Friday, 21 March 2014

Kapitalismen – frå eit gode til eit vonde – og vegen vidare

Kapitalismen kan sjåast som eit frigjeringsprosjekt, kva Michel Bauwens kallar den andre revolusjonen. Ein gjekk frå romarriket sitt slaveri til føydalisme i middelalderen til kapitalisme, ein stigande frigjeringsspiral. Frå å drivast av tvang til å motiverast av løn. Løna som drivkraft har gjeve oss ei teknologisk utvikling og eit velferdssamfunn som ikkje eingong var unna kongelege i fordum tid. Nokre meiner at kapitalismen vil leie oss til den teknologiske singulariteten, eit punkt der kunstig intelligens tek over for den menneskelege hjernen, og vi entrar eit teknologisk nirvana utan ende.

Illustrasjon av den teknologiske singulariteten. Kreditt: Singularity Utopia

Dei mest fanatiske framstegsideologane ser det ikkje som eit tap om menneskeslekta vert utrydda so lenge vi når fram til singulariteten, då dette er oppgåva vår på jorda og vi vil ”leva” vidare i maskinar med intelligens mykje høgare enn vår. For desse vil det å vona å bremse kapitalismen vera jamstilt med heilagbrot. Sjølv om dei fleste nok ikkje er like ihuga i framstegstrua som desse, er det djupt innpoda i oss at kapitalismen og framsteget er uløyseleg knytte i hop. Å gje avkall på kapitalismen vil i eit slikt ljos berre kunne sjåast som eit attendesteg.

Lell har kapitalismen bygd inn i seg nokre føresetnader, vi kan kanskje kalle dei dogme, som bryt med alt av resiliensteori. Fremst av desse er kapitalakkumulasjonen, som kan uttrykkast i formelen:

P – V – P’

(der P’>P)

I denne formelen er P lik kapital og V lik varer (energi, råvarer, maskinar, arbeidskraft osv.) Heile siktemålet med den kapitalistiske investeringa er å akkumulere. Som Marx sa: Akkumulere, akkumulere – det er Skrifta og profetane. Og da må P’ vera større enn P.

Kapitalakkumulasjonen er difor berre ei spesialutgåve av eksponentialfunksjonen, ei umoglegheit i eit lukka system, som til dømes jorda.

For å leggje til rette for akkumulasjon av kapital og uavgrensa vokster har samfunnet stadfesta to trussetningar:
  1. Vårt noverande system er basert på trua på uavgrensa vokster og eit uendeleg tilgjenge til ressursar, trass i det faktum at vi bur på ein endeleg klode; la oss kalle denne funksjonen løpsk ”pseudo-overflod”. 
  2. Vårt noverande system trur at nyskapingar bør privatiserast og berre verta gjort tilgjengelege for ein heftig pris (immaterialrett), ved å kriminalisere deling av kunnskap og kultur; la oss kalle dette trekket tvungen ”kunstig knappleik”. 
Ideen om at materielle ressursar finst i overflod medan immaterielle ressursar er ei knappleiksvare, er absurd. Vi ter oss som om planeten er uavgrensa og plyndrar jorda på eit vis som trugar overlevinga til menneska. På den andre sida byggjer vi kunstige murar rundt menneskeleg kunnskap for å hindre deling so mykje som råd er. Alt for å framelske kapitalakkumulasjonen og evig vokster.

Verdssamfunnet nærmar seg verdsveggane med full kraft, samstundes som vi tviheld på eit system, den globale kapitalismen, som er ei oppskrift på samanbrot. Korleis kan vi vera so dumme?

Diverre er ikkje kapitalismen berre ein ideologi, den er òg djupt rotfesta i menneskeleg psykologi og åtferd. Difor vil det å gje avkall på drivkreftene i kapitalismen vera å gje avkall på nokre av dei sterkaste nedarva åtferdstrekka våre, selektert fram gjennom millionar av år med seksuell seleksjon.

Som dei fleste veit er seleksjonen inndelt i naturleg og seksuell seleksjon, der seksuell seleksjon gjeng raskast, då hoar kan endre partnervalgspreferansar ut frå endra miljøtilhøve. Til dømes føretrekk kvinner i fattige land med mykje parasittar menn med mykje testosteron og sterk immunforsvar, medan kvinner i velstandsland heller mot menn med meir feminine og stabile trekk. Samstundes er intellekt ein sterkare seleksjonsfaktor enn muskelkraft i høgt utvikla nasjonar.

