Kulturvandringen etter grenda vår onsdag 31. mai 2017 ble en stor suksess, vi kunne kanskje vært flere, men innholdsmessig var den fenomenal. Så de som ikke stilte opp gikk virkelig glipp av noe.
Et lite utsnitt fra grenda. -Wikimedia. |
Den store overraskelsen var at her var også et grendemeiere, ett av 15 på Toten, som var i drift fra 1878 til 1905. Dette lå rett på andre sida av elva, ved Olterud gård, og man kan framdeles se hvor det var.
Olterud i Skreien, Østre Toten, ca. 1920. Den lave bygningen med hvit mur midt i bildet er det gamle Skreiens meieri. Foto: Sigurd Røisli. |
Olaug, Solveig og Harald Holmstad ved landhandleriet Kvastad i Skreien. Kilde: Hellbjørg Skullerud |
Vandringen
tok til ved tidligere Solhaug trevarefabrikk nederst i
Kronborgsætergrenda. Kvastad, hvor Fossum drev sin virksomhet, skimtes i
bakgrunnen. Her husker jeg at jeg stjal druer, og til straff gav Fossum
meg ei plate melkesjokolade. En straff det gikk an å leve med. Dette fotografiet er benyttet i Ungarns wikipedia-artikkel for Østre Toten. - Wikimedia. |
Her
nederst i Grythengen ved bredden av Olterudelva hadde Per Post
potetåkeren sin, å få oppklart at han var bror til min tippoldemor var
riktig morsomt. På de tykke granleggene ser man at det begynner å bli
noen år siden potetene vokste her. Rådyrene setter i dag stor pris på
potetjordet til Peder Holmstad, da de foretrekker å kvile på den myke
skogbunnen under de store granene. -Wikimedia. |
Videre fikk jeg oppklart at det er Kløvstadbekken og ikke bedehusbekken, som markerer skillet mellom Hoff og Balke kirkesogn.
I Blåveissvingen møtte oss et trist syn, da et bygdedyr hadde vært på ferde i nattens mulm og mørke og dumpet et søppellass nedover dalsida. Best å ikke vise dette her.
Blåveissvingen i fjor høst. Fra gammelt av gikk vegen her, hvoretter den seinere ble flyttet på oversida av Blåveissvingen, for deretter å følge sitt opprinnelige løp igjen med nyvegen. Etter svingen svingte imidlertid gamlevegen opp mot Grythengen. Til venstre i Blåveissvingen var et masseuttak, dette fikk jeg vite var et grustak fra gammelt av. Det var her i dette uttaket jeg mente at grendas nye pumpehus burde vært plassert, men Teknisk Etat vendte det døve øre til. Dette viste seg å være en stor tragedie for grenda. -Wikimedia. |
Ellers ble det nevnt mange plasser og navn etter vandringen oppover vegen, bl.a. at Skomakerstuggun var en husmannsplass under Kløvstad. Jeg fikk vite at Holmstad brant ned til grunnen i 1728, og at gården ikke har grunn mot elva. Holmstadengen og Grythengen er/var således nabobruk. Trist å tenke på hvordan disse fantastiske engene i dag har blomstret av, et stort tap for grenda og totenbygdene.
Grythengen høsten 2016. -Wikimedia. |
Ved Kronborgsætra fortalte Inger-Marit om Borghild, som drev Kronborgsætra pensjonat, hun var den beste og mest fantastiske vertinna prest Karsten Isaksen hadde truffet under sine mange reiser i Norges land. Hun var like kort som hun var bred, og det var hun som i sin tid inviterte fylkeskommunen til Kronborgsætra, hvor hun serverte og oppvartet dem etter alle kunstens regler. De ble så fornøyde at de gav grenda ny fylkesveg.
Kronborgsætra var under Borghild og seinere Seljeflot berømt i hovedstaden for sin bevertning, og grenda var under disse unike personligheter og gourmetkokker Totens fremste turistmål. Det kunne grenda fremdeles vært i dag, hvis man hadde tatt bedre vare på de to engene.
Turleder Inger Marit ledet oss deretter helt opp til Holmstadsveen, hvor man kan se Mjøsa hele sju steder.
