Deretter bærer det til Borgund stavkirke, med noen korte stopp for mindre stavkirker i Valdres. Etter å ha sett Borgund stavkirke, går vi Vindhellavegen etter den gamle kongevegen, for så å ta Sverrestien tilbake.
Og vi får se etter Jutlamannen.
Oppsann, mellom her må vi selvsagt slentre gatelangs i nostalgiske Lærdalsøyri😌
Etterpå tar vi turen til Øvre Årdal, hvor vi går til Vettisfossen med flere. For så å kjøre Tindevegen over til Turtagrø om Hurrungane. Vi stikker derfra opp til Breheimen bresenter, hvor vi kanskje også tar en liten tur til en brearm. Så kjører vi til Sogndal og slår leir der.
Endring! Vi slår oss først til i Skjolden innerst i Lustrafjorden. Herfra utforsker vi både Urnes stavkirke og Feigefossen, samt kanskje tar noen fotturer til noen ville, nedlagte gårder i fjellsidene.
Her tar vi først turen til Urnes stavkirke (nei, den er nå unnagjort), før vi kjører opp til Tungastølen og går til Austerdalsbreen. Jeg og kona gikk her sist, men dette var lenge før jeg begynte å fotografere.
Etterpå kjører vi til Astruptunet, for så å ta den nasjonale turistvegen Gaularfjellet tilbake. Tilbake i Sogndal besøker vi gården Kvåle, hvor bestemor er fra, og spør ellers om det er noe mer vi bør få med oss?
Langs Gaularfjellet ligger også Fossestien, med 14 fosser og 7 vann: Fossestien
Så det er mulig vi gjør unna Kvåle gård og Sogndal før vi tar Gaularfjellet, for så å hoppe over fjorden til Vangsnes?
Vi må få med oss Kviknes Hotel og Kvinnafossen, før vi tar ferga!
Er det ikke det, tar vi ferge til Hopperstad stavkirke, hvor vi fortsetter til Mølstertunet ved Voss, som jeg vil se. Vi slår opp telt her og tar også toget en tur til Bergen for en dag, da jentene absolutt ville dette.
Nei, vi slår opp telt på Tvinde camping ved Tvindefossen, hvor jentene tar turen til Bergen, mens jeg får en hel dag alene med fotograferingen😊
Tilbake fra Bergen kjører vi til Flåm, hvor vi utforsker Flåmsdalen og går på rallarstier, besøker Otterstadtunet, samt tar ferga etter Nærøyfjorden.
Herfra tar vi den nasjonale turistvegen over Aurlandsfjellet, hvor vi igjen tar Tindevegen over til den nasjonale turistvegen over Sognefjellet. I Lom besøker vi stavkirka og steinsenteret, før vi fortsetter til Gjendesheim over Valdresflya nasjonale turistveg, hvor vi går Besseggen.
Nei, vi rekker ikke Sognefjellet og Valdresflya, vi avslutter i Flåm. Ser på Trip Advisor at mange mener Hallingskarvet nasjonalpark har de flotteste fotturene i Norge, så da går vi heller her enn i kø over Besseggen, og reiser rett hjem dagen før kona skal tilbake på jobb. Besseggen får vi ta seinere, men vi må ha den med før vi flytter til Frankrike!
Har vi igjen mer tid da, finner vi sikkert også noen andre fine fotturer, før vi tar turen ned mot Fagernes igjen, hvor det også skal finnes ei enkel stavkirke etter vegen.
Ellers dukker det sikkert opp mye annet spennende på turen også, som jeg ikke har hørt om, dette får man vel si blir en grovplan. Uansett greit å ha et slags opplegg!
Så får vi tro vi lykkes med å dokumentere dette unike landskapet på kamerasensoren under turen, før vindkrafts-mafiaen parterer det!
Her fant jeg dessuten en fin oversikt over fossefall for turen vår, får prøve å plukke dem med oss:-)
Var ute en tur, og stemmer det at røret var 5-6 meter, ser det ut til at denne balja eller hva det var har stått omtrent jevnt med nedkanten av den delen av kjørbrua som er i stein. Trolig gikk dette røret i lufta, hvor det tidligere muligens gikk i ei trerenne? Husker far tidligere kalte den en dam, så trolig er dette en gammel dam, hvor man seinere kan ha plassert ei slags balje, kanskje trebalje, oppe i denne.
Røret hadde en så stor diameter som far kunne vise i en sirkel med to hender, og han har større hender enn meg. Her rant det fullt av vann hele tiden, forklarte han, det silderet ikke, det rant skikkelig. Så det var ikke en vanlig brønn man fant nedenfor kjørbrua i Grythengen, dette var et ordentlig oppkomme, helt på høyde med oppkommet i Øvre Nygardsætra, hvor de fremdeles har drikkevannet sitt fra!
Under tørrsommeren 1947 tørket flere brønner ut, hvor de måtte til brønnen i Grythengen, for å hente vann, sa far.
Oppdatering!
"Hei! Røret fra brønnen var et vanlig vannrør i jern (far kalte dette et foil-rør). Ca. 6 meter tenker jeg. Det gikk i friluft." - Jon Helmer Holmstad
Siden røret gikk i friluft, må dammen ha ligget jevnt med den delen at kjørbrua som er i stein, fordi ellers måtte man ha skrevet over dette røret hver gang man skulle under låven for å mate grisene.