Menn lik å skina, og kvinner lik menn som skin, vi veit alle dette, sjølv om det ikkje er stovereint å seia det høgt. I tidlegare tider var det vanleg å krige for å oppnå rikdom og makt, kapitalismen gjev alle denne moglegheita utan blodsutgyting, difor har dei kapitalistiske samfunna vore prega av fred i etterkrigstida. Men vi betaler ein høg pris gjennom utplyndringa av kloden, og søkkjande ressurs- og energitilgjenge vil gje auka stridigheitar for kontroll over desse.

Før vi gjeng vidare vil eg oppmode om å studere illustrasjonen nedanfor, som viser dei fem evolusjonære ringane. Kapitalismen, og då ikkje minst den globale kapitalismen av i dag, opererer innanfor utgruppa. Her råder jungelen sin lov, eller den sterkaste sin rett.

Illustrasjonen er henta frå bioman.no

Darwin skjønte ikkje fullt ut korleis den seksuelle seleksjonen fungerer, faktisk vart ikkje dette problemet løyst før på slutten av det førre hundreåret, med dei revolusjonerande teoriane utvikla av den israelske vitskapsmannen Amotz Zahavi, som studerte araberskriketrosten i Negevørkenen i om lag 40 år. Ut frå observasjonane av denne utprega flokkfuglen lanserte han teorien om handikapprinsippet (sjå boka The handicap principle: A Missing Piece of Darwin's Puzzle. 1997, Oxford, UK: Oxford University Press. Av Amotz og Avishag Zahavi).

I utgruppa, som til dømes kapitalismen og ”suburbia”, viser ein styrke og overskot gjennom statussymbol, som posisjon, kapital, hus, bilar og mobiltelefonar. Kort sagt, gjennom å prange og øydsle.

Innanfor inngruppa kjem ein ikkje langt med denne strategien, her oppnår ein status og respekt gjennom omtanken for nesten. Den som ber den tyngste børa og viser størst omsorg for dei svakaste vert rangert høgst i flokken, nett som hjå araberskriketrosten, der det er kamp om dei mest utsette vaktpostane og der fuglane øvst på rangstigen tvangsfôrar dei lenger ned.

Inngruppa representerer òg eit fraktalt nivå som saknast i dagens demokrati, økonomi og bostruktur. Alle resiliente system har ein fraktal fordelingsstruktur, der dei minste skalaene dominerer og held heile nettverket oppe. Dette er glimrande gjort greie for av Mehaffy og Salingaros i essayet ”Toward Resilient Architectures 1: Biology Lessons”.

I ein e-post der eg gjer Terje Bongard merksam på at IGD (InnGruppeDemokratiet) samsvarer med eit av de fremste kjenneteikna ved eitkvart resilient system, ein fraktal fordelingsstruktur, svarar han fylgjande:
Svært interessant observasjon og sammenligning. Det er nettopp noe av hovedpoenget med å utvide demokratiet helt ned: det blir ikke rom for individer som river opp, meler egen kake, korrumperes osv. Legg merke til at "invasive species"-problemet henger sammen med dette: En art som ikke fanges inn av nettverket kan ødelegge det i stedet.
Illustrasjon av eit resilient system. Kreditt: Nikos A. Salingaros

Vegen vidare gjeng gjennom inngruppa, denne er verktyet vi kan meisla eit nytt samfunn ut or, der alle menneske er like frie og har like mykje dei skulle ha sagt. Gjennom inngruppesamfunnet kan mennesket nå toppen av frigjeringsspiralen, med IGD som eit svært stabilt politisk verkemiddel.
Takk Øyvind, men fremdeles har ikke disse viktige kritikerne knekt koden med pengefølelsen, eller sett at det eneste Ellinor Ostrom mangler, er forståelse for inngruppestørrelsens betydning for politisk styring…. - Terje Bongard
Diverre var heller ikkje juryen for Norges forskningsråd i stand til å knekkje denne koden, dei mangla totalt forståing for inngruppestorleiken si betyding for politisk styring. Dei satt med nøklane til porten vi må passere for å koma oss framåt på sivilisasjonsvegen. Ved å nekte Bongard forskingsmiddel har dei parkert sivilisasjonen vår, då kapitalismen er i ferd med å bryte i hop.

Inngruppesamfunnet tyder å gå attende til stammesamfunnet, finn vi ikkje att plassen vår i inngruppa vil sivilisasjonen fella inn i ein ny steinalder. Kapitalismen har vorte ei tvangstrøye, lik eit tviegga sverd som no har vendt seg mot oss, vi har vorte slavebundne av vår eiga attrå. Det er ikkje rom for sju, snart ni milliardar menneske å skina i utgruppa. Kapitalismen, som i si tid frigjorde oss frå dei føydale lenker, har forvandla seg til ein djevel. Araberskriketrosten, unnselig og enkel, lik Jesus i sandalar og kjortel, har kome til oss med eit grønt blad. La oss gripe dette med begge hender!

