Tre velmente råd for de nye natursamfunnene

I dag bor jeg i hva jeg trodde var et lommenabolag, og det er det vel også, men dog et B-lommenabolag, og ikke sammenlignbart med de velsignelser som ville overøst meg og min familie hvis det var i samsvar med lommenabolagenes utspring, det alexandrinske mønster 37, HUSKLYNGE. Med B-nabolag mener jeg at det er skapt ut fra system-B, med sine røtter i et mekanisk verdensbilde, denne vår cartesianske arv.

Jeg vokste opp i ei grend nedunder Totenåsen, noe som vel vil gi de fleste assosiasjoner om en prøysenidyll. Fra barndommen erindrer jeg fragmenter av denne idyllen, den gang vi gikk julebukk og fikk smultringer fra kjellerbakeriet ”hass Æinners”, da gamlekara fremdeles brukte hest og slede på sine ærend til Skreia vinterstid og vi fikk sitte på hjem fra skolen, den gang det var tre nærbutikker og bedehuset enda var halvfullt. Men sakte og sikkert forsvant disse siste restene av fellesskap, og den grenda der jeg vokste opp kan i dag best karakteriseres som et ”ekstremsuburbia”.

Grenda mi skimtes oppe i høyre hjørne, i forgrunnen Skreia

Er det mulig å vinne tilbake det tapte? Å vekke grendemiljøet opp fra de døde? Eller er fellesskapet tapt for alltid nå i selvets tid?

Grendeklynger

Selv ble jeg forskrekket første gang jeg ble kjent med visjonene for de nye natursamfunnene, og forstod at de ønsket å gi hver familie et landområde hver på ca 10 dekar, uten å benytte seg av Alexanders husklynger. Jeg tenkte at dette ble ikke annet enn min grends skjebne på nytt, et ”suburbia XL”. Etter hvert ble jeg kjent med Terje Bongard og hans ideer rundt inngruppa, med et nytt inngruppesamfunn hvor InnGruppeDemokratiet (IGD) er selve kjernen.

Modell av det representative inngruppedemokratiet

Med utgangspunkt i Dunbars nummer mener initiativtakerne til natursamfunn.no at den ideelle stammestørrelsen er på ca 150 medlemmer. Men hva man må ha klart for seg er at dette er hvor mange personer et menneske kan ha oversikt over, ikke den ideelle størrelsen for samarbeid og fellesskap. I boka Det biologiske mennesket mener Bongard at limet i inngruppa vil svekkes ved større grupper enn 25-35 mennesker, for den øverste inngruppa i IGD bør denne derfor ikke bestå av mer enn ti representanter (se poster, pdf).

Inngruppa. Foto: B. Gibson Barkley

I en e-post hvor jeg gjør Bongard oppmerksom på at IGD samsvarer med et av de fremste kjennetegn ved ethvert resilient system, en fraktal fordelingsstruktur, svarer Bongard følgende:

SVÆRT INTERESSANT OBSERVASJON OG SAMMENLIGNING. DET ER NETTOPP NOE AV HOVEDPOENGET MED Å UTVIDE DEMOKRATIET HELT NED: DET BLIR IKKE ROM FOR INDIVIDER SOM RIVER OPP, MELER EGEN KAKE, KORRUMPERES OSV. LEGG MERKE TIL AT “INVASIVE SPECIES”-PROBLEMET HENGER SAMMEN MED DETTE: EN ART SOM IKKE FANGES INN AV NETTVERKET KAN ØDELEGGE DET I STEDET.

Sett i dette lyset blir det risikabelt hvis ikke de nye natursamfunnene organiserer seg etter en bongardsk inngruppemodell. Jeg har kommet til at selv om et natursamfunn bygges opp av individuelle familiedomener, en modell som er ideell for å praktisere de fem permakulturelle soner, bør de allikevel organisere disse domenene i mindre inngrupper, for eksempel rundt et fellesområde med lekeplass for barna og en rådslagningsplass for de voksne, bålplass etc. Dette vil si en modell hvor et natursamfunn kan bestå av rundt 6-7 inngrupper med 20-25 personer i hver, som til sammen danner et maksimum på 150 mennesker.

Slik ville et natursamfunn oppnå en fraktal fordelingsstruktur med tre nivåer, familiedomenet, inngruppa og stammen, sannsynligvis en svært resilient struktur. Videre ville man få til en forening av verdiene funnet i husklynga, grendesamfunnet og permakulturens sonetenkning, jeg blir fristet til å benytte floskelen et ”kinderegg”, tre gode ting i ett.

Et godt navn for disse inngruppene i natursamfunnet kan være grendeklynger. Da jeg kom på denne betegnelsen trodde jeg at jeg hadde funnet et helt nytt begrep, men mitt søk på internettet gav ett treff, noe som viser at det i alle fall er et meget uvanlig begrep. La oss håpe dette vil endres.

Kanskje er det også slik at den norske folkesjela er bedre tilpasset grendeklynger enn husklynger? Med en oppbygging av nye natursamfunn i grendeklynger kan vi gjenoppvekke fellesskapet i det gamle grendemiljøet, kanskje til og med i bedre form enn noensinne!

Tak for å bo i

I tillegg til inngruppa er det vernende, omsluttende og omfavnende taket essensielt for å varme kalde nordboeres hjerter. Saltaket, selve arketypen på det tradisjonelle, intet kan få en moderne arkitekt til å smile så overbærende, så foraktelig, som for denne typen ”kitsch”. Hvor feil man kan ta! Det vernende taket er medisin, kjærlighet, omtanke, trygghet, en like integrert del av vår hjernestruktur som det gamle afrikanske savannelandskapet. Man skal enten leve i eller på et tak. I vårt kalde nordiske klima lever man i taket.

Det vernende taket foretrekkes av tradisjonelle kulturer verden over, her fra Japan. Foto: Yosemite

Det omfavnende taket kan best sammenlignes med ei hønemor som varsomt brer vingene over sine kyllinger. Derfor må det bestå av oppholdsrom, kanskje aller helst soverom, for å oppnå sin legende funksjon. Av samme grunn vil et pulttak ikke ha samme virkning, det ville bli som ei hønemor med kun en vinge, og bryte med transformasjonen for lokale symmetrier. For å oppfylle sin misjon har det vernende taket store takutspring for å beskytte det underliggende huset, ikke bare av praktiske årsaker, men som en dyp psykologisk velsignelse for beboerne. For virkelig å forene taket med husets innbyggere går det noen steder så lavt ned at man bare kan strekke ut en hånd for å berøre det.

Det vernende taket har sin opprinnelse i det alexandrinske mønster 117, ”SHELTERING ROOF”, og er tidligere omtalt av meg i artikkelen ”The Deep Truth of a Sheltering Roof”, som jeg med tida håper å få oversatt til norsk.

Menneskets livssyklus som en integrert del av natursamfunnet

Det meste i samfunnet er tilpasset de sunne og friske i alderen 20-50 år. Men skal natursamfunnene oppfylle sin visjon om å være en del av naturens sykluser, må de vitterlig designe inn menneskets livssyklus, da vi også er en del av naturen. For noen år tilbake leste jeg en artikkel av Robyn Francis med tittelen ”Design for the Human Life Cycle”, her er et lite sitat:

Det meste av hva vi leser og ser både i alternativ- og populærmedia er orientert mot livets midtsjikt, fra omkring 20 til 50 år, men hva med de foranderlige behov for barn og unges oppvekst, aldringens realiteter, og for skrantende helse og funksjonshemninger som noen ganger ikke venter til alderdommen med å endre våre liv? Har vi glemt at vi blir eldre, at våre foreldre kanskje ville foretrekke å trekke seg tilbake i en permakulturlandsby, at barn har mange foranderlige sosiale så vel som fysiske behov etter hvert som de vokser fra spedbarnsstadiet til de entrer de voksnes verden? Jeg undres om dette delvis er et resultat av at sammenbruddet av den utvidede familie har innsnevret vårt synsfelt? Jeg treffer så mange mennesker som ikke engang kjenner sine besteforeldre, hvor man sjelden har kontakt med eldre eller yngre generasjoner, så hvordan kan de designe realistiske systemer for aspekt av livet som de ikke har noen erfaring med?

I A Pattern Language og mønster 26, ”LIFE CYCLE”, har Christopher Alexander nærmere beskrevet livets forskjelligartede stadier og behov, og hvordan disse kan integreres i nærmiljøet.

Selv ville jeg kjenne meg ukomfortabel med tanken på å etterlate min yngre kone alene på et større familiedomene den dagen jeg faller fra, da hun mangler mine (mannens) fysiske krefter, er mørkredd og ikke trives så godt i eget selskap. Å være alene er uvant for ei som er oppvokst på Filippinene, hvor befolkningen øker med to millioner per år på et landareal litt mindre enn Norges.

Kanskje ville jeg foretrekke å overlate mitt familiedomene til min vakre datter og hennes fremtidige permakulturelle ektemann, den dagen jeg kjenner mine egne krefter svekkes? Du verden hvor trist det da ville være å forlate dette fellesskapet, inngruppa og stammen, som man selv har vært med å skape.

Her tror jeg at husklynga kan komme til sin rett også innad i natursamfunnet, i stammens sentrum, i form av små aldersboliger rundt små felles tun. Hvor man kan få litt mindre å stelle med, få et nærere fellesskap og ta del i fellesoppgaver i stammens kjerne. Kanskje de eldre kunne ta hånd om natursamfunnets lille dagligvare? Hva med barnehagen? Lenken mellom barn og eldre er unik, et biologisk behov nedfelt i begge parter, og som ingen høyskoleutdanning kan erstatte.