Bekreftet! Far var her i dag, han kastet en pinne ned dit dammen lå, og dette var jevnt ut ca 2 meter mot elva fra nedkanten av den delen av kjørbrua som er i stein.
Jeg tror ikke far helt husket hva denne balja utenfor kjørbrua, hvor man også skyllet tøyet etter at det var kokt på vedkomfyren og skuret på trappa under den store årlige klesvasken om våren, var laget av. Så er det noen som husker denne, er jeg takknemlig for flere opplysninger. Skal også spørre far igjen ved anledning, fordi etter en tid husker han ofte litt mer.
Kom også på at jeg har glemt å spørre om det var tak og sveiv for bøtte over brønnen, skal også se om jeg husker på å spørre om dette.
Nye oppdateringer!
Ringte far nå, hvor han fortalte de hadde ei håndpumpe over vasken på kjøkkenet for å pumpe opp vann fra brønnen, på veggen mot finstua mot døra. Pumpestaget svingte de da fram og tilbake, men det var viktig at pumpa var tett. Noen ganger fungerte den ikke, så da tok de bare og hentet vann i ei bøtte. Over brønnen var et enkelt trelokk. Brønnen var alltid full av vann, slik at det var bare å senke bøtta ned i brønnen.
Om sommeren fortalte han at barna gjerne tok med seg en kopp ut, hvor de satt rundt brønnen og drakk vann, mens de så på de to bekkeørretene, som svømte rundt der nede.
Disse var hentet i Olterudelva og sluppet ned i brønnen av Gunnar Opsahl, hvor de fikk svømme rundt i brønnen i 12 år, før de plutselig en dag ble spiddet på høygaffel, mens familien bodde på Lauti på Kløfta.
Far husket enda ikke om balja ut fra kjørbrua var av tre eller blekk, men han helte mest mot at den var laget av tre.
"Kanskje 1,5 m og ca en m. vann (dybde)." - Jon Helmer Holmstad
Brønnen var 1,5 meter dyp, med 1 meter vann.
"Omtrent som på Olavskilden. (lokket)" - Jon Helmer Holmstad
"Tja... 1,5 m. kanskje (diameter på brønnen)." - Jon Helmer Holmstad
Brønnen var faktisk også omkring 150 cm i diameter. Far fortalte den hadde et lignende lokk som på Olavskilden ved Skjeppsjøen, men jeg husker ikke helt dette, så kommer med oppdatering fra lokket ved Olavskilden seinere i sommer.
Som vi ser nedenfor var lokket til brønnen firkantet, og da var nok også brønnen dette. Snakket med far i dag, og det var da ei luke i midten av en trelem. Barna satt da på denne trelemmen og drakk kildevann fra koppene sine, mens de så ned på de to ørretene i brønnen gjennom luka. De holdt da gjerne hendene over øynene for sola, slik at de kunne se godt.
Så dette var hverdagen for barna i Grythengen, man satt rundt brønnen, lekte i Stysjinbekken, og fanget ørret i Olterudelva. I dag alt umulig, kun dataspill er tilbake for barna i Grythengen nå, da all kulturarv er utslettet. Så her kan ikke lenger noen barn få oppleve en verdig barndom, slik som barna til Nils og Eli Grythestuen på 1700-tallet!
Ringte far nå etter at vi var der med høna og hanen i går, for å høre om brønnlokket var rektangulært eller kvadratisk, hvor det viste seg å ha vært kvadratisk. Mener å huske at brønnlokket over Olavskilden er rektangulært, men dette skal jeg sjekke seinere i sommer, og i alle fall før vi flytter til Frankrike!
I morgen er det St. Hans - aften, da skulle vi egentlig holdt det store Grytheng-spelet og drukket Grýta-øl på festsletta øverst i Stysjin. Men her er alle biokulturelle forbindelser avrevet, slik at det å opprettholde noen som helst slags form for levende kulturarv, har blitt umuliggjort😕
Hanen for forresten ut av asken sin og innunder låven på Grue gård, så det var et svare styr å få den fram igjen og inn i det nye buret sitt, hvor den ble liggende helt utmattet. Men nå skal den være i fin form igjen, hvor de to gjenværende hønsene våre ser ut til å stortrives i Hurdal. Trampe skulle selvsagt også vært i pensjon i Hurdal, men han forsvant natt til 16. mai 2024, og har fremdeles ikke dukket opp igjen.
Den siste tiden spiste han visst kun druer og bananer, så kanskje er Trampe på veg til Spania?
Er den magiske brønnen i Grythengen fra Olav den hellige?
Men er ikke Olavskilden firkantet? Var brønnen firkantet? Skal spørre om dette før vi reiser på avskjedsturneen vår for Norge!
"Ja. Lokket var i hvert fall det (firkantet)." - Jon Helmer Holmstad
Brønnen i Grythengen var da altså akkurat slik som Olavskilden ved Kongevegen over Totenåsen, denne ble til ved at Olav den hellige slo på berget, for at hestene og hans følge skulle få drikke. Kan dette bety at Olav med sine menn har vært i Grythengen og slått på berget med staven sin også, og i tilfelle hvorfor?
Hva jeg tror er at Olav har tatt turen oppom krigergården Grjótholmr (Gryttenholm) etter at han kom over Torsæterskaret i år 1021, hvor han fikk så godt Grýta-øl, at han måtte hit ned i kværnenga vår, for å se hvordan dette ølet ble laget.
