Grythengen - et fremmedgjort sted

Hos PermaLiv.

Det er vel intet nettsted som tar fremmedgjortheten i vår tid slik på alvor som Kulturverk, og fremst av bidragsyterne er Alexander Viken. Med flid leste jeg ferdig hans mastadont av en tekst om temaet, og ble glad over å finne hans kommentar til meg, vedlagt ovenstående video av Lillebjørn Nilsen. Og for ei vise! Den beskriver en forgangen tid for vårt land og mitt sted Grythengen, slik det var for min oldefar, og slik Kunstler formulerer det:

There must have been a time when the people looked forward to the erection of a new house in town, or even at the edge of town. By town I mean something akin to a living organism composed of different parts that work together to make the whole greater than the sum of its parts - that is, a community. A new building would be expected to add value and richness to this community, as a new child is eagerly awaited by members of a family. – James Howard Kunstler, "The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America's Man-Made Landscape", page 147

På denne tiden stod alt i en meningsfull relasjon til hverandre. De suburbane bunkerne eller totenbunkerne som jeg har kalt dem, de som ligger lik tanks over Grythengen, står ikke i relasjon til noe som helst, annet enn den eksterne infrastrukturen de avhenger av for sin eksistens.

The places they stand are just different versions of nowhere, because these houses exist in no specific relation to anything except the road and the power cable. Electric lighting has reduced the windows to lame gestures. Tradition comes prepackaged as screw-on aluminium shutters, vinyl clapboards, perhaps a phony cupola on the roof ridge, or a plastic pediment over the door – tribute, in sad vestiges, to a lost past from which nearly all connections have been severed. There they sit on their one- or two- or half-acre parcels of land – the scruffy lawns littered with the jetsam of a consumerist religion (broken tricycles, junk cars, torn plastic wading pools) – these dwellings of a proud and sovereign people. If the ordinary house of our time seems like a joke, remember that it expresses the spirit of our age. The question, then, is: what kind of joke represents the spirit of our age? And the answer is: a joke on ourselves. – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 166

Disse bunkerne ble selvsagt ikke bygget av ondskap, nei, de ble bygget av mennesker som var i ferd med å miste sin kultur, og derfor manipulerbare og søkende etter tilhørighet.

Nå må man nærmest velge sin fortid og fremtid ut fra trender man ikke kjenner historien til og idéer man egentlig ikke forstår og dermed virrer selv oppegående mennesker hit og dit på jakt etter noe de ikke vet hva er. – Alexander Viken

Naturligvis synes jeg oppriktig synd på min far, onkel og denne herr Frodahl, som lot seg forlede av idealene til General Motors, som ubevisst lot seg memetisifere av bildene Edvard Bernays mante fram i deres bevissthet, ideer de ikke forsto opphavet til, som de ikke visste hva var, som de ikke ante at ville kutte røttene til deres etterkommere og spre dem for alle vinder, fordi de mistet forankringen til herr Fossemøllens øyensten.

De trodde de gjorde hva som var forventet av dem, viljesløse barn av tiden, hver en topp i kulturlandskapet stod der og liksom ventet på å bli kronet av en villa fra Amerika, drømmenes hjemland. Stakkars etterkrigsgenerasjon!

Nå er tiden overmoden for en retrovasjon. De subeksurbane bør vende hjem til hvor de hører hjemme, i det urbane. Grythengen bør frigjøres fra sine lenker og gjenoppstå som hva hun var, hva hun var ment å bli, elvestedet, grendeportalen til Kronborgsætergrenda. Denne grenda som var vert for en av landets fremste grendekulturer under den vestlige sivilisasjons storhetstid.

Not so. The word I’ve coined for the strategy under discussion, retrovation, is obviously backformed from “retro” + “innovation,” but it’s also “re-trove-ation,” re-finding, rediscovery: an active process of searching through the many options the past provides, not a passive acceptance of some bygone time as a package deal. That’s the strategy the Lakeland Republic puts to use in my narrative, and those of my readers who know their way around the backwaters and odd corners of history may find it entertaining to figure out the sources from which I lifted this or that detail of Retrotopian daily life. The rhetoric of progress, by contrast, rejects that possibility, relies on a very dubious logic that lumps “the past” together as a single thing, and insists that wanting any of it amounts to wanting all of it, with the worst features inevitably highlighted.
– John Michael Greer

Politikere og teknokrater, hva dere nå gjør er feil, istedenfor å forsyne disse bunkerne med infrastruktur for at de skal kunne få fortsette å parasittere på kulturlandskapet, som for disse ikke er annet enn en kulisse, bør de resirkuleres i en lommelandsby nede ved Skreia. Slik vil både de og Grythengen gjenvinne sin identitet og verdighet, sammen med mennesker som hører hjemme i stedet de er del av.