Aldrende kvinne og barn i indisk Himalaya. Foto: meg and rahu

Dette var noen velmente råd fra meg, som jeg håper kan være til nytte og formodentlig gi flere inspirasjon til å engasjere seg for natursamfunnssaken. Skal vi få tilbake grendemiljøet og levende bygder hvor folk trives, og ikke minst, skal vi bygge resiliens for framtida, tror jeg natursamfunnene må gis en kjernerolle.

Til slutt vil jeg oppfordre alle som leser dette om å gå inn på den flotte nettsida til WWW.NATURSAMFUNN.NO.

Publisert hos Kulturverk søndag 8. desember 2013.

Sirkus for eliten

Eg har lita oversikt over alle planane for fjordbyen Oslo og er heller ingen ekspert på Christopher Alexander. Men eg er likevel skuffa over at byplansjefen i Oslo, Ellen de Vibe, i tilsvaret sitt til artikkelen ”Stakkars vesle Oslo” (Dag og Tid 13. og 20. april), vel å oversjå kritikken til Nikos A. Salingaros, eit av Alexanders ”born”.

De Vibe peikar på at Grünerløkka òg vart skapt på eit kommersielt grunnlag. Men fyrst og fremst vart Grunerløkka skapt ut av eit tradisjonelt grunnlag, tradisjonalistane elska å boltra seg i historia. Jugendstilen er kanskje den fremste bragda deira, prega av eit utruleg variert formspråk, som henta inspirasjon frå heile verda. Art deco etterlèt seg fleire rikt utforma skyskraparar, i samsvar med den universelle skaleringslova, definert av Salingaros, som går att i all tradisjonell arkitektur.

Grünerløkka. Foto: Helge Høifødt

Modernistane ynskte å restarta verda frå null og såg alle verdas evolverte formspråk som irrelevante for deira prosjekt. Alexander har dokumentert at all tradisjonell arkitektur er prega og halden saman av det han har definert som dei femten eigenskapane for liv, i boka The Phenomenon of Life. Modernistane, i alle utgåver, har derimot eit lutfattig formspråk samansett av kubar, flater og sylindrar, som dei vrir og vender på for å gjera dei spanande. Dei vert òg stadig meir skinande. Dei gjer alt i deira makt for å kalla på merksemd.

Dei femten livsverdiane derimot skrik ikkje etter merksemd, tvert imot, di meir framtredande dei er, di meir glid dei inn i ein heilskap vi knapt kan merka. Dette fordi dei er sprungne ut or naturen. Saman held dei heilskapen i hop, lik ligninen som held vedcellene saman i treet, og formar det Alexander kallar sentra. I lag skapar sentra sterke sentra, som eit mektig eiketre. Likevel, ein by er ikkje eit tre, noko Alexander har grunngjeve i det vidgjetne essayet frå 1965, ”A City is Not a Tree”.

De Vibe oppfordrar til å venta og sjå kva som skjer. Ironisk nok er dette vist i illustrasjonen som følgde innlegget, med folketomme gater utanom rushtidene. Dette fordi bygningane som omkransar gata, same kor skinande og spektakulære dei er, skyv folk frå seg. Dei manglar den strukturen som bind menneskesjela til seg, vi kan spegla oss i dei, men det er ikkje vårt sanne eg vi ser. Dei er abstrakte og reduserer oss soleis til abstrakte menneske. Lågare går det ikkje å falla. Og slik er vi i ferd med å missa hovudstaden vår, kulturen vår og til sist oss sjølve.

Stasjonsallmenningen, Bjørvika, Oslo. Foto: Helge Høifødt

Denne nedgåande spiralen er drøfta i Salingaros’ essay ”Neuroscience, the Natural Environment, and Building Design”.

Eg er redd den varme leppa rundt vasspila, slik de Vibe skriv, vert meir som eit iskaldt dødsskyss. La oss få ein slutt på dette sirkuset for eliten. Dei held folket for narr!

Innlegget er publisert i Dag og Tid nr. 17, 27. april - 3. mai 2012, side 32.

Med multikulturalisme eller multipolaritet som framtidig identitet?

Umiddelbart tykkjest ordet multikulturalisme fengjande, ein kan mest få visjonar om ein permakulturhage, der ulike planter utfyljer og dreg nytte av kvarandre, ein polykultur, medan multipolaritet meir leier tankane til ein monokulturell åker. Korleis kan noko som er polært vera positivt og gjera rikt og mangfaldig? Er ikkje dette ei sjølvmotsetning?

Multikulturalismen er motpolen til multipolariteten i den forstand at dei fråstøyter kvarandre, dei stend på kvar sin ende av skalaen. Nokre vil her kanskje leiast til å tenkje på ulike former av fascisme, men nei, desse er òg berre utvekstar av moderniteten. Kva multipolaritet tyder er at den er laga av ein kultur fundamentert på tradisjonalisme, ikkje som ein individuell preferanse som for multikulturalisme, men som essensen av det samfunnet ein er del av.

Ikke at symboler, riter, historier og merkedager ikke kan ha stor betydning, men fordi symbolene er som gravstener i samtiden. Symbolene er ikke tegn på det levende og aktive lenger, men det døde og glemte, suttekluter for en sivilisasjon som har fortapt seg selv i endeløse spekulasjoner. – A. Viken

Multikulturalismen er ei nymotens oppfinning og ikkje i samsvar med mennesket sin medfødde trong til identitet og tilhøyre. Som for alt anna har den modernistiske liberalismen her òg kasta vrak på alle nedarva mønstre.

Å blande kulturar er liberalistisk hykleri med tre føremål:

1. Å utradere all konkurranse til den sekulære staten og byråkratiet. 
2. Å gje eit skin av ”valfridom” og ”mangfald”, for slik å rettferdiggjera modernist-liberale doktrinar. 
3. Å skapa ein global einskapskultur for spreiing av overnasjonal elitisme, korporatisme og kapital. 

Fundamentalistisk islam er berre ein naturleg motreaksjon på dette, og har mange likskapstrekk med eit modernist-liberalistisk overherredømme.

Avansert liberalisme ser seg sjølv som tolerant, men denne toleransen er intolerant om lag på same vis som Taliban er intolerant. Som framtredande talsmenn definerer omstenda, kan det tykkjest som om vi er midt i ei verdsstrid mellom to kvasitotalitære religiøse rørsler: radikal islam og avansert liberalisme. Kvar Taliban ser seg sjølve kalla til å gjera slutt på alle sosiale autoritetar anna enn koranen og sharia, ser dei liberale av i dag seg kalla til å eliminere alle autoritetar med unnatak av ekspertise, rasjonelt byråkrati og marknaden. – James Kalb* 

Rasjonell liberalisme har opphøgd seg sjølv til ein absolutt autoritet, kvar guden Ingenting sitt øvst på trona.

Å gjera funksjonelle stereotypar og identitetar til det einaste som er noko verdt er å frårøve den store majoriteten eitkvart fundament for byrgskap i kva dei er, og å gjera posisjon og velstand til ein mani for ein energisk og talentfull minoritet. Ein slik situasjon frårøvar majoriteten alt verde og gjer dei verjelause mot overklassene, som manøvrerar for avansement medan dei nektar for menneskelege band som ville gjera dei ansvarlege for andre.

Kvifor er dette ein god ting? Den naturlege konsekvensen er misunning, snobberi, raseri, underdanning, sjølvsøking, apati, og brutalitet. Ei herskande klasse der medlemane definerer seg sjølve gjennom velstand, makt, formell utdanning og byråkratisk posisjon, ser kanskje ”stadfestande handling” som eit nødvendig angrep på trongsyn. Majoriteten, som manglar dei særskilde føremona som leiarane deira prydar seg sjølve med, og for kven slektskap, kjønn, etnisitet, religion og liknande framleis har ei meining, vert nødvendigvis ramma av omfattande program retta mot å øydeleggje verdien av fundamentale aspekt i liva deira. – James Kalb*

Konsumerismen, ein tynn og skinande garnityr rundt seinmoderniteten, slitast raskt bort i møte med arbeidsløyse og ressursveggen, slik vi til dømes ser det i Hellas. Attende stend ein med ein beksvart nihilisme. Multikulturalismen er inkje anna enn reinspika individualisme, der tradisjonar ikkje er meir verdsette enn individuelle preferansar, på lik line med eit merkeprodukt eller ein hobby.

Når rasande unge menn stirer ned i denne avgrunnen, til og med frårøva all identitet som mann, vender dei seg lett mot fascistiske rørsler. Difor gjer vi klokt i å tilby dei ein annan identitetsskapande realitet enn rasjonell liberalisme og multikulturalisme, noko heilt anna, ein motpol, multipolaritet.

Det viktige konseptet nous (intellekt) utviklet av den greske filosofen Plotin korresponderer til vårt ideal. Intellektet er ett og mangfoldig til samme tid, fordi det har mangfoldige forskjeller i seg selv—det er hverken ensartet eller et amalgam, men noe som i seg selv impliserer mange deler, med alle distinkte forskjeller ivaretatt. Fremtidens verden bør være noetisk—karakterisert av mangfold; forskjeller burde bekreftes som rikdom og fylde, og ikke som grunn for uunngåelige konflikter: mange sivilisasjoner, mange poler, mange senter, mange verdisett på én planet og i én menneskehet. Mange verdener.

