Dahlsleden – I fotsporene til Totenåsens apostel

Holmstadengen - småbruket i Øverskreien på Toten hvor Magnus J. Dahl bodde i årene 1895-1931.

Wikimedia.

Magnus Johansen Dahl var Totenåsens apostel. Han bodde størstedelen av sitt liv i Holmstadengen etter Kronborgsætergrenda på Toten, hvor han hadde noen av sine mest trofaste disipler. Ute på tunet ved den første av engene etter grenda, Gryteengen, kan jeg se for meg Dahl og min oldefar sitte på stabburstrappa og diskutere grendepolitikk. Vegen gikk over tunet den gang, og når Dahl hadde vært til kremmers nederst i grenda var nok en tur innom på Gryteengen fast prosedyre. Ikke for det, oldefar var selv denne kremmeren en periode, på Olterud landhandleri. Ei lykkelig tid, med eget landhandleri og egen kultur, som bandt folk sammen.

Stabbur ved Gryteengen.

Wikimedia.

Holmstadengen kan synes å ligge helt i utkantene i dag, men for Dahls gjerning som apostel for bygdene rundt Totenåsen bodde han midt i smørøyet. Vestover til Ytre Kolbu gikk vegen over tunet hans og videre nærmest i luftlinje oppunder åsen, hvilket gjorde forbindelseslinjene meget kortere enn etter dagens bilveg. Fellesmisjonen, som Dahls følgere dahlitterne etter hvert valgte å kalle seg, hadde sterke vennesamfunn her. Fra Kolbu vandret Dahl over Totenåsen til ytterkantene av Hadeland, hvor hans følgere var mange. Han ligger gravlagt ved Moen kapell.

Etter å ha forkynt for vennesamfunnene på Hadeland tok Dahl vegen etter Skrukkelia ned til Hurdal, hvor Fellesmisjonen stod aller sterkest. Etter å ha sett om vennene her og han måtte hjem og se til bruket sitt på Toten fulgte han Kongevegen til nordenden av Skjeppsjøen, hvor han tok av nedunder Grytenholmsvarden mot Hongsetra, hvorfra det var strake vegen hjem. En fin runde!

Etter den gamle Skrukkelivegen ned mot Hurdal.

Wikimedia.

Slik vandret Totenåsens apostel trofast rundt åsen år etter år, hvor hans gjerning knyttet småbygdene omkring åsen sammen i et nettverk av vennesamfunn. På denne tiden var ikke folk redde for å gå litt, slik at vennesamfunnene utviklet et godt samhold, og de gikk i flokk og følge rundt og over Totenåsen til forskjellige samlinger. Mangt et interbygdalt ekteskap ble inngått i Dahls fotspor.

Det har blitt på moten med ledsvandringer, og det er på høy tid at Dahlsleden lanseres som nyeste tilskudd. Turen rundt Totenåsen i Dahls fotspor går gjennom et fascinerende og variert landskap, tidvis med ei spektakulær utsikt, som kanskje kommer aller best til sin rett ved Dahls hjemsted Holmstadengen. Slagordet må naturligvis bli ”Dahlsleden – I fotsporene til Totenåsens apostel”.

Fra Holmstadengen er et vidunderlig skue.

Mye av Dahlsleden er allerede tilrettelagt, som Kongevegen over Totenåsen, hvor Olavskilden arbeidslag har nedlagt en formidabel innsats med å oppgradere gamle kulturminner. Over Kolbu til Hadeland vil man kanskje stykkevis kunne følge pilegrimsleden mot Trondheim, fra Hadeland til Hurdal har vi den gamle Skrukkelivegen, og fra Hurdal kirke nordover mot Kongevegen er den gamle Prestvegen i relativt godt hold.

Ved Grue gård i Hurdal, som ligger rett nedenfor Prestvegen i det som går under betegnelsen ”utvalgt kulturlandskap” etter Knai, ved det som skal bli ei ny landsbygate i Hurdals urbane landsby, håper jeg å kunne etablere et museum for Fellesmisjonen i det gamle stabburet etter oldefaren min. Dette kan også tjene som pilegrimssenter for Dahlsleden samt huse Fellesmisjonskafeen, hvor vi vil servere kringlene etter bestemor. Disse var fast tilbehør ved Fellesmisjonens samlinger rundt åsen, og oppskrifta er fremdeles en godt bevart hemmelighet. På varme sommerdager vil disse kunne akkompagneres av toner fra Pris Herren utenfor stabburet mot den nye landsbygata. Men dette fordrer at det blir gjort noe med den intense trafikken på vegen, noe jeg forventer ved etablering av ny miljøgate. Her må til solide tiltak.

