Monsterprinsesser og andre psykopatar

Etter å ha lytta til samtalen Psykopatene blant oss (ikke alle har evnen til empati) hjå Levevei.no, mellom vert James Alexander Arnfinsen og psykolog Anne Brudevold, vart eg alvorleg oppskaka. Omgrepet ”monsterprinsesser”, meint som ei beskriving av trassige småjenter i førskolealder, fekk med eitt ei langt alvorlegare meining. For sanninga er at nokre av desse er framelska, med trykk på elska, barnepsykopatar. Dei er ekte monster, skjult bakom store barneaugo, søte oppstopparnasar og blonde krøller.

Og der satt eg med dotter mi på to år og to månader. Hadde eg avla fram eit monster? Hadde eg elska ho i hel? Kvifor lytta eg ikkje til det gamle visdomsordet om at ein tuktar den ein elskar? Eg trudde dette stamma frå Paulus, men etter eit lite søk på Google viser det seg at det er henta frå ordspråka 13,24 i det gamle testamentet. Med eitt prisar eg meg lukkeleg for den kortlunta kona eg har fått, mitt langsame totenske sinnelag passar nok heller dårleg ilag med barneoppseding. Kanskje er ikkje dotter mi, ho eg elskar so høgt, tapt lell?

Barnet sitt, eller kan hende er det rettare å kalle det foreldra sitt store moglegheitsvindauge, er vidopent når barnet er mellom eitt og to år gamalt. Frå toårs alder vert dette vindauget raskt lukka, og har ikkje barnet fått dempa egoet sitt i dette tidsrommet er toget gått. Då har det vorte ein altoppslukande egoist, med andre ord ein psykopat. Difor er stikkordet grenser. Aldri treng barnet grensesetting so mykje som i det andre leveåret, rett nok kjærleiksfull grensesetting, men for all del ikkje kjærleik åleine.

Det er underlege, nesten sjølvmotsigande, at viss barnet får for mykje kjærleik mistar det evna til empati. Aldri er det enklare å leva opp til Jesu kjærleiksbod om å elska nesten sin som seg sjølv, enn når ein held sitt eige vetle born i armane. Å vera streng, å setja grenser for dette vesle nurket, som du ikkje berre elskar som deg sjølv, men høgare enn deg sjølv, kan vera ei utfordring. Ikkje minst i eit velstandsland som Noreg, der kampen for tilveret berre er eit fjernt minne, og ein kan overause den vetle med tid og ressursar.

Anne Brudevold forklarar i intervjuet at evna til empati ligg i orbitofrontal cortex, og at grunnlaget for denne evna vert utvikla i det andre leveåret. Engelske forsøk konkluderer med at viss frøet til empati ikkje får rotfeste i dette tidsrommet, vissnar det hen og kan ikkje såast på nytt. Forsøk på å bota på skaden kan tvert om gjera vondt verre. So den harde sanninga er at eingong psykopat, alltid psykopat. Men når evna til empati fyrst er utvikla, anten denne er stor eller lita, kan ho både øvast opp og minskast seinare i livet.

Korleis kan naturen ha vore so tverr, so omsynslaus? Elles er jo menneskehjernen kjend for å vera særs plastisk. Eg trur det kjem av dei harde tilhøva menneska vart evolvert fram or, der det i kampen for tilveret ikkje var overskot til å dulla med ungane meir enn høgst nødvendig, samt at barna var del av ein utvida fellesskap, stammen, som alle var med å setja grenser både for foreldra og det vetle barnet. Under desse tilhøva fekk ungane ein genuin tilknyting både til foreldra og ein større fellesskap. Ei kjærleiksfull tilknyting med klare grenser, den beste oppskrifta for å få eit empatisk barn.

På same vis som vi i dag har ein fedmeepidemi hjå ungane våre, trur eg vi òg har ein psykopatiepidemi. Mengda av feittceller vert sett i barndomen og kan ikkje reverserast, om lag slik er det òg med psykopati. Evolusjonen tok beint fram ikkje omsyn til at mennesket ein dag skulle verta omgjeven av grenseslaus overflod, brotne slektskap og isolerte einebustadar. Psykopatar fanst neppe i dei gamle steinaldersamfunna, på lik line med at overvekt var eit ukjend problem.

Dei fleste har vel ein tendens til å tenkje om psykopatar som brautande karar med buskete augebryn, slike som Josef Stalin, men vonleg er det berre testosteronet som lurar oss. Utvilsamt, Stalin var ein psykopat. Det vert fortalt at han forakta den eldste son sin, og då sonen som ung mann freista å ta livet av seg, kula gjekk gjennom kroppen men han overlevde, håna Stalin han for dette òg. Med eit glis sa han: ”Ha, han bomma”, med det meinte han at han ikkje eingong greidde å ta livet sitt. Å vera i familie med Josef Stalin var ingen spøk.

Sonen til Stalin vart ein nevrotikar, neppe so rart. Og eg tenkjar; kan vi her sjå ein vond sirkel? Der borna til ein psykopat vert nevrotikarar som elskar ungane sine i hel, då dei overauser dei med den kjærleiken dei aldri fekk frå foreldra, slik at ungane deira i sin tur vert psykopatar att, nett slik som faren?