Men det er de som har en annen agenda. Hvem er det som står mot et slikt prosjekt? De som ønsker å påtvinge ensartethet, det ene (amerikanske) levesett, En Verden. Og deres metoder er makt, fristelser, og overtalelse. De er mot multipolaritet. Så de er mot oss. – Aleksandr Dugin

Med stor tilfredse ser eg at helten min, arkitekten, filosofen og matematikaren Christopher Alexander, er multipolarist eller tradisjonalist. Om enn ikkje av intensjon, so av konsekvens. Aller tydelegast ser vi dette i mønster eller ”pattern” åtte i ”A Pattern Language”, eit tostjerners mønster.

MOSAIKK AV SUBKULTURAR:

Problem:  

Den homogene og udifferensierte karakteren til moderne storbyar drep all variasjon av livsstil og stengjer ute vokster av individuell karakter.  

Lausing:  

Gjer det som er mogleg for å bløma kulturar og underkulturar i byen, ved å bryte ned byen, så langt som mogleg, i ein stor mosaikk av små og forskjellige underkulturar, kvar ein med makt til å skapa sin eigenarta livsstil. Ver viss om at subkulturane er små nok, so at kvar einaste person har tilgjenge til den fulle variasjon av livsstilar i subkulturane nær sin eigen. 

Tradisjonelt i storbyane i verda, frå Singapore til San Francisco, har ulike folkegrupper funne saman etter etnisitet og kultur. Vi skal ikkje motarbeide dette, slik multikulturalistane gjer det. Tvert imot skal vi oppmode til at kvar etnisk gruppe dyrkar sin eigen kultur og identitet fullt ut, i eit finmaska nett av subkulturar, der folk frå forskjellige kulturar kan lære av kvarandre og respektere kvarandre på eit genuint vis.

Slik kan storbyane våre verta som miniatyrar av ei framtidig multipolar verd, der ein dyrkar fram ekte skilnadar som basisen for eit mangfald av rotekte kulturar, djupt planta i tradisjonane. Ingen dum ide i ei framtidig ressursskrinn verd, der berre dei rikaste vil ha råd til å reise rundt slik som unge ryggsekkturistar gjer det i dag.

Vi må kjempe for å få attende multipolare storbyar, regionar og nasjonar. Viss ikkje vil vi alle ende opp lik ein konturlaus grå masse, som å søkkje ned i ei bottenlaus myr.


*Mi oversetjing

Publisert hjå Kulturverk fredag 10. januar 2014.

A Zen View Upon the World (Less is More)

This article is inspired by the Alexandrine pattern 134, Zen View. The pattern states: “The archetypal zen view occurs in a famous Japanese house, which gives this pattern its name.”

Let’s start with listening to the wisdom of A Pattern Language (Please note that the illustrations of the original text are missing):

A Buddhist monk lived high in the mountains, in a small stone house. Far, far in the distance was the ocean, visible and beautiful from the mountains. But it was not visible from the monk’s house itself, nor from the approach road to the house. However, in front of the house there stood a courtyard surrounded by a thick stone wall. As one came to the house, one passed through a gate into this court, and then diagonally across the court to the front door of the house. On the far side of the courtyard there was a slit in the wall, narrow and diagonal, cut through the thickness of the wall. As a person walked across the court, at one spot, where his position lined up with the slit in the wall, for an instant, he could see the ocean. And then he was past it once again, and went into the house.

What is it that happens in this courtyard? The view of the distant sea is so restrained that it stays alive forever. Who, that has ever seen that view, can ever forget it? Its power will never fade. Even for the man who lives there, coming past that view day after day for fifty years, it will still be alive.

This is the essence of the problem with any view. It is a beautiful thing. One wants to enjoy it and dink it in every day. But the more open it is, the more obvious, the more it shouts, the sooner it will fade. Gradually it will come part of the building, like the wallpaper; and the intensity of its beauty will no longer be accessible for the people who live there. - A Pattern Language, by Christopher Alexander et.al., page 642 – 643

Today, at least in Norway, we have too much of everything, and hence we value nothing. My father said that when he was a child they got an orange for Christmas. This was the only orange they got throughout the year. I can just imagine the intensity they felt of the flavor of this one orange, and how they wanted every bite to last forever. I can imagine how images of distant tropical paradises awoke in their minds. In this way this one orange for the year, enjoyed on Christmas Eve, became a “zen view” of flavors and distant worlds.

Now at the supermarket, oranges are amongst the cheapest of fruits — you can eat as many as you like whenever you want, and you grab and chew an orange without thinking. This once exotic fruit has become as ordinary as snow in wintertime. You don’t notice it. It can be the same with a spoiled view.

Definitely, less is more! Too much of something dulls our senses and reduces quality of life. Over-consumption and consumerism destroy our awareness and appreciation for the ecosystems that surround us. We all become like spoiled children on the Earth.

Per capita consumption in the United States as measured by gross national product (GNP) has more than doubled since 1969, with little detectable change in people’s self-expressed levels of happiness and satisfaction with life as a whole. - Joshua Farley

Big window panes have become an industrial-modernistic dogma, although Alexander has counter-proved it in pattern 134 and other patterns. Still, they just don’t destroy the view, they also destroy the building.

Large, plain objects or surfaces disturb the observer by presenting no information — the most disturbing being surfaces of glass or mirrors that prevent the eye from even focusing on them. We instantly look for reference points, either in a form’s interior, or at its edge. We need to comprehend a structure as quickly as possible, to make sure that it poses no threat to us. Large uniform regions with abrupt, ill-defined boundaries generate physiological distress as the instrument (namely, the eye/brain system) seeks visual information that isn’t there, thus frustrating our cognitive process. - The Sensory Necessity for Ornament, by Nikos A. Salingaros

Like it or not, here we are touching one of the major problems with earthships, they often have a front consisting of large surfaces of big window panes, and this way they become alien looking. This is something that should be taken very seriously by the earthship people, as I’m sure that with more focus on our sensory necessities this problem can be solved.

I like to close this article with the conclusion of pattern 134, Zen View:

If there is a beautiful view, don’t spoil it by building huge windows that gape incessantly at it. Instead, put the windows which look onto the view at places of transition – along paths, in hallways, in entry ways, on stairs, between rooms.

If the view window is correctly placed, people will see a glimpse of the distant view as they come up to the window or pass it: but the view is never visible from the places where people stay. - Christopher Alexander

Published at Permaculture News on December 15, 2011, at P2P-Foundation on November 25, 2013, at Resilience on December 5, 2013, at VD the same day.

Dei tre skapingstilstandane

Søren Kierkegaard vart berre 42 år gamal, men lell rakk han å utføre so mykje at vi i år har feira 200-års jubileet hans med stor entusiasme. Sjølv veit eg ikkje mykje om dette geniet, men ein to-tre avisartiklar har eg fått med meg i høve feiringa. Noko eg har merka meg er dei tre stadia eller tilstandane menneska i fylgje Kierkegaard finn seg på:

1. Det estetiske 
2. Det etiske 
3. Det religiøse 

Fyrst stussa eg litt over denne inndelinga, då eg meiner det estetiske er av høgste verdi. Men eg skjøna raskt at kva Kierkegaard meinte med denne nemninga er det overflatiske, det grunne. Motsett vert då det religiøse stadiet den djupaste tilstanden i menneskelivet.

Eg tok til meg desse tankane og etter ei stund byrja dei å blanda seg med eigne tankar. For meg vart dei då ikkje berre tilstandar, men skapingstilstandar, der den ypparste skapinga berre kan koma til synes viss ein finn seg på det høgste stadiet. Som ein refleksjon eller parallell til Kierkegaard sine stadium sette eg difor opp tre skapingsperspektiv:

1. Egoet eller sjølvhevdinga. Arkitekturen/kunsten er her hovudsakleg basert på geometrisk fundamentalisme, men òg ustrukturert informasjon, som asymmetri og tilfeldigheit.
2. Det biofile, ein respons på naturen sin geometri og struktur. Arkitekturen/kunsten fokuserer ikkje på overordna og dominerande former, men på komplekse mønster, eller ei utfalding av sentra gjennom dei 15 transformasjonane for heilskap.
3. Det religiøse eller spirituelle, kor egoet forsvinn, der det biofile får eit heilagt aspekt og difor vert uutgrundelig. Christopher Alexander definerer Chartres som eit av dei ypparste eksempla på kva eg kallar det tredje stadium. Frå vår tid kan nemnast Damanhur i Nord-Italia.

Stadium 1. Egotilstanden

Modernismen er ikkje, som mange hevdar, resultatet av ei utvikling frå lågare nivå, eller del av ein evolusjonsarta progresjon.

Tvert om representerar han eit brot, eit bortfall frå utviklinga. Modernismen, som eit symbol for framsteget, utvikla seg raskt til ein kollektiv egotripp, der den rasjonelle staten sette seg over kulturen, naturen og Gud eller det åndelege.

Eit formspråk utan kultur, natur og ånd måtte nødvendigvis verta lutfattig, kva dei stod att med var berre nokre enkle geometriske former, som kuber, pyramidar og rektangulære flater. Dette er kva ein kan kalla geometrisk fundamentalisme, og Le Corbusier var fanatisk oppteken av desse banale grunnformene, der ein fokuserer på ei overordna form, eit image eller ei førestilling.

Med tilsynekomsten av den individfokuserte forbrukarismen, der eitkvart menneskje skulle kjenna seg unikt og skapa sin eigen stil, vart desse sokalla grunnformene for kjedelege, ein starta difor å vri og venda på dei for å stresse sansane våre, dette vert kalla dekonstruksjonisme. Målet er ikkje å skapa velvære, men å sjokkere, ein form for sadomasochistisk leik med sansane. Kvar einskilt bygning skal vera unik, eit image i seg sjølv, eit monument over arkitekten sitt ego, eit salsprodukt, ein reklameplakat, og ikkje del av ein større heilskap.