Utvalgt kulturlandskap etter Knai i Hurdal.

Wikimedia.

Dahlsleden krever ei skikkelig guidebok, med tittel ”I fotsporene til Totenåsens apostel”. Allerede har jeg begynt å samle bilder til denne boka hos Wikimedia under kategorien Fellesmisjonen. Men her trengs en dugnad, og for de som har gamle fotografier vil jeg oppfordre til å skanne disse og laste dem opp hos Wikimedia, sammen med en forklarende tekst. De gamle bedehusene til vennesamfunnene rundt åsen bør fotograferes, og ellers hjemstedene til særegne personer i misjonens virke. Også gamle gjenstander bør fotograferes og dokumenteres, som alle de fine skrifttavlene som hang rundt på bedehusveggene.

Dahls virke har av ukjent grunn blitt ignorert av institusjonene, som Mjøsmuseet, noe hans hjemsted bærer preg av. Skjebnen til Gryteengen nederst i Kronborgsætergrenda, som huset en av Norges mest særegne grendekulturer, er også et trist kapittel. Denne første av de to engene etter grenda skulle fungert som en malerisk inngangsportal og ledet opp mot Holmstadengen, hvor Dahls liv ble presentert i levende form. Jeg ønsket å redde grenda mi og å løfte fram den unike grendekulturen som rådde her, men har møtt liten forståelse.

Nå har jeg presentert tre ideer:

A) Dahlsleden – I fotsporene til Totenåsens apostel.

B) Bokprosjektet ”I fotsporene til Totenåsens apostel”.

C) Fellesmisjonsmuseet, Fellesmisjonskafeen og et pilegrimssenter for Dahlsleden i stabburet til oldefaren min ved den nye landsbygata i Hurdal. Dette er et vakkert stabbur og vil bli som et smykke etter landsbygata.

Fellesmisjonen stod særlig sterkt i Hurdal, derfor håper jeg disse forslagene kan bli godt mottatt der.

Hjemmet til Totenåsens apostel forfaller i stillhet.

Wikimedia.

Stedet er preget av et forunderlig vakkert forfall.

Wikimedia.

Her kom Dahl hjem mang en gang til sin kjære eng etter å ha gjort unna totenåsrunden til alle vennesamfunnene som vokste fram i hans fotefar rundt åsen.

Wikimedia.

Dette var siste artikkel av min julitriologi 2016 fra Øverskreien. Les første og andre del:

- Vinduet til Magnus J. Dahl

- Stabburet til tippoldefaren min

En tidligere artikkel hos Kulturverk:

- Herr Fossemøllens øyensten (original her)

I finstua til Totenåsens apostel

Wikimedia

Her er finstua til Totenåsens apostel, Magnus Johansen Dahl fra Spydeberg. Stedet er den andre av de to engene etter Kronborgsætergrenda, Holmstadengen. Fra kjøkkenvinduet var fritt utsyn ned til Grythengen, den første av engene, hvor min oldefar holdt til. Han var en av Dahls mest trofaste disipler, og jeg vil tro han ofte var innom på Holmstadengen for å diskutere grendepolitikk, skriften og jordbruket. For å få fred og ro satt de nok helst her i godkroken i finstua, mens Dahls søster ordnet med bevertningen. Fra vinduet til venstre er den beste utsikt nedover mot Mjøsa.

Magnus J. Dahl i yngre dager

Den største vekkelsen som har vært i mjøsområdet hadde sitt utspring fra Dahls forkynnelse, og på Toten begynte det hele ved et vekkelsesmøte i finstua på storgarden Holmstad i 1892, hvor min oldefar var av de første som kom til ny tro. Grenda var nok meget stolte over at dette Herrens sendebud valgte å slå seg ned hos dem. Herfra vandret Dahl rundt Totenåsen, vennesamfunnene omkring åsen var som et perlekjede over Totenåsens hals, hvor de besøkte hverandre flittig og knyttet vennskaps- og kjærlighetsbånd.

Lenge siden er det at det sist var vennebesøk i grenda, men nå har de kommet, de står nederst i grenda nå. De kommer fra Kolbu, men det er noe underlig med dem, de kommer på larveføtter. Dahl brakte Kristus på sine føtter fra Øverskreien til Kolbu, nå har de kommet tilbake, men de har et annet budskap. Kolbuingene kommer med det glade budskap fra Servoglobus, hun forkynner at vi skal frigjøres fra jordens slit, denne forbannelsen som har fulgt menneskeheten siden Gud kastet oss ut av Paradis. Nå er Guds forbannelse brutt, Servoglobus vil tjene oss, og vi skal slippe å høste vår føde med svette om pannen.