Men dei fleste psykopatar kan ikkje lita på styrken sin og brauta seg fram slik som Stalin, so dei tyr til andre taktikkar, ein mykje meir subtil vondskap. Dei er meistrar i å finna fram feila dine og bruka dei mot deg, slik at du tenkjer at kanskje har han/ho litt rett lell, og slik bryt dei deg sakte men sikkert ned. Det er ikkje noko ein psykopat ynskjer meir enn å få deg til å opna deg for han eller henne, å letta sjela di, for soleis å vende det dei har fått veta mot dei ved eit seinare høve. Nett difor vert so ofte svake menneske eller menneske i ein vanskelig livssituasjon trekte mot psykopaten, fordi desse stend fram som so flinke til å lytta, og dei overauser deg med traustnande ord slik at du held fram med å blottleggja deg sjølv. Stakkars deg!

Psykopaten kan vera det ynkelegaste menneske, eller det mest storarta, ho som er med i misjonsforeininga og tykkjest som det mest oppofrande av alle Guds barn. Ofte har psykopaten ein høg moral og eit godt omdøme i grannelaget, og kan vera sers intelligent. Men han eller ho kan òg ha eit intellekt nær null, slik at vondskapen deira nærast vert komisk, om lag som Stinky i Mummidalen. Det einaste dei har sams er grandiositet og manglande empati.

Diverre er speilnevrona i beste stand, so dei har ikkje noko problem med å spela at dei er lei seg, glade, endatil deprimerte. Men dette er berre eit intellektuelt spel utan nokon kjenslefylt oppleving. Speilnevrona sitt ein heilt annan plass i hjernen enn empatien. Difor kan dei spela empatiske, men dei anar ikkje kva empati er. Dei er ikkje til for andre menneske, det er berre andre menneske som er til for dei. Difor endrar dei òg brått sinnelag viss du ikkje jattar med dei eller du går dei imot, då dei ikkje aksepterer at nokon stend i vegen for dei, eller aller helst ber dei på armane sine. Som menneskje har du inkje anna meining for dei enn å vera reiskapen deira, ein slave for deira lykke. Likeverd anar dei ikkje kva er. Dette av di dei ser seg som over alle andre, dei er dei største, dei beste, dei mest moralske, og er det noko som skjær seg i livet er det i alle fall ikkje deira skuld. Grandiositet og manglande empati, dette er dei to fremste kjenneteikna hjå psykopaten.

Sjølv er eg ein varm tilhengjar av inngruppe-demokratiet, slik dette er foreslått av humanøkologen Terje Bongard. Men viss det er slik eg trur at overflodssamfunnet og moderne samfunnsstrukturar fungerer som ein inkubator for utklekking av psykopatar, undrar eg kva for konsekvensar dette kan få for inngruppa? Er ein uheldig kan ein risikere å hamne i ei inngruppe med både to og tre psykopatar, neppe ei lukkeleg skjebne. Eg veit ikkje kva svar Bongard har på dette spørsmålet, men eg er viss om at det må diskuterast nøye før vi vonleg tek steget inn i inngruppe-demokratiet.

For dei som er interesserte i teologi vert det heile enda meir innvikla. Gjeld ikkje frelsesbodskapen for psykopatar, då dei er ute av stand til å kjenna skuld? For eit paradoks at den aller største kjærleiksgjerninga, då Jesus døydde på krossen for å gjenforeina menneska med Gud, ikkje skal omfatta barnet som mista evna til å erfara kjærleik av di foreldra misforstod kva det tyder å elska eit barn. Heller ikkje so rart, då vi i dag vert tuta øyra fulle av kor viktig det er å ikkje vera bråe men kjærleiksfulle, slik at ungen kan verta trygg på seg sjølv.

Eg kjenner meg svolten av all denne skrivinga og tenkinga, det kunne gjort seg med ein matbit. Knekkebrød med brunost er tingen. Dotter mi vil òg ha, men ho kastar brunosten på golvet og vil ha syltetøy. Men eg gjev ikkje etter no, kan hende står moglegheitsvindauget hennar enda på gløtt? Ho ligg på golvet og skrik etter syltetøy, men eg tek knekkebrødet og brunostskiva og seier at då vert det ingenting. Når ho skjønar at eg meiner alvor vert det lell greitt med brunost. Vonleg ville ho berre testa meg, truleg skjønar ho at eg har vorte strengare, eg har vorte so hard som eit farshjarta kan klare det.

Rett som det er tykkjer eg at eg ser ein kjærleg varme i augo hennar, og eg vonar det ikkje berre er eit fata morgana eg ser, men verkeleg empati. Kanskje ei frukt av temperamentsutbrota til kona mi, noko eg tidlegare klandra ho for? Eg er evig takksam til kona mi, som har gjeve meg dotter mi ikkje berre ein, men vonleg to gonger. Tek eg ikkje feil ventar det meg eit langt og godt liv i lag med dei begge. Vetlejenta mi eit monster, nei, det får eg ikkje til å stemma. Ho er berre ei prinsesse. Prinsessa mi!

Publisert hjå Levevei den 29. april 2013. Republisert hjå Kulturverk 15. mai 2013.

Relatert:

• Psykopater kan slå på empatien

Alien Geometry Invades Kigali, Africa

Our generation has willingly chosen to promote and build anxiety-producing buildings, while at the same time destroying what is left of life-enhancing geometries. The media is successful in convincing the rest of the world to import these designs into the remotest regions of the world, and to erase their own architectural traditions. The developing world has been sold the image of anxiety-producing architecture as the key to modernization, and as being essential for social and economic progress. – Nikos A. Salingaros, Twelve Lectures on Architecture, page 161

Kigali’s master plan. Illustration: World Architecture News

The “starchitects” and their soldiers (with Le Corbusier as their evil idol) are about to invade the very core of Africa, dropping silent bombs of terror and anxiety onto the African landscape. This is now to be done by altering Kigali, the capital of Rwanda. Their mission is to make the city part of the global monoculture of economy and architecture, reducing Africans to being subservients of corporate laws and structures. To fulfill this process they have to eradicate all traditional African architecture, ripping the heart out of the African soul.

