På tide vi setter oss ned

Så har jeg igjen lyttet til samtalen med Terje Bongard hos Levevei i 2013, og kan slå fast at dette er Norges fremste formidler, særlig hvis man ganger opp mannens formidlingsevne med hans kunnskap. Samtalen begynner med å trekke fram menneskets trang til å dupere hverandre, gjerne på subtile måter, slik at ikke ens eget rykte som generøs skades (her benyttes både passiv og aktiv dupering). Særlig hvis man har å gjøre med noen som skiller seg litt ut fra den gemene hop kan en sådan taperstrategi fort vise seg å bli en vinnerstrategi, og man får bekreftet sitt selvbilde som normal. Nordmenn er svært engstelige for ikke å framstå som normale, og er de verste på dette området nest etter svenskene.

Hos debatt1. Hos VD.

Et lite stykke ut i samtalen kommer Bongard med et talende bilde på at når noen reiser seg i en sal for å se bedre, vil de bak også måtte reise seg for å se, og til slutt vil hele salen stå, slik at ingen ser bedre enn hvis alle var forblitt sittende.

Dette er en fin allegori på kapitalismen, hvor vi har de som reiser seg på den sosioøkonomiske arenaen, slik at de andre også må reise seg opp for å synes. Til slutt vil vi alle ha mer enn det vi trenger for ikke å tape synlighet. Særlig godt vises denne utviklingen i boligstørrelse. Hadde vi alle blitt sittende ville vi hatt det meget bedre. Det er derfor nå på tide at vi setter oss ned igjen i samlet flokk!

Alvorlig blir det når samtalen kommer inn på type-3 sivilisasjoner, som menneskeheten ennå ikke har opplevd. Type-3 mennesker er de som klarer å lære av sine feil. Kan vi lære av tidligere sivilisasjoners fall?

RID-modellen som Bongard presenterer som løsningen synes å være vanskelig å svelge for anarkister, fordi den har i seg et biologisk hierarki. Selvsagt ville det beste vært en flat nettverksstruktur, men er det nødvendig med et hierarki for å temme uønsket menneskeatferd og fordele ressursene, bør anarkistene svelge dette. Tross alt vil første nettverksnivå gi oss enestående, selvorganiserende produksjonsceller i et ekte selveierdemokrati, uten flosshatt!

De som ikke har lyttet til denne samtalen hos Levevei og som ikke har lest Bongards bok "Det biologiske mennesket", lever sine liv i selvbedrag og innenfor en virkelighetsforståelse som er en illusjon.

Kunnskapen om menneskeatferd er begredelig, og at ikke en større bevegelse ala Fremtiden i våre hender har oppstått rundt Bongard, er vanskelig å forstå. Men mennesket vil jo helst lytte til det som kiler dem i ørene, som at de er snille på bunn, derfor fikk nok Erik Damman et større gjennomslag.

Episode 66: Inngruppa som styrende prinsipp i et bærekraftig demokrati

"Jeg er neppe den eneste som allerede er lei av uttrykket «Det grønne skiftet». Jeg er lei, fordi jeg forbinder det med politisk svada uten vilje til å gjøre reelle og konkrete endringer. Da regner jeg Miljøpartiet De Grønnes uforferdede bygging av sykkelveier i hovedstaden som et hederlig unntak.

Kanskje er det slik som Simen Tveitereid beskriver det i tidsskriftet Harvest: Det så mye omtalte skiftet er blitt noe teknokratisk og høytravende, vi får ikke følelsen av at det handler om livene våre, om å leve annerledes. Mange er klare for å forandre livsstil, mener Tveitereid, men få vil gjøre det for klimaet eller naturen. Fordi forbruk og flyturer ikke føles som et problem i livene våre. Det som derimot føles som problemer, er:

Stress. Mangel på tid. Rastløshet. Uro.

Tveitereid argumenterer for at det finnes en forbindelse mellom klodens problemer og våre egne. Slik naturen har en tålegrense, har også vi det. Stadig høyere tempo, mer forbruk og mer «på-tid» gjør at mange kollapser. Utbrenthet, ME og psykiske lidelser er folkesykdommer i Norge anno 2016." - Lars Gilberg

Plast, et miljøproblem

Naturmaterialer har nedbrytere som produserer motsvarende enzymer, for slik å tilbakeføre organisk materiale til jorden, til nytte for nye generasjoner planter og dyr. Syntetiske materialer mangler disse hjelperne, derfor kiler de seg fast overalt i økosystemet, og truer til slutt med å blokkere selve livshjulet.


På "yttersida" av Lofoten

Prøver fra Nordsjøen viser at mengden av små plastpartikler på rundt 20 mikrometer, er tredoblet siden 1970-tallet. Forsøk med planktonspisende dyr viste at de åt disse partiklene, som om de var plankton. Tanken på at plastplankton har blitt en del av ”økosystemet”, er urovekkende. Innbakt i komplekset er behovet for hjelpestoffer i nesten alle plastprodukter, til brannbegrensning, bløtgjøring, UV-stabilisering med mer, mest kjent er ftalater og bromerte flammehemmere. Andre miljøgifter absorberes av plaststoffet, og kan kanskje frigjøres i fordøyelsen til dyrene som spiser dem. Overflata til såkalte ”nurdles”, som kan minne om fiskeegg, inneholder opp til 1000000 ganger mer av stoffer som PCB og DDE, enn i vannet omkring.

I Stillehavet sirkulerer 100 millioner tonn avfall i to store havstrømmer, hvorav 90 % er plastskrot. Den amerikanske havforskeren Charles Moore frykter at denne flytende fyllinga vil dobles det neste tiåret. Hvert år tar plastsøppel livet av mer enn en million sjøfugl og 100000 sjøpattedyr, med store lidelser for dyrene. Omkring 10 % av all plast som produseres, dvs. ca 26 millioner tonn per år, ender opp i havene. Dessverre viser det seg at en tilsvarende plastansamling er å finne også i Atlanterhavet.

Industrialiserte land har delvis fungerende gjenvinningsordninger for plast, men pga. alle hjelpestoffene er det i praksis urealistisk å tilbakeføre returplast til avanserte plastprodukter.  Det skjer en såkalt ”downcycling” til produkter av stadig lavere kvalitet, i siste instans til plastposer og forbrenning. Kun 5 % av plasten gjenvinnes på verdensbasis, mye av dette fraktes først til India og Kina. Herdeplast har irreversible tverrbindinger og kan ikke gjenvinnes.

Det fokuseres mye på plastposer og flaskepant, og dette er vel og bra. Noe det ikke reflekteres like mye over, er at boligene våre er som store plastposer å regne. Hvert år bygges det inn ca. 250 000 tonn plast i norske bygninger, noe som representerer en framtidig klimabombe på 0,5 megatonn CO2. På toppen kommer et utslipp på 1 – 4 kg CO2 pr kg produsert plast. I perioden fra 1970 til i dag har forbruket i nybygg mer enn doblet seg, fra 10 til 25 kg per kvadratmeter. Bruksområdene utvides stadig og omfatter varmeisolasjon, vinduer, dører, fukt- og dampsperrer, golvbelegg (vinyl og syntetisk gummi), taktekking, listverk, tapeter, lakk, maling, sparkel, lim, fugematerialer, takrenner, solfangere, elrør- og brytere, kabelisolering, vannrør, avløpsrør, drensledninger etc. Plast og kjemikalier basert på fossile råstoffer inngår også med betydelig omfang som hjelpestoffer i andre materialer, blant annet i alle laminater og som limstoff i mineralull, limtre (godt alternativ til stål og betong), MDF- og sponplater.