På
Holmstadsveen husker jeg vi brukte å ha avslutninger for yngres, et
tilbud på Skreiens bedehus for de yngre. Tømmerstua på bildet er nå tatt
ned og flyttet som hytte til Trysil. Før denne stod et 2-etasjers
våningshus her. Låven står fremdeles. -Wikimedia. |
Mens vi nøt utsikta fra Holmstadsveen berettet Inger-Marit om en gammel rettssak oppe på Hongsætra, som er neste stopp hvis man vandrer videre. Denne finnes på lokalhistorie-wikien:
“I et tingbokutdrag fra tingbok 28 for Toten sorenskriveri kan man lese at det 11. juni 1725 var rettsak på Hongsætra. Sorenskriveren var der sammen med seks domsmenn. Rettssaka dreide seg om at Jens Enge, som ifølge en bykselsseddel fra 1698 hadde sæterretten på Hongsætra, reiste sak mot Jacob Holmstad. Jacob Holmstad ble beskyldt for å ha tatt to-tre bråter og rydninger i sætermarka til Hongsætra. Dessuten skulle Holmstad ha “bortført en del møkk fra slåttvollen”. Jens Enge beskyldte også Ole Klauvstad og Tomas (Tommes) Skinstad for å sætre på Hongsætra uten å betale for seg. I den relativt omfattende vitneførselen kommer det også fram at det var strid om ei sve i grenselandet mellom utmarka til Holmstad og Hongsætra. Da saken ble tatt opp til doms på Narum 24. juli 1725 ble Jacob Holmstad frikjent, ettersom Jens Enge ikke kunne påvise grenser for Hongsætra. I saken mot Thomas Skinstad og Ole Klauvstad gikk det annerledes. Tomas ble dømt til å betale Jens Enge 12 riksdaler i erstatning for møkka han hadde solgt til Jacob Holmstad, for beite og for kostnader med saken.”
Ned igjen etter gamlevegen mot Holmstadengen. Under vandringen fikk jeg full klarhet i hvor de gamle vegene gikk. Da vi passerte Sønsteby fortalte Helmer den yngre om at Johan Vestby i sin tid var intervjuet av Totens blad, med et stort høylass etter fjordingen sin. Han sa da at han het Johan Vestby og kjørte høy fra Østby til Sønsteby. Helmer kunne fortelle at Mina, kona til Johan, serverte verdens beste sviskegraut for dem da de som guttunger passerte her på veg ut mot åsen. Jeg kan selv huske at jeg fikk sitte på med Johan på sleden hans om vinteren hjem fra skolen. -Wikimedia. |
Vandringsfølget
ankommer Holmstadengen, turens høydepunkt, i strålende vårvær. Dette
blir nesten som dengang folk kom vandrende fra de mange grendene rundt
Totenåsen, for å lytte til emissær Magnus Johansen Dahl nede på Skreiens
bedehus. Til venstre går vegen ned til Nygardseterdammen og over Olterudelva. Det var ingen som visste noe om om denne tidligere gikk over til Røise? -Wikimedia. |
Våningshuset til husmannssønnen, skomakeren, jordbrukeren og omvandrende emissær Magnus Johansen Dahl
fra Spydeberg, av meg gitt tittelen Totenåsens apostel, hvor han vant
Landbruksselskapets diplom for sitt jordbruk. Her samlet han sangskatten
Pris Herren, til utsyn over de vide totenbygder. Om ham er så meget skrevet, det er kun å gjøre et lite søk. Dette blir nok et av de siste bildene av våningshuset i Holmstadengen, da taket har fått stygg medfart i løpet av vinteren. Får vi en snørik vinter kan det falle sammen, og med det så utrolig mye historie og identitet. Men heldigvis stod det og lyste for oss og gav oss en flott avslutning på grendevandringen dette året, før det faller ned og gjenforenes med sin store mester i det hinsidige. Men hvilket herlig vårbilde over et vidunderlig sted! På tunet var enkel bevertning med totenkringler fra nærliggende Holmstad Hjemmebakeri, som har fortsatt med kringlebakst etter at Fossum gav seg. De bakes fremdeles for hånd av lynraske kvinnehender. -Wikimedia. |