Fotografi fra Grythengen i 1942, under barnedåpen til Jon Helmer Holmstad, som ligger inne og sover. Torbjørn og Ester Lindstad var faddere.
Bakre rekke fra venstre: Bjarne, Nelly, Markus og Olaug Holmstad, Johannes Opsahl, Kolbjørn, Harald, Arne Egil og Karine Holmstad, Torbjørn og Ester Lindstad.
Midtre rekke fra venstre: Johannes Lindstad, Even Helmer Hermansen Holmstad, Dora Holmstad Opsahl med Hedvig Opsahl på fanget, Marthe Evenrud Holmstad (gift med Markus), Solveig Gjørvald Holmstad (gift med Harald) og Othilie Røyse Holmstad.
Fremre rekke fra venstre: Gunhild Holmstad, Reidun Holmstad, Oddbjørg og Gunnar Opsahl, Hellbjørg og Aslaug Holmstad.
Gunnar Opsahl fanget to bekkeørreter fra elva, som han slapp i den magiske brønnen, da han var barn, kanskje samme dag som bildet er tatt. Disse fikk svømme rundt der i tolv år, fram til de plutselig ble spiddet på høygaffel, mens familien var bortreist.
Ellers la jeg merke til at våningshuset er bordkledd, slik at da var det ikke bestefar Bjarne som kuttet de flotte laftehjørnene og bordkledde planke-tømmerhuset i dragestil etter herr Fossemøllen, under restaureringen på begynnelsen av 1950-tallet. Så litt trist at oldefar ikke fikk dø i det nyromantiske våningshuset i sveitser-drage-stil intakt, slik jeg trodde. Men i det minste er krysspost-vinduene fremdeles på plass:-)
Far fortalte at Even Helmer var svært glad i sitt barnebarn Gunhild. Hun var hans solstråle i livet den siste tiden, etter at han mottok dødsbudskapet av gamle doktor Fossmo. Even Helmer gav beskjed om at alle måtte ta godt vare på Gunhild, da hun betydde så mye for ham.
Far var her i går (tirsdag 20. juli 2023), og da fikk jeg vite litt mer om hvordan de vasket klærne her i hans barndom.
Klær vasket man stort sett en gang i året om våren, undertøyet kunne nok få en omgang til for jula, men bukser, gensere, sengetøy etc., ble kun vasket en gang per år. Allikevel var det ingen som klaget på at noen luktet, og han sa at egentlig luktet det bare fjøs av folk, slik at fjøslukta kan vi vel da si at var datidas deodrant, hvor denne overdøyvet lukten av svette og andre kroppssekreter. Dessuten er jo ull selvrensende, for det var ullklær man hadde da, og henger man en ullgenser ute i litt fuktig vær, er den etter ei natt som om den skulle kommet rett fra renseriet.
Under den store klesvasken om våren, ble klærne først kokt i en stor kjele på vedkomfyren. Deretter tok de klærne ut på trappa, hvor de skurte dem mot et vaskebrett. Dette var tungt arbeide! Til slutt tok de klærne med ned til den store balja nedenfor låven, hvor de skyllet dem, før de ble hengt til tørk i sola.
Dette må vel være på trappa i Grythengen, så da var det her de skurte vårvasken på vaskebrett, etter at de hadde gitt den et oppkok på vedkomfyren, og før de tok den med til skylling i dammen ved kjørbrua.
Vedkomfyren vil jeg tro var fra Gjøvik støperi, i likhet med takka i størhuset. Denne stod i hjørnet rett til høyre for inngangsdøra til kjøkkenet fra gangen, hvor den hadde ei stor kappe over seg, i likhet med i Holmstadengen.
Dette for å få avtrekk fra komfyren. Pipa gikk altså ikke ned til grunnen.
Bakre rekke fra venstre: Ole Kristian Karlsen Rødningsby, Signe Solhaug, Othilie Røyse.
Midtre rekke fra venstre: Inga Nathalie Nilsdatter Rødningsby (Linstad), Berthe Engesæter (husholderske i Kloppen), Nelly og Bjarne Holmstad.
Fremre rekke fra venstre: Johannes Lindstad, Even Helmer Holmstad, ukjent jente.
Denne balja fikk vann fra et rør fra den magiske brønnen nedenfor kjørbrua, dette røret tror jeg han sa var en 5-6 meter langt, men skal spørre opp igjen. Skal også spørre hva slags materiale det var av, og om det var gravd ned, men vil tro det var gravd ned, ellers måtte man vel skreve over det hver gang man gikk under kjørbrua. Man kunne drikke av denne balja, og det var vel da også her man hentet vann til dyrene. Grisene gikk jo under låven, og for kyrne og hesten kan det jo hende man heller leide disse ned hit for å drikke, enn å bære opp vann til dem? Men dette også får jeg spørre om ved neste anledning.