På denne måten blir ca. 25 % av all plast som produseres, benyttet i byggebransjen, der de store volumene utgjøres av belegg med 30 %, lim og fugematerialer 25 %, maling og sparkel med 10 %. Plast som benyttes til emballering av byggprodukter er ikke medregnet.

Verstingplasten PVC (Polyvinylklorid) nærmer seg en total årsproduksjon på 40 millioner tonn, hvorav vel halvparten benyttes i bygg. PVC er et miljøproblem under produksjon og ved avfallshåndteringen, da en får dannet klorerte forurensere som dioksiner og PCB.

Paradokset er at i dag er kunnskapen om det økologiske huset større enn noen gang. Men i motsetning til før, da denne kunnskapen var nedfelt i kulturen, finnes den nå i enkelte fagmiljøer. I Romania, der jordhuset var dominerende, kunne selv et barn klassifisere egnetheten til jorda. Heldigvis kommer nye produkter og løsninger, som kan erstatte de fleste plastbaserte produkter. Problemet er at for hvert nytt naturlig produkt kommer det tusen syntetiske, slik at de gode alternativene blir borte i jungelen. Men ofte er de tradisjonelle materialene og teknikkene de beste. Som økologisk linoleum til gulvbelegg, trefiber til isolasjon, kalklut og linoljeemulsjoner til overflatebehandling.

Byggeskummet, dette kjemiske heksebrygget, brukes overalt. Så enkelt, så raskt, byggebransjens nye tryllemiddel. Polyuretanskum inneholder en rekke stoffer, avhengig av produsent og krav. Verst er isocyanater, som er av de sterkeste allergener som finnes. For sensitive personer kan reaksjoner trigges ved så lave doser som 0,14 µg/m3. Når det eldes avgis aminer, som er slimhinneirriterende. Også emisjoner av bromerte flammehemmere er registrert. Ved brann avgis flere gasser, bl.a. blåsyredamp. Hvorfor ikke gå tilbake til god, gammeldags dyttestry, evt. dyppet i linolje?

Ved markisolering kan økosystemet spares for betydelige mengder plast, ved å bytte ut polystyren med trykksterke matter av steinull, skumglass, lettklinker, etc.

Store mengder styrofoam-plater går med til nytt VA-anlegg i Øverskreien på Toten.

Wikimedia.

Hver jul og bursdag, nye plastleker fyller opp rommet til guttepjokken. Der han ”svømmer” i plastprodukter, nesten som fattiggutten som bader i plastskrot i ei bakevje på Filippinene.  Likheten er slående, forskjellene enorme. Men i det minste har smårollingen ved Smokey Mountain den lille gleden av å selv reparere en kassert leke, eller å sette sammen en ny av gammelt skrot. Nesten som den gang menneskebarna laget sine egne leker av kongler og trepinner.

Kretsløp, en sluttet sirkel, kjernen i begrepet bærekraft. Tenk organisk!

Videre lesning:

• Bildekk er et større miljøproblem enn vi trodde
• ET SIKKERT OG FARLIG VÅRTEGN
• Frykter mer plast enn fisk i havet
• Plast truer barns helse
• Se opp for disse plastkulene
• Fant plastposer i Framstredet
• Why is the world's biggest landfill in the Pacific Ocean
• Plastics now and forever!
• Synthetic Sea
• Fishing for pollution in the Atlantic
• Oceanic 'Garbage Patch' Not Nearly as Big as Portrayed in Media
• Simple Homemade Toys
• Søppel truer dyrelivet. Det haster med å få løst det økende problemet med søppel i havet, konkluderer ny rapport.
• Menneskenes tidsalder. Nylig så jeg en tankevekkende dokumentar fra BBC om hvordan plastsedimenter på havbunnen en dag vil bli til framtidas fjell, og bære vitnesbyrd om den geologiske perioden antropocen, eller menneskenes tidsalder.
• Bioplastics: Are They the Solution?
• Unngå skrubbekrem i fiskegratengen
• 88 prosent av havoverflaten er forurenset av plast
• Plastics are Forever
• 9 av 10 havhester har plast i magen
• Hvor mye plast havner i havet?
• Søppelbølgen som dreper
• Skal rydde verdenshavene for søppel: – Har sjøsatt 100 meter lang prototype
• Skal finne ut hvor skadelig mikroplast er
• Derfor spiser sjøfugler plast
• Miljøsvin på barnerommet
• Forskere advarer mot kunstig juletre
• Min tapte tidsalder
• Plastalderen på Toten
• Klærne våre dreper liv i havet
• Hvalen med plast i magen var en vekker
• Fugler bygger reir med plast og tau
• Skal kartlegge mikroplast fra bildekk 
• Fant mikroplast i Norskehavet
• Fant mikroplast i Oslos elver
• Så forsøplet er havbunnen vår
• Mikroplast setter seg fast i gjeller, munn og mage på fisken
• Barentshavet er endestasjon for plastsøppel
• Nytt kart avslører kvar plasten skyl i land

Artikkelen er publisert i Nationen den 16.11.2009.

Demokratiets arkitektur

Selv er jeg ingen stor tilhenger av den hippodamiske byplan, med sitt rettlinjede gatenettverk og soneinndeling. Den tradisjonelle, blandede, selvorganiserte byen, lik Gamla stan i Stockholm, appellerer langt sterkere til den biofile natur, med sin organiske og impulsive utforming. Men selv om moderne byplanleggere sier seg å være inspirert av Hippodamos fra Milet, er det viktige sider ved hans byplan de har oversett.

Suburbia

Agoraen eller stortorget var som i alle greske byer den sentrale allmenningen også i Hippodamos' byplaner, hvor man foretok sine innkjøp og de frie borgerne utformet byens politikk. I våre dager drømmer mange om å få til noe lignende over internettet. Allikevel blir det noe eget med agoraen, likesom det er noe håndfast og konkret over boken. Fra agoraen ble verbene ἀγοράζω, agorázō, "jeg handler", og ἀγορεύω, agoreúō, "jeg snakker i offentligheten", utledet.

Fram til modernistisk byplanlegging gjorde sitt inntog spilte "det tredje rom" agoraens rolle i europeiske og amerikanske byer. Med den moderne liberalismen og teknokratiets inntog fant man det best å kvitte seg med slike tåpeligheter, og heller innhylle borgernes liv i den avsondrede private sfære. Douglas Rushkoff (DR) beskriver denne politikken på følgende vis i et intervju med Peggy Nelson (PN) fra 2011:

DR: Fra 1920-tallet til 1970-tallet ble en ikonografi utviklet som viste korporasjonene som våre helter. I stedet for å kjøpe noe fra folk jeg kjenner, stoler jeg mer på "Quaker Oat Man" enn deg. Dette er et resultat av PR-kampanjer, og utviklingen av PR som et yrke.

