjemme slik folk bruker ordet nå betyr "mitt hus", snarere enn hva det hadde vært tidligere, som var "hvor jeg er fra". "Mitt hjem er New York, hva er ditt hjem?"

PN: Akkurat, min by.

DR: Hvor er du fra? Ikke den "strukturen". Men de måtte redefinere hva hjemme betyr, og de brukte en masse av det offentliges penger for å få til dette. De konstruerte hus i nabolag spesieldesignet for å isolere mennesker fra hverandre, og i særdeleshet for å hindre menn fra å kunne samles og organisere seg - det er ingen felles saler, ingen ølhaller i disse boligfeltene. De foretrakk menn som var opptatt med sine plener og med sine tre frukttrær i hver sin hage, med stadige oppussingsprosjekter; for kvinnene vil kjøkkenet være bakerst i huset, der de kan se barna leke i bakgården.

PN: Slik at de ikke ser naboen gå forbi. Ingen verandarom.

DR: Alt måtte være individuelt, dette ble planlagt! En mann med et boliglån å betale kommer ikke til å bli revolusjonær. Med et slikt beløp å tilbakebetale har han en eierandel i systemet. Sant nok, han er på feil side av gjeldsøkonomien, men i 30 år kunne han eie sitt eget hjem.

I vår tid har strategien med å isolere "massene" i sine "hjem" beskjeftiget med evigvarende oppussingsprosjekter, blitt altomfattende. Butikkhyllene og TV-kanalene flyter over med boligporno til inspirasjon for det neste oppussingsprosjektet, og den isolerte eneboligen ute i det stedløse suburbane har blitt opphøyet til vårt samfunns "hellige ku". Over alt finner man gigantiske byggevaresentra som leverer varene til denne oppussings-orgien, hvor "McMansionene" framstår lik superorgasmer alle higer etter.

Våre boområder har blitt menneskeørkener og på mine vandringer gjennom de norske byggefeltene kan jeg kjenne hvordan sjelen tørker ut. Her er alle allmenninger utraderte, hvor individualismens kvelende stank hviler over takmønene. Å kalle denne pregløse "strukturen" for "hjemme" blir selvsagt meningsløst. På samme vis som det blir meningsløst å kalle et plantefelt av sitkagran for skog. I begge tilfeller har vi å gjøre med en monokultur. Beboerne i byggefeltene blir lik sitkagrana, med spisse nåler og tørre kvister som rifter opp huden. Intet friskt kan vokse i deres skygge.

I 1977 leverte Christopher Alexander det monumentale bokverket "A Pattern Language", som snart har 40-års jubileum. Denne viser oss det suburbanes absolutte motstykke, den tradisjonelle byen, som består av et uendelig nettverk av relasjoner. Fordi denne boka i slik grad truer statenes og elitenes prosjekt med å isolere massene, ble den møtt med en rekke motstrategier. Først og fremst gjennom fortielsen av "A Pattern Language", for å etterlate den i et vakum av øredøvende taushet. Der man har måttet snakke har man avfeid Alexanders mesterverk som arkaisk, ambisiøst men praktisk ugjennomførbart, og i enkelte tilfeller har man uttrykt seg sarkastisk. Blir den nevnt ved arkitekturfakultetene er det i beste fall som en bakstreversk utopi. Alt dette er en forbrytelse mot menneskeheten, da man her fornekter det suburbanes antitese. Vi har å gjøre med det tapte Paradis, livets oase, allmenninghetens bibel!

Salingaros om APL:

Alexander prøvde å vise at arkitekturen knytter mennesker til sine omgivelser på et uendelig antall måter, hvorav de fleste som en del av underbevisstheten. Av denne grunn var det viktig å finne ut hva som fungerer; hva som føles behagelig; hva er psykologisk nærende; hva som tiltrekker heller enn frastøter. Disse løsningene, som finnes i store deler av verdens lokale byggeskikk, ble abstrahert og syntetisert i "A Pattern Language" for ca 20 år siden.

Dessverre, selv om han ikke sa det da, var det åpenbart at moderne arkitektur forfølger design-mål som er nesten det motsatte av hva som ble oppdaget i mønsteret-språket. Av denne grunn kunne enhver umiddelbart se at Alexanders funn ugyldiggjorde det meste av hva praktiserende arkitekter gjorde på denne tiden. Mønsterspråket ble identifisert som en alvorlig trussel mot det arkitektoniske fellesskapet. Det ble følgelig undertrykt. Å angripe boka i offentligheten ville bare gi den mer publisitet, så den ble omstendelig avvist som irrelevant på arkitektskoler, faglige konferanser og i publikasjoner.