Det heile vart sjølvsagt svært grunt, og sjølv om denne forma for veren tilsvarar Kierkegaard sitt estetiske nivå, er den alt anna enn estetisk i uttrykket.

Eg er overtydd om at menneskeslekta si frelse ligg i ein korrekt bruk av vitskapleg teori innan arkitekturen. Vidare argumenterar eg for at den sokalla “teorien” nytta opp til i dag berre er kultdoktrinar og ideologi, og at denne har øydelagt kulturen vår. — Nikos A. Salingaros

Prestisje, profitt, kontroll og ideologi er motivasjonsfaktorane bakom arkitekturen av i dag, og dei er alle etisk forkastelege.

Arkitektur på stadium 1: Le Corbusiers millionbyskisse

Stadium 2. Biofilitilstanden

Det neste skapingsperspektivet er det biofile, som tyder naturkjærleik eller naturmedvete. I staden for å skilja natur og kultur, slik ein gjer det innan rasjonell modernisme, vert naturen tvert om eit førebilete.

I dei fysiske omgjevingane våre kan denne kjærleiken berre manifestere seg gjennom ein morfologisk prosess, kva Christopher Alexander kallar system-A. Adaptiv morfogenese er ulovleg i dag, vi fylgjer tvert om ein fabrikkert skapingsprosess, påtvinga oss av system-B. Vi er difor ute av stand til å skapa anna enn grunne samfunn. Av dette fylgjer at vi vert grunne menneske, den lågaste forma av menneske, vi er fanga på det estetiske nivå, der den einaste meininga vi finn er vår eiga sjølvnyting.

Difor treng vi kva Robert Lamb Hart kallar ein ny humanisme. Eg er svært glad fordi Hart har skipa denne nemninga og knytt ho opp mot dei store framstega som er gjort innan biofilisk design dei seinare åra. Biofilia ser mennesket som eit biologisk vesen evolvert ut or naturen, og som difor treng eit rørslemønster og ein kompleksitet i omgjevingane som etterliknar naturen og eit liv i naturen.

‘Unified Architectural Theory’ er ikkje ein teori i det heile teke. Det er prov. Ho let oss sjå korleis vi inntil nyleg alltid har designa og bygd. Vi har bygd bygningar og skapt plassar og byar som reflekterer ordenen i genane våre, i den biologiske verda som vi er del av. Vi har alltid kjent oss heime i dei fordi dei lagar rom for båe kropp og sjel. No gjenoppdagar vi korleis å byggja ei verd som ikkje framandgjer oss frå kven vi er, ei verd som gjev oss glede, ei verd som tek oss heim. — Dr. Ir. Jaap Dawson

Dette tilsvarar Kierkegaards etiske nivå, kor ein respekterer mennesket som eit naturvesen, og ikkje som eit abstrakt vesen, der mennesket ikkje vert anna enn ei brikke i eit stort maskineri.

Innan denne nye forma for humanisme, som må reflekterast i kunsten, arkitekturen og den spatiale utforminga av leveområda våre om han skal ha noko meining, finst det to størrelsar, eit formspråk og eit mønsterspråk. Desse to føresetnadane er best definerte i boka A Pattern Language og bokverket The Nature of Order, begge av Christopher Alexander. Når mønsterspråket og formspråket glir i hop i ein større heilskap har vi nådd den høgste forma for sivilisasjon.

Med denne nye kunnskapen om biofilisk design vert det merkeleg at nokre biologar framleis reduserar mennesket til eit vesen som berre skapar av di det ynskjer å framheva seg sjølv for å synast, for å styrkje statusen sin og slik verta meir attraktiv for det motsette kjønn, jamfør handikapprinsippet. Det er heilt klart at mennesket òg skapar verdifull kunst og arkitektur grunna eit ynskje om å respondere på strukturar i naturen, då dette gjev eit liv i harmoni og indre ro, ein form for kjærleikstilstand.

Nettopp difor finn vi òg dei 15 transformasjonane for heilskap so tydeleg til stades i tradisjonell kunst og arkitektur, då naturen utfaldar seg sjølv gjennom dei. Dess sterkare desse kjem til synes gjennom forming av sentra, dess meir vert vi del av naturen, inntil det skjer at vi blendar inn i naturen og vert ein del av han.

Arkitektur på stadium 2: eit hobbithus

Stadium 3. Ein religiøs eller spirituell tilstand

Eg vil fyrst roa ateistane med at eg trur dette stadiet òg kan nåast gjennom eit djupt naturmedvete, at dei òg kan gli over frå eit biofilt til eit religiøst medvete, der egoet forsvinn, der livet vert ein evigvarande tilstand av skapande bøn. I Europa, med mogleg unnatak av nokre nyreligiøse eksempel, har vi som kultur ikkje nådd opp til dette stadiet sidan middelalderen.

Dei som bygde Firenze, særleg dei som bygde frå omkring år 1000 etter Kristus til 1500 etter Kristus, levde og arbeidde med ei urokkeleg tru på Gud. Når ein ser på dei arbeida som kom ut av hendene deira, er Gud alle stades nærverande: i maleria som no heng i Uffizi, i Baptisteriet, i San Miniato, i livet og dauden til Beato Angelico, som levde i ei celle i San Marco-klosteret. For dei var kvar einaste stein ei gåve til den urokkelege trua på Gud dei delte. Det er denne trua, den urokkelege naturen til denne trua, autensiteten til denne trua, og framom alt soliditeten i trua, som gjorde at ho virka effektivt for dei. Vi, i vår tid, treng ei autentisk tru, ei visse, knytt i hop med dei ultimate ytterpunkta i rom og tid — som gjer det same for oss. — Christopher Alexander, The Luminous Ground, side 42 

Det er berre i eit samfunn som dyrkar den religiøse eller spirituelle tilstanden at mennesket sitt fulle potensial som skapande vesen kan verta forløyst. I dag, som kyrkja har vorten eten opp av moderniteten, der alle nye kyrkjebygg er underlagte ein streng geometrisk fundamentalisme, var det ikkje anna å venta enn at ein på eit tidspunkt ville få ei kraftig nyreligiøs oppblomstring. Kanskje har kyrkja mista rolla si, kanskje er det gjennom forgreiningar av den nyreligiøse rørsla at vi på nytt kan heva oss opp til åndelege menneske?

Dei tre rammene om menneskelivet

1. Våre omgjevingar 
2. Kroppen 
3. Sjela 

Eg har medvete sett omgjevingane våre øvst på lista, av de eg meiner menneskelivet vert forma utanfrå og inn. Diverre er den gnostiske arven framleis sterkt levande mellom oss, kor ein skil kropp og sjel, der ei endring må skje innanfrå. Alle dei tre nivåa til Kierkegaard har å gjera med eit indre medvete, ein prosess som gjeng føre seg inne i mennesket.

Arkitektur på stadium 3: Chartres i Frankrike

Dette er like fåfengd som å tru at eit lite frø kan spira utan vatn, utan sollys og utan ei næringsrik jord å veksa i. Den næringa menneskesjela treng for å veksa må koma utanfrå, frå det formspråket og det mønsterspråket mennesket er del av, der desse veks i hop og dannar eit næringsrikt jordsmonn for menneskesjela. Vi finn ikkje denne næringa i bøker og kloke ord, i meditasjon og stille bøn åleine, men i veggane som omkransar gatene vi rør oss i, og hjå den kompleksiteten gatenettverket er berar av, der historia sitt fastspikra i sliten brustein, der nabokona vakar over den gata ho er del av med kropp og sjel. Alt dette som den rasjonelle staten har drepe for å ta kontrollen over liva våre!

Slike synspunkt gjorde Le Corbusier til ein naturleg alliert for herskarane av den moderne verda. Han ynskja å gjera alt om til ein rasjonell maskin, og ein rasjonell maskin er lett å skjøna og kontrollera for dei som sit med makta. Då han døyde i 1965 sa sovjetarane; ”moderne arkitektur har mista den største meisteren sin,” mens president Johnsen kommenterte; ”innflytelsen hans var universell og arbeida hans inneheldt ein permanent kvalitet berre få kunstnarar gjennom historia har eigd.” Leonid Brezhnev og Lyndon Johnson visste kan hende ikkje mykje om kunst, men dei visste kva dei hadde grunn til å lika. — James Kalb 

Med framveksten av eit mekanistiske verdsbilete og det rasjonelle mennesket gjekk det utforbakke med det skapande mennesket og med meininga i kva vi skapar. Då Nietzsche kunngjorde at Gud er daud var det rimeleg at den geometriske fundamentalismen ville voksa fram, at vi ville enda opp med eit tyrannisk regime der ornament er kriminalisert. Denne prosessen må reverserast, middelalderen var eit fyrlys i den europeiske skapingshistoria!

Det øvste bilete er eit portrett av Søren Kierkegaard, malt av Luplau Janssen

Artikkelen er publisert hjå Kulturverk tirsdag 17. september 2013.


Relatert lesing:

• Geometrical Fundamentalism, av Michael W. Mehaffy og Nikos A. Salingaros. Eit sjeldan klarsynt essay om det hatet modernistane nærar til kulturarven vår, noko som samstundes viser seg å vera ein viktig grunn til kvifor mykje av verda hatar oss. Ei oppgradert utgåve av essayet, inklusive fleire illustrasjonar, er å finna i boka A Theory of Architecture.
• Permaculture, Nature & Civilization, av Øyvind Holmstad
• Our Anxiety of Beauty and God, sitat frå Christopher Alexander
• The Breakdown of Style and Form Most Clearly Marks the Transition from Culture to Civilization, sitat frå Robert W. Merry
• Middelaldertenkning, kommentar av Mons Henrik Slagsvold

The Ancient Taberna in a Future World

A taberna (plural tabernae) was a single room shop covered by a barrel vault within great indoor markets of ancient Rome. Each taberna had a window above it to let light into a wooden attic for storage and had a wide doorway. A famous example is the Markets of Trajan in Rome, Italy built in the early 1st century by Apollodorus of Damascus.