PN: Har økningen av PR bare skjedd, eller gjorde de dette for å hindre ting fra å komme ut av kontroll?

DR: De måtte gjøre det for å hindre ting fra å komme ut av kontroll. De viktigste stegene i utviklingen av PR var alle i krisetider. For eksempel arbeiderbevegelsen; det var ikke bare det at arbeiderne gjorde opprør, men at folk så at de organiserte seg i motstandskamp. Det var et behov for å omskrive det som skjedde slik at folk ville tro at arbeideraktivister var dårlige og skumle mennesker, slik at vanlige folk foretrakk å flytte til forstedene og isolere seg fra dette mylderet av arbeidere, fra "massene". Eller for å gå tilbake til "Quaker Oats"-eksemplet, hvor man var vant til å se på produkter fra fjerntliggende fabrikker med mistro. Her er en vanlig brun boks langt bortefra, hvorfor skal jeg kjøpe dette i stedet for noe fra en person jeg har kjent hele livet? Massemedier er nødvendige for å gjøre deg mistroisk til naboen din, for så å overføre denne tilliten til en abstrakt entitet, et aksjeselskap, og tro at dette vil medføre en bedre morgendag og alt det der.

Det ble som mest utspekulert etter andre verdenskrig, da alle soldatene skulle hjem. Franklin D. Roosevelt rådførte seg med PR-folk. Traumatiserte veteraner var kommet tilbake fra andre verdenskrig, og alle visste at disse gutta var "freaked out and fucked up". Vi hadde tilstrekkelig med psykologi og psykiatri til å forstå at disse gutta var ute å kjøre, de visste hvordan å behandle våpen, og - dette var ille! Hvis veteranene vendte tilbake til den samme arbeiderbevegelsen som før andre verdenskrig, ville det ha vært over og ut. Så ideen var å skaffe et hus for disse gutta, å sørge for at de kjente seg bra, og vi fikk etableringen av Levittown og andre nøye planlagte boområder utformet med hjelp fra psykologer og samfunnsvitere. La oss plassere disse veteranene i et hus, la oss feire kjernefamilien!

PN: Så hjemmet blir en ting, i stedet for en rekke relasjoner?

DR: Definisjonen av hjemme slik folk bruker ordet nå betyr "mitt hus", snarere enn hva det hadde vært tidligere, som var "hvor jeg er fra". "Mitt hjem er New York, hva er ditt hjem?"

PN: Akkurat, min by.

DR: Hvor er du fra? Ikke den "strukturen". Men de måtte redefinere hva hjemme betyr, og de brukte en masse av det offentliges penger for å få til dette. De konstruerte hus i nabolag spesieldesignet for å isolere mennesker fra hverandre, og i særdeleshet for å hindre menn fra å kunne samles og organisere seg - det er ingen felles saler, ingen ølhaller i disse boligfeltene. De foretrakk menn som var opptatt med sine plener og med sine tre frukttrær i hver sin hage, med stadige oppussingsprosjekter; for kvinnene vil kjøkkenet være bakerst i huset, der de kan se barna leke i bakgården.

PN: Slik at de ikke ser naboen gå forbi. Ingen verandarom.

DR: Alt måtte være individuelt, dette ble planlagt! En mann med et boliglån å betale kommer ikke til å bli revolusjonær. Med et slikt beløp å tilbakebetale har han en eierandel i systemet. Sant nok, han er på feil side av gjeldsøkonomien, men i 30 år kunne han eie sitt eget hjem.

I vår tid har strategien med å isolere "massene" i sine "hjem" beskjeftiget med evigvarende oppussingsprosjekter, blitt altomfattende. Butikkhyllene og TV-kanalene flyter over med boligporno til inspirasjon for det neste oppussingsprosjektet, og den isolerte eneboligen ute i det stedløse suburbane har blitt opphøyet til vårt samfunns "hellige ku". Over alt finner man gigantiske byggevaresentra som leverer varene til denne oppussings-orgien, hvor "McMansionene" framstår lik superorgasmer alle higer etter.

Våre boområder har blitt menneskeørkener og på mine vandringer gjennom de norske byggefeltene kan jeg kjenne hvordan sjelen tørker ut. Her er alle allmenninger utraderte, hvor individualismens kvelende stank hviler over takmønene. Å kalle denne pregløse "strukturen" for "hjemme" blir selvsagt meningsløst. På samme vis som det blir meningsløst å kalle et plantefelt av sitkagran for skog. I begge tilfeller har vi å gjøre med en monokultur. Beboerne i byggefeltene blir lik sitkagrana, med spisse nåler og tørre kvister som rifter opp huden. Intet friskt kan vokse i deres skygge.

I 1977 leverte Christopher Alexander det monumentale bokverket "A Pattern Language", som snart har 40-års jubileum. Denne viser oss det suburbanes absolutte motstykke, den tradisjonelle byen, som består av et uendelig nettverk av relasjoner. Fordi denne boka i slik grad truer statenes og elitenes prosjekt med å isolere massene, ble den møtt med en rekke motstrategier. Først og fremst gjennom fortielsen av "A Pattern Language", for å etterlate den i et vakum av øredøvende taushet. Der man har måttet snakke har man avfeid Alexanders mesterverk som arkaisk, ambisiøst men praktisk ugjennomførbart, og i enkelte tilfeller har man uttrykt seg sarkastisk. Blir den nevnt ved arkitekturfakultetene er det i beste fall som en bakstreversk utopi. Alt dette er en forbrytelse mot menneskeheten, da man her fornekter det suburbanes antitese. Vi har å gjøre med det tapte Paradis, livets oase, allmenninghetens bibel!

Salingaros om APL:

Alexander prøvde å vise at arkitekturen knytter mennesker til sine omgivelser på et uendelig antall måter, hvorav de fleste som en del av underbevisstheten. Av denne grunn var det viktig å finne ut hva som fungerer; hva som føles behagelig; hva er psykologisk nærende; hva som tiltrekker heller enn frastøter. Disse løsningene, som finnes i store deler av verdens lokale byggeskikk, ble abstrahert og syntetisert i "A Pattern Language" for ca 20 år siden.

Dessverre, selv om han ikke sa det da, var det åpenbart at moderne arkitektur forfølger design-mål som er nesten det motsatte av hva som ble oppdaget i mønsteret-språket. Av denne grunn kunne enhver umiddelbart se at Alexanders funn ugyldiggjorde det meste av hva praktiserende arkitekter gjorde på denne tiden. Mønsterspråket ble identifisert som en alvorlig trussel mot det arkitektoniske fellesskapet. Det ble følgelig undertrykt. Å angripe boka i offentligheten ville bare gi den mer publisitet, så den ble omstendelig avvist som irrelevant på arkitektskoler, faglige konferanser og i publikasjoner.

Nå, 20 år seinere, har dataforskere oppdaget at koblingene som ligger til grunn for mønsterspråket i sannhet er universelle, som Alexander opprinnelig hevdet. Hans arbeid har oppnådd den høyeste aktelse innen informatikk. Alexander selv har brukt de siste tjue årene til å gi vitenskapelig underbyggelse for sine funn, for å dempe kritikken. Han vil publisere dette i det kommende firebinds-verket med tittelen "The Nature of Order". Hans nye resultater trekker støtte fra kompleksitetsteori, fraktaler, nevrale nettverk, og mange andre disipliner i forkant av vitenskapen.