Africans, please revolt against this crime against your heritage and character. Don’t allow yourselves to be enslaved again by white man’s dogmas — this time in the evil shape of Modernism.

Further reading:

• Life and the Geometry of the Environment
• Cognitive Dissonance and Non-adaptive Architecture: Seven Tactics for Denying the Truth

Published at Permaculture News on April 28, 2011

Med hovudet i Riftdalen

Publisert hjå Kulturverk den 23. ferbruar 2013 under tittelen: Med hovudet i Riftdalen – frå olje veks ingenting.

Riftdalen i Aust-Afrika. Foto: Eright

Eit stendig gjenteke spørsmål i norsk presse er kva vi skal leva av etter olja? Sett i ljos av at vi bruker rundt sju kaloriar, det meste frå olje, for å bringe fram ein kalori i form av mat til sluttbrukar, kan dette tykkjast som eit godt spørsmål. Men det er neppe dette journalistane har i tankane.

Truleg tenkjer dei mest på korleis vi skal kunne oppretthalde forbruk, velferdssystemet og pensjonane, og ikkje so mykje på brødet på bordet. Rett nok lev ikkje menneska av brød åleine, men mykje tyder på at vi bør fokusere meir på basisbehova.

Eit betre spørsmål frå journalistane ville vore å spørje korleis vi skal overleva i framtida, men dette er ikkje ei overskrift som sel aviser. Framleis vert dei fleste eg talar med distanserte eller nærast aggressive når eg reiser desse perspektiva, og dei parerar gjerne med noko slikt som at dommedagsprofetar har vore rundt i tusenar av år. Rett nok kjem desse åtvaringane òg ovanfrå, men diverre er det ikkje ein vreid Gud som trugar menneskjeslekta med armod og pinsler denne gongen, men ei rekke satellittar som går i bane rundt moder jord og overvakar helsetilstanden hennar.

Det er absurd å være biolog i dag. Vi beskriver daglig hvordan verden i et umerkelig tidsglimt ødelegges og tømmes for ressurser. På noen tiår endres de globale økosystemene. På 12 måneder brukes nå 17 måneders naturproduksjon. Seksti prosent av jordas økosystemer er sterkt skadet. Klimaendringene er bare en bit av dette. Dette er ikke «å tegne et dystert bilde», slik Torgeir Micaelsen sier. Det er å vise til hva FN, UNEP og de store forskningsinstitusjonene advarer verden med (se www.grida.no og www.cs-n.org). Kan vi tro på at ny teknologi kan gjenskape rent vann, matproduksjon og erstatte rensende økosystemer på globalt nivå? Det kan nå se ut som om «vi» tar sjansen på at mirakelløsninger vil dukke opp. Når oljen blir borte er krisen et faktum. Det vil de unge oppleve. 

I denne settingen jobber forskning, private og offentlige institusjoner i alle land kortsiktig og enøyd med «verdiskaping, innovasjon og utvikling av nye markeder», med formål å produsere flere dingser, reiser, forbruk eller tjenester som skal konkurrere ut andre. Arbeidsplasser brukes som skalkeskjul. Bærekraftig industri blir aldri satset på om det ikke er profittgivende; målet for hele økonomien er å generere penger. Til dette forbrukes natur, de ekte verdiene som er framtidas mat, hus og klær. Det jaktes på mer energi, ressurser, mineraler, fiber, arealer og mat som omdannes i «markedet» til symboler. Pengesymboler som i børsene bare kan ses på dataskjermer og utskrifter.

Torgeir Micaelsen kaller symbolene «eierskap i verdens produksjonskapasitet». Hva skjer når verdens vegger av begrensede ressurser nås, og produksjonen stopper? Vil verden ha datasymbolene våre, i bytte mot at «vi» tar mat og klær ut av munnen på de som jobber? I en verden av knapphet er børsservere verdiløst spesialavfall. I dagens politiske virkelighet er de redningen for barn og barnebarn. – Terje Bongard og Eivin Røskaft

Kvifor vert ein møtt med ein slik likesæl, latterleggjerande eller aggressiv reaksjon viss ein peiker på at økosystema ikkje taklar livsstilen vår, sjølv om ein gjer sitt beste for ikkje å vera moraliserande? Sjølv trur eg det har å gjera med at det rører ved sjølve eksistensen vår, våre djupaste drifter.

For mellom cirka 2,2 millionar og 200.000 år sidan evolverte slekta Homo seg ikring Riftdalen i Aust-Afrika, i ei verd som tyktest uendeleg. Menneskehjernen er forma av desse tilhøva, og er fyrst og fremst eit reiskap for å bringe genane vidare. Hjernen er på eit vis påfuglhalen vår, då han både er energikrevjande og gjer fødsler til ein risikosport. Evolusjonært er poenget med hjernen å tilegna seg status og ressursar, for hankjønnet direkte og for kvinnekjønnet indirekte gjennom makeval.