Nå, 20 år seinere, har dataforskere oppdaget at koblingene som ligger til grunn for mønsterspråket i sannhet er universelle, som Alexander opprinnelig hevdet. Hans arbeid har oppnådd den høyeste aktelse innen informatikk. Alexander selv har brukt de siste tjue årene til å gi vitenskapelig underbyggelse for sine funn, for å dempe kritikken. Han vil publisere dette i det kommende firebinds-verket med tittelen "The Nature of Order". Hans nye resultater trekker støtte fra kompleksitetsteori, fraktaler, nevrale nettverk, og mange andre disipliner i forkant av vitenskapen.

Etter utgivelsen av dette nybrottsarbeidet bør vår sivilisasjon seriøst stille seg spørsmålet om hvorfor den har ignorert "A Pattern Language" så lenge, og å ta ansvaret for den skaden som dette har medført for våre byer, bydeler, bygninger, og vår mentale helse.

Derfor, de som ønsker allmenningenes tilbakekomst, støtt en "Pattern Language"-konferanse i Hurdal!

- A Pattern Language Conference in the Sustainable Valley of Hurdal in 2017?

Hippodamos organiserte sin byplan i inngruppe-kvartaler

Ai, ai. Ser at jeg ikke hadde fått med det poenget at Hippodamos fra Milet organiserte sin byplan i kvartaler bestående av 10 husholdninger. Dette er samme antall som i lommenabolaget!

- Clusters of a Dozen Households

Dette tilsvarer ei passende inngruppe, hvor de gode inngruppekreftene i handikapprinsippet har mulighet til å komme til overflaten.

- Tre lommelandsbyer på Østlandet?

Hippodamos sin byplan, med agoraen og boligkvartaler i den menneskelige skala, var viktige fysiske forutsetninger for utviklingen av det greske demokratiet.

Dette var en gammel artikkel jeg fant fram igjen, trodde jeg hadde tatt med aspektet om inngruppe-kvartalene, men hadde tydeligvis ikke kommet så langt.

Skal forsøke å få gjort ferdig artikkelen på et seinere tidspunkt, helst før "Pattern Language"-festivalen i Hurdal!

Grythengen - et fremmedgjort sted

Hos PermaLiv.

Det er vel intet nettsted som tar fremmedgjortheten i vår tid slik på alvor som Kulturverk, og fremst av bidragsyterne er Alexander Viken. Med flid leste jeg ferdig hans mastadont av en tekst om temaet, og ble glad over å finne hans kommentar til meg, vedlagt ovenstående video av Lillebjørn Nilsen. Og for ei vise! Den beskriver en forgangen tid for vårt land og mitt sted Grythengen, slik det var for min oldefar, og slik Kunstler formulerer det:

There must have been a time when the people looked forward to the erection of a new house in town, or even at the edge of town. By town I mean something akin to a living organism composed of different parts that work together to make the whole greater than the sum of its parts - that is, a community. A new building would be expected to add value and richness to this community, as a new child is eagerly awaited by members of a family. – James Howard Kunstler, "The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America's Man-Made Landscape", page 147

På denne tiden stod alt i en meningsfull relasjon til hverandre. De suburbane bunkerne eller totenbunkerne som jeg har kalt dem, de som ligger lik tanks over Grythengen, står ikke i relasjon til noe som helst, annet enn den eksterne infrastrukturen de avhenger av for sin eksistens.

The places they stand are just different versions of nowhere, because these houses exist in no specific relation to anything except the road and the power cable. Electric lighting has reduced the windows to lame gestures. Tradition comes prepackaged as screw-on aluminium shutters, vinyl clapboards, perhaps a phony cupola on the roof ridge, or a plastic pediment over the door – tribute, in sad vestiges, to a lost past from which nearly all connections have been severed. There they sit on their one- or two- or half-acre parcels of land – the scruffy lawns littered with the jetsam of a consumerist religion (broken tricycles, junk cars, torn plastic wading pools) – these dwellings of a proud and sovereign people. If the ordinary house of our time seems like a joke, remember that it expresses the spirit of our age. The question, then, is: what kind of joke represents the spirit of our age? And the answer is: a joke on ourselves. – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 166

Disse bunkerne ble selvsagt ikke bygget av ondskap, nei, de ble bygget av mennesker som var i ferd med å miste sin kultur, og derfor manipulerbare og søkende etter tilhørighet.