Etter utgivelsen av dette nybrottsarbeidet bør vår sivilisasjon seriøst stille seg spørsmålet om hvorfor den har ignorert "A Pattern Language" så lenge, og å ta ansvaret for den skaden som dette har medført for våre byer, bydeler, bygninger, og vår mentale helse.

Derfor, de som ønsker allmenningenes tilbakekomst, støtt en "Pattern Language"-konferanse i Hurdal!

- A Pattern Language Conference in the Sustainable Valley of Hurdal in 2017?

Hippodamos organiserte sin byplan i inngruppe-kvartaler

Ai, ai. Ser at jeg ikke hadde fått med det poenget at Hippodamos fra Milet organiserte sin byplan i kvartaler bestående av 10 husholdninger. Dette er samme antall som i lommenabolaget!

- Clusters of a Dozen Households

Dette tilsvarer ei passende inngruppe, hvor de gode inngruppekreftene i handikapprinsippet har mulighet til å komme til overflaten.

- Tre lommelandsbyer på Østlandet?

Hippodamos sin byplan, med agoraen og boligkvartaler i den menneskelige skala, var viktige fysiske forutsetninger for utviklingen av det greske demokratiet.

Dette var en gammel artikkel jeg fant fram igjen, trodde jeg hadde tatt med aspektet om inngruppe-kvartalene, men hadde tydeligvis ikke kommet så langt.

Skal forsøke å få gjort ferdig artikkelen på et seinere tidspunkt, helst før "Pattern Language"-festivalen i Hurdal!

Grythengen - et fremmedgjort sted

Hos PermaLiv.

Det er vel intet nettsted som tar fremmedgjortheten i vår tid slik på alvor som Kulturverk, og fremst av bidragsyterne er Alexander Viken. Med flid leste jeg ferdig hans mastadont av en tekst om temaet, og ble glad over å finne hans kommentar til meg, vedlagt ovenstående video av Lillebjørn Nilsen. Og for ei vise! Den beskriver en forgangen tid for vårt land og mitt sted Grythengen, slik det var for min oldefar, og slik Kunstler formulerer det:

There must have been a time when the people looked forward to the erection of a new house in town, or even at the edge of town. By town I mean something akin to a living organism composed of different parts that work together to make the whole greater than the sum of its parts - that is, a community. A new building would be expected to add value and richness to this community, as a new child is eagerly awaited by members of a family. – James Howard Kunstler, "The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America's Man-Made Landscape", page 147

På denne tiden stod alt i en meningsfull relasjon til hverandre. De suburbane bunkerne eller totenbunkerne som jeg har kalt dem, de som ligger lik tanks over Grythengen, står ikke i relasjon til noe som helst, annet enn den eksterne infrastrukturen de avhenger av for sin eksistens.

The places they stand are just different versions of nowhere, because these houses exist in no specific relation to anything except the road and the power cable. Electric lighting has reduced the windows to lame gestures. Tradition comes prepackaged as screw-on aluminium shutters, vinyl clapboards, perhaps a phony cupola on the roof ridge, or a plastic pediment over the door – tribute, in sad vestiges, to a lost past from which nearly all connections have been severed. There they sit on their one- or two- or half-acre parcels of land – the scruffy lawns littered with the jetsam of a consumerist religion (broken tricycles, junk cars, torn plastic wading pools) – these dwellings of a proud and sovereign people. If the ordinary house of our time seems like a joke, remember that it expresses the spirit of our age. The question, then, is: what kind of joke represents the spirit of our age? And the answer is: a joke on ourselves. – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 166

Disse bunkerne ble selvsagt ikke bygget av ondskap, nei, de ble bygget av mennesker som var i ferd med å miste sin kultur, og derfor manipulerbare og søkende etter tilhørighet.

Nå må man nærmest velge sin fortid og fremtid ut fra trender man ikke kjenner historien til og idéer man egentlig ikke forstår og dermed virrer selv oppegående mennesker hit og dit på jakt etter noe de ikke vet hva er. – Alexander Viken

Naturligvis synes jeg oppriktig synd på min far, onkel og denne herr Frodahl, som lot seg forlede av idealene til General Motors, som ubevisst lot seg memetisifere av bildene Edvard Bernays mante fram i deres bevissthet, ideer de ikke forsto opphavet til, som de ikke visste hva var, som de ikke ante at ville kutte røttene til deres etterkommere og spre dem for alle vinder, fordi de mistet forankringen til herr Fossemøllens øyensten.

De trodde de gjorde hva som var forventet av dem, viljesløse barn av tiden, hver en topp i kulturlandskapet stod der og liksom ventet på å bli kronet av en villa fra Amerika, drømmenes hjemland. Stakkars etterkrigsgenerasjon!

Nå er tiden overmoden for en retrovasjon. De subeksurbane bør vende hjem til hvor de hører hjemme, i det urbane. Grythengen bør frigjøres fra sine lenker og gjenoppstå som hva hun var, hva hun var ment å bli, elvestedet, grendeportalen til Kronborgsætergrenda. Denne grenda som var vert for en av landets fremste grendekulturer under den vestlige sivilisasjons storhetstid.

Not so. The word I’ve coined for the strategy under discussion, retrovation, is obviously backformed from “retro” + “innovation,” but it’s also “re-trove-ation,” re-finding, rediscovery: an active process of searching through the many options the past provides, not a passive acceptance of some bygone time as a package deal. That’s the strategy the Lakeland Republic puts to use in my narrative, and those of my readers who know their way around the backwaters and odd corners of history may find it entertaining to figure out the sources from which I lifted this or that detail of Retrotopian daily life. The rhetoric of progress, by contrast, rejects that possibility, relies on a very dubious logic that lumps “the past” together as a single thing, and insists that wanting any of it amounts to wanting all of it, with the worst features inevitably highlighted.
– John Michael Greer

Politikere og teknokrater, hva dere nå gjør er feil, istedenfor å forsyne disse bunkerne med infrastruktur for at de skal kunne få fortsette å parasittere på kulturlandskapet, som for disse ikke er annet enn en kulisse, bør de resirkuleres i en lommelandsby nede ved Skreia. Slik vil både de og Grythengen gjenvinne sin identitet og verdighet, sammen med mennesker som hører hjemme i stedet de er del av.

Noen av dere har oppkalt deres sønner etter herr Fossemøllen, noen av dere har ham som sin tippoldefar og er i genene like mye fossemølling som meg, selv om dere ikke er det av ånden. Noen av dere har barn som kjenner på en sterk tilhørighet til Grythengen. Hvorfor ser dere ikke at hva dere nå gjør er feil?

Gir dere meg og mine etterkommere tilbake rollen som kulturbærere og identitetsvoktere vil jeg igjen integrere Grythengen med elva, jeg vil gjøre henne til en grendeportal som løfter det totscanske kulturlandskap til uante høyder, jeg vil invitere alle fossemøllinger til slektsstevne hvor vi minner vår store forfar Herman Evensen Fossemøllen hvert tiende år, jeg vil arrangere fellessang fra Pris Herren på tunet foran stabburet hver sommer, med påfølgende "bæssmorkringler". Der hvor min oldefar og totenåsens apostel satt på stabburstrappa og priste Herren mens de nøt den skjønne solnedgangen over Øverskreien. Alle som vil skal få låne filosofihytta mi ved dalkanten, slik at de kan vokse inn i sine røtter og nynne sammen med elvas melodi. Kanskje engasjerer jeg til og med min fetter hos fylkesmannen for å bringe tilbake ørreten i Olterudelva!

