Tre velmente råd for de nye natursamfunnene

I dag bor jeg i hva jeg trodde var et lommenabolag, og det er det vel også, men dog et B-lommenabolag, og ikke sammenlignbart med de velsignelser som ville overøst meg og min familie hvis det var i samsvar med lommenabolagenes utspring, det alexandrinske mønster 37, HUSKLYNGE. Med B-nabolag mener jeg at det er skapt ut fra system-B, med sine røtter i et mekanisk verdensbilde, denne vår cartesianske arv.

Jeg vokste opp i ei grend nedunder Totenåsen, noe som vel vil gi de fleste assosiasjoner om en prøysenidyll. Fra barndommen erindrer jeg fragmenter av denne idyllen, den gang vi gikk julebukk og fikk smultringer fra kjellerbakeriet ”hass Æinners”, da gamlekara fremdeles brukte hest og slede på sine ærend til Skreia vinterstid og vi fikk sitte på hjem fra skolen, den gang det var tre nærbutikker og bedehuset enda var halvfullt. Men sakte og sikkert forsvant disse siste restene av fellesskap, og den grenda der jeg vokste opp kan i dag best karakteriseres som et ”ekstremsuburbia”.

Grenda mi skimtes oppe i høyre hjørne, i forgrunnen Skreia

Er det mulig å vinne tilbake det tapte? Å vekke grendemiljøet opp fra de døde? Eller er fellesskapet tapt for alltid nå i selvets tid?

Grendeklynger

Selv ble jeg forskrekket første gang jeg ble kjent med visjonene for de nye natursamfunnene, og forstod at de ønsket å gi hver familie et landområde hver på ca 10 dekar, uten å benytte seg av Alexanders husklynger. Jeg tenkte at dette ble ikke annet enn min grends skjebne på nytt, et ”suburbia XL”. Etter hvert ble jeg kjent med Terje Bongard og hans ideer rundt inngruppa, med et nytt inngruppesamfunn hvor InnGruppeDemokratiet (IGD) er selve kjernen.

Modell av det representative inngruppedemokratiet

Med utgangspunkt i Dunbars nummer mener initiativtakerne til natursamfunn.no at den ideelle stammestørrelsen er på ca 150 medlemmer. Men hva man må ha klart for seg er at dette er hvor mange personer et menneske kan ha oversikt over, ikke den ideelle størrelsen for samarbeid og fellesskap. I boka Det biologiske mennesket mener Bongard at limet i inngruppa vil svekkes ved større grupper enn 25-35 mennesker, for den øverste inngruppa i IGD bør denne derfor ikke bestå av mer enn ti representanter (se poster, pdf).

Inngruppa. Foto: B. Gibson Barkley

I en e-post hvor jeg gjør Bongard oppmerksom på at IGD samsvarer med et av de fremste kjennetegn ved ethvert resilient system, en fraktal fordelingsstruktur, svarer Bongard følgende:

SVÆRT INTERESSANT OBSERVASJON OG SAMMENLIGNING. DET ER NETTOPP NOE AV HOVEDPOENGET MED Å UTVIDE DEMOKRATIET HELT NED: DET BLIR IKKE ROM FOR INDIVIDER SOM RIVER OPP, MELER EGEN KAKE, KORRUMPERES OSV. LEGG MERKE TIL AT “INVASIVE SPECIES”-PROBLEMET HENGER SAMMEN MED DETTE: EN ART SOM IKKE FANGES INN AV NETTVERKET KAN ØDELEGGE DET I STEDET.

Sett i dette lyset blir det risikabelt hvis ikke de nye natursamfunnene organiserer seg etter en bongardsk inngruppemodell. Jeg har kommet til at selv om et natursamfunn bygges opp av individuelle familiedomener, en modell som er ideell for å praktisere de fem permakulturelle soner, bør de allikevel organisere disse domenene i mindre inngrupper, for eksempel rundt et fellesområde med lekeplass for barna og en rådslagningsplass for de voksne, bålplass etc. Dette vil si en modell hvor et natursamfunn kan bestå av rundt 6-7 inngrupper med 20-25 personer i hver, som til sammen danner et maksimum på 150 mennesker.