‘Servoglobus’ betegner en global datamaskin-styring, hvor ’servo’ både står for ’automatisk forsterket’ og for ’servise’ eller ’servering’; ’globus’ angir et kuleformet kart istedenfor en levende prosess. Det er altså snakk om en styring av jordens menneske- og natursystem ut fra en mekanistisk modell, hvor små impulser gir sterke effekter, hvor de viktigste prosessene skjer via sammenhengende robot-operasjoner slik at de produktene menneskene trenger serveres uten menneskelig slit, verken kroppslig eller åndelig, og hvor det platonsk-greske idealet om det kroppsfrigjorte menneske er endelig realisert. Med andre ord en tilstand hvor en ingeniørskapt global serveringsdame har erstattet Gaia, biosfæreorganismen som i 3 ½ milliarder år har improvisert myriader av veier og løsninger uten hensyntagen til den spesielle etterspørselen etter varer og tjenester som kjennetegner det 20. århundres euro-amerikanske menneske. – Sigmund K. Setreng, Elvetid, s. 52

Mens Totenåsens apostel vandret gjennom skogen over til Kolbu med et gledens budskap fra høyeste hold, fra vår far i Himmelen, kommer kolbuingene nå tilbake til Kronborgsætergrenda for å oppfylle direktivene fra Brussel. For det er i Brussel grendas kurs stakes ut nå, ikke i stua til Dahl. På larveføttene sine skal de grave seg oppover grenda, livets vann skal ikke lenger sveives opp fra brønnen på tunet, men pumpes opp fra Mjøsas dyp, og hva som kommer ut skal føres tilbake til henne. Uten noen form for slit, helt ute av proporsjoner med det lokale, en hån mot permakulturens kretsløpstankegang.

Igjen, som alltid, er det hva der skulle vært grendas portal, Grythengen, hvor den disippel Dahl hadde kjær holdt til, som må ta den verste støyten. Med denne gjengjeldelsesgaven fra Kolbu vil for alltid Kronborgsætergrenda ha mistet sin velkomstsportal, og hva som var en av Norges mest særegne grendekulturer har blitt forvandlet til en skamplett for vår nasjon. Vi har ingen respekt for vår rurale arv!

Disse to rurale kjempene som satt her i finstua i Holmstadengen og diskuterte grendepolitikk, Totenåsens apostel og min oldefar, ville ha bøyd sine hoder i skam over hva det har blitt av grenda deres.

Wikimedia

Denne falne vasen lå under et vindu i finstua. Det er som om den bringer oss et siste budskap fra Dahl, Totenåsens apostel. Han vil fortelle oss at vi har falt, lik denne vasen. En gang stod den i vindusposten full av friske blomster, grenda hadde en rekke av stolte gardsbruk, en egen kultur og et sterkt samhold. Dette blomstret opp under min oldefar og Dahl, de skapte en grendekultur som var av det ypperste Norge som nasjon har frambrakt. Nå er det hele blomstret av, og det er kun inntørkede, visne stilker tilbake. Mye skyldes dette den dårlige behandlingen av Grythengen nederst i grenda gjennom årtier, da et rotbarket tre taper livskraften. Selv makter jeg ikke lenger oppgaven som vokteren av herr Fossemøllens øyensten, grendas velkomstportal, da det ikke er igjen noe å være stolt over. Min kultur og arv har visnet vekk.

Et grunnleggende behov hos mennesket er altså behovet for å vokse opp i en kulturtradisjon som det kan kalle sin egen, slik at det kan oppnå en identitet – uten identitet, intet helt menneske og ingen menneskelig frihet. En identitetsgivende kultur er en frukt av et nært, egenartet og langvarig samspill med et spesielt sted og med særegne naturvilkår. Identitet er også forutsetningen for sam-funn og for folke-styre, for disse krever individer som tar ordet og som kan bidra med noe eget.  – Sigmund K. Setreng, Elvetid, s. 28

Wikimedia

Hjemmet til Totenåsens apostel er preget av et vemodig vakkert forfall. Jeg kjenner selv på dette vemodet. Vinduet ved sofakroken i finstua med utsyn til Mjøsa er det øverste til venstre. Vinduet nedenfor er hvor Dahl hadde sitt kontor, hvorfra han forfattet sine taler, skrev for og redigerte Evangeliets Kraft og samlet sanger til Pris Herren. I andre etasje mot sør sov han sammen med sin far og søster. Vinduet nederst på gavlveggen er kjøkkenvinduet, hvor han skuet utover grenda.