En retrovasjon av Grythengen kan bety starten på en ny retrovativ sivilisasjon, hvor vi møter fremtiden med det beste fra fortiden! Det er nå eller aldri! Det er leve eller dø!

Relatert:

- Herr Fossemøllens øyensten

- Stabburet til tippoldefaren min

- Dahlsleden – I fotsporene til Totenåsens apostel

- Village Towns for Norwegian Countryside

- Grendepolitikkens arnested

- Vår rurale arv

- Småbrukernasjonen Norge

- Fra låve til pumpehus

- Vinduet til Magnus J. Dahl

- Grendeportalen som visnet (kommer)

- Ingen elvetid for Grythengen

- Rekonstruer grenda mi!

- Totenbunkerne

- Wendell Berry And The New Urbanism: Agrarian Remedies, Urban Prospects

- Hvorfor Toten aldri kan bli "Totscana"

- Takk til KVs redaksjon for Herr Fossemøllens øyensten

- Suburbiapati på Toten

- A Time for Retrovation (en tid for retrovasjon)

- Bygg en retrovasjons-sivilisasjon!

- Mitt Alhambra

- Den adaptive morfogenesens tid er forbi ved elvestedet Grythengen

- Pris Herren - samlet av M.J. Dahl - 1921

- Holmstadengen og Magnus J. Dahl

- Elvebruket Grythengen skulle vært en grendeportal av verdensklasse!

Totenbunkerne

It's a figure that ought to send chills up the spine of a reflective person because these housing starts do not represent newly minted towns, or anything describable as real or coherent communities. Rather, they represent monoculture tract developments of cookie cut bunkers on half acre lots in far-flung suburbs, or else houses plopped down in isolation along country roads in what had been cornfields, pastures, or woods. In any case, one can rest assured that they will only add to the problems of our present economy and the American (Norwegian) civilization. They will relate poorly to other things around them, they will eat up more countryside, and they will increase the public fiscal burden. – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 147

Bunkers!

Totningenes ideal er den suburbane bunkeren. For å kunne rive Meierigården på Lena med formål å erstatte denne historiske murbygningen med ansiktsløse kvasibauhauske angstskrik, gjorde de allikevel et hederlig unntak. Aller best representeres totningen av lederen for kommunens eiendomsselskap, som jublende over hele forsida til Oppland Arbeiderblad kunne fortelle at de hadde funnet igjen et suburbant helvete oppe på Kveemsåsen. Han har selvsagt blitt gjenvalgt av subeksurbane politikere, eksisterende i et vakuum lik bunkerne deres, slik at ikke en eneste ny tanke har mulighet til å trenge inn. Hadde Knut Hamsun vendt tilbake til Toten i dag, han var vegarbeider i Skreifjella, ville han satt seg på første fly tilbake til New York. For totningens tomhet og overfladiskhet overgår alt Hamsun foraktet hos yankeen, denne avskyen som gjorde at han som en motreaksjon skrev Markens grøde.

På Toten finnes ikke lenger levende fellesskap og enhver som stiller spørsmål ved deres suburbane livsstil utstøtes. Selv erfarte jeg dette under befaringen med en av kommunens spesialister ved herr Fossemøllens øyensten, da jeg dristet meg til å antyde at disse suburbane bunkerne som har kvalt mitt Alhambra ALDRI burde vært bygget, og at den kultur- og landskapsødeleggende infrastrukturen disse bunkerne er avhengige av for at noen skal kunne overleve i dem da ville vært unødvendig. Hun var selvsagt kvinne, og som vi vet er kvinner storforbrukere av boligporno, som stort sett ikke er annet enn en forherligelse av den suburbane bunkeren. Poenget er å kamuflere bunkernes heslighet i all slags koselig juggel, men deres atomiserte tomhet forblir den samme.

Hun hevdet at den suburbane bunkerens ødeleggende kraft kunne diskuteres, forherliget av askenasijøden Edvard Bernays, PR-sjef for General Motors, knust av askenasijøden James Howard Kunstler. Kunstler har knust den suburbane idyllen til støv, det er ikke noe igjen å diskutere, men ingenting trenger inn i bunkerhodene til totningene.

Hva jeg har uthevet i fet skrift fra Kunstlers sitat har skjedd i særlig grad ved Grythengen. Nå kommer AKIS (avanserte konkurranse-industrielle system) med jernklørne sine for å skjende stedet en siste gang, en hyllest til den suburbane bunkeren. Sigmund K. Setreng bodde litt lenger nede i bygda, ved gamle Stange skole, av mange regnet som en av verdens fremste filosofer. Han har forsøkt å skjule sin tilknytning til Toten i sitt ettermæle. Klok var han. Øverskreien og Toten har falt på kne for Servoglobus! Den suburbane bunkeren er den ultimate hyllest av Servoglobus, totningenes gudinne. Totens rolle som garantist for det rurale Norge er en vits. Toten har ingen kultur, hverken rural eller urban, kun en subeksurban ukultur står tilbake.


Relatert:

• Village Towns for Norwegian Countryside
• A Pattern Language Conference in the Sustainable Valley of Hurdal in 2017?
• You can’t tell me what to do with my land!
• Kjør derfor ut
• Mitt Alhambra
• Wendell Berry And The New Urbanism: Agrarian Remedies, Urban Prospects  
• Kunstler dissekerer det suburban

Village Towns for Norwegian Countryside

Published at the P2P-Foundation blog on September 17, 2016!

Henry Ford was a farmer's son and he wanted the car to be a tool for farmers. Surely, for the farmers the car was a blessing. The problem arose when the farm market was saturated, how to keep the assembly lines moving? Unfortunately, the solution was to move city people out into the farmland, away from their dirty and noisy cities, to make them dependent upon the car industry for every aspect of life.

Gamla stan in Stockholm is the closest you come to a VillageTown in Scandinavia

The man who invented Public Relations (PR), Edward Bernays, was hired by General Motors for their pavilion at the 1939 New York World's Fair. He was an Ashkenazi Jew from German speaking Europe, where the Bauhaus movement had significant influence, together with Le Corbusier. Just four years earlier Corbusier had made his prophecy, and now Bernays saw an opportunity to fulfill it:

The cities will be part of the country; I shall live 30 miles from my office in one direction, under a pine tree; my secretary will live 30 miles away from it too, in the other direction, under another pine tree. We shall both have our own car. We shall use up tires, wear out road surfaces and gears, consume oil and gasoline. All of which will necessitate a great deal of work … enough for all. – Le Corbusier, 1935

Ever after this has been the ideal for people around the world, making the car industry the mightiest of industries, reshaping our planet in the image of the car. This ideal was what killed the beautiful Norwegian countryside, the Norwegian culture, my family's farm, my purpose of life and the future of my daughter!