Slik ville et natursamfunn oppnå en fraktal fordelingsstruktur med tre nivåer, familiedomenet, inngruppa og stammen, sannsynligvis en svært resilient struktur. Videre ville man få til en forening av verdiene funnet i husklynga, grendesamfunnet og permakulturens sonetenkning, jeg blir fristet til å benytte floskelen et ”kinderegg”, tre gode ting i ett.

Et godt navn for disse inngruppene i natursamfunnet kan være grendeklynger. Da jeg kom på denne betegnelsen trodde jeg at jeg hadde funnet et helt nytt begrep, men mitt søk på internettet gav ett treff, noe som viser at det i alle fall er et meget uvanlig begrep. La oss håpe dette vil endres.

Kanskje er det også slik at den norske folkesjela er bedre tilpasset grendeklynger enn husklynger? Med en oppbygging av nye natursamfunn i grendeklynger kan vi gjenoppvekke fellesskapet i det gamle grendemiljøet, kanskje til og med i bedre form enn noensinne!

Tak for å bo i

I tillegg til inngruppa er det vernende, omsluttende og omfavnende taket essensielt for å varme kalde nordboeres hjerter. Saltaket, selve arketypen på det tradisjonelle, intet kan få en moderne arkitekt til å smile så overbærende, så foraktelig, som for denne typen ”kitsch”. Hvor feil man kan ta! Det vernende taket er medisin, kjærlighet, omtanke, trygghet, en like integrert del av vår hjernestruktur som det gamle afrikanske savannelandskapet. Man skal enten leve i eller på et tak. I vårt kalde nordiske klima lever man i taket.

Det vernende taket foretrekkes av tradisjonelle kulturer verden over, her fra Japan. Foto: Yosemite

Det omfavnende taket kan best sammenlignes med ei hønemor som varsomt brer vingene over sine kyllinger. Derfor må det bestå av oppholdsrom, kanskje aller helst soverom, for å oppnå sin legende funksjon. Av samme grunn vil et pulttak ikke ha samme virkning, det ville bli som ei hønemor med kun en vinge, og bryte med transformasjonen for lokale symmetrier. For å oppfylle sin misjon har det vernende taket store takutspring for å beskytte det underliggende huset, ikke bare av praktiske årsaker, men som en dyp psykologisk velsignelse for beboerne. For virkelig å forene taket med husets innbyggere går det noen steder så lavt ned at man bare kan strekke ut en hånd for å berøre det.

Det vernende taket har sin opprinnelse i det alexandrinske mønster 117, ”SHELTERING ROOF”, og er tidligere omtalt av meg i artikkelen ”The Deep Truth of a Sheltering Roof”, som jeg med tida håper å få oversatt til norsk.

Menneskets livssyklus som en integrert del av natursamfunnet

Det meste i samfunnet er tilpasset de sunne og friske i alderen 20-50 år. Men skal natursamfunnene oppfylle sin visjon om å være en del av naturens sykluser, må de vitterlig designe inn menneskets livssyklus, da vi også er en del av naturen. For noen år tilbake leste jeg en artikkel av Robyn Francis med tittelen ”Design for the Human Life Cycle”, her er et lite sitat:

Det meste av hva vi leser og ser både i alternativ- og populærmedia er orientert mot livets midtsjikt, fra omkring 20 til 50 år, men hva med de foranderlige behov for barn og unges oppvekst, aldringens realiteter, og for skrantende helse og funksjonshemninger som noen ganger ikke venter til alderdommen med å endre våre liv? Har vi glemt at vi blir eldre, at våre foreldre kanskje ville foretrekke å trekke seg tilbake i en permakulturlandsby, at barn har mange foranderlige sosiale så vel som fysiske behov etter hvert som de vokser fra spedbarnsstadiet til de entrer de voksnes verden? Jeg undres om dette delvis er et resultat av at sammenbruddet av den utvidede familie har innsnevret vårt synsfelt? Jeg treffer så mange mennesker som ikke engang kjenner sine besteforeldre, hvor man sjelden har kontakt med eldre eller yngre generasjoner, så hvordan kan de designe realistiske systemer for aspekt av livet som de ikke har noen erfaring med?

I A Pattern Language og mønster 26, ”LIFE CYCLE”, har Christopher Alexander nærmere beskrevet livets forskjelligartede stadier og behov, og hvordan disse kan integreres i nærmiljøet.