Nå må man nærmest velge sin fortid og fremtid ut fra trender man ikke kjenner historien til og idéer man egentlig ikke forstår og dermed virrer selv oppegående mennesker hit og dit på jakt etter noe de ikke vet hva er. – Alexander Viken

Naturligvis synes jeg oppriktig synd på min far, onkel og denne herr Frodahl, som lot seg forlede av idealene til General Motors, som ubevisst lot seg memetisifere av bildene Edvard Bernays mante fram i deres bevissthet, ideer de ikke forsto opphavet til, som de ikke visste hva var, som de ikke ante at ville kutte røttene til deres etterkommere og spre dem for alle vinder, fordi de mistet forankringen til herr Fossemøllens øyensten.

De trodde de gjorde hva som var forventet av dem, viljesløse barn av tiden, hver en topp i kulturlandskapet stod der og liksom ventet på å bli kronet av en villa fra Amerika, drømmenes hjemland. Stakkars etterkrigsgenerasjon!

Nå er tiden overmoden for en retrovasjon. De subeksurbane bør vende hjem til hvor de hører hjemme, i det urbane. Grythengen bør frigjøres fra sine lenker og gjenoppstå som hva hun var, hva hun var ment å bli, elvestedet, grendeportalen til Kronborgsætergrenda. Denne grenda som var vert for en av landets fremste grendekulturer under den vestlige sivilisasjons storhetstid.

Not so. The word I’ve coined for the strategy under discussion, retrovation, is obviously backformed from “retro” + “innovation,” but it’s also “re-trove-ation,” re-finding, rediscovery: an active process of searching through the many options the past provides, not a passive acceptance of some bygone time as a package deal. That’s the strategy the Lakeland Republic puts to use in my narrative, and those of my readers who know their way around the backwaters and odd corners of history may find it entertaining to figure out the sources from which I lifted this or that detail of Retrotopian daily life. The rhetoric of progress, by contrast, rejects that possibility, relies on a very dubious logic that lumps “the past” together as a single thing, and insists that wanting any of it amounts to wanting all of it, with the worst features inevitably highlighted.
– John Michael Greer

Politikere og teknokrater, hva dere nå gjør er feil, istedenfor å forsyne disse bunkerne med infrastruktur for at de skal kunne få fortsette å parasittere på kulturlandskapet, som for disse ikke er annet enn en kulisse, bør de resirkuleres i en lommelandsby nede ved Skreia. Slik vil både de og Grythengen gjenvinne sin identitet og verdighet, sammen med mennesker som hører hjemme i stedet de er del av.

Noen av dere har oppkalt deres sønner etter herr Fossemøllen, noen av dere har ham som sin tippoldefar og er i genene like mye fossemølling som meg, selv om dere ikke er det av ånden. Noen av dere har barn som kjenner på en sterk tilhørighet til Grythengen. Hvorfor ser dere ikke at hva dere nå gjør er feil?

Gir dere meg og mine etterkommere tilbake rollen som kulturbærere og identitetsvoktere vil jeg igjen integrere Grythengen med elva, jeg vil gjøre henne til en grendeportal som løfter det totscanske kulturlandskap til uante høyder, jeg vil invitere alle fossemøllinger til slektsstevne hvor vi minner vår store forfar Herman Evensen Fossemøllen hvert tiende år, jeg vil arrangere fellessang fra Pris Herren på tunet foran stabburet hver sommer, med påfølgende "bæssmorkringler". Der hvor min oldefar og totenåsens apostel satt på stabburstrappa og priste Herren mens de nøt den skjønne solnedgangen over Øverskreien. Alle som vil skal få låne filosofihytta mi ved dalkanten, slik at de kan vokse inn i sine røtter og nynne sammen med elvas melodi. Kanskje engasjerer jeg til og med min fetter hos fylkesmannen for å bringe tilbake ørreten i Olterudelva!

En retrovasjon av Grythengen kan bety starten på en ny retrovativ sivilisasjon, hvor vi møter fremtiden med det beste fra fortiden! Det er nå eller aldri! Det er leve eller dø!

Relatert:

- Herr Fossemøllens øyensten

- Stabburet til tippoldefaren min

- Dahlsleden – I fotsporene til Totenåsens apostel

- Village Towns for Norwegian Countryside

- Grendepolitikkens arnested

- Vår rurale arv

- Småbrukernasjonen Norge

- Fra låve til pumpehus

- Vinduet til Magnus J. Dahl

- Grendeportalen som visnet (kommer)

- Ingen elvetid for Grythengen

- Rekonstruer grenda mi!