Noen av dere har oppkalt deres sønner etter herr Fossemøllen, noen av dere har ham som sin tippoldefar og er i genene like mye fossemølling som meg, selv om dere ikke er det av ånden. Noen av dere har barn som kjenner på en sterk tilhørighet til Grythengen. Hvorfor ser dere ikke at hva dere nå gjør er feil?

Gir dere meg og mine etterkommere tilbake rollen som kulturbærere og identitetsvoktere vil jeg igjen integrere Grythengen med elva, jeg vil gjøre henne til en grendeportal som løfter det totscanske kulturlandskap til uante høyder, jeg vil invitere alle fossemøllinger til slektsstevne hvor vi minner vår store forfar Herman Evensen Fossemøllen hvert tiende år, jeg vil arrangere fellessang fra Pris Herren på tunet foran stabburet hver sommer, med påfølgende "bæssmorkringler". Der hvor min oldefar og totenåsens apostel satt på stabburstrappa og priste Herren mens de nøt den skjønne solnedgangen over Øverskreien. Alle som vil skal få låne filosofihytta mi ved dalkanten, slik at de kan vokse inn i sine røtter og nynne sammen med elvas melodi. Kanskje engasjerer jeg til og med min fetter hos fylkesmannen for å bringe tilbake ørreten i Olterudelva!

En retrovasjon av Grythengen kan bety starten på en ny retrovativ sivilisasjon, hvor vi møter fremtiden med det beste fra fortiden! Det er nå eller aldri! Det er leve eller dø!

Relatert:

- Herr Fossemøllens øyensten

- Stabburet til tippoldefaren min

- Dahlsleden – I fotsporene til Totenåsens apostel

- Village Towns for Norwegian Countryside

- Grendepolitikkens arnested

- Vår rurale arv

- Småbrukernasjonen Norge

- Fra låve til pumpehus

- Vinduet til Magnus J. Dahl

- Grendeportalen som visnet (kommer)

- Ingen elvetid for Grythengen

- Rekonstruer grenda mi!

- Totenbunkerne

- Wendell Berry And The New Urbanism: Agrarian Remedies, Urban Prospects

- Hvorfor Toten aldri kan bli "Totscana"

- Takk til KVs redaksjon for Herr Fossemøllens øyensten

- Suburbiapati på Toten

- A Time for Retrovation (en tid for retrovasjon)

- Bygg en retrovasjons-sivilisasjon!

- Mitt Alhambra

- Den adaptive morfogenesens tid er forbi ved elvestedet Grythengen

- Pris Herren - samlet av M.J. Dahl - 1921

- Holmstadengen og Magnus J. Dahl

- Elvebruket Grythengen skulle vært en grendeportal av verdensklasse!

Totenbunkerne

It's a figure that ought to send chills up the spine of a reflective person because these housing starts do not represent newly minted towns, or anything describable as real or coherent communities. Rather, they represent monoculture tract developments of cookie cut bunkers on half acre lots in far-flung suburbs, or else houses plopped down in isolation along country roads in what had been cornfields, pastures, or woods. In any case, one can rest assured that they will only add to the problems of our present economy and the American (Norwegian) civilization. They will relate poorly to other things around them, they will eat up more countryside, and they will increase the public fiscal burden. – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 147

Bunkers!