Selv ville jeg kjenne meg ukomfortabel med tanken på å etterlate min yngre kone alene på et større familiedomene den dagen jeg faller fra, da hun mangler mine (mannens) fysiske krefter, er mørkredd og ikke trives så godt i eget selskap. Å være alene er uvant for ei som er oppvokst på Filippinene, hvor befolkningen øker med to millioner per år på et landareal litt mindre enn Norges.

Kanskje ville jeg foretrekke å overlate mitt familiedomene til min vakre datter og hennes fremtidige permakulturelle ektemann, den dagen jeg kjenner mine egne krefter svekkes? Du verden hvor trist det da ville være å forlate dette fellesskapet, inngruppa og stammen, som man selv har vært med å skape.

Her tror jeg at husklynga kan komme til sin rett også innad i natursamfunnet, i stammens sentrum, i form av små aldersboliger rundt små felles tun. Hvor man kan få litt mindre å stelle med, få et nærere fellesskap og ta del i fellesoppgaver i stammens kjerne. Kanskje de eldre kunne ta hånd om natursamfunnets lille dagligvare? Hva med barnehagen? Lenken mellom barn og eldre er unik, et biologisk behov nedfelt i begge parter, og som ingen høyskoleutdanning kan erstatte.

Aldrende kvinne og barn i indisk Himalaya. Foto: meg and rahu

Dette var noen velmente råd fra meg, som jeg håper kan være til nytte og formodentlig gi flere inspirasjon til å engasjere seg for natursamfunnssaken. Skal vi få tilbake grendemiljøet og levende bygder hvor folk trives, og ikke minst, skal vi bygge resiliens for framtida, tror jeg natursamfunnene må gis en kjernerolle.

Til slutt vil jeg oppfordre alle som leser dette om å gå inn på den flotte nettsida til WWW.NATURSAMFUNN.NO.

Publisert hos Kulturverk søndag 8. desember 2013.

Sirkus for eliten

Eg har lita oversikt over alle planane for fjordbyen Oslo og er heller ingen ekspert på Christopher Alexander. Men eg er likevel skuffa over at byplansjefen i Oslo, Ellen de Vibe, i tilsvaret sitt til artikkelen ”Stakkars vesle Oslo” (Dag og Tid 13. og 20. april), vel å oversjå kritikken til Nikos A. Salingaros, eit av Alexanders ”born”.

De Vibe peikar på at Grünerløkka òg vart skapt på eit kommersielt grunnlag. Men fyrst og fremst vart Grunerløkka skapt ut av eit tradisjonelt grunnlag, tradisjonalistane elska å boltra seg i historia. Jugendstilen er kanskje den fremste bragda deira, prega av eit utruleg variert formspråk, som henta inspirasjon frå heile verda. Art deco etterlèt seg fleire rikt utforma skyskraparar, i samsvar med den universelle skaleringslova, definert av Salingaros, som går att i all tradisjonell arkitektur.

Grünerløkka. Foto: Helge Høifødt

Modernistane ynskte å restarta verda frå null og såg alle verdas evolverte formspråk som irrelevante for deira prosjekt. Alexander har dokumentert at all tradisjonell arkitektur er prega og halden saman av det han har definert som dei femten eigenskapane for liv, i boka The Phenomenon of Life. Modernistane, i alle utgåver, har derimot eit lutfattig formspråk samansett av kubar, flater og sylindrar, som dei vrir og vender på for å gjera dei spanande. Dei vert òg stadig meir skinande. Dei gjer alt i deira makt for å kalla på merksemd.

Dei femten livsverdiane derimot skrik ikkje etter merksemd, tvert imot, di meir framtredande dei er, di meir glid dei inn i ein heilskap vi knapt kan merka. Dette fordi dei er sprungne ut or naturen. Saman held dei heilskapen i hop, lik ligninen som held vedcellene saman i treet, og formar det Alexander kallar sentra. I lag skapar sentra sterke sentra, som eit mektig eiketre. Likevel, ein by er ikkje eit tre, noko Alexander har grunngjeve i det vidgjetne essayet frå 1965, ”A City is Not a Tree”.