- Totenbunkerne

- Wendell Berry And The New Urbanism: Agrarian Remedies, Urban Prospects

- Hvorfor Toten aldri kan bli "Totscana"

- Takk til KVs redaksjon for Herr Fossemøllens øyensten

- Suburbiapati på Toten

- A Time for Retrovation (en tid for retrovasjon)

- Bygg en retrovasjons-sivilisasjon!

- Mitt Alhambra

- Den adaptive morfogenesens tid er forbi ved elvestedet Grythengen

- Pris Herren - samlet av M.J. Dahl - 1921

- Holmstadengen og Magnus J. Dahl

- Elvebruket Grythengen skulle vært en grendeportal av verdensklasse!

Totenbunkerne

It's a figure that ought to send chills up the spine of a reflective person because these housing starts do not represent newly minted towns, or anything describable as real or coherent communities. Rather, they represent monoculture tract developments of cookie cut bunkers on half acre lots in far-flung suburbs, or else houses plopped down in isolation along country roads in what had been cornfields, pastures, or woods. In any case, one can rest assured that they will only add to the problems of our present economy and the American (Norwegian) civilization. They will relate poorly to other things around them, they will eat up more countryside, and they will increase the public fiscal burden. – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 147

Bunkers!

Totningenes ideal er den suburbane bunkeren. For å kunne rive Meierigården på Lena med formål å erstatte denne historiske murbygningen med ansiktsløse kvasibauhauske angstskrik, gjorde de allikevel et hederlig unntak. Aller best representeres totningen av lederen for kommunens eiendomsselskap, som jublende over hele forsida til Oppland Arbeiderblad kunne fortelle at de hadde funnet igjen et suburbant helvete oppe på Kveemsåsen. Han har selvsagt blitt gjenvalgt av subeksurbane politikere, eksisterende i et vakuum lik bunkerne deres, slik at ikke en eneste ny tanke har mulighet til å trenge inn. Hadde Knut Hamsun vendt tilbake til Toten i dag, han var vegarbeider i Skreifjella, ville han satt seg på første fly tilbake til New York. For totningens tomhet og overfladiskhet overgår alt Hamsun foraktet hos yankeen, denne avskyen som gjorde at han som en motreaksjon skrev Markens grøde.

På Toten finnes ikke lenger levende fellesskap og enhver som stiller spørsmål ved deres suburbane livsstil utstøtes. Selv erfarte jeg dette under befaringen med en av kommunens spesialister ved herr Fossemøllens øyensten, da jeg dristet meg til å antyde at disse suburbane bunkerne som har kvalt mitt Alhambra ALDRI burde vært bygget, og at den kultur- og landskapsødeleggende infrastrukturen disse bunkerne er avhengige av for at noen skal kunne overleve i dem da ville vært unødvendig. Hun var selvsagt kvinne, og som vi vet er kvinner storforbrukere av boligporno, som stort sett ikke er annet enn en forherligelse av den suburbane bunkeren. Poenget er å kamuflere bunkernes heslighet i all slags koselig juggel, men deres atomiserte tomhet forblir den samme.

Hun hevdet at den suburbane bunkerens ødeleggende kraft kunne diskuteres, forherliget av askenasijøden Edvard Bernays, PR-sjef for General Motors, knust av askenasijøden James Howard Kunstler. Kunstler har knust den suburbane idyllen til støv, det er ikke noe igjen å diskutere, men ingenting trenger inn i bunkerhodene til totningene.

Hva jeg har uthevet i fet skrift fra Kunstlers sitat har skjedd i særlig grad ved Grythengen. Nå kommer AKIS (avanserte konkurranse-industrielle system) med jernklørne sine for å skjende stedet en siste gang, en hyllest til den suburbane bunkeren. Sigmund K. Setreng bodde litt lenger nede i bygda, ved gamle Stange skole, av mange regnet som en av verdens fremste filosofer. Han har forsøkt å skjule sin tilknytning til Toten i sitt ettermæle. Klok var han. Øverskreien og Toten har falt på kne for Servoglobus! Den suburbane bunkeren er den ultimate hyllest av Servoglobus, totningenes gudinne. Totens rolle som garantist for det rurale Norge er en vits. Toten har ingen kultur, hverken rural eller urban, kun en subeksurban ukultur står tilbake.


Relatert:

• Village Towns for Norwegian Countryside
• A Pattern Language Conference in the Sustainable Valley of Hurdal in 2017?
• You can’t tell me what to do with my land!
• Kjør derfor ut
• Mitt Alhambra
• Wendell Berry And The New Urbanism: Agrarian Remedies, Urban Prospects  
• Kunstler dissekerer det suburban