Det vert sagt at ein rik mann er alltid vakker. Dette vart godt illustrert i den klassiske Burger King-studien av Townsend og Levy (se studien fra 1990), der vakre og mindre vakre modellar av begge kjønn vart utkledde med uniformer som signaliserte ulik status. Hos kvinner trumfa Rolex-klokka over Burger King-uniforma, sjølv om hamburgarmannen hadde mykje flottare utsjånad. Denne samanhengen fann ein ikkje hjå menn.

Det er sjølvsagt lite flatterande for mennesket å sjå seg sjølv i dette ljoset, i grunn og botna er vi fikserte på sosial og økonomisk, såkalla sosioøkonomisk status. I dag, grunna det tradisjonelle ekteskapet si oppløysing, ser vi dette tydeleggjort gjennom den auka tendensen med seriepolygami, der menn med høg sosioøkonomisk status inngår både to og tre kull. På eit vis er dette ein meir brutal form for polygami enn den tradisjonelle, der ein i det minste haldt på den gamle kona. Delen av barnløyse menn i førtiåra er aukande, med dei konsekvensane det fører med seg for samfunnet.

Syndefallet kom ikkje like brått som ein kan få inntrykk av gjennom skrifta, men kan heller sjåast som ein langdryg evolusjonær prosess. Ein ting er i alle fall sikkert, arvesynda er eit faktum, vi vert fødde som aggressive, grådige, baktalande, ambisiøse, makt- og ærekjære egoistar. Heller ikkje dette er noko å vera stolte over. Kombinert med eit system som let desse eigenskapane bløme fritt, den globale kapitalismen, implementert gjennom snart ni milliardar menneske, ser framtida dyster ut. Ikkje minst ser vi dette gjennom Kina sin aggressive globalkapitalisme dei seinare åra, driven fram av millionar av testosteronbombar som slåst om gunsten til eit stort mindretal fruktbare kvinner grunna eittbarnspolitikken.

Ein tredje orsak til at folk ikkje orkar å ta inn over seg konsekvensane av sviktande økosystem, trur eg ligg i at denne erkjenninga gjer arbeidet vårt meiningslaust.

Ressursene som trengs til framtidas mat, hus og klær må lagres, resirkuleres og forvaltes slik at de vil være tilgjengelig i framtida. Satsingene på «grønn teknologi» er minimale og overfokuserte. En arbeidsplass i dag innebærer i praksis en fare for etterkommerne, i stedet for å bygge trygghet for framtida. – Terje Bongard og Eivin Røskaft 

Ingen arbeidsplass som er vikla inn i det kapitalistiske systemet slepp unna, vera det seg som lækjar eller utmarksforvaltar. Løna er ei avkasting av verdas produksjonskapasitet, som parasitterer på produksjonskapasiteten til økosystema. Det kapitalistiske systemet er som ein parasittisk sopp som snart har infisert alle økosystema med eit fint nettverk av pengemycel.

Det norske samfunnet, forskning, EU og internasjonal kapital gjør sitt ytterste for å omsette klodens ressurser til symbolet penger. All kapital, også Pensjonsfondet, investeres videre i produksjon som bidrar til at forbruket av natur og ressurser øker over hele jorda. Lønnsomhet bygger jo nettopp på forbruk av ressurser, i form av olje, metaller, transport, matproduksjon eller andre varer eller tjenester. Pensjonsfondet bruker derfor opp ekte ressurser som både er pensjonistenes og deres barnebarns mat, hus og klær. Verken gull, kunst eller kapital kan spises eller bos i. Pensjonsfondet bør derfor omdøpes til Pyramidespillfondet. – Terje Bongard og Eivin Røskaft

Å bora i Lofoten for so å dytte ytterlegare milliardar inn i Pensjonsfondet, vil berre framskynde dette sitt fall. I same stunda risikerer vi å øydelegge naturkapitalen, den verkelege kapitalen som gjev mat i magen. Lofoten er gytegrunna for mykje av fisken i Barentshavet, desse områda heng i hop. Forsking viser at torskelarvar er særleg ømfintlege for oljeutslepp. Lofoten – Barentshavet husar 93 prosent av torsken, 85 prosent av hysa, 64 prosent av silda, 57 prosent av rekene og 50 prosent av seien. Tall frå Fiskeridirektoratet viser at Lofoten og Vesterålen i einskilde år stend for opp mot 17 prosent av den norske fiskefangsten.

Diverre sit politikarane våre fast i kva Bongard kallar for pengefella, då kjenslene våre sidestiller ein fullstappa bankkonti med å ha stabburet fullt av mat og skålen full av ved. Men når verdsøkonomien stangar hovudet i ressursveggen er det berre naturalia som vil vera noko verdt, ein pengeservar vert då inkje anna enn spesialavfall.

Det vert sagt at folket får dei politikarane dei fortener. Eg veit ikkje, politikarane er vel berre som folk flest, med hovudet godt planta i Riftdalen. Eg skjønar dei vel, å klatre opp på kanten av denne dalen er inga trivelig oppleving, kvar ifrå vi kan skode ned på oss sjølve i all vår gru. Her oppe frå kanten av Riftdalen ser vi òg at verda ikkje er uendeleg, ho har svært skjøre grenser.

Berre eit fåtal av oss har våga å stikka hovudet over kanten til Riftdalen. Ikkje det at vi er noko betre enn andre, vi er alle som brikker i eit stort maskinmonster som riv verda i filler, og vi maktar ikkje å koma oss laus. Men vi er ikkje stolte av det arbeidet vi gjer for dette monstret, vi skammar oss over å gå på jobb, då vi veit at vi riv grunna unna føtene på ungane våre.