De Vibe oppfordrar til å venta og sjå kva som skjer. Ironisk nok er dette vist i illustrasjonen som følgde innlegget, med folketomme gater utanom rushtidene. Dette fordi bygningane som omkransar gata, same kor skinande og spektakulære dei er, skyv folk frå seg. Dei manglar den strukturen som bind menneskesjela til seg, vi kan spegla oss i dei, men det er ikkje vårt sanne eg vi ser. Dei er abstrakte og reduserer oss soleis til abstrakte menneske. Lågare går det ikkje å falla. Og slik er vi i ferd med å missa hovudstaden vår, kulturen vår og til sist oss sjølve.

Stasjonsallmenningen, Bjørvika, Oslo. Foto: Helge Høifødt

Denne nedgåande spiralen er drøfta i Salingaros’ essay ”Neuroscience, the Natural Environment, and Building Design”.

Eg er redd den varme leppa rundt vasspila, slik de Vibe skriv, vert meir som eit iskaldt dødsskyss. La oss få ein slutt på dette sirkuset for eliten. Dei held folket for narr!

Innlegget er publisert i Dag og Tid nr. 17, 27. april - 3. mai 2012, side 32.

Med multikulturalisme eller multipolaritet som framtidig identitet?

Umiddelbart tykkjest ordet multikulturalisme fengjande, ein kan mest få visjonar om ein permakulturhage, der ulike planter utfyljer og dreg nytte av kvarandre, ein polykultur, medan multipolaritet meir leier tankane til ein monokulturell åker. Korleis kan noko som er polært vera positivt og gjera rikt og mangfaldig? Er ikkje dette ei sjølvmotsetning?

Multikulturalismen er motpolen til multipolariteten i den forstand at dei fråstøyter kvarandre, dei stend på kvar sin ende av skalaen. Nokre vil her kanskje leiast til å tenkje på ulike former av fascisme, men nei, desse er òg berre utvekstar av moderniteten. Kva multipolaritet tyder er at den er laga av ein kultur fundamentert på tradisjonalisme, ikkje som ein individuell preferanse som for multikulturalisme, men som essensen av det samfunnet ein er del av.

Ikke at symboler, riter, historier og merkedager ikke kan ha stor betydning, men fordi symbolene er som gravstener i samtiden. Symbolene er ikke tegn på det levende og aktive lenger, men det døde og glemte, suttekluter for en sivilisasjon som har fortapt seg selv i endeløse spekulasjoner. – A. Viken

Multikulturalismen er ei nymotens oppfinning og ikkje i samsvar med mennesket sin medfødde trong til identitet og tilhøyre. Som for alt anna har den modernistiske liberalismen her òg kasta vrak på alle nedarva mønstre.

Å blande kulturar er liberalistisk hykleri med tre føremål:

1. Å utradere all konkurranse til den sekulære staten og byråkratiet. 
2. Å gje eit skin av ”valfridom” og ”mangfald”, for slik å rettferdiggjera modernist-liberale doktrinar. 
3. Å skapa ein global einskapskultur for spreiing av overnasjonal elitisme, korporatisme og kapital. 

Fundamentalistisk islam er berre ein naturleg motreaksjon på dette, og har mange likskapstrekk med eit modernist-liberalistisk overherredømme.

Avansert liberalisme ser seg sjølv som tolerant, men denne toleransen er intolerant om lag på same vis som Taliban er intolerant. Som framtredande talsmenn definerer omstenda, kan det tykkjest som om vi er midt i ei verdsstrid mellom to kvasitotalitære religiøse rørsler: radikal islam og avansert liberalisme. Kvar Taliban ser seg sjølve kalla til å gjera slutt på alle sosiale autoritetar anna enn koranen og sharia, ser dei liberale av i dag seg kalla til å eliminere alle autoritetar med unnatak av ekspertise, rasjonelt byråkrati og marknaden. – James Kalb* 

Rasjonell liberalisme har opphøgd seg sjølv til ein absolutt autoritet, kvar guden Ingenting sitt øvst på trona.

Å gjera funksjonelle stereotypar og identitetar til det einaste som er noko verdt er å frårøve den store majoriteten eitkvart fundament for byrgskap i kva dei er, og å gjera posisjon og velstand til ein mani for ein energisk og talentfull minoritet. Ein slik situasjon frårøvar majoriteten alt verde og gjer dei verjelause mot overklassene, som manøvrerar for avansement medan dei nektar for menneskelege band som ville gjera dei ansvarlege for andre.