Føredrag av Terje Bongard på Tankeranglingsfestivalen 2011:





Monday, 10 March 2014

Grendeklynga - en modell for framtida?

Sterke fellesskap og et virkelig demokrati skapes best på det helt lokale nivå, med inngruppa som virkemiddel. Grendeklynger kan være en god modell for distriktene.

Jeg vokste opp i ei grend nedunder Totenåsen, noe som vel vil gi de fleste assosiasjoner om en prøysenidyll. Fra barndommen erindrer jeg fragmenter av denne idyllen, den gang vi gikk julebukk og fikk smultringer fra kjellerbakeriet ”hass Æinners”, da gamlekara fremdeles brukte hest og slede på sine ærend til Skreia vinterstid og vi fikk sitte på hjem fra skolen, den gang det var tre nærbutikker og bedehuset enda var halvfullt. Men sakte og sikkert forsvant disse siste restene av fellesskap, og den grenda der jeg vokste opp kan i dag best karakteriseres som et ”ekstremsuburbia”.

Uten interaksjon er grendesamfunnet dødt. Tidligere var så mange muligheter for interaksjon, ved melkerampa, man traff hverandre gående eller til hest, og hvert et bedehus hadde et musikklag uten større krav til ferdigheter eller stemmeprakt. Denne formen for interaksjon kan ikke oppstå når vi passerer hverandre omsluttet av metallkapsler, eller over internett.

Grenda mi skimtes oppe i høyre hjørne, i forgrunnen Skreia

Er det mulig å vinne tilbake det tapte? Å vekke grendemiljøet opp fra de døde? Eller er fellesskapet tapt for alltid nå i selvets tid?

Grendeklynger som lommenabolag


I dag finnes flere initiativ for å gjenoppvekke lokale fellesskap, de nye natursamfunnene er et eksempel på dette. Natursamfunnet som idé stammer fra Russland, hvor mange har vendt tilbake til et liv i pakt med naturen og hverandre.
Selv ble jeg forskrekket første gang jeg ble kjent med visjonene for natursamfunnene, og forstod at de ønsket å gi hver familie et landområde hver på ca 10 dekar, uten å benytte seg av det alexandrinske mønster 37 om husklynger. Jeg tenkte at dette ble ikke annet enn min grends skjebne på nytt, et ”suburbia XL”. Etter hvert ble jeg kjent med Terje Bongard og hans ideer rundt inngruppa, med et nytt inngruppesamfunn hvor InnGruppeDemokratiet (IGD) er selve kjernen.

Modell av det representative inngruppedemokratiet

Forståelsen av inngruppa og inngruppekreftene ble utviklet av den israelske vitenskapsmannen Amotz Zahavi, som har studert den sosiale flokkfuglen araberskriketrost i Negevørkenen i omlag 40 år. Inn- og utgruppestrategier er deler av handikapprinsippet, et begrep lansert av Zahavi på 70-tallet, og som forklarer den seksuelle seleksjonen. Handikapprinsippet er i dag allment akseptert innenfor evolusjonsvitenskapen.

I motsetning til andre dyr kan mennesker velge mellom både inn- og utgruppestrategier, avhengig av kontekst, noe som gjør mennesket unikt. Innenfor inngruppa oppnår man status og aksept gjennom sjenerøsitet, samarbeidsvilje, offervilje, ved å ta parti for de svake etc. I studiet av araberskriketrosten ser man dette ved at det er konkurranse om de mest utsatte vaktpostene, troster av høyere rang tvangsforer de med lavere rang for å vise overskudd, kort sagt å vise at du er et dyktig flokkmedlem. Mennesker har naturligvis mer subtile inngruppestrategier.

De australske gartnerfuglene, også kalt ”jålefugler”, er utmerkede for å illustrere utgruppestrategier. Navnet gartner bærer de med rette, da de "kultiverer" dekorative planter for å tiltrekke partnere. Gartnerne utgjør en egen fuglefamilie, Ptilonorhynchidae, med rundt 20 arter. Disse fuglene er velkjente for den spesielle kurtiseatferden, hvor hannen lager en form for portal og gjerne pynter med fargete steiner (eller plast- eller glassbiter). Grågartneren har til og med utviklet en slags optisk illusjon, som får ham til å virke større enn han i virkelighjeten er.