Mye av grunnen til det gode ølet var det høykvalitets kornet de oppe på Holmrstadir dyrket nedover det næringsrike og godt drenerte Holmstadjordet, hvor de her i Grythengen benyttet vann fra Holmstadbekken, som den gang rant nedover draget i Stabbursjordet. Graver man seg litt ned under stabburet til Even Helmer, finner man skikkelig elvegrus.
Olav den hellige mente nok da at et slikt godt øl, måtte ha skikkelig kildevann, hvor han slo på berget nedenfor kjørbrua, slik at vannet bare sprutet opp!
Hvor da dette livets vann, som gav Mjøslandets beste øl, og som aldri gikk tørt, ikke engang under tørrsommeren 1947, nå har slått følge med overflatevannet og renner i plastrør, hvor den magiske brønnen til Olav den hellige er erstattet med et stort og dystert pumpehus, som durer og går, i tjeneste for SERVOGLOBUS!
Er det noe rart at himmelens krefter nå ser ut til å skulle gjøre ende på landet vårt, slik vi har stelt oss?!?
Reportasje fra Olavskilden ved Kongevegen følger, så følg med!
"The overwhelming majority of the myths people believe about the Middle Ages (and past times in general) come from the Industrial Revolution and the 19th century in general. The awful conditions, the absence of spirituality and a higher-goal, and the need to create entire societies of mindless drones who work in factories and don't make a fuss, all those things meant people had to be convinced that the past was worse, instead of the present being good. And this continues today with our sick societies that have no qualities of their own, so they have to project and amplify their own flaws onto the past." - dwight3555
"Tusen takk, da skal vi i alle fall ta med den! Eldstejenta fikk fransk i valgfag og trives godt med dette, så blir turen i 2025 en suksess og det ikke skjer store ting i Norge, tror jeg vi flytter nedover så raskt vi klarer etter turen. De har blitt helt gale her, skal rive halve Eina og bygge nitriste prifittkasser, samt at det planlegges vindkraftverk på snart alle åskammer som er å se. Jeg elsker å fotografere kulturlandskap og gammel arkitektur, vi har forsåvidt masse kulturlandskap og mange gamle låver etc. på Toten, men da de på død og liv skal ødelegge alle bygdebyene og åskammene våre, får nok være nok! Setter Dinan på lista, da kona absolutt skal besøke Mount St. Michael, må vi bare ta med Dinan med det samme:-) Mjøsfotografiet, som muligens blir fransk fra 2026 og ut livet." - PermaLiv
"Jeg og min daværende kone var i Bretagne og Normandie i to uker, vi hadde St. Malo som utgangspunkt, noe som gjorde at vi fikk med oss det meste i begge områder pluss Jersey." - Tor Ebelthoft
"Takk også for artikkelen! Legger den inn på rablebloggen min, sammen med en video jeg akkurat fant om hvor å være i Paris, hvor det er et område på nordsiden av Mount Martre, som har alle kvalitetene til denne toppen, men som ikke oversvømmes av turister, og som pariserne selv foretrekker. Gleder meg veldig til kombinasjonen Mount St. Michael of Dinan! Vi tenker også å leie en båt for elvecruise etter Sarthe-elven, det skal være et større landskapsvernsområde der hvor landskapet ser ut til å ligne på det på Toten, med noen fine landsbyer. Mulig jeg døper dette området til det franske Toten, og fortsetter fotograferingen der? Kommer til neste år kun til å ta med meg min nye Sigma 50 mm f.2. I sommer tar vi farvel med Sognefjorden og Norge, slik at vi er klare til å omfavne Frankrike fra 2025!" - PermaLiv
"Classified as a Natura 2000 site, the Alpes Mancelles offer a typical landscapes reminiscent of the mountains. Located in the Parc Naturel Régional Normandie Maine, the Alpes Mancelles are the perfect blend of rest and adventure, discovering Espaces Naturels Sensibles or escapading on the banks of the river Sarthe."
"Over 500,000 acres of interconnected parkland with old growth woods, scenic views & hiking trails."
Her var det ja, jeg visste jeg hadde sett det, Alpes Mancelles er en del av landskapsvernsområdet Parc Naturel Régional Normandie Maine, på vel 500.000 mål. Dette tror jeg skulle være omtrent på størrelse med Østre Toten kommune.
Denne videoen så jeg rett før jeg skulle hente kona på Bilitt, og det var godt, fordi da jeg skuet opp mot kulturelva mi, stenelven Grýta, i nysnø og kveldslys, ble det helt klart for meg at å leve med tapet av denne elva med kværnenga si, det er ikke mulig, da økosorgen blir for stor!
I videoen ble jeg introdusert for Dordogne, en region noe sør for Paris, som skal være svært naturskjønn. Landskapet ligner ikke på Toten, slik som i Alpes Mancelles, men skulle ikke "det franske Toten" svare til forventningene, er jeg helt sikker på at vi kan finne oss en landsby her.
Så da må vi nok utforske Dordogne neste sommer også.
For meg er uansett det viktigste at vi finner en plass som har et landskap, hvor det er mulig å tilbringe resten av livet med langsomt Fujifilm medium fotografi, samtidig som man ikke forgår av økosorg.
“205. Gryte. Udt. grý:`te. ― Grytte 1669 (Rydningsplads). Gryte 1723.1/8. *Grýta f., Stenelven, Elvenavn dannet af grjót n. (Indl. S. 52). Ligger efter Kartet ved en Tverbæk til Leina. Navnet er ikke anført i Saml. af Elv. Jfr. GN. 206.”