Kvifor er dette ein god ting? Den naturlege konsekvensen er misunning, snobberi, raseri, underdanning, sjølvsøking, apati, og brutalitet. Ei herskande klasse der medlemane definerer seg sjølve gjennom velstand, makt, formell utdanning og byråkratisk posisjon, ser kanskje ”stadfestande handling” som eit nødvendig angrep på trongsyn. Majoriteten, som manglar dei særskilde føremona som leiarane deira prydar seg sjølve med, og for kven slektskap, kjønn, etnisitet, religion og liknande framleis har ei meining, vert nødvendigvis ramma av omfattande program retta mot å øydeleggje verdien av fundamentale aspekt i liva deira. – James Kalb*

Konsumerismen, ein tynn og skinande garnityr rundt seinmoderniteten, slitast raskt bort i møte med arbeidsløyse og ressursveggen, slik vi til dømes ser det i Hellas. Attende stend ein med ein beksvart nihilisme. Multikulturalismen er inkje anna enn reinspika individualisme, der tradisjonar ikkje er meir verdsette enn individuelle preferansar, på lik line med eit merkeprodukt eller ein hobby.

Når rasande unge menn stirer ned i denne avgrunnen, til og med frårøva all identitet som mann, vender dei seg lett mot fascistiske rørsler. Difor gjer vi klokt i å tilby dei ein annan identitetsskapande realitet enn rasjonell liberalisme og multikulturalisme, noko heilt anna, ein motpol, multipolaritet.

Det viktige konseptet nous (intellekt) utviklet av den greske filosofen Plotin korresponderer til vårt ideal. Intellektet er ett og mangfoldig til samme tid, fordi det har mangfoldige forskjeller i seg selv—det er hverken ensartet eller et amalgam, men noe som i seg selv impliserer mange deler, med alle distinkte forskjeller ivaretatt. Fremtidens verden bør være noetisk—karakterisert av mangfold; forskjeller burde bekreftes som rikdom og fylde, og ikke som grunn for uunngåelige konflikter: mange sivilisasjoner, mange poler, mange senter, mange verdisett på én planet og i én menneskehet. Mange verdener.

Men det er de som har en annen agenda. Hvem er det som står mot et slikt prosjekt? De som ønsker å påtvinge ensartethet, det ene (amerikanske) levesett, En Verden. Og deres metoder er makt, fristelser, og overtalelse. De er mot multipolaritet. Så de er mot oss. – Aleksandr Dugin

Med stor tilfredse ser eg at helten min, arkitekten, filosofen og matematikaren Christopher Alexander, er multipolarist eller tradisjonalist. Om enn ikkje av intensjon, so av konsekvens. Aller tydelegast ser vi dette i mønster eller ”pattern” åtte i ”A Pattern Language”, eit tostjerners mønster.

MOSAIKK AV SUBKULTURAR:

Problem:  

Den homogene og udifferensierte karakteren til moderne storbyar drep all variasjon av livsstil og stengjer ute vokster av individuell karakter.  

Lausing:  

Gjer det som er mogleg for å bløma kulturar og underkulturar i byen, ved å bryte ned byen, så langt som mogleg, i ein stor mosaikk av små og forskjellige underkulturar, kvar ein med makt til å skapa sin eigenarta livsstil. Ver viss om at subkulturane er små nok, so at kvar einaste person har tilgjenge til den fulle variasjon av livsstilar i subkulturane nær sin eigen. 

Tradisjonelt i storbyane i verda, frå Singapore til San Francisco, har ulike folkegrupper funne saman etter etnisitet og kultur. Vi skal ikkje motarbeide dette, slik multikulturalistane gjer det. Tvert imot skal vi oppmode til at kvar etnisk gruppe dyrkar sin eigen kultur og identitet fullt ut, i eit finmaska nett av subkulturar, der folk frå forskjellige kulturar kan lære av kvarandre og respektere kvarandre på eit genuint vis.

Slik kan storbyane våre verta som miniatyrar av ei framtidig multipolar verd, der ein dyrkar fram ekte skilnadar som basisen for eit mangfald av rotekte kulturar, djupt planta i tradisjonane. Ingen dum ide i ei framtidig ressursskrinn verd, der berre dei rikaste vil ha råd til å reise rundt slik som unge ryggsekkturistar gjer det i dag.