According to the Cambridge Ancient History, a taberna was a “retail unit" within the Roman Empire and furthermore was where many economic activities and many service industries were provided, including the sale of cooked food, wine and bread. – Wikipedia

Some people claim that the Markets of Trajan was the world’s first shopping mall. But there is a difference to today’s malls. Trajan’s Market was beautiful and it offered ingenious personal services and variety, something which is rare today. I’ve yet to see a beautiful shopping mall built in the era of consumerism. Those few nice examples are all reused train stations and so on, from a lost time. No, the Trajan Market was not at all like today’s ’supermarkets’ — it was a superb market!

The Markets of Trajan was a real super market, not because of its size, but because of its tabernas. I think you can find something similar today in Morocco, in places like Marrakech. It offers a personal experience, not a Disney experience. Maybe Christopher Alexander walked around in one of these places, looking for a carpet for his grand collection, when he got the idea for pattern 87?

Pattern 87, INDIVIDUALLY OWNED SHOPS:

When shops are too large, or controlled by absentee owners, they become plastic, bland, and abstract.

Therefore:

Do what you can to encourage the development of individually owned shops. Approve applications for business licenses only if the business is owned by those people who actually work and manage the store. Approve new commercial building permits only if the proposed structure includes many very very small rental spaces.

The profit motive creates a tendency for shops to become larger. But the larger they become, the less personal their service is, and the harder it is for other small shops to survive. Soon, the shops in the economy are almost entirely controlled by chain stores and franchises.

The franchises are doubly vicious. They create the image of individual ownership; they give a man who doesn’t have enough capital to start his own store the chance to run a store that seems like his; and they spread like wildfire. But they create even more plastic, bland, and abstract services. The individual managers have almost no control over the goods they sell, the food they serve; policies are tightly controlled; the personal quality of individually owned shops is altogether broken down.

Communities can only get this personal quality back if they prohibit all forms of franchise and chain stores, place limits on the actual size of stores in a community, and prohibit absentee owners from owning shops. In short, they must do what they can to keep the wealth generated by the local community in the hands of that community.

Even then, it will not be possible to maintain this pattern unless the size of the shop spaces available for rent is small. One of the biggest reasons for the rise of large, nationally owned franchises is that the financial risk of starting a business are so enormous for the average individual. The failure of a single owner’s business can be catastrophic for him personally; and it happens, in large part because he can’t afford the rent. Many hundreds of tiny shops, with low rents, will keep the initial risk for a shop keeper who is starting, to a minimum.

Shops of Morocco, India, Peru, and the older parts of older towns, are often no more than 50 square feet in area. Just room for a person and some merchandise – but plenty big enough. — Pattern 87, A Pattern Language by Christopher Alexander, page 432 – 434

What we find here is a patterned market, which is the exactly opposition of anti-pattern capitalism. Yes, competition is good when it doesn’t mean you are allowed to eat your “siblings,” like the strongest shark baby in a shark mother’s belly. Then we get monsters like Wal-Mart, Woolworths, Coles, etc…

A monster is any fictional creature, usually found in legends or horror fiction, which is somewhat hideous and may produce physical or mental fear by either its appearance or its actions. The word "monster" derives from Latin monstrum, an aberrant occurrence, usually biological, that was taken as a sign that something was wrong within the natural order…. — Wikipedia

The fact is that our modern societies are full of monsters, like in a horror movie. The nature of order is broken!

The human pedestrian city was erased by forces linking the automotive industry and the steel industry with governments that satisfied every wish of those powerful political lobbies. Just as public space was erased from the built environment, however, private space was being offered in shopping centers outside cities, isolated within a car environment. People still crave personal contact in an urban space, but in many locations this is only possible in a commercial shopping center or mall. Governments now used to working with builders and real-estate developers who build such malls promote this model. – Life and the Geometry of the Environment, by Nikos A. Salingaros

The link between governments and real-estate developers is our bondage, still they claim these shopping malls to be part of a “free” market. What we see here is the opposite of a free market, when monsters grow too big they go in symbiosis with governments and infect democracy with their controlling tentacles. It’s almost like parasites which are able to control the brain of their hosts. No, for a market to be free it needs to be connected to the people and their community. Only a small market is a free market, where the locals are free to take part — not being subservient to large corporate groups, controlled and enslaved under the vicious franchise image of individual ownership. No, but as a free merchant and the proud owner of your own small business, secured by the freedom created by a balanced pattern language — where humanity and mutually beneficial interpersonal relationships are the goals, not profit!

What is also very interesting about pattern 87 is that we see here a crossover point between two languages, the economic and the architectural. In our “modern” society we separate and segregate everything which needs to be connected. Pattern 87 is a way of economic thinking which is completely dependant on the architectural language working well. Economic theory today is not holistic, like it would have been under the guidance of interconnected pattern languages. Pattern 87 does not only secure freedom for the individual, it also secures a resilient and independent local economy. There is nothing we need more in a peak oil world!

The guidance of permaculture principle ten, to use and value diversity, tells us to use and value the taberna structure. The only limits to what you can use a taberna for is the imagination. And, as a taberna is achievable by everyone, true individualism can blossom. A taberna world is a world for everyone!

An in-group consists of about 25 people plus or minus. If it’s much bigger the benefits of social control and the strong evolutionary powers of the handicap principle will break down. The in-group model as a basis for sustainable future societies is suggested by the Norwegian human behavioural ecologist Terje Bongard. The taberna structure is ideal to form an in-group, where 15 – 35 tabernas can form a taberna mall. This way a structure of individualistic ownership can form social co-operations, and harvest the benefits of both.

A taberna world is a personal world, not plastic, generic, bland, and abstract, like today’s world. Pattern 87 gives us a society where shopping doesn’t rob the individual and the community of dignity and choice and enables more localised transparency for the true costs of the transactions made. I’m sorry that today’s consumer culture, if not turned around, will just enlarge this hole of emptiness, just like sugar does for the hole in your tooth. The more you get, the worse the pain. Pattern 87 offers a new kind of shopping, where shopping sustains both community and personal relationships. And this is what we really need!

Surely, the ancient taberna belongs to a future world of joy, sustainability and freedom!

All the images are from the market of San Pedro del Pinatar, Spain. Although this is an outdoor market, the atmosphere and the dignity of  both salesmen and shoppers is the same as in a taberna mall. Related to this article is also the Alexandrine pattern 46, MARKET OF MANY SHOPS. Sorry I don't have any photos from the Trajan Market, as I was unfortunate to miss this when I was in Rome.

Related reading:

• The Economics of the Future: Relocalisation

Published at Resilience on September 17, 2013.

Gudstru på avvegar

Etter den vegen der eg vaks opp, Kronborgsæterlinna i Øverskreien på Østre Toten, låg bedehuset rett ved nedre enda på vegen, mens Kronborgseter trona på toppen med utsyn over Mjøsbygdene, fjellheimen og dei djupe skogane mot svenskegrensa. Bedehuset er i dag borte, mens karamellpuddingen på Kronborgseter pensjonat, den beste i kongeriket, framleis kan nytast av jordiske ganer. Verten der er innflytta sunnmøring, og sjølv om han var komen til tjukkaste Totenland trur eg han fann seg vel til rette på toppen av Kronborgsæterlinna. På eit vis vart han som prikken over i-en.

Folk etter Kronborgsæterlinna var meir prega av sunnmørsk entreprenørskap enn totningen sitt navleopptekne karakterdrag. Det var mest som om det vide utsynet frå bygda oppunder Totenåsen opna opp sinnelaget deira. Dei som budde etter denne linna var, og er til denne dag, anten bønder, sjølvstendig næringsdrivande eller industridrivarar. Med andre ord, dei var særs flittige og arbeidssame. Eg var sjølv ein av dei.

Livet er hardare i bygda oppunder Totenåsen enn nede på flatbygdene. Jorda er full av stein og snoen legg seg tjukk om vinteren. Klikk på bilete for ei forstørring.

Eg var sjølv òg ein av lesarane, kva bedehusfolket vart kalla før i verda. Og var det ein dyd som trona over alle andre dydar i bedehusland, var det flittigskap. I grunna opplevde eg bedehusfolket som sjenerøse, du kunne få tilgjeving for alt, med eit unnatak, latskap.

Pengar var inga synd, på eit vis var dei det synlige prov på Guds velsigning over arbeidet ditt. Vel og merka so lenge du ikkje pranga med dei. Eg er sjølv sterkt prega av denne haldninga, og reparerte nyleg den gamle sykkelen min for omtrent den same kostnaden som ein ny. Men eg får meg mest ikkje til å sykla rundt på ein ny sykkel, det kjennest prangande. Sant å seia, skulle eg sykla rundt på ein flunkande ny sykkel ville eg kjend meg som ein syndar.

Men det ligg ein djup inkonsekvens i denne livshaldninga, denne flittigskapen som eit uttrykk for gudsfrykt.

Denne strevsemda kombinert med ei ekstrem nøysemd kunne ikkje vara ved. Protestantismen vaks fram i lag med den industrielle revolusjonen, og utvikla ein etikk som gjorde at desse to passa saman som fot i hose. Men kombinert med stendig meir avansert teknologi og auka tilgjenge til energi, vart til slutt foten for stor for hosa.