Dette bildet er av Nelly Gustava Lindstad Holmstad, som steller kuer i Nedre Nygardsætra, Øverskreien, Toten. Hun og Bjarne Holmstad med familie bodde her i tidsrommet 1940-1944. Far fortalte at en gang falt ei ku gjennom Nygardsæterbrua, muligens en av de kuene vi ser i bildet, men han husket ikke hvordan det gikk med denne. Kanskje var dette en gang de skulle lede kyrne fra Nedre Nygardsætra til Grythengen? Vet noen noe mer om hvordan det gikk med kua som falt gjennom Nygardsæterbrua, er jeg takknemlig for å få vite om dette!
Videre er det klart at jeg ikke har noe falskt minne om at Nygardsæterdammen var uutgrunnelig dyp i min barndom, med den største ørreten i Olterudelva, fordi far var klar på at Nygardsæterdammen var den største dammen i elva også i hans barndom. Han fortalte at dammen her var så dyp, at det var umulig å fange ørret i denne med bare hendene, slik han gjorde det ellers i elva. Og Jon Helmer Holmstad var en kløpper til å fange fisk med hendene, i min barndom gikk vi flere turer etter elva og fanget fisk, og da hadde far et stort Y-spyd fullt av fisk på ei lita stund! Dette var da på 1970-tallet, hvor det fremdeles yrte av fisk i stenelven Grýta.
Den eneste dammen som kunne måle seg med Nygardsæterdammen, var Olteruddammen, ja jeg vet ikke om de kalte den dette, det skal jeg spørre om, men uansett var dette dammen som lå nedenfor demningen til Olterud sag.
Far husket bedre nå enn sist vi skreiv om dette stedet, hvor jeg trodde badeplassen her var i demningen, men det er nå helt klart at dette var den ikke. Far husket nå at det lå noen tømmerstokker og slikt oppe i selve demningen, slik at demningen til Olterud sag var fremdeles intakt da far var barn, men den store dammen hvor de badet, denne lå rett nedenfor demningen. Her var det ei lita strand, ikke ei sandstrand, men ei strand med små elvesteiner.
Det var da i denne dammen nedenfor demningen til Olterud sag, at onkel var døden nær for andre gang (av fire), hvor han skulle lære å svømme mens han holdt seg fast i en pinne, som noen store gutter holdt. Disse store og tøffe gutta hadde da rykket til seg denne pinnen, slik at onkel var nær ved å drukne, det var bare så vidt han klarte å karre seg i land.
Stien ned til denne dammen gikk på skrå ovenfra. Barna brukte å ligge på stranda her og spise hvetepuff, som et surrogat til popcorn, som de bare hadde hørt om. En pose hvetepuff kostet 25 øre på landhandleriet til Harald Holmstad like ved.
Men det er da klart at Nygardsæterdammen var intakt både i min og min fars oppvekst, hvor min far ikke kunne forstå at denne svære dammen nå har blitt helt borte. Selv tror jeg denne dammen ble opparbeidet av husmannsfolket under Holmstad, og jeg ser derfor ikke bort fra at den kan ha vært intakt i 250 år, hvor den nå har forsvunnet i løpet av et par-tre tiår. I samme tidsrommet har bekkeørreten i Olterudelva forsvunnet.
Selv kan jeg ikke forstå annet enn at dette må ha å gjøre med en endret vannføring i elva, som kan ha sin årsak i flatehogst, drenering og klimaendringer.
Stenelven Grýta fotografert like nedenfor Nygardsæterdammen, men som nå knapt nok er en liten sølepytt. Var det ikke for PermaLivs nedtegnelser og fars minne, ville minnet om den uutgrunnelig dype Nygardsæterdammen, hvor det muligens druknet ei ku som hadde falt gjennom Nygardsæterbrua, blitt borte for alltid.
Far husker de kjørte med sluffe over Nygardsæterbrua om vintrene, så godt brua tålte hestene. Dette var vel da først dølagampen Rauen, som ble erstattet av Blissa i 1941, etter at Rauen døde av aldersbetinget sykdom under tømmerkjøring på Bjørnåsstua sør på Totenåsen.
Blissa fulgte familien fra Nedre Nygardsætra til Nordre Gardlaus og tilbake hit til Grythengen.
Ellers fortalte far at det var etter Nygardsæterbruvegen de hentet blåleire i hans barndom, hvor jeg husker at jeg også var her og hentet leire som barn, trolig etter at far hadde fortalt meg om disse leirforekomstene.
Jeg vil tro de også hentet leire her til husmannsstua i Holmstadeie Vestby på oversida av Nygardsæterbruvegen, som man fremdeles kan se ruinene av. Herman og Mina holdt til her i tidsrommet 1865-1875, og Even Helmer ble født her i 1874. Om dette var ei jordhytte eller ei tømmerstue, har jeg ikke klart å fastslå. Var det ei jordhytte ble den sikkert rappet innvendig med lokal leire, og var det ei tømmerstue, vil jeg tro de benyttet blåleira til å pusse denne utvendig, som værtetting.
Husmannsstuene i Holmstadjordet og i Grythenghågån tror jeg bestemt at må ha vært jordhytter, slik det var vanlig for husmannsplasser under 1800-tallet, da begge disse lå i skråningen ned mot elva, i solhellinga. Disse har nok da vært pusset innvendig med leire fra forekomstene ved Nygardsæterdammen.