Across the rural northeast, where I live, the countryside is littered with new houses. It was good farmland until recently. On every country road, every unpaved lane, every former cowpath, stand new houses, and each one is somebody’s version of the American Dream. Most are simple raised ranches based on tried-and-true formulas – plans conceived originally in the 1950s, not rethought since then, and sold ten thousand times over.

These housing “products” represent a triumph of mass merchandising over regional building traditions, of salesmanship over civilization. You can be sure the same houses have been built along a highway strip outside Fresno, California, as at the edge of a swamp in Pahokee, Florida, and on the blizzard-blown fringes of St. Cloud, Minnesota. They might be anywhere. The places they stand are just different versions of nowhere, because these houses exist in no specific relation to anything except the road and the power cable. Electric lighting has reduced the windows to lame gestures. Tradition comes prepackaged as screw-on aluminium shutters, vinyl clapboards, perhaps a phony cupola on the roof ridge, or a plastic pediment over the door – tribute, in sad vestiges, to a lost past from which nearly all connections have been severed. There they sit on their one- or two- or half-acre parcels of land – the scruffy lawns littered with the jetsam of a consumerist religion (broken tricycles, junk cars, torn plastic wading pools) – these dwellings of a proud and sovereign people. If the ordinary house of our time seems like a joke, remember that it expresses the spirit of our age. The question, then, is: what kind of joke represents the spirit of our age? And the answer is: a joke on ourselves. – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America's (and Norway's) Man-Made Landscape”, page 166

The car industry made us addicted to cars just like the tobacco industry made us addicted to nicotine. No wonder, as both these industries hired Edward Bernays to fulfil their goals. The car industry has done to the countryside what tobacco has done to our lungs, it has become a filthy place where you cannot breath. My family's farm has become suffocated by the suburban dream, making it a wasteland where no rural life can thrive. This place was meant to be a carrier of culture and identity, a guarantor for a living landscape, now all lost to a sub-exurban nightmare!

In America, with its superabundance of cheap land, simple property laws, social mobility, mania for profit, zest for practical invention, and Bible-drunk sense of history, the yearning to escape industrialism expressed itself as a renewed search for Eden. America reinvented that paradise, described so briefly and vaguely in the book of genesis, called it Suburbia, and put it for sale. – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America's (and Norway's) Man-Made Landscape”, page 37

Suburban houses are not homes, they are bunkers, and for anybody to survive in them they are depended upon a heavy infrastructure destroying the landscape.

It's a figure that ought to send chills up the spine of a reflective person because these housing starts do not represent newly minted towns, or anything describable as real or coherent communities. Rather, they represent monoculture tract developments of cookie cut bunkers on half acre lots in far-flung suburbs, or else houses plopped down in isolation along country roads in what had been cornfields, pastures, or woods. In any case, one can rest assured that they will only add to the problems of our present economy and the American (Norwegian) civilization. They will relate poorly to other things around them, they will eat up more countryside, and they will increase the public fiscal burden. – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America's (and Norway's) Man-Made Landscape”, page 147

These days the suburban burden of my family's farm is taking on weight again, digging tons of plastic deep into the ground and putting a rather large pump house where the barn used to be. All in service for the subexurbanites and their miserable, pointless lives!

This cannot go on anymore! The cars should be reserved for farmers, as originally was the intention of Henry Ford. Let the countryside be rural for rural people, and the towns to be urban for urban people. Suburbanites, exurbanites and subexurbanites, go home to where you belong, in town!

Of course, we cannot store these poor people in vertical suburbs, as was the idea of Le Corbusier. We must give them real urbanism, we must give them Village Towns!

Let's face it, Plan A (automobile-based suburban sprawl) is not working anymore. We need a Plan B.

We call it VillageTown.

Read more:

villagetowns.nz

7g.nz

Related:

• Village towns
• Wendell Berry And The New Urbanism: Agrarian Remedies, Urban Prospects
• A Pattern Language Conference in the Sustainable Valley of Hurdal in 2017?
• Nathan Lewis: People Who are Not Directly Involved in Agriculture Should Live in Urban Places

Hos VD.

Dahlsleden – I fotsporene til Totenåsens apostel

Holmstadengen - småbruket i Øverskreien på Toten hvor Magnus J. Dahl bodde i årene 1895-1931.

Wikimedia.

Magnus Johansen Dahl var Totenåsens apostel. Han bodde størstedelen av sitt liv i Holmstadengen etter Kronborgsætergrenda på Toten, hvor han hadde noen av sine mest trofaste disipler. Ute på tunet ved den første av engene etter grenda, Gryteengen, kan jeg se for meg Dahl og min oldefar sitte på stabburstrappa og diskutere grendepolitikk. Vegen gikk over tunet den gang, og når Dahl hadde vært til kremmers nederst i grenda var nok en tur innom på Gryteengen fast prosedyre. Ikke for det, oldefar var selv denne kremmeren en periode, på Olterud landhandleri. Ei lykkelig tid, med eget landhandleri og egen kultur, som bandt folk sammen.

Stabbur ved Gryteengen.

Wikimedia.

Holmstadengen kan synes å ligge helt i utkantene i dag, men for Dahls gjerning som apostel for bygdene rundt Totenåsen bodde han midt i smørøyet. Vestover til Ytre Kolbu gikk vegen over tunet hans og videre nærmest i luftlinje oppunder åsen, hvilket gjorde forbindelseslinjene meget kortere enn etter dagens bilveg. Fellesmisjonen, som Dahls følgere dahlitterne etter hvert valgte å kalle seg, hadde sterke vennesamfunn her. Fra Kolbu vandret Dahl over Totenåsen til ytterkantene av Hadeland, hvor hans følgere var mange. Han ligger gravlagt ved Moen kapell.

Etter å ha forkynt for vennesamfunnene på Hadeland tok Dahl vegen etter Skrukkelia ned til Hurdal, hvor Fellesmisjonen stod aller sterkest. Etter å ha sett om vennene her og han måtte hjem og se til bruket sitt på Toten fulgte han Kongevegen til nordenden av Skjeppsjøen, hvor han tok av nedunder Grytenholmsvarden mot Hongsetra, hvorfra det var strake vegen hjem. En fin runde!

Etter den gamle Skrukkelivegen ned mot Hurdal.

Wikimedia.

Slik vandret Totenåsens apostel trofast rundt åsen år etter år, hvor hans gjerning knyttet småbygdene omkring åsen sammen i et nettverk av vennesamfunn. På denne tiden var ikke folk redde for å gå litt, slik at vennesamfunnene utviklet et godt samhold, og de gikk i flokk og følge rundt og over Totenåsen til forskjellige samlinger. Mangt et interbygdalt ekteskap ble inngått i Dahls fotspor.

Det har blitt på moten med ledsvandringer, og det er på høy tid at Dahlsleden lanseres som nyeste tilskudd. Turen rundt Totenåsen i Dahls fotspor går gjennom et fascinerende og variert landskap, tidvis med ei spektakulær utsikt, som kanskje kommer aller best til sin rett ved Dahls hjemsted Holmstadengen. Slagordet må naturligvis bli ”Dahlsleden – I fotsporene til Totenåsens apostel”.

Fra Holmstadengen er et vidunderlig skue.