Ofte vaknar eg tidleg om morgonen full av kval over framtida til den toårige dotter mi, der ho søv so umedvete om alt dette eg ligg og grublar på, pensjonsfondet på 3700 milliardar gjev meg inga ro. Folk er so hysterisk opptekne av pensjonar for tida, det er mest som om kva du kan venta å få i pensjon er hovudoppslag i media annankvar dag. Helst skulle eg vel allereie ha starta ei pensjonsforsikring for dotter mi, ho som søv so trygt innåt mor si. Men eg er ikkje oppteke av det, kanskje får eg sjølv nokre slantar i pensjon, for dotter mi har eg inga von om det. Får ho oppleva å eta fersk skrei til middag på sine gamle dagar, i lag med barneborna sine, slik vi åt det i dag, er dette mitt høgste ynskje. Eg har ikkje noko høgare ynskje for framtida.

Å ha hovudet i Riftdalen er som å ha hovudet under armen, vi er dummare enn strutsen som stikk hovudet i sanda. For dei få av oss som ser kor det ber har vi ikkje noko parti å stemme på. Vi treng eit parti som vil investere i produksjonskapasiteten til økosystema framom til den globale pengemaskina.

Og Terje Bongard går i boka si ”Det biologiske mennesket” òg lenger enn som so. Han tilbyd ein ny modell for demokratiet, eit inngruppe-demokrati, der ein spelar på dei gode sidene hjå mennesket, kor ein framelskar dei gode kvalitetane vi viser i nære relasjonar. Mennesket er ikkje vonlaust, vi er òg medfødt rause, empatiske, snille, samarbeidande, oppdragande og ansvarlege. Men desse eigenskapane vert kvelte i store massesamfunn, dei kan berre bløme i samanhengar som etterliknar dei gamle stammesamfunna i Riftdalen. Her ligg vona hjå menneskeslekta, den einaste vona vi har att.

Det er ei trøystesløyse i eit valår å stå på kanten av Riftdalen og sjå ned i mørke avgrunna, utan å ha noko parti å stemme på. Difor er det er på høg tid at vi får eit nytt parti som tek desse perspektiva på alvor. Underleg nok, løysninga på dei problema som Riftdalen sitt snevre hjerneperspektiv har gjeve oss, ligg òg i Riftdalen, i stammen, i det nære fellesskapet mellom menneskje, men utvida til eit nasjonalt og globalt perspektiv.

Vi veit no kven mennesket er, på godt og vondt. For tida nyttar vi mest den vonde sida av oss, vi nyttar ho til å produsere pengar. Men vi treng ikkje pengar, vi treng naturkapital gjeven oss frå friske økosystem og sosial kapital gjeven oss frå livgivande menneskesystem. Dette kan vi oppnå gjennom inngruppe-demokratiet. Den beste investeringa vi kan gjera for framtida, den beste gåva vi kan gje borna våra.

Berre du kan byggja med kjærleik

Vår moderne og rasjonelle verd er blotta for kjærleik til skaparverket, av di vi førestiller oss at vi eksisterer i eit mekanistisk univers. Då Gud skapte mennesket i sitt bilete var det nett fordi han gav oss evna til å skapa, det er dette det tyder å vera skapte i Guds bilete. Eg tenkjer ikkje her fyrst og fremst på ein religiøs Gud, eg tenkjer mest på den gudsforståinga som Christopher Alexander har vist oss, og som du kan lesa om i denne kommentaren hos P2P-Foundation.

Skapinga av Adam, av Michelangelo Buonarroti (1475–1564)

Å skapa er å blottleggje Guds vesen, som ein stjerneport kor igjennom Guds auge stirer mot oss, ein direkteveg til Gud. Dette skjer gjennom å intensivere sentra, kva Christopher Alexander kallar for heilskapsutvidande transformasjonar, den ypparste forma for bøn. I middelalderen var dei gode på dette, kva ein kanskje kan kalla for "lovbygging", "lovmaling", "lovveving" og sjølvsagt òg lovsong. Men vara meg vel, ikkje den lovsongen vi finn hos dagens gladkristne, som er like falsk som dei moderne gudshusa deira. Det var i middelalderen vi fann ekte Gudstru, materialisert i kvar einaste stein dei kjærleg forma.

The builders of Florence, especially those building from about the year 1000 A.D. to 1500 A.D., lived and worked with an unshakable belief in God. As one looks at the works that came from their hands, God is everywhere: in the paintings now hanging in the Uffizi, in the Baptistery, in San Miniato, in the life and death of Beato Angelico living in his cell in the monastery of San Marco. For them, every stone was a gift to that unshakable belief in God they shared. It is the belief, the unshakable nature of the belief, its authenticity, and above all its solidity, which made it work effectively for them. We, in our time, need an authentic belief, a certainty, connected with the ultimate reaches of space and time -- which does the same for us. — Christopher Alexander, The Luminous Ground, side 42

Utsyn mot elva Arno i Firenze. Kunstnar: Giuseppe Zocchi (1711-1767)

I dag har vi byta ut trua på Gud med trua på Mammon, og som kjend kan ingen tena to herrar. Det berande prinsipp er profitt, ein kan trygt seia at for dagens utbyggjarar er kvar einaste stein som ei gåve til Mammon. Eller kanskje burde vi heller seia frå Mammon? Som eg las det i ei avis tidlegare i år, når ein ser barcoderekkja i Bjørvika er det pengane som glefsar mot fjorden, det nye gliset til tigerstaden. Der profittmotivet er det høgste av alle motiv, der vørdnaden for det heilage for lengst er gløymt. Det er lenge sidan vi mista Guds vesen av syne, og med det evna til å skapa. Slik Gud i si tid skapte oss utav jorda gjennom dei femten transformasjonane, dokumentert i The Phenomenon of Life. Gudsmotivet eksisterer ikkje lenger.