Minnene fra livet etter stenelven Grýta, er som rosene på Hurdalsrosa Bjarne og Nelly Holmstad tok med tilbake til Grythengen fra Viken i Hurdal.
Dess flere minner vi klarer å samle, dess vakrere blir rosebusken. Men det haster nå, da de gamle mister synet og snart vandrer fra oss! Dessuten har jeg en følelse av at Djevelen og hans demoner helst ønsker at disse minnene skal glemmes, visne og dø.
Far var her i går (tirsdag 20. juli 2023), og da fikk jeg vite litt mer om hvordan de vasket klærne her i hans barndom.
Klær vasket man stort sett en gang i året om våren, undertøyet kunne nok få en omgang til for jula, men bukser, gensere, sengetøy etc., ble kun vasket en gang per år. Allikevel var det ingen som klaget på at noen luktet, og han sa at egentlig luktet det bare fjøs av folk, slik at fjøslukta kan vi vel da si at var datidas deodrant, hvor denne overdøyvet lukten av svette og andre kroppssekreter. Dessuten er jo ull selvrensende, for det var ullklær man hadde da, og henger man en ullgenser ute i litt fuktig vær, er den etter ei natt som om den skulle kommet rett fra renseriet.
Under den store klesvasken om våren, ble klærne først kokt i en stor kjele på vedkomfyren. Deretter tok de klærne ut på trappa, hvor de skurte dem mot et vaskebrett. Dette var tungt arbeide! Til slutt tok de klærne med ned til den store balja nedenfor låven, hvor de skyllet dem, før de ble hengt til tørk i sola.
Dette må vel være på trappa i Grythengen, så da var det her de skurte vårvasken på vaskebrett, etter at de hadde gitt den et oppkok på vedkomfyren, og før de tok den med til skylling i dammen ved kjørbrua.
Vedkomfyren vil jeg tro var fra Gjøvik støperi, i likhet med takka i størhuset. Denne stod i hjørnet rett til høyre for inngangsdøra til kjøkkenet fra gangen, hvor den hadde ei stor kappe over seg, i likhet med i Holmstadengen.
Dette for å få avtrekk fra komfyren. Pipa gikk altså ikke ned til grunnen.
Bakre rekke fra venstre: Ole Kristian Karlsen Rødningsby, Signe Solhaug, Othilie Røyse.
Midtre rekke fra venstre: Inga Nathalie Nilsdatter Rødningsby (Linstad), Berthe Engesæter (husholderske i Kloppen), Nelly og Bjarne Holmstad.
Fremre rekke fra venstre: Johannes Lindstad, Even Helmer Holmstad, ukjent jente.
Denne balja fikk vann fra et rør fra den magiske brønnen nedenfor kjørbrua, dette røret tror jeg han sa var en 5-6 meter langt, men skal spørre opp igjen. Skal også spørre hva slags materiale det var av, og om det var gravd ned, men vil tro det var gravd ned, ellers måtte man vel skreve over det hver gang man gikk under kjørbrua. Man kunne drikke av denne balja, og det var vel da også her man hentet vann til dyrene. Grisene gikk jo under låven, og for kyrne og hesten kan det jo hende man heller leide disse ned hit for å drikke, enn å bære opp vann til dem? Men dette også får jeg spørre om ved neste anledning.
Oppdatering! Jeg var ute en tur nå, og stemmer det at røret var 5-6 meter, ser det ut til at denne balja eller hva det var har stått omtrent jevnt med nedkanten av den delen av kjørbrua som er i stein. Trolig gikk dette røret i lufta, hvor det tidligere gikk i ei trerenne, og i oldtiden muligens i en uthulet stokk. Brønnen er nok da bygget opp passe høyt til å lede vannet i ei renne i lufta, slik at man kunne hogge denne fri for is om vinteren. På dette viset kunne dyra gå hit å drikke ved egen hjelp. I oldtiden var det jo bare Grythengen her, slik at da slapp de nok bare dyra ut av langhuset om morgenen, hvor de gikk omkring her og beitet, og da drakk av denne lille dammen. Husker far tidligere kalte den en dam, så trolig er dette en eldgammel dam, hvor man seinere kan ha plassert ei slags balje, kanskje trebalje, oppe i denne.
Røret hadde en så stor diameter som far kunne vise i en sirkel med to hender, og han har større hender enn meg. Her rant det fullt av vann hele tiden, forklarte han, det silderet ikke, det rant skikkelig. Så det var ikke en vanlig brønn man fant nedenfor kjørbrua, dette var et ordentlig oppkomme, helt på høyde med oppkommet i Øvre Nygardsætra, hvor de fremdeles har drikkevannet sitt fra!
Tenk hvor herlig det ville vært å hatt søndagsskole her med den magiske brønnen, hvor vi kunne tatt med barna ned til denne og fortalt dem at slik som denne brønnen, slik er Jesus, et oppkomme som bare flommer opp av livets vann, og som aldri går tørt, ikke engang under den beryktede tørrsommeren 1947! Hvor gardene her omkring måtte komme hit for å hente vann fra den magiske brønnen.
Oppdatering II!!