Mye av Dahlsleden er allerede tilrettelagt, som Kongevegen over Totenåsen, hvor Olavskilden arbeidslag har nedlagt en formidabel innsats med å oppgradere gamle kulturminner. Over Kolbu til Hadeland vil man kanskje stykkevis kunne følge pilegrimsleden mot Trondheim, fra Hadeland til Hurdal har vi den gamle Skrukkelivegen, og fra Hurdal kirke nordover mot Kongevegen er den gamle Prestvegen i relativt godt hold.

Ved Grue gård i Hurdal, som ligger rett nedenfor Prestvegen i det som går under betegnelsen ”utvalgt kulturlandskap” etter Knai, ved det som skal bli ei ny landsbygate i Hurdals urbane landsby, håper jeg å kunne etablere et museum for Fellesmisjonen i det gamle stabburet etter oldefaren min. Dette kan også tjene som pilegrimssenter for Dahlsleden samt huse Fellesmisjonskafeen, hvor vi vil servere kringlene etter bestemor. Disse var fast tilbehør ved Fellesmisjonens samlinger rundt åsen, og oppskrifta er fremdeles en godt bevart hemmelighet. På varme sommerdager vil disse kunne akkompagneres av toner fra Pris Herren utenfor stabburet mot den nye landsbygata. Men dette fordrer at det blir gjort noe med den intense trafikken på vegen, noe jeg forventer ved etablering av ny miljøgate. Her må til solide tiltak.

Utvalgt kulturlandskap etter Knai i Hurdal.

Wikimedia.

Dahlsleden krever ei skikkelig guidebok, med tittel ”I fotsporene til Totenåsens apostel”. Allerede har jeg begynt å samle bilder til denne boka hos Wikimedia under kategorien Fellesmisjonen. Men her trengs en dugnad, og for de som har gamle fotografier vil jeg oppfordre til å skanne disse og laste dem opp hos Wikimedia, sammen med en forklarende tekst. De gamle bedehusene til vennesamfunnene rundt åsen bør fotograferes, og ellers hjemstedene til særegne personer i misjonens virke. Også gamle gjenstander bør fotograferes og dokumenteres, som alle de fine skrifttavlene som hang rundt på bedehusveggene.

Dahls virke har av ukjent grunn blitt ignorert av institusjonene, som Mjøsmuseet, noe hans hjemsted bærer preg av. Skjebnen til Gryteengen nederst i Kronborgsætergrenda, som huset en av Norges mest særegne grendekulturer, er også et trist kapittel. Denne første av de to engene etter grenda skulle fungert som en malerisk inngangsportal og ledet opp mot Holmstadengen, hvor Dahls liv ble presentert i levende form. Jeg ønsket å redde grenda mi og å løfte fram den unike grendekulturen som rådde her, men har møtt liten forståelse.

Nå har jeg presentert tre ideer:

A) Dahlsleden – I fotsporene til Totenåsens apostel.

B) Bokprosjektet ”I fotsporene til Totenåsens apostel”.

C) Fellesmisjonsmuseet, Fellesmisjonskafeen og et pilegrimssenter for Dahlsleden i stabburet til oldefaren min ved den nye landsbygata i Hurdal. Dette er et vakkert stabbur og vil bli som et smykke etter landsbygata.

Fellesmisjonen stod særlig sterkt i Hurdal, derfor håper jeg disse forslagene kan bli godt mottatt der.

Hjemmet til Totenåsens apostel forfaller i stillhet.

Wikimedia.

Stedet er preget av et forunderlig vakkert forfall.

Wikimedia.

Her kom Dahl hjem mang en gang til sin kjære eng etter å ha gjort unna totenåsrunden til alle vennesamfunnene som vokste fram i hans fotefar rundt åsen.

Wikimedia.

Dette var siste artikkel av min julitriologi 2016 fra Øverskreien. Les første og andre del:

- Vinduet til Magnus J. Dahl

- Stabburet til tippoldefaren min

En tidligere artikkel hos Kulturverk:

- Herr Fossemøllens øyensten (original her)

I finstua til Totenåsens apostel

Wikimedia

Her er finstua til Totenåsens apostel, Magnus Johansen Dahl fra Spydeberg. Stedet er den andre av de to engene etter Kronborgsætergrenda, Holmstadengen. Fra kjøkkenvinduet var fritt utsyn ned til Grythengen, den første av engene, hvor min oldefar holdt til. Han var en av Dahls mest trofaste disipler, og jeg vil tro han ofte var innom på Holmstadengen for å diskutere grendepolitikk, skriften og jordbruket. For å få fred og ro satt de nok helst her i godkroken i finstua, mens Dahls søster ordnet med bevertningen. Fra vinduet til venstre er den beste utsikt nedover mot Mjøsa.

Magnus J. Dahl i yngre dager

Den største vekkelsen som har vært i mjøsområdet hadde sitt utspring fra Dahls forkynnelse, og på Toten begynte det hele ved et vekkelsesmøte i finstua på storgarden Holmstad i 1892, hvor min oldefar var av de første som kom til ny tro. Grenda var nok meget stolte over at dette Herrens sendebud valgte å slå seg ned hos dem. Herfra vandret Dahl rundt Totenåsen, vennesamfunnene omkring åsen var som et perlekjede over Totenåsens hals, hvor de besøkte hverandre flittig og knyttet vennskaps- og kjærlighetsbånd.

Lenge siden er det at det sist var vennebesøk i grenda, men nå har de kommet, de står nederst i grenda nå. De kommer fra Kolbu, men det er noe underlig med dem, de kommer på larveføtter. Dahl brakte Kristus på sine føtter fra Øverskreien til Kolbu, nå har de kommet tilbake, men de har et annet budskap. Kolbuingene kommer med det glade budskap fra Servoglobus, hun forkynner at vi skal frigjøres fra jordens slit, denne forbannelsen som har fulgt menneskeheten siden Gud kastet oss ut av Paradis. Nå er Guds forbannelse brutt, Servoglobus vil tjene oss, og vi skal slippe å høste vår føde med svette om pannen.

‘Servoglobus’ betegner en global datamaskin-styring, hvor ’servo’ både står for ’automatisk forsterket’ og for ’servise’ eller ’servering’; ’globus’ angir et kuleformet kart istedenfor en levende prosess. Det er altså snakk om en styring av jordens menneske- og natursystem ut fra en mekanistisk modell, hvor små impulser gir sterke effekter, hvor de viktigste prosessene skjer via sammenhengende robot-operasjoner slik at de produktene menneskene trenger serveres uten menneskelig slit, verken kroppslig eller åndelig, og hvor det platonsk-greske idealet om det kroppsfrigjorte menneske er endelig realisert. Med andre ord en tilstand hvor en ingeniørskapt global serveringsdame har erstattet Gaia, biosfæreorganismen som i 3 ½ milliarder år har improvisert myriader av veier og løsninger uten hensyntagen til den spesielle etterspørselen etter varer og tjenester som kjennetegner det 20. århundres euro-amerikanske menneske. – Sigmund K. Setreng, Elvetid, s. 52

Mens Totenåsens apostel vandret gjennom skogen over til Kolbu med et gledens budskap fra høyeste hold, fra vår far i Himmelen, kommer kolbuingene nå tilbake til Kronborgsætergrenda for å oppfylle direktivene fra Brussel. For det er i Brussel grendas kurs stakes ut nå, ikke i stua til Dahl. På larveføttene sine skal de grave seg oppover grenda, livets vann skal ikke lenger sveives opp fra brønnen på tunet, men pumpes opp fra Mjøsas dyp, og hva som kommer ut skal føres tilbake til henne. Uten noen form for slit, helt ute av proporsjoner med det lokale, en hån mot permakulturens kretsløpstankegang.