Barcode i Bjørvika, Oslo sin skinande nye tanngard mot fjorden, det er pengane som glinsar. Foto: Bjørn Erik Pedersen

I vesten i dag er vi so byrge av fridomen vår. Kva for ein fridom? Sjølvsagt, den fridomen som den moderne liberalismen har definert for oss, og som er avgrensa til eit strengt privat domene. For når det gjeld å (de)forma verda er det teknokratiet som har all makt, vår fridom er ikkje anna enn ein strengt administrert fridom, eller kva James Kalb kallar for tyranniet under liberalismen. Ein fridom der menneska ikkje er frie til å skapa verda i Guds bilete, det tyder i sitt eige sanne bilete, er ikkje verdt ein femøring.

My conclusion is that careful construction of the world, according to the principle that every center is made to be related to the true I of the maker, will result in a world which is practical, harmonious, functional. If this is true, astonishingly then, it would appear that the safest road to the creation of living structure is one in which people do what is most nearly in their hearts: that they make each part in such a way that it reflects their true feeling, in such a way that it makes them feel wholesome in themselves and is, in this sense, related in the deepest way to their own true I.

For someone educated in the 20th-century way of looking at the world, this is enigmatic, if not ridiculous. It means that a world constructed in the most personal and individual fashion, made by people who are searching deeply to follow the nature of their own true I, their own true selves, will be – in the most public, objective, and universal sense – a world which is functional, adequate and harmonious.

The enigma which arises, then, is that the process by which human beings create the world in their own image, gradually creates a living world, and this is – apparently – the best, and most efficient way in which a living world can be created. Of course, the phrase "in their own image" requires that it be the true self they are looking for; and implies that this larger process of building the world cannot be separated from each person’s personal search for the true self. — Christopher Alexander, The Luminous Ground, side 142

Å søkje Gud er å søkje sitt sanne eg. Å frata mennesket denne moglegheita, slik det moderne teknokratiet har gjort, og fremst mellom desse dei skandinaviske velferdsstatane, er å rive grunnen under heile mennesket sin eksistens. Når dei kallar oss frie menneske spottar dei oss, vi er bundne på hender og føter av teknokratiet, representert ved byråkratiet, korporasjonane og kanskje fremst av alle arkitektane. Er det noko rart vi har vorte likesæle til skaparverket og kvarandre når ingen av oss lenger veit eller langt mindre har lov til å skapa venleik? Du finn knapt ein stein i dag som er forma som ei gåve til Gud.

Ein russisk økolandsby under bygging, frå Belgorod Oblas. Foto: Лобачев Владимир

Kampen for venleiken er kampen for kjærleiken. Kven som kjem fyrst er her opplagt, venleiken er opphavet til kjærleiken. Det moderne mennesket er snart ute av stand til å elska noko som helst av di verda har vorte so meiningslaust stygg, forma som ho er av den rasjonelle modernismen. Styggskapen er i ferd med å kverkja oss. Kampen for venleiken er den viktigaste kampen verda står overfor.

Sentra styrkjer sentra, det er inkje mindre enn Guds auge som stirer mot oss. Foto: Derek Ramsey 

Christopher Alexander har nett kome med ei ny bok om denne kampen, med tittelen The Battle for the Life and Beauty of the Earth: A Struggle between Two World-Systems. Eg vil avslutte med eit sitat frå denne boka, som både kan sjåast som ein framtidsvisjon og ei innstendig oppfordring til oss:

Using the comprehensive paradigm of conceptual tools and stepwise actions, and taking the great care that has been described, it is within our power to recover the deeper aspects of human nature and work our way toward a compassionate and ethical civilization. It is possible to recover ourselves, our world, and a future for our children and their children — one that is rooted in profound and lasting values.

Knowing that our devastated civilization cannot be repaired in a hurry, we may assume it can be rebuilt and reaffirmed only if we go very deep into the foundations of this new potential civilization. That requires, as underpinning, a renewed physical world, together with a new way of building and looking after land.

We can begin now. We can lay out a new way of thinking which is, perhaps, deep enough to give us the stepping stones we need to replace the disastrous errors we made during the last century.

If we have sufficient courage, we can make a difference in our lifetimes. In a couple of hundred years we may have recovered our selves, our wits, our common sense, together with a newly inspired framework, giving us back real architecture as the locus of our new life and recovery. — Christopher Alexander, The Battle for the Life and Beauty of the Earth, side 475

Les boka og bli med i kampen for venleiken du òg. Og hugs, det er berre du som kan byggja med kjærleik!