"Hei! Røret fra brønnen var et vanlig vannrør i jern (far kalte dette et foil-rør). Ca. 6 meter tenker jeg. Det gikk i friluft." - Jon Helmer Holmstad
Ja, da er det bekreftet, siden røret gikk i friluft, må dammen ha ligget jevnt med den delen at kjørbrua som er i stein, fordi ellers måtte man ha skrevet over dette røret hver gang man skulle under kjørbrua og matet grisene, og det gadd man nok ikke. (Bekreftet! Far var her i dag, han kastet en pinne ned dit dammen lå, og dette var jevnt ut ca 2 meter mot elva fra nedkanten av den delen av kjørbrua som er i stein.)
Personlig er jeg overbevist om at kjørbrua ble tilpasset den magiske brønnen og vaske-/drikkedammen, og at det har vært et langhus og kværn her også under folkevandringstiden eller yngre jernalder, som perioden gjerne kalles.
Fjordingen til venstre vil jeg tro er en kvartershest, men hesten til høyre er gode, gamle Blissa, som erstattet dølagampen Rauen i Nedre Nygardsætra i 1941.
Stallen var under kjørbrua, vi ser at døra inn til stallen står åpen til høyre i bildet. Da her var to hester, må stallen ha hatt et dobbelt spilltau.
Låven ble revet i 1966. Om det var herr Fossemøllen som bygget låven, eller om denne stod her i 1875, har jeg ikke klart å finne ut av inntil videre.
Merk også kjerra, som nå har fått bilhjul, og står og synger på siste verset i Stabbursjordet.
Men så er det store spørsmålet, ble kjørbrua tilpasset dammen, eller ble dammen tilpasset kjørbrua? Selv tror jeg det første, at dammen var her før man bygget låve, fordi i oldtiden bodde man jo i langhus, med dyra i den ene halvdelen av huset. Dammen ble lagt såpass langt nedenfor brønnen som seks meter, for å hindre forurensning av brønnen fra husdyrene.
Dølagampen Rauen stod i stallen under den delen av kjørbrua som var inne i låven. Det første oldefar Even Helmer, født i Holmstadeie Vestby på oversida av Nygardsæterbruvegen i 1874, muligens i ei jordhytte, gjorde om morgenen, var nok å leie Rauen under kjørbrua, for å la ham drikke av denne dammen.
Tenk om jeg kunne fått oppleve det samme med Rauen II i dag 😂
Stysjinbekken hadde to oppkommer, et fra den magiske brønnen, samt et fra et oppkomme øverst i Stysjin. Her fikk barna til Nils og Eli Grythestuen leke på 1700-tallet, og her fikk jeg leke som barn. Og det var oppkommet nedenfor kjørbrua, som gjorde at Grythengen ble anlagt her. Personlig er jeg overbevist om at det har ligget et lite langhus her i sin tid, med dyrene på sida mot den magiske brønnen, og folka på sida mot Stabbursjordet, hvor de hadde soloppgangen, samt hvor de dyrket grønnsaker i draget nedover jordet, vannet av ila øverst i jordet, slik bestefar gjorde. Og jeg tror det var kværn her da også, som en del av Grjótholmr-konglomeratet. Dette på tross av at det ikke er gjort oldtidsfunn i Øverskreien, men det er for mye som stemmer.
"I de nordiske landene regner man gjerne oldtiden fram til begynnelsen av vikingtiden rundt år 800, men betegnelsen har også mer ubestemt vært brukt om sagatiden." - SNL
På denne tiden, hvor geitramsen står i blomst, stod bestefar og kokte geitramsgrøt til grisene i grisebingen innunder låven. Dette ble gjort i ei jerngryte hengende i et stativ der pumpehuset nå står, her kokte de også såpe. Geitramsgrøten var iblandet byggmjøl, og far sa at dette var det beste grisene visste!
I hønseburet bak låven var det snaut hundre høner og en hane, far syntes det var hyggelig å høre hanekyllingen gale igjen i Grythengen, da dette minte ham om hans barndom. Eggene benyttet bestemor til kringlebaksten, da hun var stor på å bake kringler til salgs, samt at hun byttet egg med smør på landhandleriet til hennes svoger Harald Holmstad. Dette smøret gikk også stort sett med til kringlebakst.
Appendiks
Hvorfor ble ikke herregården Grythe etablert i Grythengen, med det fantastiske oppkommet man fant her? Personlig tror jeg dette var fordi de visste at det var kværn her før Svartedauden, hvor de ønsket at kværna i Grythengen skulle være en del av driften på gården, hvor da kværnfolket skulle bo her, for å drifte kværna. Derfor bygget de en ny hovedgård borte på Grythe, hvor Grythengen egentlig er Ur-Grythe.
Jeg tenker også på Grythenholms-varden, denne har jo ikke form av en varde, slik som f.eks. Olsbyvarden. Grythenholms-varden må derfor ha fått sitt navn fra funksjon og ikke fra form, slik at det må ha vært en etablert vardeild der.
Når man ser landskapet nede fra bygda, ser man at det aldeles går en rygg fra Grjótholmr opp til Grythenholms-varden, slik at det er naturlig å tenke seg at det har vært en vakt nede på Grjótholmr, hvor denne vakten har løpt etter denne ryggen for å tenne vardeilden oppe på Grythenholms-varden, i ufred.
Før man fikk gode elvebåter under vikingtiden, vil jeg tro det meste av handelsvirksomheten inn mot Viken, gikk gjennom Torsæterskaret. Og mens man enda hadde høvdinge-riker, vil jeg tro Torsæterskaret var et utsatt sted for angrep fra fiende-hærer. Så for meg virker det naturlig om man hadde plassert en liten krigergård, som et førstelinjeforsvar, som muligens også skattet handelskaravaner, oppe på Grjótholmr.