Totningenes ideal er den suburbane bunkeren. For å kunne rive Meierigården på Lena med formål å erstatte denne historiske murbygningen med ansiktsløse kvasibauhauske angstskrik, gjorde de allikevel et hederlig unntak. Aller best representeres totningen av lederen for kommunens eiendomsselskap, som jublende over hele forsida til Oppland Arbeiderblad kunne fortelle at de hadde funnet igjen et suburbant helvete oppe på Kveemsåsen. Han har selvsagt blitt gjenvalgt av subeksurbane politikere, eksisterende i et vakuum lik bunkerne deres, slik at ikke en eneste ny tanke har mulighet til å trenge inn. Hadde Knut Hamsun vendt tilbake til Toten i dag, han var vegarbeider i Skreifjella, ville han satt seg på første fly tilbake til New York. For totningens tomhet og overfladiskhet overgår alt Hamsun foraktet hos yankeen, denne avskyen som gjorde at han som en motreaksjon skrev Markens grøde.

På Toten finnes ikke lenger levende fellesskap og enhver som stiller spørsmål ved deres suburbane livsstil utstøtes. Selv erfarte jeg dette under befaringen med en av kommunens spesialister ved herr Fossemøllens øyensten, da jeg dristet meg til å antyde at disse suburbane bunkerne som har kvalt mitt Alhambra ALDRI burde vært bygget, og at den kultur- og landskapsødeleggende infrastrukturen disse bunkerne er avhengige av for at noen skal kunne overleve i dem da ville vært unødvendig. Hun var selvsagt kvinne, og som vi vet er kvinner storforbrukere av boligporno, som stort sett ikke er annet enn en forherligelse av den suburbane bunkeren. Poenget er å kamuflere bunkernes heslighet i all slags koselig juggel, men deres atomiserte tomhet forblir den samme.

Hun hevdet at den suburbane bunkerens ødeleggende kraft kunne diskuteres, forherliget av askenasijøden Edvard Bernays, PR-sjef for General Motors, knust av askenasijøden James Howard Kunstler. Kunstler har knust den suburbane idyllen til støv, det er ikke noe igjen å diskutere, men ingenting trenger inn i bunkerhodene til totningene.

Hva jeg har uthevet i fet skrift fra Kunstlers sitat har skjedd i særlig grad ved Grythengen. Nå kommer AKIS (avanserte konkurranse-industrielle system) med jernklørne sine for å skjende stedet en siste gang, en hyllest til den suburbane bunkeren. Sigmund K. Setreng bodde litt lenger nede i bygda, ved gamle Stange skole, av mange regnet som en av verdens fremste filosofer. Han har forsøkt å skjule sin tilknytning til Toten i sitt ettermæle. Klok var han. Øverskreien og Toten har falt på kne for Servoglobus! Den suburbane bunkeren er den ultimate hyllest av Servoglobus, totningenes gudinne. Totens rolle som garantist for det rurale Norge er en vits. Toten har ingen kultur, hverken rural eller urban, kun en subeksurban ukultur står tilbake.


Relatert:

• Village Towns for Norwegian Countryside
• A Pattern Language Conference in the Sustainable Valley of Hurdal in 2017?
• You can’t tell me what to do with my land!
• Kjør derfor ut
• Mitt Alhambra
• Wendell Berry And The New Urbanism: Agrarian Remedies, Urban Prospects  
• Kunstler dissekerer det suburban

Village Towns for Norwegian Countryside

Published at the P2P-Foundation blog on September 17, 2016!

Henry Ford was a farmer's son and he wanted the car to be a tool for farmers. Surely, for the farmers the car was a blessing. The problem arose when the farm market was saturated, how to keep the assembly lines moving? Unfortunately, the solution was to move city people out into the farmland, away from their dirty and noisy cities, to make them dependent upon the car industry for every aspect of life.

Gamla stan in Stockholm is the closest you come to a VillageTown in Scandinavia

The man who invented Public Relations (PR), Edward Bernays, was hired by General Motors for their pavilion at the 1939 New York World's Fair. He was an Ashkenazi Jew from German speaking Europe, where the Bauhaus movement had significant influence, together with Le Corbusier. Just four years earlier Corbusier had made his prophecy, and now Bernays saw an opportunity to fulfill it:

The cities will be part of the country; I shall live 30 miles from my office in one direction, under a pine tree; my secretary will live 30 miles away from it too, in the other direction, under another pine tree. We shall both have our own car. We shall use up tires, wear out road surfaces and gears, consume oil and gasoline. All of which will necessitate a great deal of work … enough for all. – Le Corbusier, 1935

Ever after this has been the ideal for people around the world, making the car industry the mightiest of industries, reshaping our planet in the image of the car. This ideal was what killed the beautiful Norwegian countryside, the Norwegian culture, my family's farm, my purpose of life and the future of my daughter!