Stedet virker fremmedartet for vår verden, som om det ikke lenger hører hjemme her. På samme vis kjenner jeg det. Snart har utsendingene for AKIS (avanserte konkurranse-industrielle system) fra Kolbu utført sitt oppdrag, og plassert deres seiersmonument over en storslagen rural grendekultur nedenfor hvor låven var på Grythengen. Prikken over i-en på hva som for meg markerer sluttpunktet på et langvarig forfall, som skyggevokteren av herr Fossemøllens skygge. Forfallet startet med etterkrigsgenerasjonen og den amerikanske søppelkulturen de innførte til grenda. Ingen har skildret dette forfallet bedre enn den nordamerikanske askenasijøden James Howard Kunstler. Jeg vil derfor la ham avslutte dette avskjedsbrevet fra Øverskreien.

"Across the rural northeast, where I live, the countryside is littered with new houses. It was good farmland until recently. On every country road, every unpaved lane, every former cowpath, stand new houses, and each one is somebody’s version of the American Dream. Most are simple raised ranches based on tried-and-true formulas – plans conceived originally in the 1950s, not rethought since then, and sold ten thousand times over.

These housing “products” represent a triumph of mass merchandising over regional building traditions, of salesmanship over civilization. You can be sure the same houses have been built along a highway strip outside Fresno, California, as at the edge of a swamp in Pahokee, Florida, and on the blizzard-blown fringes of St. Cloud, Minnesota. They might be anywhere. The places they stand are just different versions of nowhere, because these houses exist in no specific relation to anything except the road and the power cable. Electric lighting has reduced the windows to lame gestures. Tradition comes prepackaged as screw-on aluminium shutters, vinyl clapboards, perhaps a phony cupola on the roof ridge, or a plastic pediment over the door – tribute, in sad vestiges, to a lost past from which nearly all connections have been severed. There they sit on their one- or two- or half-acre parcels of land – the scruffy lawns littered with the jetsam of a consumerist religion (broken tricycles, junk cars, torn plastic wading pools) – these dwellings of a proud and sovereign people. If the ordinary house of our time seems like a joke, remember that it expresses the spirit of our age. The question, then, is: what kind of joke represents the spirit of our age? And the answer is: a joke on ourselves.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 166

“In America, with its superabundance of cheap land, simple property laws, social mobility, mania for profit, zest for practical invention, and Bible-drunk sense of history, the yearning to escape industrialism expressed itself as a renewed search for Eden. America reinvented that paradise, described so briefly and vaguely in the book of genesis, called it Suburbia, and put it for sale.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 37

“The physical envelope of the house itself no longer connects their lives to the outside in any active way; rather, it seals them off from it. The outside world has become an abstraction filtered through television, just as the weather is an abstraction filtered through air conditioning. 

The car, of course, is the other connection to the outside world, but to be precise it connects the inhabitants to the inside of their car, not to the outside world per se. The outside world is only an element for moving through, as submarines move through water.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 167

“But this new wealth was spent on suburban houses, and on cars to get to them and appliances to put in them. It transformed American (and Norwegian) culture. The private world of home and family was everything; the public realm was out. When middle-class families took a vacation, it meant a trip by car to a national park, or perhaps to a second home by a mountain lake or beach. Most of all, it meant getting away from other people. Americans (and Norwegians) no longer wished to congregate in “playgrounds” like Atlantic City where most of the action took place in public places with crowds of strangers pressing in. Those still in the habit went to new playgrounds like Miami Beach, where the decor was not threadbare and the weather nicer. If you wanted the public realm in postwar America (and Norway), there was TV.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 229

“I don’t believe automobile suburbs are an adequate replacement for cities, since the motive force behind suburbia has been the exaltation of privacy and the elimination of the public realm. Where city life optimizes the possibility of contact between people, and especially different kinds of people, the suburb strives to eliminate precisely that kind of human contact.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 189

“The Dream, more specifically, was a detached home on a sacred plot of earth in a rural setting, unbesmirched by the industry that made the home possible; a place where one could play at cultivating the soil without having to rely on husbandry for a livelihood; a place that was, most of all, not the city.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 101