Produksjonskapasiteten vart for stor til berre å dekkja behova våre, den einaste moglegheita ein då stod att med var å vri produksjonen over frå å dekkja behov til å dekkja begjær eller attrå. Det er ei stor føremon ved ein produksjon som søkjer å dekkja mennesket si attrå framom behov, og det er at mens menneska sine behov er små, er attråa uavgrensa. Den protestantiske nøysemda måtte erstattas med attrå, ein av kardinalsyndene. Dei har lukkast særs godt med dette, for i dag er attråa rekna for den fremste av dydar.

Det beste viset for å vekkja attråa hjå mennesket er ved å få det til å kjenna seg unikt, og marknadsekspertane vende seg til individualismen, det motsette av tradisjonalismen. At modernistane samstundes dyrka hatet til tradisjonane og tilinkjesgjeringa av desse som det høgste målet for ein rasjonell sivilisasjon, gjorde slaget til ein lett match. Den enklaste vegen til å manipulere og kontrollere menneske er ved å gjera dei til individualistar utan band korkje til kvarandre, det heilage eller tradisjonane. Det vara ikkje lenge før den nye homo sapiens var fødd, konsumentmennesket, fundamentet for konsumentsamfunnet. Det ironiske er at dette samfunnet står fram som ein uklar grå masse av individualistar utan korkje retning eller mål. Rett nok vert det fødd nokre stjerner, men dei skin med neonlys.

Eg er lei meg Hans Nielsen Hauge, flittigskapen din har kasta oss utfor avgrunnen. Det er ikkje lengre nokre som søkjer Gud, alt dei søkjer er si eiga attrå. Ein indirekte konsekvens av kva du kjempa for og trudde på, der du gjekk omkring i dei norske bygdene med strikkepinnane dine og starta industriverksemder.

Hans Nielsen Hauge, mannen som gjorde effektivitet til eit heilagt omgrep for det norske folk. For honom var røyken frå fabrikkpipene som eit røykelsesoffer til Gud.

Dei reformerte kristne, og då særs kalvinistane, hadde flittigskap, i dag kalla for effektivitet, som sitt høgste gudsuttrykk. Til alle tider, med eit høgdepunkt i middelalderens Firenze, hadde menneska søkt Gud gjennom å skapa heilskap, ikkje effektivitet. Gud kan ikkje uttrykkjast gjennom masseproduksjon.

På so vis reformerte protestantane Gud ut or materien. Diverre er Guds vesen usynleg, det kjem berre til syne gjennom materien, sprungen ut av dei 15 transformasjonane for heilskap. Dei fysiske strukturane er ramma om  våre indre liv. Dei reformerte kristne utsletta Guds tilstedevære i verda.

Tradisjonalisten og katolikken James Kalb spekulerar i om liberalismen er ein form for pervertert protestantisk kristendom. Eg er redd han har rett. Det er tid for å grava fram att middelalderen sin Gud.

Ordet teknologi tyder beint fram kunnskapen om å laga noko. Livets teknologi skapar heilskap, medan døden sine teknologiar splittar og fragmenterar. Vår sivilisasjon er splintra og fragmentert, ein kvasikultur. Ikkje fordi teknologien i seg sjølv er vond, men fordi vi nytta han til å spreia død. Heilskap kan ikkje oppstå ut av storskala industriproduksjon, då denne ikkje følgjer ein morfologisk prosess. Morfologi og heilskap kan ikkje skiljast åt, det er slik naturen skapar heilskap og det er slik menneska har handla fram til moderne tid.

Protestantane gav avkall på denne evige og heilage metodikken til fordel for masseproduksjon og effektivitet. Dei har gjett avkall på livet og dansar med døden. I dag tek vi alle del i denne dansen, lik viljelause marionettar. Vi dansar den forkvakla reformerte kristendomen sin dans, den modernistiske liberalismen sin vals, til eggande tonar. I sanning ein dans med djevelen.

Til slutt vil eg oppmoda til å sjå BBC-dokumentaren ”The Century of the Self” av Adam Curtis. Den viser korleis den moderne individualisten og konsumenten vart forma av industrien og korporasjonane ved avansert bruk av propaganda, der psykoanalysen spelte ei sentral rolle. Målet var å omforme forbruk frå å vera behovsstyrt til å verta begjærstyrt, for slik å leggja fundamentet for æveleg vokster.

The Century Of The Self 1 of 4 Happiness Machines from Jim Harlan on Vimeo.

Artikkelen er publisert hjå Kulturverk den 20. januar 2013.

Monsterprinsesser og andre psykopatar

Etter å ha lytta til samtalen Psykopatene blant oss (ikke alle har evnen til empati) hjå Levevei.no, mellom vert James Alexander Arnfinsen og psykolog Anne Brudevold, vart eg alvorleg oppskaka. Omgrepet ”monsterprinsesser”, meint som ei beskriving av trassige småjenter i førskolealder, fekk med eitt ei langt alvorlegare meining. For sanninga er at nokre av desse er framelska, med trykk på elska, barnepsykopatar. Dei er ekte monster, skjult bakom store barneaugo, søte oppstopparnasar og blonde krøller.

Og der satt eg med dotter mi på to år og to månader. Hadde eg avla fram eit monster? Hadde eg elska ho i hel? Kvifor lytta eg ikkje til det gamle visdomsordet om at ein tuktar den ein elskar? Eg trudde dette stamma frå Paulus, men etter eit lite søk på Google viser det seg at det er henta frå ordspråka 13,24 i det gamle testamentet. Med eitt prisar eg meg lukkeleg for den kortlunta kona eg har fått, mitt langsame totenske sinnelag passar nok heller dårleg ilag med barneoppseding. Kanskje er ikkje dotter mi, ho eg elskar so høgt, tapt lell?

Barnet sitt, eller kan hende er det rettare å kalle det foreldra sitt store moglegheitsvindauge, er vidopent når barnet er mellom eitt og to år gamalt. Frå toårs alder vert dette vindauget raskt lukka, og har ikkje barnet fått dempa egoet sitt i dette tidsrommet er toget gått. Då har det vorte ein altoppslukande egoist, med andre ord ein psykopat. Difor er stikkordet grenser. Aldri treng barnet grensesetting so mykje som i det andre leveåret, rett nok kjærleiksfull grensesetting, men for all del ikkje kjærleik åleine.

Det er underlege, nesten sjølvmotsigande, at viss barnet får for mykje kjærleik mistar det evna til empati. Aldri er det enklare å leva opp til Jesu kjærleiksbod om å elska nesten sin som seg sjølv, enn når ein held sitt eige vetle born i armane. Å vera streng, å setja grenser for dette vesle nurket, som du ikkje berre elskar som deg sjølv, men høgare enn deg sjølv, kan vera ei utfordring. Ikkje minst i eit velstandsland som Noreg, der kampen for tilveret berre er eit fjernt minne, og ein kan overause den vetle med tid og ressursar.

Anne Brudevold forklarar i intervjuet at evna til empati ligg i orbitofrontal cortex, og at grunnlaget for denne evna vert utvikla i det andre leveåret. Engelske forsøk konkluderer med at viss frøet til empati ikkje får rotfeste i dette tidsrommet, vissnar det hen og kan ikkje såast på nytt. Forsøk på å bota på skaden kan tvert om gjera vondt verre. So den harde sanninga er at eingong psykopat, alltid psykopat. Men når evna til empati fyrst er utvikla, anten denne er stor eller lita, kan ho både øvast opp og minskast seinare i livet.

Korleis kan naturen ha vore so tverr, so omsynslaus? Elles er jo menneskehjernen kjend for å vera særs plastisk. Eg trur det kjem av dei harde tilhøva menneska vart evolvert fram or, der det i kampen for tilveret ikkje var overskot til å dulla med ungane meir enn høgst nødvendig, samt at barna var del av ein utvida fellesskap, stammen, som alle var med å setja grenser både for foreldra og det vetle barnet. Under desse tilhøva fekk ungane ein genuin tilknyting både til foreldra og ein større fellesskap. Ei kjærleiksfull tilknyting med klare grenser, den beste oppskrifta for å få eit empatisk barn.

På same vis som vi i dag har ein fedmeepidemi hjå ungane våre, trur eg vi òg har ein psykopatiepidemi. Mengda av feittceller vert sett i barndomen og kan ikkje reverserast, om lag slik er det òg med psykopati. Evolusjonen tok beint fram ikkje omsyn til at mennesket ein dag skulle verta omgjeven av grenseslaus overflod, brotne slektskap og isolerte einebustadar. Psykopatar fanst neppe i dei gamle steinaldersamfunna, på lik line med at overvekt var eit ukjend problem.

Dei fleste har vel ein tendens til å tenkje om psykopatar som brautande karar med buskete augebryn, slike som Josef Stalin, men vonleg er det berre testosteronet som lurar oss. Utvilsamt, Stalin var ein psykopat. Det vert fortalt at han forakta den eldste son sin, og då sonen som ung mann freista å ta livet av seg, kula gjekk gjennom kroppen men han overlevde, håna Stalin han for dette òg. Med eit glis sa han: ”Ha, han bomma”, med det meinte han at han ikkje eingong greidde å ta livet sitt. Å vera i familie med Josef Stalin var ingen spøk.

Sonen til Stalin vart ein nevrotikar, neppe so rart. Og eg tenkjar; kan vi her sjå ein vond sirkel? Der borna til ein psykopat vert nevrotikarar som elskar ungane sine i hel, då dei overauser dei med den kjærleiken dei aldri fekk frå foreldra, slik at ungane deira i sin tur vert psykopatar att, nett slik som faren?

