Et lite stykke ut i samtalen kommer Bongard med et talende bilde på at når noen reiser seg i en sal for å se bedre, vil de bak også måtte reise seg for å se, og til slutt vil hele salen stå, slik at ingen ser bedre enn hvis alle var forblitt sittende.
Dette er en fin allegori på kapitalismen, hvor vi har de som reiser seg på den sosioøkonomiske arenaen, slik at de andre også må reise seg opp for å synes. Til slutt vil vi alle ha mer enn det vi trenger for ikke å tape synlighet. Særlig godt vises denne utviklingen i boligstørrelse. Hadde vi alle blitt sittende ville vi hatt det meget bedre. Det er derfor nå på tide at vi setter oss ned igjen i samlet flokk!
Alvorlig blir det når samtalen kommer inn på type-3 sivilisasjoner, som menneskeheten ennå ikke har opplevd. Type-3 mennesker er de som klarer å lære av sine feil. Kan vi lære av tidligere sivilisasjoners fall?
RID-modellen som Bongard presenterer som løsningen synes å være vanskelig å svelge for anarkister, fordi den har i seg et biologisk hierarki. Selvsagt ville det beste vært en flat nettverksstruktur, men er det nødvendig med et hierarki for å temme uønsket menneskeatferd og fordele ressursene, bør anarkistene svelge dette. Tross alt vil første nettverksnivå gi oss enestående, selvorganiserende produksjonsceller i et ekte selveierdemokrati, uten flosshatt!
De som ikke har lyttet til denne samtalen hos Levevei og som ikke har lest Bongards bok "Det biologiske mennesket", lever sine liv i selvbedrag og innenfor en virkelighetsforståelse som er en illusjon.
Kunnskapen om menneskeatferd er begredelig, og at ikke en større bevegelse ala Fremtiden i våre hender har oppstått rundt Bongard, er vanskelig å forstå. Men mennesket vil jo helst lytte til det som kiler dem i ørene, som at de er snille på bunn, derfor fikk nok Erik Damman et større gjennomslag.
"Jeg er neppe den eneste som allerede er lei av uttrykket «Det grønne skiftet». Jeg er lei, fordi jeg forbinder det med politisk svada uten vilje til å gjøre reelle og konkrete endringer. Da regner jeg Miljøpartiet De Grønnes uforferdede bygging av sykkelveier i hovedstaden som et hederlig unntak.
Kanskje er det slik som Simen Tveitereid beskriver det i tidsskriftet Harvest: Det så mye omtalte skiftet er blitt noe teknokratisk og høytravende, vi får ikke følelsen av at det handler om livene våre, om å leve annerledes. Mange er klare for å forandre livsstil, mener Tveitereid, men få vil gjøre det for klimaet eller naturen. Fordi forbruk og flyturer ikke føles som et problem i livene våre. Det som derimot føles som problemer, er:
Stress. Mangel på tid. Rastløshet. Uro.
Tveitereid argumenterer for at det finnes en forbindelse mellom klodens problemer og våre egne. Slik naturen har en tålegrense, har også vi det. Stadig høyere tempo, mer forbruk og mer «på-tid» gjør at mange kollapser. Utbrenthet, ME og psykiske lidelser er folkesykdommer i Norge anno 2016." - Lars Gilberg