Oppdatering! Jeg var ute en tur nå, og stemmer det at røret var 5-6 meter, ser det ut til at denne balja eller hva det var har stått omtrent jevnt med nedkanten av den delen av kjørbrua som er i stein. Trolig gikk dette røret i lufta, hvor det tidligere gikk i ei trerenne, og i oldtiden muligens i en uthulet stokk. Brønnen er nok da bygget opp passe høyt til å lede vannet i ei renne i lufta, slik at man kunne hogge denne fri for is om vinteren. På dette viset kunne dyra gå hit å drikke ved egen hjelp. I oldtiden var det jo bare Grythengen her, slik at da slapp de nok bare dyra ut av langhuset om morgenen, hvor de gikk omkring her og beitet, og da drakk av denne lille dammen. Husker far tidligere kalte den en dam, så trolig er dette en eldgammel dam, hvor man seinere kan ha plassert ei slags balje, kanskje trebalje, oppe i denne.
Røret hadde en så stor diameter som far kunne vise i en sirkel med to hender, og han har større hender enn meg. Her rant det fullt av vann hele tiden, forklarte han, det silderet ikke, det rant skikkelig. Så det var ikke en vanlig brønn man fant nedenfor kjørbrua, dette var et ordentlig oppkomme, helt på høyde med oppkommet i Øvre Nygardsætra, hvor de fremdeles har drikkevannet sitt fra!
Tenk hvor herlig det ville vært å hatt søndagsskole her med den magiske brønnen, hvor vi kunne tatt med barna ned til denne og fortalt dem at slik som denne brønnen, slik er Jesus, et oppkomme som bare flommer opp av livets vann, og som aldri går tørt, ikke engang under den beryktede tørrsommeren 1947! Hvor gardene her omkring måtte komme hit for å hente vann fra den magiske brønnen.
Oppdatering II!!
"Hei! Røret fra brønnen var et vanlig vannrør i jern (far kalte dette et foil-rør). Ca. 6 meter tenker jeg. Det gikk i friluft." - Jon Helmer Holmstad
Ja, da er det bekreftet, siden røret gikk i friluft, må dammen ha ligget jevnt med den delen at kjørbrua som er i stein, fordi ellers måtte man ha skrevet over dette røret hver gang man skulle under kjørbrua og matet grisene, og det gadd man nok ikke. (Bekreftet! Far var her i dag, han kastet en pinne ned dit dammen lå, og dette var jevnt ut ca 2 meter mot elva fra nedkanten av den delen av kjørbrua som er i stein.)
Personlig er jeg overbevist om at kjørbrua ble tilpasset den magiske brønnen og vaske-/drikkedammen, og at det har vært et langhus og kværn her også under folkevandringstiden eller yngre jernalder, som perioden gjerne kalles.
Fjordingen til venstre vil jeg tro er en kvartershest, men hesten til høyre er gode, gamle Blissa, som erstattet dølagampen Rauen i Nedre Nygardsætra i 1941.
Stallen var under kjørbrua, vi ser at døra inn til stallen står åpen til høyre i bildet. Da her var to hester, må stallen ha hatt et dobbelt spilltau.
Låven ble revet i 1966. Om det var herr Fossemøllen som bygget låven, eller om denne stod her i 1875, har jeg ikke klart å finne ut av inntil videre.
Merk også kjerra, som nå har fått bilhjul, og står og synger på siste verset i Stabbursjordet.
Men så er det store spørsmålet, ble kjørbrua tilpasset dammen, eller ble dammen tilpasset kjørbrua? Selv tror jeg det første, at dammen var her før man bygget låve, fordi i oldtiden bodde man jo i langhus, med dyra i den ene halvdelen av huset. Dammen ble lagt såpass langt nedenfor brønnen som seks meter, for å hindre forurensning av brønnen fra husdyrene.
Dølagampen Rauen stod i stallen under den delen av kjørbrua som var inne i låven. Det første oldefar Even Helmer, født i Holmstadeie Vestby på oversida av Nygardsæterbruvegen i 1874, muligens i ei jordhytte, gjorde om morgenen, var nok å leie Rauen under kjørbrua, for å la ham drikke av denne dammen.