Vi må kjempe for å få attende multipolare storbyar, regionar og nasjonar. Viss ikkje vil vi alle ende opp lik ein konturlaus grå masse, som å søkkje ned i ei bottenlaus myr.


*Mi oversetjing

Publisert hjå Kulturverk fredag 10. januar 2014.

A Zen View Upon the World (Less is More)

This article is inspired by the Alexandrine pattern 134, Zen View. The pattern states: “The archetypal zen view occurs in a famous Japanese house, which gives this pattern its name.”

Let’s start with listening to the wisdom of A Pattern Language (Please note that the illustrations of the original text are missing):

A Buddhist monk lived high in the mountains, in a small stone house. Far, far in the distance was the ocean, visible and beautiful from the mountains. But it was not visible from the monk’s house itself, nor from the approach road to the house. However, in front of the house there stood a courtyard surrounded by a thick stone wall. As one came to the house, one passed through a gate into this court, and then diagonally across the court to the front door of the house. On the far side of the courtyard there was a slit in the wall, narrow and diagonal, cut through the thickness of the wall. As a person walked across the court, at one spot, where his position lined up with the slit in the wall, for an instant, he could see the ocean. And then he was past it once again, and went into the house.

What is it that happens in this courtyard? The view of the distant sea is so restrained that it stays alive forever. Who, that has ever seen that view, can ever forget it? Its power will never fade. Even for the man who lives there, coming past that view day after day for fifty years, it will still be alive.

This is the essence of the problem with any view. It is a beautiful thing. One wants to enjoy it and dink it in every day. But the more open it is, the more obvious, the more it shouts, the sooner it will fade. Gradually it will come part of the building, like the wallpaper; and the intensity of its beauty will no longer be accessible for the people who live there. - A Pattern Language, by Christopher Alexander et.al., page 642 – 643

Today, at least in Norway, we have too much of everything, and hence we value nothing. My father said that when he was a child they got an orange for Christmas. This was the only orange they got throughout the year. I can just imagine the intensity they felt of the flavor of this one orange, and how they wanted every bite to last forever. I can imagine how images of distant tropical paradises awoke in their minds. In this way this one orange for the year, enjoyed on Christmas Eve, became a “zen view” of flavors and distant worlds.

Now at the supermarket, oranges are amongst the cheapest of fruits — you can eat as many as you like whenever you want, and you grab and chew an orange without thinking. This once exotic fruit has become as ordinary as snow in wintertime. You don’t notice it. It can be the same with a spoiled view.

Definitely, less is more! Too much of something dulls our senses and reduces quality of life. Over-consumption and consumerism destroy our awareness and appreciation for the ecosystems that surround us. We all become like spoiled children on the Earth.

Per capita consumption in the United States as measured by gross national product (GNP) has more than doubled since 1969, with little detectable change in people’s self-expressed levels of happiness and satisfaction with life as a whole. - Joshua Farley

Big window panes have become an industrial-modernistic dogma, although Alexander has counter-proved it in pattern 134 and other patterns. Still, they just don’t destroy the view, they also destroy the building.

Large, plain objects or surfaces disturb the observer by presenting no information — the most disturbing being surfaces of glass or mirrors that prevent the eye from even focusing on them. We instantly look for reference points, either in a form’s interior, or at its edge. We need to comprehend a structure as quickly as possible, to make sure that it poses no threat to us. Large uniform regions with abrupt, ill-defined boundaries generate physiological distress as the instrument (namely, the eye/brain system) seeks visual information that isn’t there, thus frustrating our cognitive process. - The Sensory Necessity for Ornament, by Nikos A. Salingaros

Like it or not, here we are touching one of the major problems with earthships, they often have a front consisting of large surfaces of big window panes, and this way they become alien looking. This is something that should be taken very seriously by the earthship people, as I’m sure that with more focus on our sensory necessities this problem can be solved.

I like to close this article with the conclusion of pattern 134, Zen View:

If there is a beautiful view, don’t spoil it by building huge windows that gape incessantly at it. Instead, put the windows which look onto the view at places of transition – along paths, in hallways, in entry ways, on stairs, between rooms.

If the view window is correctly placed, people will see a glimpse of the distant view as they come up to the window or pass it: but the view is never visible from the places where people stay. - Christopher Alexander

Published at Permaculture News on December 15, 2011, at P2P-Foundation on November 25, 2013, at Resilience on December 5, 2013, at VD the same day.