Småhusliv trives i fellesskap

Av Ross Chapin. Opprinnelig artikkel her. Oversatt av Øyvind Holmstad.

Uansett hvor godt et hus er, om det eksisterer i et vakuum, fungerer det ikke. Det må være del av synergien i et levende nabolag. - Bill Struever, utvikler

Småhus får mye presse i disse dager. De fanger vår fantasi, pirrer vårt redeinstinkt, og oppmuntrer oss til å vurdere muligheten for å leve med mindre boliglån eller lavere leie. Presset mellom økonomi og et monokulturelt boligmarked tenker millenniere, single, voksne, barn og eldre, at smått er svaret — eller i det minste at "ikke så stort" er nøkkelen. Småhus-advokater hjelper oss med å raffinere hvordan vi kan leve stort i små rom, med smarte nedfellbare senger, under-trappa-lagring, nisjer, og alkover.

Å perfeksjonere det lille huset er imidlertid ikke nok.

Ben Brown fra PlaceMakers, som bodde i en 29 kvadratmeters Katrina Cottage, konkluderte med at småhusliv trenger en by eller en landsby. Han forteller at "dess mindre redet er, dess større er behovet for et balanserende fellesskap". Med små tettsittende hus kan hyttefeberen lett sette inn uten verandaer og hager å gå ut på, eller parken ved enden av kvartalet, eller det lokale kaffehuset - steder hvor man enkelt kan treffe andre.

Dumpet ned midt i en underavdeling av McMansions knyttet til resten av verden med bilveier, ville en Katrina Cottage synes absurd. Det ville vært få naboer rundt å prate med, siden de fleste av deres behov blir møtt bak deres storslagne inngangsdører.

Kontekst er alt: et lite hus er bedre i samværet med andre nabohus (som de med verandaer) og innenfor rekkevidde av gode offentlige steder å gå til, helst til fots eller på sykkel.

Veggankrenes gode form

Utfordringene er mangfoldige og har sammenheng, slik at menneskets eget, alltid medfødte mangfold av evner lokkes fram og fører til personlighetens utfoldelse og modning; – blant annet utfordrer kroppen ved en så variert omgang med landskap og en så direkte kontakt med natur, materialer og emner at den bygger ferdigheter i å skjelne mellom kvaliteter, blant annet god og dårlig form. – Sigmund Kvaløy Setreng, "Identitet og meningsfylt arbeid", Elvetid, side 127

Det er mange gode grunner til å legge ferien til Gamla stan i Stockholm. En av dem er alle veggankrene, som knytter sammen veggene med gulvene. Her ser vi virkelig hva som skiller de gamle håndverksarbeiderne fra moderne bygningsarbeidere, hvis hverdag kun består av å sette sammen elementer. Slik mister de evnen til å skille mellom god og dårlig form.

Sitatet ovenfor er hentet fra Sigmund K. Setrengs fem kjennetegn for meningsfylt arbeid. I vår teknokratiske tid er vi opptatt av arbeidsplasser, effektivitet og HMS (Helse-Miljø-Sikkerhet), og ikke arbeidets mening. Derfor har vi mistet evnen til å skille mellom god og dårlig form, hvilket var hovedhensikten i håndverkerens hverdag. Var disse byggverkene bygget i dag ville vi kun sett en bolt i veggen, ferdig med det!

I Gamla stan har hvert et hus sitt distinkte vegganker, og hvert vegganker individuell karakter. Lokket fram av personlighetens modning i omgang med materialer og emner over mange år. Formet av håndverkerens stolthet som kulturarbeider, som en bærer av god form, i hver en detalj. Som sammen bygger en helhet, hvor byen framstår som noe langt større enn summen av delene.

Større oppløsning av fotografiene kan lastes ned her