Tenk om jeg kunne fått oppleve det samme med Rauen II i dag 😂
Stysjinbekken hadde to oppkommer, et fra den magiske brønnen, samt et fra et oppkomme øverst i Stysjin. Her fikk barna til Nils og Eli Grythestuen leke på 1700-tallet, og her fikk jeg leke som barn. Og det var oppkommet nedenfor kjørbrua, som gjorde at Grythengen ble anlagt her. Personlig er jeg overbevist om at det har ligget et lite langhus her i sin tid, med dyrene på sida mot den magiske brønnen, og folka på sida mot Stabbursjordet, hvor de hadde soloppgangen, samt hvor de dyrket grønnsaker i draget nedover jordet, vannet av ila øverst i jordet, slik bestefar gjorde. Og jeg tror det var kværn her da også, som en del av Grjótholmr-konglomeratet. Dette på tross av at det ikke er gjort oldtidsfunn i Øverskreien, men det er for mye som stemmer.
"I de nordiske landene regner man gjerne oldtiden fram til begynnelsen av vikingtiden rundt år 800, men betegnelsen har også mer ubestemt vært brukt om sagatiden." - SNL
På denne tiden, hvor geitramsen står i blomst, stod bestefar og kokte geitramsgrøt til grisene i grisebingen innunder låven. Dette ble gjort i ei jerngryte hengende i et stativ der pumpehuset nå står, her kokte de også såpe. Geitramsgrøten var iblandet byggmjøl, og far sa at dette var det beste grisene visste!
I hønseburet bak låven var det snaut hundre høner og en hane, far syntes det var hyggelig å høre hanekyllingen gale igjen i Grythengen, da dette minte ham om hans barndom. Eggene benyttet bestemor til kringlebaksten, da hun var stor på å bake kringler til salgs, samt at hun byttet egg med smør på landhandleriet til hennes svoger Harald Holmstad. Dette smøret gikk også stort sett med til kringlebakst.
Appendiks
Hvorfor ble ikke herregården Grythe etablert i Grythengen, med det fantastiske oppkommet man fant her? Personlig tror jeg dette var fordi de visste at det var kværn her før Svartedauden, hvor de ønsket at kværna i Grythengen skulle være en del av driften på gården, hvor da kværnfolket skulle bo her, for å drifte kværna. Derfor bygget de en ny hovedgård borte på Grythe, hvor Grythengen egentlig er Ur-Grythe.
Jeg tenker også på Grythenholms-varden, denne har jo ikke form av en varde, slik som f.eks. Olsbyvarden. Grythenholms-varden må derfor ha fått sitt navn fra funksjon og ikke fra form, slik at det må ha vært en etablert vardeild der.
Når man ser landskapet nede fra bygda, ser man at det aldeles går en rygg fra Grjótholmr opp til Grythenholms-varden, slik at det er naturlig å tenke seg at det har vært en vakt nede på Grjótholmr, hvor denne vakten har løpt etter denne ryggen for å tenne vardeilden oppe på Grythenholms-varden, i ufred.
Før man fikk gode elvebåter under vikingtiden, vil jeg tro det meste av handelsvirksomheten inn mot Viken, gikk gjennom Torsæterskaret. Og mens man enda hadde høvdinge-riker, vil jeg tro Torsæterskaret var et utsatt sted for angrep fra fiende-hærer. Så for meg virker det naturlig om man hadde plassert en liten krigergård, som et førstelinjeforsvar, som muligens også skattet handelskaravaner, oppe på Grjótholmr.
Disse kan også ha hatt ansvaret for bygdeborgen Borgen, selv om jeg ser at en lokal arkeolog mener at dette bare var et kultsted. Men jeg ser også at arkeologer har et bias for å forklare noe som kultisk, hvis det er noe de ikke forstår.
"Arkeologer har en tendens til å bortforklare det vi ikke forstår ved å si at ting er seremonielle, forklarer han." - Arkeolog Rolf Fabricius Warming
Selv tror jeg at bygdeborgen Borgen kan ha vært både et kultsted og et sted hvor man søkte tilflukt, da det både er magisk og bortgjemt der oppe. Hvor jeg tror at kværna i Grythengen ble etablert som en del av forsyningssikkerheten, og at Holmstad eller Holmrstadir ble etablert på holmiren oppe på Holmstadjordet, for å dyrke opp den fruktbare og godt drenerte jorda nedover mot kværnenga Grythengen. Da altså som en del av Grjótholmr-konglomeratet.
Stysjinbekken er i dag knusk tørr, dan magiske brønnen ser man ikke spor av lenger, ei heller dammen hvor dølagampen Rauen og de andre dyra fikk slukke tørsten, og hvor man skyllet tøyet under den store klesvasken om våren.