Relatert lesing:

• A Phenomenological Interpretation of Biomimicry and its Potential Value for Sustainable Design, av Lance Klein
• A New Humanism. Serie i Metropolis Magazine av Robert Lamb Hart
• A Fearful Symmetry, av  Mark Anthony Signorelli
• Destructive Creation, av Theodore Dalrymple
• The Tyranny of Artistic Modernism, av Mark Anthony Signorelli og Nikos A. Salingaros 
• Reductionism Undermines Both Science and Culture, av Ramray Bhat og Nikos A. Salingaros
• Beauty and Tradition Unmask a Pretend Modernity, av Nikos A. Salingaros

Tenk langsiktig og lokalt! – intervju med Nikos Salingaros

Etter at Nikos A. Salingaros ble venn med Christopher Alexander endret dette hans karriere, hvor han i dag er regnet som en av verdens fremste arkitekturteoretikere. Salingaros har en sterkere interesse for sammenhengene mellom energibruk og arkitektur enn Alexander, da han tidligere arbeidet med energispørsmål og var involvert i forskning på fusjonsenergi. I dette intervjuet tar han opp mulighetene for alternative løsninger på samtidens energiutfordringer med utgangspunkt i lokalsamfunnet.

Salingaros mener at moderne by- og samfunnsstruktur er kompleks kun på de høyere nivåene, og ignorerer småskalakompleksitet. Dette er en konsekvens av modernistisk liberalisme, fordi et topptungt styringssystem ikke har mulighet til å skape og opprettholde nødvendig kompleksitet på alle nivåer, samt at de heller ikke ønsker dette for å oppnå kontroll.

Salingaros hevder at modernistisk ideologi går på tvers av alle biologiske systemer, og fordi moderne samfunnssystemer prioriterer storskalakompleksitet er de dømt til å kollapse. Dette gjelder ikke kun for byene, men også for energisystemene, jordbruket, demokratiet etc. Derfor kan vi kun oppnå bærekraft og motstandsdyktighet ved å bryte fundamentalt med modernistisk ideologi og tankegods, noe jeg har forsøkt å gjøre kort rede for i artikkelen Resilience after Modernism.

Mauritius står ved en korsvei i energipolitikken. Vil de følge resten av verden mot undergangen, eller vil de velge å framstå som et lysende eksempel til etterfølgelse?

Det følgende intervjuet med professor Salingaros ble utført på fransk av Mumtaz Soogund hos Defimedia, Mauritius, 8. mars 2013. Oversettelsen er basert på en engelsk utgave av intervjuet.

MS: Et kullkraftverk ser i det lange løp ut til å bli en massiv investering, og folk snakker mer og mer om fornybare energiressurser. Er de pålitelige og ville de bli like effektive på Mauritius?

NS: Selvsagt er det meget enkelt å bygge et kullkraftverk i dag, fordi teknologien er gjennomprøvd, men vi må tenke langsiktig. Hvor kommer kullet fra? Inkluderer likninga kostnadene med å transportere basismaterialene? Er kullforekomstene og de lave prisene garanterte for årtiene som kommer? Nei. Fordi med en gang beslutningen er tatt er nasjonen lenket til denne energikilden og dens distribusjonsteknologi, og det ville bli altfor dyrt å endre dette i ettertid; og her snakker jeg om kommende generasjoner. Fornybar energi er ikke like utviklet enda, men i det minste binder den ikke landet opp til en løsning som er utdatert og trolig ustabil. Den store fordelen med alternative energikilder er deres skala; teknologien tillater en distribusjon fra flere ”sentrale kraftstasjoner”, små nok til at man ikke kaller en sådan kraftstasjon ”sentral”. Et land kan i dag ta beslutningen om å hoppe over gammel teknologi, slik som kull, for å ankomme direkte til framtidige metoder for å utnytte fornybar energi.

MS: Burde energisektoren omtales separat fra betegnelsen bærekraftig utvikling?

NS: Overhodet ikke! Energi er nært forbundet med bærekraftig utvikling (eller ikke). Uten energi er det ingen mulighet for utvikling, men hvis vi betaler for mye for energien sitter vi i saksa uansett og utviklingen lider, vi blir offer for begrensninger og ustabilitet. Et land må ha en meget klar ide om bærekraftig utvikling, bundet opp mot en plan for produksjon og forbruk av energi. Disse to sammen. Bruker man ”ren” energi til ikke-bærekraftig utvikling har man intet å vinne.

MS: Våre myndigheter fremhever at våre energibehov er økende og derfor rettferdiggjør et nytt kraftverk. Men lite er hørt om å redusere vår energibruk. Hvilke designalternativer/-ideologier kan vi innføre for å oppnå lavere energiforbruk?

NS: Energisløsingen i verden er skremmende. En befolkning kan være fornøyd med mye mindre energi enn hva vi tror vi trenger i dag. Se inn i fortida, hvor lite energi de hadde til rådighet! Legg til våre medisinske og vitenskapelige framskritt til en tradisjonell samfunnsmodell, for et godt liv. Resultatet kommer ikke engang i nærheten av forestillingen om sinnssyk forbrukerisme, oppmuntret av media! Media forer oss med en vrangforestilling; at vi er tvunget til å konsumere enorme mengder energi. Hvorfor? For å leke barnslige leker med å kopiere rike og energiuavhengige land? En klok regjering vil fremme et praktisk utdanningsprogram for å redusere energiforbruket, som en sentral faktor i programmet for bærekraft og uavhengighet. Det rette ordet her er å søke ”uavhengighet” fra globale industrier som kontrollerer energien, og å fokusere på mulige lokale løsninger.

MS: Hva er dine forslag for å forbedre vår kapasitet innen år 2015 og 2020?