Men dei fleste psykopatar kan ikkje lita på styrken sin og brauta seg fram slik som Stalin, so dei tyr til andre taktikkar, ein mykje meir subtil vondskap. Dei er meistrar i å finna fram feila dine og bruka dei mot deg, slik at du tenkjer at kanskje har han/ho litt rett lell, og slik bryt dei deg sakte men sikkert ned. Det er ikkje noko ein psykopat ynskjer meir enn å få deg til å opna deg for han eller henne, å letta sjela di, for soleis å vende det dei har fått veta mot dei ved eit seinare høve. Nett difor vert so ofte svake menneske eller menneske i ein vanskelig livssituasjon trekte mot psykopaten, fordi desse stend fram som so flinke til å lytta, og dei overauser deg med traustnande ord slik at du held fram med å blottleggja deg sjølv. Stakkars deg!

Psykopaten kan vera det ynkelegaste menneske, eller det mest storarta, ho som er med i misjonsforeininga og tykkjest som det mest oppofrande av alle Guds barn. Ofte har psykopaten ein høg moral og eit godt omdøme i grannelaget, og kan vera sers intelligent. Men han eller ho kan òg ha eit intellekt nær null, slik at vondskapen deira nærast vert komisk, om lag som Stinky i Mummidalen. Det einaste dei har sams er grandiositet og manglande empati.

Diverre er speilnevrona i beste stand, so dei har ikkje noko problem med å spela at dei er lei seg, glade, endatil deprimerte. Men dette er berre eit intellektuelt spel utan nokon kjenslefylt oppleving. Speilnevrona sitt ein heilt annan plass i hjernen enn empatien. Difor kan dei spela empatiske, men dei anar ikkje kva empati er. Dei er ikkje til for andre menneske, det er berre andre menneske som er til for dei. Difor endrar dei òg brått sinnelag viss du ikkje jattar med dei eller du går dei imot, då dei ikkje aksepterer at nokon stend i vegen for dei, eller aller helst ber dei på armane sine. Som menneskje har du inkje anna meining for dei enn å vera reiskapen deira, ein slave for deira lykke. Likeverd anar dei ikkje kva er. Dette av di dei ser seg som over alle andre, dei er dei største, dei beste, dei mest moralske, og er det noko som skjær seg i livet er det i alle fall ikkje deira skuld. Grandiositet og manglande empati, dette er dei to fremste kjenneteikna hjå psykopaten.

Sjølv er eg ein varm tilhengjar av inngruppe-demokratiet, slik dette er foreslått av humanøkologen Terje Bongard. Men viss det er slik eg trur at overflodssamfunnet og moderne samfunnsstrukturar fungerer som ein inkubator for utklekking av psykopatar, undrar eg kva for konsekvensar dette kan få for inngruppa? Er ein uheldig kan ein risikere å hamne i ei inngruppe med både to og tre psykopatar, neppe ei lukkeleg skjebne. Eg veit ikkje kva svar Bongard har på dette spørsmålet, men eg er viss om at det må diskuterast nøye før vi vonleg tek steget inn i inngruppe-demokratiet.

For dei som er interesserte i teologi vert det heile enda meir innvikla. Gjeld ikkje frelsesbodskapen for psykopatar, då dei er ute av stand til å kjenna skuld? For eit paradoks at den aller største kjærleiksgjerninga, då Jesus døydde på krossen for å gjenforeina menneska med Gud, ikkje skal omfatta barnet som mista evna til å erfara kjærleik av di foreldra misforstod kva det tyder å elska eit barn. Heller ikkje so rart, då vi i dag vert tuta øyra fulle av kor viktig det er å ikkje vera bråe men kjærleiksfulle, slik at ungen kan verta trygg på seg sjølv.

Eg kjenner meg svolten av all denne skrivinga og tenkinga, det kunne gjort seg med ein matbit. Knekkebrød med brunost er tingen. Dotter mi vil òg ha, men ho kastar brunosten på golvet og vil ha syltetøy. Men eg gjev ikkje etter no, kan hende står moglegheitsvindauget hennar enda på gløtt? Ho ligg på golvet og skrik etter syltetøy, men eg tek knekkebrødet og brunostskiva og seier at då vert det ingenting. Når ho skjønar at eg meiner alvor vert det lell greitt med brunost. Vonleg ville ho berre testa meg, truleg skjønar ho at eg har vorte strengare, eg har vorte so hard som eit farshjarta kan klare det.

Rett som det er tykkjer eg at eg ser ein kjærleg varme i augo hennar, og eg vonar det ikkje berre er eit fata morgana eg ser, men verkeleg empati. Kanskje ei frukt av temperamentsutbrota til kona mi, noko eg tidlegare klandra ho for? Eg er evig takksam til kona mi, som har gjeve meg dotter mi ikkje berre ein, men vonleg to gonger. Tek eg ikkje feil ventar det meg eit langt og godt liv i lag med dei begge. Vetlejenta mi eit monster, nei, det får eg ikkje til å stemma. Ho er berre ei prinsesse. Prinsessa mi!

Publisert hjå Levevei den 29. april 2013. Republisert hjå Kulturverk 15. mai 2013.

Relatert:

• Psykopater kan slå på empatien

Alien Geometry Invades Kigali, Africa

Our generation has willingly chosen to promote and build anxiety-producing buildings, while at the same time destroying what is left of life-enhancing geometries. The media is successful in convincing the rest of the world to import these designs into the remotest regions of the world, and to erase their own architectural traditions. The developing world has been sold the image of anxiety-producing architecture as the key to modernization, and as being essential for social and economic progress. – Nikos A. Salingaros, Twelve Lectures on Architecture, page 161

Kigali’s master plan. Illustration: World Architecture News

The “starchitects” and their soldiers (with Le Corbusier as their evil idol) are about to invade the very core of Africa, dropping silent bombs of terror and anxiety onto the African landscape. This is now to be done by altering Kigali, the capital of Rwanda. Their mission is to make the city part of the global monoculture of economy and architecture, reducing Africans to being subservients of corporate laws and structures. To fulfill this process they have to eradicate all traditional African architecture, ripping the heart out of the African soul.

Africans, please revolt against this crime against your heritage and character. Don’t allow yourselves to be enslaved again by white man’s dogmas — this time in the evil shape of Modernism.

Further reading:

• Life and the Geometry of the Environment
• Cognitive Dissonance and Non-adaptive Architecture: Seven Tactics for Denying the Truth

Published at Permaculture News on April 28, 2011

Med hovudet i Riftdalen

Publisert hjå Kulturverk den 23. ferbruar 2013 under tittelen: Med hovudet i Riftdalen – frå olje veks ingenting.

Riftdalen i Aust-Afrika. Foto: Eright

Eit stendig gjenteke spørsmål i norsk presse er kva vi skal leva av etter olja? Sett i ljos av at vi bruker rundt sju kaloriar, det meste frå olje, for å bringe fram ein kalori i form av mat til sluttbrukar, kan dette tykkjast som eit godt spørsmål. Men det er neppe dette journalistane har i tankane.

Truleg tenkjer dei mest på korleis vi skal kunne oppretthalde forbruk, velferdssystemet og pensjonane, og ikkje so mykje på brødet på bordet. Rett nok lev ikkje menneska av brød åleine, men mykje tyder på at vi bør fokusere meir på basisbehova.

Eit betre spørsmål frå journalistane ville vore å spørje korleis vi skal overleva i framtida, men dette er ikkje ei overskrift som sel aviser. Framleis vert dei fleste eg talar med distanserte eller nærast aggressive når eg reiser desse perspektiva, og dei parerar gjerne med noko slikt som at dommedagsprofetar har vore rundt i tusenar av år. Rett nok kjem desse åtvaringane òg ovanfrå, men diverre er det ikkje ein vreid Gud som trugar menneskjeslekta med armod og pinsler denne gongen, men ei rekke satellittar som går i bane rundt moder jord og overvakar helsetilstanden hennar.

Det er absurd å være biolog i dag. Vi beskriver daglig hvordan verden i et umerkelig tidsglimt ødelegges og tømmes for ressurser. På noen tiår endres de globale økosystemene. På 12 måneder brukes nå 17 måneders naturproduksjon. Seksti prosent av jordas økosystemer er sterkt skadet. Klimaendringene er bare en bit av dette. Dette er ikke «å tegne et dystert bilde», slik Torgeir Micaelsen sier. Det er å vise til hva FN, UNEP og de store forskningsinstitusjonene advarer verden med (se www.grida.no og www.cs-n.org). Kan vi tro på at ny teknologi kan gjenskape rent vann, matproduksjon og erstatte rensende økosystemer på globalt nivå? Det kan nå se ut som om «vi» tar sjansen på at mirakelløsninger vil dukke opp. Når oljen blir borte er krisen et faktum. Det vil de unge oppleve. 

I denne settingen jobber forskning, private og offentlige institusjoner i alle land kortsiktig og enøyd med «verdiskaping, innovasjon og utvikling av nye markeder», med formål å produsere flere dingser, reiser, forbruk eller tjenester som skal konkurrere ut andre. Arbeidsplasser brukes som skalkeskjul. Bærekraftig industri blir aldri satset på om det ikke er profittgivende; målet for hele økonomien er å generere penger. Til dette forbrukes natur, de ekte verdiene som er framtidas mat, hus og klær. Det jaktes på mer energi, ressurser, mineraler, fiber, arealer og mat som omdannes i «markedet» til symboler. Pengesymboler som i børsene bare kan ses på dataskjermer og utskrifter.