Etter at man fikk badstua på Sagen, ble folk mye rensligere, forklarte far. Han husket ikke helt om karer badet på fredag og damer på lørdag, eller motsatt, men selv tror jeg karene foretrakk å samles i badstua på lørdagskvelden, slik at de kunne kose seg med en liten lørdagsdram, mens damene forberedte søndagsmiddagen.
Men kunne man ikke ha stoppet der? Hvorfor skulle man på død og liv grave i filler og bygge ned alt i kværnenga til herr Fossemøllen og pietistenga til oldefar, for at folk skal leve i store Toten-bunkre med kanskje to bad, hvor man dusjer flere ganger om dagen, har store boblebad og vasker klær flere ganger i uka?
Hva er vitsen med at alle skal leve i kulturlandskapet på Toten, hvor nå hele kulturlandskapet og hele vår kulturarv er utradert, fordi alle absolutt skal leve slike overdimensjonerte liv i kulturlandskapet. Og hva gjør de her? Enten er de inne og glaner, ellers er de ute og durer, hvor de fyller opp gårdsplassene og garasjene sine med juggel og skrot, for å kompensere for de meningsløse og atomiserte livene de lever.
Ville det ikke vært bedre om de levde litt enklere liv i en komplisert urban struktur nede på Skreia, i en god, gammeldags markedsby?
Så kunne de heller kommet hit til kværnenga vår ved stenelven Grýta, for å oppleve levende kulturlandskap og en levende kulturarv, med den magiske brønnen i sin midte.
Dama i videoen ovenfor gir en fantastisk introduksjon til de ideologiske røttene for den subeksurbanistiske tragedien kværnenga vår endte opp som. Hva hun så treffende kaller for et "ugly hellscape".
"What’s really sad is that this is all true and there are so few efforts to actually do anything about it. In fact, if you even suggest an alternative, you’ll be mercilessly attacked." - toddinde
“205. Gryte. Udt. grý:`te. ― Grytte 1669 (Rydningsplads). Gryte 1723.1/8. *Grýta f., Stenelven, Elvenavn dannet af grjót n. (Indl. S. 52). Ligger efter Kartet ved en Tverbæk til Leina. Navnet er ikke anført i Saml. af Elv. Jfr. GN. 206.”
Dette bildet er av Nelly Gustava Lindstad Holmstad, som steller kuer i Nedre Nygardsætra, Øverskreien, Toten. Hun og Bjarne Holmstad med familie bodde her i tidsrommet 1940-1944. Far fortalte at en gang falt ei ku gjennom Nygardsæterbrua, muligens en av de kuene vi ser i bildet, men han husket ikke hvordan det gikk med denne. Kanskje var dette en gang de skulle lede kyrne fra Nedre Nygardsætra til Grythengen? Vet noen noe mer om hvordan det gikk med kua som falt gjennom Nygardsæterbrua, er jeg takknemlig for å få vite om dette!
Videre er det klart at jeg ikke har noe falskt minne om at Nygardsæterdammen var uutgrunnelig dyp i min barndom, med den største ørreten i Olterudelva, fordi far var klar på at Nygardsæterdammen var den største dammen i elva også i hans barndom. Han fortalte at dammen her var så dyp, at det var umulig å fange ørret i denne med bare hendene, slik han gjorde det ellers i elva. Og Jon Helmer Holmstad var en kløpper til å fange fisk med hendene, i min barndom gikk vi flere turer etter elva og fanget fisk, og da hadde far et stort Y-spyd fullt av fisk på ei lita stund! Dette var da på 1970-tallet, hvor det fremdeles yrte av fisk i stenelven Grýta.
Den eneste dammen som kunne måle seg med Nygardsæterdammen, var Olteruddammen, ja jeg vet ikke om de kalte den dette, det skal jeg spørre om, men uansett var dette dammen som lå nedenfor demningen til Olterud sag.
Far husket bedre nå enn sist vi skreiv om dette stedet, hvor jeg trodde badeplassen her var i demningen, men det er nå helt klart at dette var den ikke. Far husket nå at det lå noen tømmerstokker og slikt oppe i selve demningen, slik at demningen til Olterud sag var fremdeles intakt da far var barn, men den store dammen hvor de badet, denne lå rett nedenfor demningen. Her var det ei lita strand, ikke ei sandstrand, men ei strand med små elvesteiner.
Det var da i denne dammen nedenfor demningen til Olterud sag, at onkel var døden nær for andre gang (av fire), hvor han skulle lære å svømme mens han holdt seg fast i en pinne, som noen store gutter holdt. Disse store og tøffe gutta hadde da rykket til seg denne pinnen, slik at onkel var nær ved å drukne, det var bare så vidt han klarte å karre seg i land.