Grågartnerens portal inspiseres av en kritisk hunngartner

Det er akkurat de samme strategiene mennesker benytter seg av når de bygger store eneboliger, gjerne med søyler og ruvende arker som kan lede tankene mot langt større byggverk, som templer og slott. En menneskelig form for ”optisk” illusjon. Eller sportsbilen i garasjen, også kalt ”penisforlenger”. Slike strategier dominerer i utgruppe-settinger, som i et typisk norsk boligfelt.

Kilde: Bioman.no

Med utgangspunkt i Dunbars nummer mener initiativtakerne til natursamfunn.no at den ideelle stammestørrelsen er på ca 150 medlemmer. Men hva man må ha klart for seg er at dette er hvor mange personer et menneske kan ha oversikt over, ikke den ideelle størrelsen for samarbeid og fellesskap. I boka Det biologiske mennesket mener Bongard at limet i inngruppa vil svekkes ved større grupper enn 25-35 mennesker, for den øverste inngruppa i IGD bør denne derfor ikke bestå av mer enn ti representanter (se poster, pdf).

Inngruppa. Foto: B. Gibson Barkley

I naturen følger alt fra vassdrag til sosiale strukturer hos flokkdyr en fraktal fordelingsstruktur, hvilket vil si at de repeterer de samme proporsjonene eller mønstrene i et skaleringshierarki. Romanesco brokkoli er kjent for å ha en perfekt fraktal struktur.

Eksempel på en fraktal nettverksstruktur over flere skalaer. Kreditt: Nikos Salingaros

I en e-post hvor jeg gjør Bongard oppmerksom på at IGD samsvarer med et av de fremste kjennetegn ved ethvert resilient system, en fraktal fordelingsstruktur, svarer Bongard følgende:
SVÆRT INTERESSANT OBSERVASJON OG SAMMENLIGNING. DET ER NETTOPP NOE AV HOVEDPOENGET MED Å UTVIDE DEMOKRATIET HELT NED: DET BLIR IKKE ROM FOR INDIVIDER SOM RIVER OPP, MELER EGEN KAKE, KORRUMPERES OSV. LEGG MERKE TIL AT “INVASIVE SPECIES”-PROBLEMET HENGER SAMMEN MED DETTE: EN ART SOM IKKE FANGES INN AV NETTVERKET KAN ØDELEGGE DET I STEDET.
Sett i dette lyset blir det risikabelt hvis ikke de nye natursamfunnene organiserer seg etter en bongardsk inngruppemodell. Jeg har kommet til at selv om et natursamfunn bygges opp av individuelle familiedomener, en modell som er ideell for å praktisere de fem permakulturelle soner, bør de allikevel organisere disse domenene i mindre inngrupper, for eksempel rundt et fellesområde med lekeplass for barna og en rådslagningsplass for de voksne, bålplass etc. Dette vil si en modell hvor et natursamfunn kan bestå av rundt 6-7 inngrupper med 20-25 personer i hver, som til sammen danner et maksimum på 150 mennesker.

Slik ville et natursamfunn oppnå en fraktal fordelingsstruktur med tre nivåer, familiedomenet, inngruppa og stammen, sannsynligvis en svært resilient struktur, fordi den bygges nedenfra og opp. Videre ville man få til en forening av verdiene funnet i husklynga, grendesamfunnet og permakulturens sonetenkning, jeg blir fristet til å benytte floskelen et ”kinderegg”, tre gode ting i ett.

Et godt navn for disse inngruppene i natursamfunnet kan være grendeklynger. Da jeg kom på denne betegnelsen trodde jeg at jeg hadde funnet et helt nytt begrep, men mitt søk på internettet gav ett treff, noe som viser at det i alle fall er et meget uvanlig begrep. La oss håpe dette vil endres.

Kanskje er det også slik at den norske folkesjela er bedre tilpasset grendeklynger enn husklynger? Med en oppbygging av nye natursamfunn i grendeklynger kan vi gjenoppvekke fellesskapet i det gamle grendemiljøet, kanskje til og med i bedre form enn noensinne!

Et eksempel på ei grendeklynge basert på (det magiske) tallet 7, som gir ei gruppe av like store enheter, og hvor den syvende sirkelen i sentrum danner fellesområdet

Til slutt vil jeg oppfordre alle som leser dette om å gå inn på den flotte nettsida til WWW.NATURSAMFUNN.NO.

Artikkelen er publisert hos Magasinet KOTE 26. mars 2014.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...