Torgeir Micaelsen kaller symbolene «eierskap i verdens produksjonskapasitet». Hva skjer når verdens vegger av begrensede ressurser nås, og produksjonen stopper? Vil verden ha datasymbolene våre, i bytte mot at «vi» tar mat og klær ut av munnen på de som jobber? I en verden av knapphet er børsservere verdiløst spesialavfall. I dagens politiske virkelighet er de redningen for barn og barnebarn. – Terje Bongard og Eivin Røskaft

Kvifor vert ein møtt med ein slik likesæl, latterleggjerande eller aggressiv reaksjon viss ein peiker på at økosystema ikkje taklar livsstilen vår, sjølv om ein gjer sitt beste for ikkje å vera moraliserande? Sjølv trur eg det har å gjera med at det rører ved sjølve eksistensen vår, våre djupaste drifter.

For mellom cirka 2,2 millionar og 200.000 år sidan evolverte slekta Homo seg ikring Riftdalen i Aust-Afrika, i ei verd som tyktest uendeleg. Menneskehjernen er forma av desse tilhøva, og er fyrst og fremst eit reiskap for å bringe genane vidare. Hjernen er på eit vis påfuglhalen vår, då han både er energikrevjande og gjer fødsler til ein risikosport. Evolusjonært er poenget med hjernen å tilegna seg status og ressursar, for hankjønnet direkte og for kvinnekjønnet indirekte gjennom makeval.

Det vert sagt at ein rik mann er alltid vakker. Dette vart godt illustrert i den klassiske Burger King-studien av Townsend og Levy (se studien fra 1990), der vakre og mindre vakre modellar av begge kjønn vart utkledde med uniformer som signaliserte ulik status. Hos kvinner trumfa Rolex-klokka over Burger King-uniforma, sjølv om hamburgarmannen hadde mykje flottare utsjånad. Denne samanhengen fann ein ikkje hjå menn.

Det er sjølvsagt lite flatterande for mennesket å sjå seg sjølv i dette ljoset, i grunn og botna er vi fikserte på sosial og økonomisk, såkalla sosioøkonomisk status. I dag, grunna det tradisjonelle ekteskapet si oppløysing, ser vi dette tydeleggjort gjennom den auka tendensen med seriepolygami, der menn med høg sosioøkonomisk status inngår både to og tre kull. På eit vis er dette ein meir brutal form for polygami enn den tradisjonelle, der ein i det minste haldt på den gamle kona. Delen av barnløyse menn i førtiåra er aukande, med dei konsekvensane det fører med seg for samfunnet.

Syndefallet kom ikkje like brått som ein kan få inntrykk av gjennom skrifta, men kan heller sjåast som ein langdryg evolusjonær prosess. Ein ting er i alle fall sikkert, arvesynda er eit faktum, vi vert fødde som aggressive, grådige, baktalande, ambisiøse, makt- og ærekjære egoistar. Heller ikkje dette er noko å vera stolte over. Kombinert med eit system som let desse eigenskapane bløme fritt, den globale kapitalismen, implementert gjennom snart ni milliardar menneske, ser framtida dyster ut. Ikkje minst ser vi dette gjennom Kina sin aggressive globalkapitalisme dei seinare åra, driven fram av millionar av testosteronbombar som slåst om gunsten til eit stort mindretal fruktbare kvinner grunna eittbarnspolitikken.

Ein tredje orsak til at folk ikkje orkar å ta inn over seg konsekvensane av sviktande økosystem, trur eg ligg i at denne erkjenninga gjer arbeidet vårt meiningslaust.

Ressursene som trengs til framtidas mat, hus og klær må lagres, resirkuleres og forvaltes slik at de vil være tilgjengelig i framtida. Satsingene på «grønn teknologi» er minimale og overfokuserte. En arbeidsplass i dag innebærer i praksis en fare for etterkommerne, i stedet for å bygge trygghet for framtida. – Terje Bongard og Eivin Røskaft 

Ingen arbeidsplass som er vikla inn i det kapitalistiske systemet slepp unna, vera det seg som lækjar eller utmarksforvaltar. Løna er ei avkasting av verdas produksjonskapasitet, som parasitterer på produksjonskapasiteten til økosystema. Det kapitalistiske systemet er som ein parasittisk sopp som snart har infisert alle økosystema med eit fint nettverk av pengemycel.

Det norske samfunnet, forskning, EU og internasjonal kapital gjør sitt ytterste for å omsette klodens ressurser til symbolet penger. All kapital, også Pensjonsfondet, investeres videre i produksjon som bidrar til at forbruket av natur og ressurser øker over hele jorda. Lønnsomhet bygger jo nettopp på forbruk av ressurser, i form av olje, metaller, transport, matproduksjon eller andre varer eller tjenester. Pensjonsfondet bruker derfor opp ekte ressurser som både er pensjonistenes og deres barnebarns mat, hus og klær. Verken gull, kunst eller kapital kan spises eller bos i. Pensjonsfondet bør derfor omdøpes til Pyramidespillfondet. – Terje Bongard og Eivin Røskaft

Å bora i Lofoten for so å dytte ytterlegare milliardar inn i Pensjonsfondet, vil berre framskynde dette sitt fall. I same stunda risikerer vi å øydelegge naturkapitalen, den verkelege kapitalen som gjev mat i magen. Lofoten er gytegrunna for mykje av fisken i Barentshavet, desse områda heng i hop. Forsking viser at torskelarvar er særleg ømfintlege for oljeutslepp. Lofoten – Barentshavet husar 93 prosent av torsken, 85 prosent av hysa, 64 prosent av silda, 57 prosent av rekene og 50 prosent av seien. Tall frå Fiskeridirektoratet viser at Lofoten og Vesterålen i einskilde år stend for opp mot 17 prosent av den norske fiskefangsten.

Diverre sit politikarane våre fast i kva Bongard kallar for pengefella, då kjenslene våre sidestiller ein fullstappa bankkonti med å ha stabburet fullt av mat og skålen full av ved. Men når verdsøkonomien stangar hovudet i ressursveggen er det berre naturalia som vil vera noko verdt, ein pengeservar vert då inkje anna enn spesialavfall.

Det vert sagt at folket får dei politikarane dei fortener. Eg veit ikkje, politikarane er vel berre som folk flest, med hovudet godt planta i Riftdalen. Eg skjønar dei vel, å klatre opp på kanten av denne dalen er inga trivelig oppleving, kvar ifrå vi kan skode ned på oss sjølve i all vår gru. Her oppe frå kanten av Riftdalen ser vi òg at verda ikkje er uendeleg, ho har svært skjøre grenser.

Berre eit fåtal av oss har våga å stikka hovudet over kanten til Riftdalen. Ikkje det at vi er noko betre enn andre, vi er alle som brikker i eit stort maskinmonster som riv verda i filler, og vi maktar ikkje å koma oss laus. Men vi er ikkje stolte av det arbeidet vi gjer for dette monstret, vi skammar oss over å gå på jobb, då vi veit at vi riv grunna unna føtene på ungane våre.

Ofte vaknar eg tidleg om morgonen full av kval over framtida til den toårige dotter mi, der ho søv so umedvete om alt dette eg ligg og grublar på, pensjonsfondet på 3700 milliardar gjev meg inga ro. Folk er so hysterisk opptekne av pensjonar for tida, det er mest som om kva du kan venta å få i pensjon er hovudoppslag i media annankvar dag. Helst skulle eg vel allereie ha starta ei pensjonsforsikring for dotter mi, ho som søv so trygt innåt mor si. Men eg er ikkje oppteke av det, kanskje får eg sjølv nokre slantar i pensjon, for dotter mi har eg inga von om det. Får ho oppleva å eta fersk skrei til middag på sine gamle dagar, i lag med barneborna sine, slik vi åt det i dag, er dette mitt høgste ynskje. Eg har ikkje noko høgare ynskje for framtida.

Å ha hovudet i Riftdalen er som å ha hovudet under armen, vi er dummare enn strutsen som stikk hovudet i sanda. For dei få av oss som ser kor det ber har vi ikkje noko parti å stemme på. Vi treng eit parti som vil investere i produksjonskapasiteten til økosystema framom til den globale pengemaskina.

Og Terje Bongard går i boka si ”Det biologiske mennesket” òg lenger enn som so. Han tilbyd ein ny modell for demokratiet, eit inngruppe-demokrati, der ein spelar på dei gode sidene hjå mennesket, kor ein framelskar dei gode kvalitetane vi viser i nære relasjonar. Mennesket er ikkje vonlaust, vi er òg medfødt rause, empatiske, snille, samarbeidande, oppdragande og ansvarlege. Men desse eigenskapane vert kvelte i store massesamfunn, dei kan berre bløme i samanhengar som etterliknar dei gamle stammesamfunna i Riftdalen. Her ligg vona hjå menneskeslekta, den einaste vona vi har att.

Det er ei trøystesløyse i eit valår å stå på kanten av Riftdalen og sjå ned i mørke avgrunna, utan å ha noko parti å stemme på. Difor er det er på høg tid at vi får eit nytt parti som tek desse perspektiva på alvor. Underleg nok, løysninga på dei problema som Riftdalen sitt snevre hjerneperspektiv har gjeve oss, ligg òg i Riftdalen, i stammen, i det nære fellesskapet mellom menneskje, men utvida til eit nasjonalt og globalt perspektiv.

Vi veit no kven mennesket er, på godt og vondt. For tida nyttar vi mest den vonde sida av oss, vi nyttar ho til å produsere pengar. Men vi treng ikkje pengar, vi treng naturkapital gjeven oss frå friske økosystem og sosial kapital gjeven oss frå livgivande menneskesystem. Dette kan vi oppnå gjennom inngruppe-demokratiet. Den beste investeringa vi kan gjera for framtida, den beste gåva vi kan gje borna våra.