Across the rural northeast, where I live, the countryside is littered with new houses. It was good farmland until recently. On every country road, every unpaved lane, every former cowpath, stand new houses, and each one is somebody’s version of the American Dream. Most are simple raised ranches based on tried-and-true formulas – plans conceived originally in the 1950s, not rethought since then, and sold ten thousand times over.

These housing “products” represent a triumph of mass merchandising over regional building traditions, of salesmanship over civilization. You can be sure the same houses have been built along a highway strip outside Fresno, California, as at the edge of a swamp in Pahokee, Florida, and on the blizzard-blown fringes of St. Cloud, Minnesota. They might be anywhere. The places they stand are just different versions of nowhere, because these houses exist in no specific relation to anything except the road and the power cable. Electric lighting has reduced the windows to lame gestures. Tradition comes prepackaged as screw-on aluminium shutters, vinyl clapboards, perhaps a phony cupola on the roof ridge, or a plastic pediment over the door – tribute, in sad vestiges, to a lost past from which nearly all connections have been severed. There they sit on their one- or two- or half-acre parcels of land – the scruffy lawns littered with the jetsam of a consumerist religion (broken tricycles, junk cars, torn plastic wading pools) – these dwellings of a proud and sovereign people. If the ordinary house of our time seems like a joke, remember that it expresses the spirit of our age. The question, then, is: what kind of joke represents the spirit of our age? And the answer is: a joke on ourselves. – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America's (and Norway's) Man-Made Landscape”, page 166

The car industry made us addicted to cars just like the tobacco industry made us addicted to nicotine. No wonder, as both these industries hired Edward Bernays to fulfil their goals. The car industry has done to the countryside what tobacco has done to our lungs, it has become a filthy place where you cannot breath. My family's farm has become suffocated by the suburban dream, making it a wasteland where no rural life can thrive. This place was meant to be a carrier of culture and identity, a guarantor for a living landscape, now all lost to a sub-exurban nightmare!

In America, with its superabundance of cheap land, simple property laws, social mobility, mania for profit, zest for practical invention, and Bible-drunk sense of history, the yearning to escape industrialism expressed itself as a renewed search for Eden. America reinvented that paradise, described so briefly and vaguely in the book of genesis, called it Suburbia, and put it for sale. – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America's (and Norway's) Man-Made Landscape”, page 37

Suburban houses are not homes, they are bunkers, and for anybody to survive in them they are depended upon a heavy infrastructure destroying the landscape.

It's a figure that ought to send chills up the spine of a reflective person because these housing starts do not represent newly minted towns, or anything describable as real or coherent communities. Rather, they represent monoculture tract developments of cookie cut bunkers on half acre lots in far-flung suburbs, or else houses plopped down in isolation along country roads in what had been cornfields, pastures, or woods. In any case, one can rest assured that they will only add to the problems of our present economy and the American (Norwegian) civilization. They will relate poorly to other things around them, they will eat up more countryside, and they will increase the public fiscal burden. – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America's (and Norway's) Man-Made Landscape”, page 147

These days the suburban burden of my family's farm is taking on weight again, digging tons of plastic deep into the ground and putting a rather large pump house where the barn used to be. All in service for the subexurbanites and their miserable, pointless lives!

This cannot go on anymore! The cars should be reserved for farmers, as originally was the intention of Henry Ford. Let the countryside be rural for rural people, and the towns to be urban for urban people. Suburbanites, exurbanites and subexurbanites, go home to where you belong, in town!

Of course, we cannot store these poor people in vertical suburbs, as was the idea of Le Corbusier. We must give them real urbanism, we must give them Village Towns!

Let's face it, Plan A (automobile-based suburban sprawl) is not working anymore. We need a Plan B.

We call it VillageTown.

Read more:

villagetowns.nz

7g.nz

Related:

• Village towns
• Wendell Berry And The New Urbanism: Agrarian Remedies, Urban Prospects
• A Pattern Language Conference in the Sustainable Valley of Hurdal in 2017?
• Nathan Lewis: People Who are Not Directly Involved in Agriculture Should Live in Urban Places

Hos VD.