NS: Jeg vil ikke gi spesifikke råd, men heller generelle forslag. Tenk langsiktig og på det lokale plan! Ha tro på stabilitet for systemet som en helhet; i alle interaksjonene i samfunnet, industri, energi, transport, og økonomisk vekst. Ikke la ett domene dominere de andre. Vær forsiktige med såkalte løsninger som tilbys av rike land, fordi de har skjulte agendaer. Dette gjelder også for fornybar energi; implementer ikke teknologi som er kontrollert av en multinasjonal gigant. Det er bedre å samarbeide med lokale firma, små og nye, for å unngå monopol. Det finnes småskalaløsninger for fornybar energi som ikke er godt utviklet, men som uansett tilbyr økovennlige ideer for å løse problemene på lengre sikt. Vurder muligheten for store endringer de neste fire årene, da innovative energiløsninger kommer til å forbedres bemerkelsesverdig.

MS: Det er en sterk opposisjon mot kullkraftverk, men vi trenger også desperat å forbedre vår energikapasitet. Hva er løsningen?

NS: I henhold til min tankegang er ikke kapasitetsbehovet så stort som folk later til å tro. Hvis vi anstrenger oss for å redusere energisløseriet som oppstår i urbane strøk som et resultat av soneinndeling, og dennes korresponderende kjøretøytransport, vil vi allerede ha spart mye. Å benytte et trinnvis program med flere fornybare energikilder kunne være løsningen. Dette er en løsning styresmaktene ikke liker overhodet, fordi den ikke er sentralisert, og derfor ikke kontrollerbar. Men en klok stat vil implementere innovative løsninger på tross av sin egen byråkratiske tendens.

MS: Satt opp mot kostnadene ved alternativer som solfangere og vindturbiner framstår kull som rimeligere. Er kull en løsning hvis alle forholdsregler tas for å redusere miljørisikoer?

NS: Kull skjuler de virkelige kostnadene gjennom katalytiske systemer som er heller dyre, men nødvendige for å behandle skitten røyk. Den forurensningen vi i dag ser i Kina forårsaker en massiv degradering av miljøet. Jeg ser ingen løsning for Kina, fordi de har tilpasset seg et energisystem med brenning av kull. Selv om Kina nå produserer solcellepaneler er det for sent med en endring. Angående kostnadene, hva som er billig i dag kan være ekstremt dyrt i framtida. Og det motsatte; fornybare teknologier, hvis implementert på en liten og distribuert skala i dag, kan bli billigere i morgen. Jeg understreker igjen: Vær skeptiske til sentraliserte fornybare energisystemer, og fokuser på småskala, lokale løsninger.

MS: Hvilke tiltak foreslår du for å drastisk redusere etterspørselen etter elektrisitet, for en reduksjon betyr at man ikke trenger flere kraftverk?

NS: Energisløseriet skyldes hovedsaklig konstruksjonen og driften av byene. Etter den andre verdenskrig ble byene bygget etter en modell basert på sinnssvak energisløsing. Dette ble gjort med hensikt, hvor man fulgte drømmene til en viss gruppe arkitekter på den tiden. Det er en modell fra 1920-tallet, da planleggere og arkitekter lagde drømmebilder om en ”science fiction”-aktig framtidsidyll uten egentlig å tenke framover: En by av skyskrapere blant parker og vakre motorveier (uten biler!). Denne drømmen ble et mareritt. Den fungerer ikke. I kontrast, den bærekraftige byen skulle vært bygget etter tradisjonelle bymodeller, hvor skala, geometri, vekslinger og transport prioriterte fotgjengerne. Den bærekraftige byen er sammensatt av og fungerer på alle nivåer eller skalaer, den fokuserer ikke energi mot kjernetypologer som skyskrapere eller et reint kjøretøybasert transportsystem. Derfor slipper den enorme energikostnader. Disse blandingsbyene som jeg foreslår er folksomme, selvsagt, men hvis du prøver å endre deres geometri i skyskraperforestillingens tegn, dreper du byen. Bare se hvordan de drepte storbyene i Asia.

MS: Selv Europa, til tross for deres miljøbevissthet, fortsetter å investere i kullkraftverk. Hvorfor skulle da et lite land som Mauritius ikke gjøre det same, med den hensikt å styrke utviklingen?

NS: Dette argumentet er gyldig kun for å oppmuntre til et vanvittig energiforbruk, og er særlig fordelaktig for selskaper som ønsker å trekke ut en heftig profitt fra energisektoren. Europa kan selvdestruere i morgen. Ønsker du den samme skjebnen for Mauritius? Tror du virkelig at europeerne er visere i sitt energiforbruk? Vitterlig, en gruppe av vitenskapsfolk og tenkere som tilbyr innovative løsninger finnes, men styresmaktene er tilfredse med å følge den gale men bekvemme vei. Dette vil fortsette inntil en massiv kollaps. Endelig, hva er utvikling? Definitivt ikke vekst i energiforbruket, slik vestlige økonomer hevder! La oss ikke være dumme, og ikke følge disse mytene som er så vanlige i rikere land. ”Utvikling” er faktisk et sunt og balansert liv for befolkningen. I sannhet, vi trenger energi, men viktigere enn dette er livskvalitet, som ikke ene og alene avhenger av energikonsum.

Relatert lesning:

• ENERGY: Overdevelopment and the Delusion of Endless Growth. Flott tebord-bok som har høstet strålende kritikker. Et samarbeidsprosjekt mellom den amerikanske dypøkologibevegelsen og Post Carbon Institute.
• The Coming Crash: Our Addiction to Endless Growth on a Finite Planet. Intervju med Richard Heinberg, grunnleggeren av Post Carbon Institute, hvor de kommer inn på mange av de samme temaene som i intervjuet med Salingaros.

Intervjuet er publisert hos Kulturverk søndag 7. april 2013.