Igjen, som alltid, er det hva der skulle vært grendas portal, Grythengen, hvor den disippel Dahl hadde kjær holdt til, som må ta den verste støyten. Med denne gjengjeldelsesgaven fra Kolbu vil for alltid Kronborgsætergrenda ha mistet sin velkomstsportal, og hva som var en av Norges mest særegne grendekulturer har blitt forvandlet til en skamplett for vår nasjon. Vi har ingen respekt for vår rurale arv!

Disse to rurale kjempene som satt her i finstua i Holmstadengen og diskuterte grendepolitikk, Totenåsens apostel og min oldefar, ville ha bøyd sine hoder i skam over hva det har blitt av grenda deres.

Wikimedia

Denne falne vasen lå under et vindu i finstua. Det er som om den bringer oss et siste budskap fra Dahl, Totenåsens apostel. Han vil fortelle oss at vi har falt, lik denne vasen. En gang stod den i vindusposten full av friske blomster, grenda hadde en rekke av stolte gardsbruk, en egen kultur og et sterkt samhold. Dette blomstret opp under min oldefar og Dahl, de skapte en grendekultur som var av det ypperste Norge som nasjon har frambrakt. Nå er det hele blomstret av, og det er kun inntørkede, visne stilker tilbake. Mye skyldes dette den dårlige behandlingen av Grythengen nederst i grenda gjennom årtier, da et rotbarket tre taper livskraften. Selv makter jeg ikke lenger oppgaven som vokteren av herr Fossemøllens øyensten, grendas velkomstportal, da det ikke er igjen noe å være stolt over. Min kultur og arv har visnet vekk.

Et grunnleggende behov hos mennesket er altså behovet for å vokse opp i en kulturtradisjon som det kan kalle sin egen, slik at det kan oppnå en identitet – uten identitet, intet helt menneske og ingen menneskelig frihet. En identitetsgivende kultur er en frukt av et nært, egenartet og langvarig samspill med et spesielt sted og med særegne naturvilkår. Identitet er også forutsetningen for sam-funn og for folke-styre, for disse krever individer som tar ordet og som kan bidra med noe eget.  – Sigmund K. Setreng, Elvetid, s. 28

Wikimedia

Hjemmet til Totenåsens apostel er preget av et vemodig vakkert forfall. Jeg kjenner selv på dette vemodet. Vinduet ved sofakroken i finstua med utsyn til Mjøsa er det øverste til venstre. Vinduet nedenfor er hvor Dahl hadde sitt kontor, hvorfra han forfattet sine taler, skrev for og redigerte Evangeliets Kraft og samlet sanger til Pris Herren. I andre etasje mot sør sov han sammen med sin far og søster. Vinduet nederst på gavlveggen er kjøkkenvinduet, hvor han skuet utover grenda.

Stedet virker fremmedartet for vår verden, som om det ikke lenger hører hjemme her. På samme vis kjenner jeg det. Snart har utsendingene for AKIS (avanserte konkurranse-industrielle system) fra Kolbu utført sitt oppdrag, og plassert deres seiersmonument over en storslagen rural grendekultur nedenfor hvor låven var på Grythengen. Prikken over i-en på hva som for meg markerer sluttpunktet på et langvarig forfall, som skyggevokteren av herr Fossemøllens skygge. Forfallet startet med etterkrigsgenerasjonen og den amerikanske søppelkulturen de innførte til grenda. Ingen har skildret dette forfallet bedre enn den nordamerikanske askenasijøden James Howard Kunstler. Jeg vil derfor la ham avslutte dette avskjedsbrevet fra Øverskreien.

"Across the rural northeast, where I live, the countryside is littered with new houses. It was good farmland until recently. On every country road, every unpaved lane, every former cowpath, stand new houses, and each one is somebody’s version of the American Dream. Most are simple raised ranches based on tried-and-true formulas – plans conceived originally in the 1950s, not rethought since then, and sold ten thousand times over.

These housing “products” represent a triumph of mass merchandising over regional building traditions, of salesmanship over civilization. You can be sure the same houses have been built along a highway strip outside Fresno, California, as at the edge of a swamp in Pahokee, Florida, and on the blizzard-blown fringes of St. Cloud, Minnesota. They might be anywhere. The places they stand are just different versions of nowhere, because these houses exist in no specific relation to anything except the road and the power cable. Electric lighting has reduced the windows to lame gestures. Tradition comes prepackaged as screw-on aluminium shutters, vinyl clapboards, perhaps a phony cupola on the roof ridge, or a plastic pediment over the door – tribute, in sad vestiges, to a lost past from which nearly all connections have been severed. There they sit on their one- or two- or half-acre parcels of land – the scruffy lawns littered with the jetsam of a consumerist religion (broken tricycles, junk cars, torn plastic wading pools) – these dwellings of a proud and sovereign people. If the ordinary house of our time seems like a joke, remember that it expresses the spirit of our age. The question, then, is: what kind of joke represents the spirit of our age? And the answer is: a joke on ourselves.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 166

“In America, with its superabundance of cheap land, simple property laws, social mobility, mania for profit, zest for practical invention, and Bible-drunk sense of history, the yearning to escape industrialism expressed itself as a renewed search for Eden. America reinvented that paradise, described so briefly and vaguely in the book of genesis, called it Suburbia, and put it for sale.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 37

“The physical envelope of the house itself no longer connects their lives to the outside in any active way; rather, it seals them off from it. The outside world has become an abstraction filtered through television, just as the weather is an abstraction filtered through air conditioning. 

The car, of course, is the other connection to the outside world, but to be precise it connects the inhabitants to the inside of their car, not to the outside world per se. The outside world is only an element for moving through, as submarines move through water.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 167

“But this new wealth was spent on suburban houses, and on cars to get to them and appliances to put in them. It transformed American (and Norwegian) culture. The private world of home and family was everything; the public realm was out. When middle-class families took a vacation, it meant a trip by car to a national park, or perhaps to a second home by a mountain lake or beach. Most of all, it meant getting away from other people. Americans (and Norwegians) no longer wished to congregate in “playgrounds” like Atlantic City where most of the action took place in public places with crowds of strangers pressing in. Those still in the habit went to new playgrounds like Miami Beach, where the decor was not threadbare and the weather nicer. If you wanted the public realm in postwar America (and Norway), there was TV.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 229

“I don’t believe automobile suburbs are an adequate replacement for cities, since the motive force behind suburbia has been the exaltation of privacy and the elimination of the public realm. Where city life optimizes the possibility of contact between people, and especially different kinds of people, the suburb strives to eliminate precisely that kind of human contact.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 189

“The Dream, more specifically, was a detached home on a sacred plot of earth in a rural setting, unbesmirched by the industry that made the home possible; a place where one could play at cultivating the soil without having to rely on husbandry for a livelihood; a place that was, most of all, not the city.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 101