Disse kan også ha hatt ansvaret for bygdeborgen Borgen, selv om jeg ser at en lokal arkeolog mener at dette bare var et kultsted. Men jeg ser også at arkeologer har et bias for å forklare noe som kultisk, hvis det er noe de ikke forstår.
"Arkeologer har en tendens til å bortforklare det vi ikke forstår ved å si at ting er seremonielle, forklarer han." - Arkeolog Rolf Fabricius Warming
Selv tror jeg at bygdeborgen Borgen kan ha vært både et kultsted og et sted hvor man søkte tilflukt, da det både er magisk og bortgjemt der oppe. Hvor jeg tror at kværna i Grythengen ble etablert som en del av forsyningssikkerheten, og at Holmstad eller Holmrstadir ble etablert på holmiren oppe på Holmstadjordet, for å dyrke opp den fruktbare og godt drenerte jorda nedover mot kværnenga Grythengen. Da altså som en del av Grjótholmr-konglomeratet.
Stysjinbekken er i dag knusk tørr, dan magiske brønnen ser man ikke spor av lenger, ei heller dammen hvor dølagampen Rauen og de andre dyra fikk slukke tørsten, og hvor man skyllet tøyet under den store klesvasken om våren.
Etter at man fikk badstua på Sagen, ble folk mye rensligere, forklarte far. Han husket ikke helt om karer badet på fredag og damer på lørdag, eller motsatt, men selv tror jeg karene foretrakk å samles i badstua på lørdagskvelden, slik at de kunne kose seg med en liten lørdagsdram, mens damene forberedte søndagsmiddagen.
Men kunne man ikke ha stoppet der? Hvorfor skulle man på død og liv grave i filler og bygge ned alt i kværnenga til herr Fossemøllen og pietistenga til oldefar, for at folk skal leve i store Toten-bunkre med kanskje to bad, hvor man dusjer flere ganger om dagen, har store boblebad og vasker klær flere ganger i uka?
Hva er vitsen med at alle skal leve i kulturlandskapet på Toten, hvor nå hele kulturlandskapet og hele vår kulturarv er utradert, fordi alle absolutt skal leve slike overdimensjonerte liv i kulturlandskapet. Og hva gjør de her? Enten er de inne og glaner, ellers er de ute og durer, hvor de fyller opp gårdsplassene og garasjene sine med juggel og skrot, for å kompensere for de meningsløse og atomiserte livene de lever.
Ville det ikke vært bedre om de levde litt enklere liv i en komplisert urban struktur nede på Skreia, i en god, gammeldags markedsby?
Så kunne de heller kommet hit til kværnenga vår ved stenelven Grýta, for å oppleve levende kulturlandskap og en levende kulturarv, med den magiske brønnen i sin midte.
Dama i videoen ovenfor gir en fantastisk introduksjon til de ideologiske røttene for den subeksurbanistiske tragedien kværnenga vår endte opp som. Hva hun så treffende kaller for et "ugly hellscape".
"What’s really sad is that this is all true and there are so few efforts to actually do anything about it. In fact, if you even suggest an alternative, you’ll be mercilessly attacked." - toddinde
Fantastisk om forskjellen på det sublime mellom Burke og Kant, hvor vel Kant ligger nyromantikken nærmest.
Philokalia
"Philokalia, samling av kristne asketiske og mystiske tekster fra den ortodokse kirkes tradisjon. Philokalia betyr «kjærlighet til det vakre». Tekstene er forfattet på gresk fra 300– til 1400-tallet. De ble publisert i Venezia i 1782, en russisk oversettelse kom på 1800-tallet. Samlingen skal tjene som veiviser i det kontemplative liv." - SNL
Hesykasme
"Hesykasme er en tradisjon for kontemplasjon og indre, mystisk bønn i den ortodokse kirke. Tradisjonen har røtter tilbake til 300–400-tallet, og fant sin fullt utviklede form på 1300-tallet blant munkene på fjellet Athos. Hesykastene anvendte særlig Jesusbønnen, og for å lette konsentrasjonen ble bestemte kroppsstillinger og en bestemt pusteteknikk anbefalt. Bønnen skulle gradvis føre frem mot gudsopplevelsen, det vil si den direkte opplevelsen av Gud (theosis). Deres lære og praksis ble angrepet på 1300-tallet under den såkalte hesykaststriden, men Gregor Palamas' sterke teologiske forsvar førte til full anerkjennelse av hesykasmen i den ortodokse kirke. Flere av de sentrale tekstene som kaster lys over hesykastisk tradisjon er samlet i Philokalia." - SNL
Ikke kun det ville vesten, men også USA som nasjon, har forvitret og opphørt å eksistere, sammen med Grythengen.
Cowboyene i dette fotografiet fra det ville vesten, kan synes nokså ville, allikevel var de ingenting, mot Ovren Mikkelson fra Overnengen på Toten!
Trist at ingen ser verdien av å ta vare på alt dette her, hvor man bare lar USA, den vestlige sivilisasjon og Grythengen gå til grunne, uten å lette et øyenbryn.
Her var det en god samling fotografier fra det Ville Vesten:
Allikevel, samme hvor ville alle disse menneskene var, har det aldri vært et villere menneske i det villeste ville vesten, enn Ovren Mikkelson!