Stien ned til denne dammen gikk på skrå ovenfra. Barna brukte å ligge på stranda her og spise hvetepuff, som et surrogat til popcorn, som de bare hadde hørt om. En pose hvetepuff kostet 25 øre på landhandleriet til Harald Holmstad like ved.
Men det er da klart at Nygardsæterdammen var intakt både i min og min fars oppvekst, hvor min far ikke kunne forstå at denne svære dammen nå har blitt helt borte. Selv tror jeg denne dammen ble opparbeidet av husmannsfolket under Holmstad, og jeg ser derfor ikke bort fra at den kan ha vært intakt i 250 år, hvor den nå har forsvunnet i løpet av et par-tre tiår. I samme tidsrommet har bekkeørreten i Olterudelva forsvunnet.
Selv kan jeg ikke forstå annet enn at dette må ha å gjøre med en endret vannføring i elva, som kan ha sin årsak i flatehogst, drenering og klimaendringer.
Stenelven Grýta fotografert like nedenfor Nygardsæterdammen, men som nå knapt nok er en liten sølepytt. Var det ikke for PermaLivs nedtegnelser og fars minne, ville minnet om den uutgrunnelig dype Nygardsæterdammen, hvor det muligens druknet ei ku som hadde falt gjennom Nygardsæterbrua, blitt borte for alltid.
Far husker de kjørte med sluffe over Nygardsæterbrua om vintrene, så godt brua tålte hestene. Dette var vel da først dølagampen Rauen, som ble erstattet av Blissa i 1941, etter at Rauen døde av aldersbetinget sykdom under tømmerkjøring på Bjørnåsstua sør på Totenåsen.
Blissa fulgte familien fra Nedre Nygardsætra til Nordre Gardlaus og tilbake hit til Grythengen.
Ellers fortalte far at det var etter Nygardsæterbruvegen de hentet blåleire i hans barndom, hvor jeg husker at jeg også var her og hentet leire som barn, trolig etter at far hadde fortalt meg om disse leirforekomstene.
Jeg vil tro de også hentet leire her til husmannsstua i Holmstadeie Vestby på oversida av Nygardsæterbruvegen, som man fremdeles kan se ruinene av. Herman og Mina holdt til her i tidsrommet 1865-1875, og Even Helmer ble født her i 1874. Om dette var ei jordhytte eller ei tømmerstue, har jeg ikke klart å fastslå. Var det ei jordhytte ble den sikkert rappet innvendig med lokal leire, og var det ei tømmerstue, vil jeg tro de benyttet blåleira til å pusse denne utvendig, som værtetting.
Husmannsstuene i Holmstadjordet og i Grythenghågån tror jeg bestemt at må ha vært jordhytter, slik det var vanlig for husmannsplasser under 1800-tallet, da begge disse lå i skråningen ned mot elva, i solhellinga. Disse har nok da vært pusset innvendig med leire fra forekomstene ved Nygardsæterdammen.
Minnene fra livet etter stenelven Grýta, er som rosene på Hurdalsrosa Bjarne og Nelly Holmstad tok med tilbake til Grythengen fra Viken i Hurdal.
Dess flere minner vi klarer å samle, dess vakrere blir rosebusken. Men det haster nå, da de gamle mister synet og snart vandrer fra oss! Dessuten har jeg en følelse av at Djevelen og hans demoner helst ønsker at disse minnene skal glemmes, visne og dø.
"I år 1700 fikk Nils Hansen Borgen bevilling på å reise en bygning ved setervollen, sammen med noe jord omkring setervollen til å dyrke. Nils Borgen var husmann under Vester-Balke. Til 1728 hadde han brutt opp ca. 9 mål åker og fødde 5-6 fe og 1 hest. Nils og kona Marte, som var fra Holmstadstuen, hadde en datter som led av fang, og han hadde en rørende omsorg for henne. Kapellanen Roald Bernhoft hjalp ham med medisiner, og jenta ble bra. Som takk for hjelpen skulle Nils skaffe Bernhoft "Menneskeben som ikke hadde været i Jorden". Han tok da et kvinnehode fra en stake på retterstedet i Alfstadengen, men det ble liggende på loftet, og en som så det, anmeldte Nils. Han kom fra det med 12 daler i bot og nedgraving av hodet på retterstedet."
Det er mulig Holmstadstuen er et tidligere navn på Holmstadengen, men selv heller jeg mest mot at Holmstadstuen er hva som nå er Skomakerstuen, hvor navnet endret seg gradvis etter at man begynte med skomakeri der.
Oppdatering!
Holmstadstuen var selvsagt Holmstadengen, en av de fire husmannsstuene under Holmstad:-)