Ovren Mikkelson reiste til Cambridge, Wisconsin, sammen med sine barn fredag den 26. mai 1871, med dampbåten Hero, 73 år gammel. Kun hans eldste sønn sammen med Marthe Tandberg fra Bilitt, Herman Evensen Fossemøllen, ble tilbake for å bygge Fossemøllen II, samt å være bindeleddet mellom USA og gamlelandet.
Ideen om Fossemøllen II ble utklekt på festsletta øverst i Stysjin ei lys sommernatt i 1866, hvor da Ovren Mikkelson, Halvor Grythe, Auline Grythe, Marthe Overnengen (Tandberg), Marie Andersdatter Holmstad (Mina) og Herman Evensen Fossemøllen var samlet.
Fossemøllen II ble uttenkt og designet av Ovren Mikkelson, på grunnlag av sin erfaring som driver av Fossemøllen I ved Kværnumsstrykene, i perioden 1838-1844.
Vår Herman Evensen Fossemøllen ble oppkalt etter Marthes første mann, Herman Evensen Fossemøllen, da begges fedre het Even, og som døde av den kinesiske kolera 29. desember 1836. Han ble smittet av denne sykdommen enten i Balke kirke eller i festlighetene etterpå i Fossemøllen, under julefeiringen. Kolera-epidemiene herjet landet på denne tiden.
Fossemøllen II var for å gjøre godt igjen den uretten som ble Even og Marthe til del i Fossemøllen I, hvor de ble fordrevet herfra i 1844, på tross av sjarmoffensiven med å oppkalle herr Fossemøllen etter herr Fossemøllen, hvor de vandret omkring på Toten-bygdene i tre år, som lutfattige omstreifere, før de omsider fikk husrom i Overnengen i 1847, hvor Even tok til som smed. Både Herman og Augustinus ble her opplært i smedyrket av sin far.
Augustinus Overnengen bygde selveste norskebyen i USA, Stoughton i Wisconsin, som en av byens fremste entreprenører, samt at han satt i formannskapet i mange år. Alle fra Overnengen ble nidkjære metodister i USA, selv villmannen Ovren Mikkelson.
Selv har jeg tenkt på å reise til Wisconsin, for å vandre i fotsporene til Ovren Mikkelson, samt å dokumentere den arkitektoniske arven etter August Ovren, som Augustinus kalte seg der.
Men hva er vitsen, da USA ikke lenger eksisterer, da USAs hjørnestein, Grythengen, har forvitret? Den biokulturelle koblingen mellom Grythengen og Wisconsin, var den aller viktigste biokulturelle koblingen over Atlanterhavet, nå brutt!
Hvorfor skal man besøke et land som IKKE eksisterer? Fordi uten levende røtter, kan ingen eksistere, da er man levende død, uttørket, lik ei tørrfuru ved Myrsjøen!
USA råtner nå på rot og faller fra hverandre, dette er noe alle kan se. Heller ikke Trump kan gjøre USA stort igjen. Nei, USA kan kun bli stort igjen med Grythengen ved sin side, som et levende elvebruk ved stenelven Grýta.
Hvor vi arrangerer det store Grytheng-spelet hver sommer, på festsletta øverst i Stysjin, hvor vi levendegjør hvordan Fossemøllen II ble til, ei varm sommernatt i 1866. Hvor gjestene, en stor flokk Wisconsinites, får servert iskaldt Grýta-øl, brygget på bygg fra Holmstadjordet og kildevann fra den magiske brønnen nedenfor kjørbrua.
Til slutt vil vi minnes den gråspraglete høna vår, som la et par-tre små vaktelegg i løpet av sine to år i Grythengen. Denne fant lillesøster i det flotte hønsehuset til gamlefar under grana i det sør-østre hjørnet i hagen vår, den lå stein død i flisa, uten tegn på ytre skader. Dette var lørdag morgen 13. april 2024.
Nå hviler hun sammen med de belgiske kjempekanine Fredrik og Petter ved nedkanten av låvegrava, like ved der hønsegarden var, hvor bestemor Nelly hadde omkring 100 høner.
Hadde vi fått leve i fred her med kulturarven vår, da ville hun nok fremdeles vært i live i den gamle hønsegarden, sammen med en stor og livskraftig flokk høner, og en hane.
Men la oss heller i denne sorgens stund glede oss over Even Michelsen Karsrud alas Ovren Mikkelson, sønn av smeden på Karsrud ved Raufoss, som fikk 16 gode år i det engang så forjettede land, sammen med en stadig voksende flokk barnebarn.
"Dette er naturligvis mental terror! Selv har jeg en storskjerm nedover Stysjin og innover Stabburstunet, har omsider fått til et mørkevern for Stabburstunet, som ble svinstygt, men bedre enn å bli gal av lysterror. Planter nå til alle jordene med skog, med håp om at det kan vokse til med tiden. Ser allikevel ikke poenget med at det skal være viktigere at folk bor vilkårlig rundt omkring i kulturlandskapet for å se Netflix, fylle garasjene med skrot og kjøre rundt med støyende gressklippet-tanks på meningsløse, sterile plener, enn at man skal kunne dyrke mat. Men slik har det blitt, folk forstår ikke lenger betydningen av jordbruk, kulturlandskap, levende kulturhistorie, samt ikke minst nattemørkets mystikk!" - LeveVeg
